Gentle Giant

Gentle Giant
	Gentle Giant i Norge 16. september 1976 Foto: Helge Øverås
Opphav	London, Storbritannia (1970)
Sjanger	Progressiv rock, jazzrock, eksperimentell rock, hardrock, poprock
Aktive år	1970–1980
Plateselskap	Vertigo, Chrysalis
Nettsted	http://www.blazemonger.com/GG/
IMDb	IMDb
	Medlemmer
	Derek Shulman; Ray Shulman; Kerry Minnear; Gary Green; John Weathers; Phil Shulman; Martin Smith; Malcolm Mortimore
	Andre forhold
	Gentle Giant på Commons

Gentle Giant var et britisk band som ble stiftet i 1970 av brødrene Derek, Ray og Phil Shulman. Bandet spilte progressiv rock, og blir regnet som et av de mest eksperimentelle bandene innen den musikksjangeren på 1970-tallet. De fleste medlemmene i bandet var multiinstrumentalister. På slutten av 1970-tallet endret de stilart mot en mer konvensjonell rock-stil, i likhet med flere andre progressive rockeband. Bandet hadde begrenset suksess i sin levetid, men har etterhvert oppnådd kultstatus.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Simon Dupree and the Big Sound[rediger | rediger kilde]

Brødrene Shulman startet karrieren i Portsmouth med rhythm & blues-bandet The Howling Wolves, som skiftet navn til The Road Runners og som i 1966 ble til soul/pop-bandet Simon Dupree and the Big Sound. Etter at de fikk en topp 10-singel i Storbritannia med den psykedeliske låten «Kites», forventet bandets management at de skulle levere flere hitlåter. Bandets neste singel, «For Whom the Bell Tolls», ble en liten hit, men den tredje singelen, «Broken Hearted Pirates» - hvor en ukreditert Dudley Moore spiller piano, ble stort sett ignorert av platekjøpere.

Simon Dupree and the Big Sound ga ut albumet Whitout Reservations på Parlophone i 1967, og la ut på turné i Storbritannia med et nytt bandmedlem; den da ukjente keyboardisten Reginald Kenneth Dwight. De var ikke helt fornøyd med unge Dwight, og Derek Shulman så seg nødt til å gi unggutten sparken. Dette gikk ikke særlig innpå Dwight, som forklarte at han allerede var i gang med å starte opp sin egen karriere under navnet Elton John, et navn Shulman-brødrene fant latterlig. Sent i 1968 ga de ut singelen «We Are The Moles (Part 1)/(Part 2)» under navnet The Moles. Det gikk lenge rykter om at det var The Beatles som sto bak denne utgivelsen, helt til Syd Barrett fra Pink Floyd «avslørte» Shulman-brødrene. I 1969, etter at Simon Dupree and the Big Sound hadde gitt ut flere singler som ikke kom inn på listene, ble de frustrert av presset om å skrive kommersielle låter. De ga plateselskapet Parlophone beskjed om at oppløste bandet^[1]^[2].

Gentle Giants storhetstid[rediger | rediger kilde]

Gentle Giant, Acquiring the Taste og Three Friends

Shulman-brødrene ønsket å skrive og spille mer kompleks musikk, og søkte etter andre musikere med like høye ambisjoner og ferdigheter som de selv. Brødrene fikk med seg Simon Dupree-trommeslageren Martin Smith samt multiinstrumentalistene Gary Green og Kerry Minnear og startet Gentle Giant. Blues-gitaristen Green hadde nesten ingen erfaring med å spille i band, mens Minnear hadde spilt i bandet Rust etter at han uteksaminerte fra Royal College of Music.

Gentle Giant var dermed helt fra starten et band med stor musikalsk kapasitet. Debutalbumet Gentle Giant ble produsert av Tony Visconti med Roy Thomas Baker som lydtekniker, og ble utgitt 27. november 1970. Til tross for kjente navn bak spakene i studio, har albumet blitt kritisert for et lydbilde som virker tynt og lite dynamisk. Visconti produserte også bandets andre album, Acquiring the Taste, utgitt 16. juli 1971. Albumet viser at bandet utviklet seg mye på kort tid. Under innspillingen av albumet kom trommeslager Martin Smith på kant med både Ray og Phil Shulman, noe som førte til at Smith ble erstattet av Malcolm Mortimore.

Bandets tredje album var deres første konseptalbum, Three Friends, som forteller historien om tre gutter som blir venner, men som gradvis vokser fra hverandre med alderen. Det viser seg etter hvert at guttene mistrives med sine valg i livet og albumet avslutter med en slags cliffhanger, uten å avsløre om de tre guttene finner tilbake til vennskapet igjen. Albumet ble utgitt 14. april 1972, og var også bandets første album som ble utgitt i USA. Bandets nye trommeslager, Malcolm Mortimore, ble skadet i en trafikkulykke i mars 1972. Som midlertidig erstatter ble John «Pugwash» Weathers hentet inn. Shulman-brødrene ble imponert over den hardtsående trommestilen til Weathers og han var dessuten også mulitinstrumentalist. Dermed ble Weathers ny fast trommeslager i Gentle Giant, mens Mortimore fortsatte sin karriere med andre musikere etter at han ble frisk.

Octopus, In a Glass House og The Power and the Glory

1. desember 1972 ble albumet Octopus utgitt, og albumet regnes som Gentle Giants høydepunkt både musikalsk og kommersielt. Octopus kom på 16.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 50 beste progressiv rock-album^[3].Før bandet startet sin egen Octopus-turné, forlangte plateselskapet og managmentet at de skulle følge med som oppvarmere for Black Sabbath på en rekke konserter. Gentle Giant måtte finne seg i å bli buet av scenen av Black Sabbaths fans, som virket å ikke sette pris på eksperimentell rock. Etter at bandet hadde avsluttet Octopus-turneen med konserter i Italia, ga Phil Shuman beskjed om at han sluttet i bandet. Han ønsket å tilbringe mer tid med barn og kone, og mente det ikke kunne kombineres med musikerkarrieren. Gary Green og John Weathers var engstelige for at dette skulle være slutten på Gentle Giant, og greide å overtale Ray og Derek Shulman til å fortsette i bandet.

De gjenværende fem medlemmene spilte inn konseptalbumet In a Glass House, som ble utgitt 21. september 1973. Albumet ble ikke utgitt i USA, men det ble solgt en mengde importerte eksemplarer. Albumtittelen viser til aforismen om «å ikke kaste stein i glasshus». Bandet viste nå at de kunne klare seg uten Phil Shuman, og første konsert som kvintett ble gjennomført på King Alfred's College i Winchester. Bandet var i studio igjen i desember 1973 og januar 1974 for å spille inn et nytt album, og 22. september 1974 ble et nytt konseptalbum, The Power and the Glory utgitt. Albumet følger en politiker som ønsker å bekjempe korrupsjon og maktmisbruk blant politikere. Han oppdager at han selv sakte, men sikkert blir en slik politiker som han i utgangspunktet ønsket å bekjempe. Albumet kom på 78.-plass på Billboard 200-listen i USA. Plateselskapet presset på for at bandet skulle skrive hit-låter, noe bandmedlemmene mislikte sterkt.

Chrysalis-årene[rediger | rediger kilde]

Free Hand, Interview og Playing the Fool

Etter plateselskapet Vertigos krav om at de måtte skrive hit-låter, bestemte de seg for å bytte plateselskap. Ironisk nok kom bandet de neste årene til å fjerne seg gradvis fra eksperimentell prog-rock til fordel for nettopp forsøk på å skrive kommersiell musikk og hit-låter. De skrev under kontrakt med Chrysalis Records, som de holdt seg til resten av karrieren. Selv om mye av musikken de nå skrev fremdeles var kompleks, var det flere eksempler på enklere arrangementer og et mer polert lydbilde. Det første eksemplet på dette, var albumet Free Hand, utgitt i juli 1975. Musikken her var kommersiell nok til at bandet fikk et bredere publikum i USA, og albumet nådde 48.-plass på Billboard 200-listen. Sangene på albumet har tekster som reflekterer over tapt kjærlighet og ødelagte forhold, inkludert bruddet med bandets tidligere manager.

Konseptalbumet Interview ble gitt ut 23. april 1976, der låtene er formet som et intervju med bandet. Tekstene er en kritikk av musikkindustrien og gjør narr av dumme spørsmål som rockeartister gjentatte ganger må svare på. På den påfølgende turneen, ble flere av konsertene spilt inn med tanke på utgivelse av et konsertalbum. 18. januar 1977 ble konsertalbumet Playing the Fool utgitt, med utvalgte opptak fra bandets konserter i Düsseldorf, München, Brussel og Paris i perioden fra 23. september til 7. oktober 1976. I USA var bandet oppvarmere for band som Jethro Tull, Yes og Rick Wakeman.

The Missing Piece, Giant for a Day og Civilian

Gentle Giant tok tidlig i 1977 et bevisst valg om å skrive mindre kompleks musikk. I likhet med flere andre progressive band ble også Gentle Giant påvirket av at nye musikksjangere var i vinden, som eksempelvis punkrock. De neste to årene forsøkte de å lage enklere rock og popmusikk for å nå et større publikum. The Missing Piece, utgitt 26. august 1977, var det første eksemplet på det nye stilvalget der låtene ble skrevet med konvensjonelle rock-arrangementer og direkte rock/pop-stil med innslag av blues og funk. Det ble gitt ut tre singler, «Two Weeks in Spain», «Mountain Time» og «I'm Turning Around», men singlene skaffet ikke bandet nevneverdig flere tilhengere. Samtidig så det ut til at gamle fans mislikte den nye stilretningen.

Til tross for det skuffende platesalget, fortsatte de nå med en enda mer radiovennlig stil. På albumet Giant for a Day!, som ble utgitt 11. september 1978, var nesten alle spor av bandets progressive fortid forsvunnet til fordel for forsøk på å skrive hit-låter. I ettertid har samtlige bandmedlemmer nevnt albumet som et kreativt feilskjær. I 1979 dro Gentle Giant til Los Angeles for å spille inn albumet Civilian. Albumet ble gitt ut 3. mars 1980 og inneholder musikk som er sterkt inspirert av New Wave, samtidig som det også inneholdt enkelte elementer som minnet om tidlig Gentle Giant-musikk. Selv om Kerry Minnear var mer fornøyd med dette albumet enn det forrige, har Ray og Derek Shulman beskrevet at de hatet å spille inn musikken til albumet. De mente at all glød var forsvunnet.

Brudd og tiden etterpå[rediger | rediger kilde]

Under et band-møte i New York før starten av Civilian-turneeen våren 1980, kunne Kerry Minnear og Derek Shulman informere de andre om at dette var deres siste turne med Gentle Giant. De hadde nå etablert seg med egne familier og ønsket mere tid sammen med dem, og i likhet med Phil Shuman kunne de ikke se hvordan det kunne kombineres med en musikk-karriere. Gary Green gjorde forsøk på å overtale dem nok en gang, men til ingen nytte. Dermed ble de enige om at dette var bandets siste turné, og sommeren 1980 ble Gentle Giant oppløst.

Derek Shulman fikk jobb som talentspeider og artistutvikler for PolyGram, og senere en liknende stilling hos Mercury Records. Etterhvert ble han direktør i Atco Records, en stilling han også hadde hos Roadrunner Records senere. Ray Shulman fikk flere oppdrag med å skrive filmmusikk og reklamemusikk og ble etter hvert plateprodusent. John Weathers fortsatte som musiker sammen med en rekke forskjellige artister og som studiomusiker. Gary Green flyttet til Princeton i USA, i nærheten av Chicago, og fortsatte karrieren som blues-gitarist. Kerry Minnear flyttet til Cornwall hvor han jobbet med å skrive gospelmusikk. Phil Shuman forlot musikkbransjen og kom aldri tilbake, mens trommeslagerne Martin Smith og Malcolm Mortimore fortsatte sine musikk-karrierer med lokale band og som studiomusikere.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Instrumenter[rediger | rediger kilde]

Medlemmer og instrumenter
	Derek Shulman	Ray Shulman	Kerry Minnear	Gary Green	Phil Shulman	John Weathers
Vokal	✓	✓	✓	✓	✓	✓	6
Gitarer		✓	✓	✓		✓	4
Mandolin				✓			1
Bass	✓	✓	✓	✓			4
Keyboard	✓		✓		✓		3
Trommer	✓	✓	✓	✓		✓	5
Perkusjon	✓	✓	✓	✓	✓	✓	6
Glockenspiel			✓	✓		✓	3
Xylofon			✓			✓	2
Vibrafon			✓			✓	2
Marimba			✓				1
Theremin			✓				1
Trompet		✓			✓		2
Mellofon					✓		1
Sopransaksofon	✓						1
Altsaksofon	✓				✓		2
Tenorsaksofon	✓				✓		2
Barytonsaksofon					✓		1
Klarinett					✓		1
Blokkfløyte	✓	✓	✓	✓	✓		5
Fiolin		✓					1
Bratsj		✓					1
Cello			✓				1
	9	9	13	8	10	7	56
Ikke med i tabellen: Martin Smith, Malcolm Mortimore – trommer og perkusjon.