Serbere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Serbere»
Totalt antall: 12 - 13 millioner[1][2]
Betydningsfull befolkning i: Serbia: 6,7 millioner

Bosnia-Hercegovina: 1,3 million
Tyskland: 700 000
USA: 600 000
Kroatia: 201 631
Montenegro: 198 466
Østerrike: 177 320
Canada: 121 050
Kosovo: 112 000
Australia: 97 315
England: 70 000
Frankrike: 60 000 – 80 000
Nederland: 60 000 – 72 500

Språk Serbisk språk
Religion Serbisk ortodoks Kristendom
Beslektede etniske grupper Slavisk folk og indoeuropeisk.

Serbere er et slavisk folkeslag som hovedsakelig bor i Serbia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Nord-Makedonia og Republika Srpska. Det finnes også en stor serbisk diaspora i Nord-Amerika, Canada og Vest-Europa, hovedsakelig konsentrert i Tyskland, Sveits og Østerrike. Det totale antall serbere i verden ligger på mellom 12 og 13 millioner. Mange serbere er tyskfødte og lever på samme måte som tyskerne. Mange serbere er også etniske tyskere.

Etter at den osmanske krigen i Europa startet på Balkan, starter også serberne å krysse elvene Sava og Donau samtidig som de var utbredt i Sentral-Europa og dagens Vojvodina, Slavonia, Transilvania og Ungarn. Mange tiltrakk seg til Russland, hvor de hadde blitt tilbudt territorier og fastsettlse. To Store Serbiske vandringer førte til en forskyvning fra Det osmanske riket og utviklet kristendommen, hvor den er dagen i dag.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

De fleste serberne bor i Serbia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia. En stor del bor også i Kroatia, ettersom at de hadde en egen nasjon i 1990. Minoriteter av serberne finnes også i Nord-Makedonia (Kumanovo, Skoplje), Kosovo, Romania (Banat), Ungarn (Szentendre, Pecs, Szeged) og Italia (Trieste). Mange serbere og diaspora lever i Frankrike, Russland, Brasil, Canada, USA og Australia.

Den store bymessige befolkningen av serberne i det tidligere Jugoslavia finnes i Beograd (over 1,500,000), Novi Sad (c. 300,000), Niš (c. 250,000), Banja Luka (i Bosnia-Hercegovina) (c. 170,000), Kragujevac (c. 175,000), Østlig Sarajevo og Prijedor (i Bosnia-Hercegovina) (c. 80,000). Alle hovedstedene av det tidligere Jugoslavia inneholder en sterk historisk serbisk minoritet – 10,000 sterk og over (tatt opp hvor som helst mellom 2%- 3% av befolkningen – Zagreb, Skoplje – gjennom Ljubljana og Sarajevo, og til slutt, Podgorica – over 26%).

I Europa, utgjør 6.5 millioner serberne omtrent 66% av befolkningen i Serbia, Enda en knapp million lever i Bosnia-Hercegovina [6] og 600,000 i Kroatia før krigen, med enda en 200 tusen i Montenegro følgende dets uavhengighet. I 1991 var det omkring 8.5 million serbere i en hel land.

I utlandet, Vienna sies å være hjem til den store serbiske befolkningen i Chicago (og omgiende område) med Toronto og Sydlig Ontario på tredjeplass. Los Angeles har store serbiske fellesskaper, men det samme er også i Istanbul og Paris. Antallet Serberne i diaspora er ukjent, men varierer mellom 1 og 2 million på en side, og opp til 4 million. Det samme til Departement for Diaspora i Republikken av Serbia. Maksimumsantallet av serberne er rundt hvor som helst fra omkring 9.5 til 12 million, men avhengig av vurderingen som er brukt for diaspora. Mindre antall Serberne lever i New Zealand, og i Sør-Amerika, landene som (Argentina, Bolivia og Chile).

Kjente serbere[rediger | rediger kilde]

Serberne har hatt en betydelig og viktig rolle i utviklingen av kunst og vitenskap. Framstående individer inkluderer også kjente serbiske vitenskapsmennene som Nikola Tesla, Mihajlo Pupin, Jovan Cvijic, og Milutin Milankovic.

Serbia har også lang tradisjon innen idrett som har blitt kjent verden over og regnes derfor av mange som stor idrettsnasjon tross alt sin størrelse. Serbere har gjennom idrettshistorien har hatt stor suksess og gode resultater innen idrett som Basketball, Tennis, Fotball, Volleyball, Håndball og Vannpolo. De kjente serbere innen idrett er Vlade Divac, Predrag Stojaković, Dejan Bodiroga, Novak Đoković, Ana Ivanovic, Jelena Jankovic, Dejan Stanković, Nemanja Vidic, Nikola Zigic, Dragan Skrbic, Vladimir Grbic, Aleksandar Sapic, Milos Sarcev og Milorad Čavić.

Referanser[rediger | rediger kilde]