Beleiringen av Sarajevo
Beleiringen av Sarajevo foregikk fra 5. april 1992 til 29. februar 1996 under Bosnia-krigen, og var den lengste i moderne krigshistorie. Den ble kjempet mellom styrker lojale til den bosniske regjeringen, JNA og flere serbiske paramilitære enheter. Det er estimert at 10 000 mennesker døde og ca. 56 000 ble skadd under beleiringen[1]. Gjennomsnittlig var det 329 nedslag fra bombekastere i Sarajevo per dag. Flest var det 22. juli 1993 med 3 777 nedslag. Dette førte til store ødeleggelser på infrastrukturen.
Innledningen[rediger | rediger kilde]
Dagen som er mest akseptert som starten på krigen er 5. april. Den dagen var det mange fredsmarsjer. Da folkemengden beveget seg mot parlamentsbygningen ble de beskutt. To personer døde, Suada Dilberović og Olga Sučić. Broen de ble drept på ble oppkalt etter dem til deres ære. Dette var også starten på beleiringen.
I tiden før krigen mobiliserte JNA i åsene rundt byen. Artilleri og annet militært utstyr som viste seg å bli viktige elementer i beleiringen ble utplassert på denne tiden. Den bosniske regjeringen krevde at dette utstyret skulle fjernes tidlig i april 1992. Milošević gikk med på å fjerne styrker som ikke var av bosnisk nasjonalitet, noe som var et ubetydelig antall. De bosnisk-serbiske styrkene ble overflyttet til Repulika Srpskas hær, som hadde erklært uavhengighet fra Bosnia bare noen få dager etter Bosnia selv erklærte uavhengighet.
Beleiringen[rediger | rediger kilde]
2. mai, 1992 ble en total blokade av byen offisielt etablert av bosnisk-serbiske styrker. Hovedveier som gikk inn til byen ble blokkert, så vel som sendinger med mat og medisiner. Vann og elektrisitet ble kuttet av styrkene. Til tross for mye bedre utstyr, var de bosnisk-serbiske styrkene rundt byen i stort mindretall mot de bosniske forsvarerne inne i byen. Så istedenfor å erobre byen, bombet de kontinuerlig fra fjellene for å svekke forsvaret. For å balansere beleiringen ble flyplassen i Sarajevo åpen for FN fly sent i juli 1992. Sarajevos overlevelse ble sterkt avhengig av FN.
Den andre halvdelen av 1992 og den første av 1993 var høyde av beleiringen og kampene. Flere grusomheter ble begått, kampene var tunge i det som mange kalte den verste militære beleiringen siden Stalingrad. Serbiske styrker bombet kontinuerlig byen fra utsiden. Samtidig ble noen serbere med i beleiringsstyrkene. Flesteparten av de militære fortene og våpenlagrene innenfor byen var under serbisk kontroll. Skarpskyttere var plassert over hele byen og skilt som «Pazite, Snajper!» (Vokt deg for skarpskyttere) ble vanlige. Noen gater ble spesielt farlige og kalt «Sniper Alley». Noen bydeler ble tatt helt over av serberne, spesielt i Novo Sarajevo, etter hvert som de beveget seg innover i byen.
Byens forsvarere hadde mye dårligere utstyr enn den angripende part. Flere angrep mot serbiske våpenlager og til dels egenproduserte våpen forbedret våpensituasjonen, men noen bosniske kriminelle som hadde vervet seg i hæren smuglet også inn våpen forbi de serbiske linjene før krigens start.
Mange sivile ble også mål under denne beleiringen. Innen september 1993 ble det konkluderte at nært sagt alle bygninger i Sarajevo hadde fått en eller annen grad av skade, og 35 000 var totalt ødelagt. Noen av disse bygningene var sykehus, media og kommunikasjonssenter, industrielle bygninger, regjeringsbygg, militære og FN-bygninger. Det nasjonale bibliotek brant til grunnen og mange tusen uerstattelige tekster forsvant.
Bombingen tok mange liv og det var disse historiene som ble presentert i vestlige medier. 1. juni 1993 ble 15 mennesker drept og 80 skadet under en fotballkamp. 12. juli 1993 ble 12 mennesker drept mens de ventet på vann. Markalemassakren var den største. 68 sivile døde og 200 skadde. Serberne anklaget bosnjaker for å ha utført angrepene for å skylde på serberne og overbevise vesten om å involvere seg militært på deres vegne. Flere etterforskninger har blitt gjennomført, men de bestrider hverandre og noen ble ikke gjennomført. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har ikke funnet ut hva som skjedde og ingen er dømt for massakren.
Som en respons til Markalemassakren, gav FN et ultimatum til JNA om å trekke tyngre våpen unna til en viss linje innen en viss tid hvis ikke ville FN og NATO svare med luftangrep[2]. Helt på slutten av den gitte tiden trakk JNA unna. Bombingen av Sarajevo ble drastisk redusert etter dette.
Sarajevo-tunnelen ble ferdig i midten av 1993, noe som gjorde at forsyninger kunne komme inn til byen igjen.
I 1995 begynte internasjonale styrker å angripe JNA, etter de angrep en FN våpensamlingspunkt. Dette førte til at NATO fly angrep og bombet JNA styrkene. Kampene fortsatte og serberne tapte mer og mer grunn. Vann og elektrisitet kom tilbake til byen også. En våpenhvile ble signert i oktober 1995. Men den bosniske regjeringen erklærte ikke beleiringen over før 29. februar 1996.
Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]
Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen, opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde sett siden osman tiden på 1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca. 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen.
Byen var et eksempel på hvordan forskjellige etnisiteter kunne leve sammen, men med beleiringen endret befolkningen seg drastisk. Mange tusener av bosniaserbere forlot byen for å bo i Republika Srpska, og andelen serbere gikk fra 30% til litt over 10% i 2002.
Siden har Sarajevo hatt enorme forbedringer. Innen 2004 har man sikret, revet eller fullstendig restaurert flere av byens ødelagte bygninger, selv om kulehull og krigsskader fremdeles preger bybildet.
Mangel på data fra etter krigen gjør det vanskelig å anslå Sarajevos nåværende befolkningstall. Samtidig som at tusener flyktet under og like etter beleiringen har byen, som landets økonomiske sentrum, også sett en oppsving i tilflyttere, de fleste av disse bosnjaker fra de mer vanskeligstilte områdene i Bosnia og Sandzak, Serbia. Det offisielle innbyggertallet (per 2006) er 418,891.