Srebrenica-massakren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Begravelsen (i 2007) av 465 identifiserte ofre av Srebrenica-massakren

Srebrenica-massakren, også kjent som folkemordet i Srebrenica,[1][2][3][4][5] var drapene på minst 7 475[6]–8 000 bosnjaker (bosniske muslimer)[7] som ble gjennomført 11. juli 1995 i området i og rundt Srebrenica i Bosnia og Hercegovina av bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić.[8][9] Ofrene var barn og voksne (inkludert eldre), av begge kjønn. [10] Srebrenica-massakren er blitt betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.[11] Mladić og flere andre bosnisk serbiske offiserer har blitt tiltalt for krigsforbrytelser, bl.a. folkemord ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). ICTY har konkludert med at massakren var et folkemord.[12] FN hadde tidligere erklært Srebrenica for en «sikker sone» og skulle beskyttes av soldater fra FN, men massedrapene ble ikke forhindret.[13] Den føderale kommisjonen for savnede personer har en liste over savnede eller drepte, som teller 8 373 personer.[14]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Srebrenica i Bornia-Hercegovina

Konflikten i Øst-Bosnia[rediger | rediger kilde]

Den 15. oktober 1991 erklærte Bosnia uavhengighet fra Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Republikken Bosnia og Hercegovina ble anerkjent av EU 6. april 1992 og av USA dagen etter. Men denne internasjonale anerkjennelsen var ikke nok til å stoppe den gryende konflikten, og en voldsom kamp for kontroll over territorier begynte blant de tre største gruppene i Bosnia: bosnjaker, kroater og serbere. Det internasjonale samfunnet gjorde diverse diplomatiske forsøk på å skape fred, men resultatene var veldig begrenset. I den østlige delen av Bosnia, nær grensen til Serbia, var kampene spesielt harde mellom bosnjaker og serbere.[15]

Det fundamentale og politiske mål for serberne var å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Serbere på begge sider av grensen mellom de to landene ville bo i samme stat med andre serbere, og den eneste[trenger referanse] staten som kunne garantere dem det var det tidligere Jugoslavia. Serberne mente at sentrale Podrinje (Srebrenica-regionen) var spesielt viktig for dem strategisk sett. De var av den oppfatning at uten sentrale Podrinje, ville det ikke bli noe «Republika Srpska» da det ikke ville være noen territorial integritet av serbisk-etniske områder. Serberne ville bli nødt til å akseptere en bosnisk enklave innenfor deres egne områder. Territoriet ville splittes i to, hele området ville oppløses og det ville blitt separert fra andre serbiske områder som var bebodd av nesten 100 % serbere.[16]

Bosnjaker var en majoritet i Srebrenica, men serbiske paramilitære fra området og andre områder i Øst-Bosnia fikk kontroll over byen en periode tidlig i 1992. I mai 1992 tok en gruppe bosniske styrker under kommando av Naser Orić Srebrenica tilbake. Under de neste måneder presset Orić og hans menn seg videre ut, og i september nådde de Žepa hvor det befant seg andre bosniske styrker. I januar 1993 inneholdt enklaven også Cerska vest for Srebrenica. På dette tidspunktet var enklaven Srebrenica på sitt største med 900 km², men det var aldri en forbindelse med hovedområdet av bosniske styrker vest i Bosnia, og Srebrenica forble en sårbar øy i midt i serbisk-kontrollert territorium.[17]

I januar 1993 angrep bosniske styrker den serbiske landsbyen Kravica. I løpet av de neste månedene svarte bosniaserberne med en rekke motangrep, og de tok til slutt landsbyene Konjević Polje og Cerska og kuttet dermed forbindelsen mellom Srebrenica og Žepa og reduserte Srebrenica-enklaven til 150 km². Bosnjaker som bodde i områdene rundt flyktet til Srebrenica og byens innbyggertall økte til mellom 50 000 og 60 000. Under denne militære offensiven gikk det rykter om grusomheter påført både sivile bosnjaker og serbere.[18]

Kommandøren av UNPROFOR, den franske general Philippe Morillon besøkte Srebrenica i mars 1993. Da var byen overbefolket og forholdene bar preg av beleiringen. Det var nesten ikke drikkevann igjen da de serbiske styrkene hadde ødelagt byens vannforsyninger. Befolkningen fikk strøm fra midlertidige aggregater. Tilgangen på mat, medisiner og andre livsnødigheter var ekstremt knapp. Før kommandør Philippe Morillon dro, annonserte han til den panikkslagne befolkningen at byen var trygg og under beskyttelse av FN og at han aldri ville forlate dem.[19]

Mellom mars og april 1993 ble 8 000 til 9 000 bosnjaker evakuert fra Srebrenica etter initiativ fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Den sentrale bosniske regjeringen i Sarajevo motsatte seg dette fordi de mente dette kun bidro til den etniske rensingen.[20]

De bosniskserbiske myndighetene fortsatte forsøkene på å erobre enklaven på grunn av dens beliggenhet nær grensen til Serbia og fordi den befant seg i et område som var serbisk-kontrollert. Dette førte til at den var strategisk viktig, og at den var sårbar for angrep. 13. april 1993 varslet de serbiske styrkene UNHCR at de ville angripe byen innen to dager hvis ikke alle bosnjaker overga seg og sa seg enige i å bli evakuert.[21]

April 1993: FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone»[rediger | rediger kilde]

FNs sikkerhetsråd i New York

16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819[22] og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner».[23] Sikkerhetsrådet erklærte også at enklavene Žepa og Goražde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første FN-styrkene (UNPROFOR) Srebrenica.[24]

De serbiske troppene som omringet Srebrenica ble oppfattet som disiplinerte og godt bevæpnet. Vojska Republika Srpska (VRS) (Hæren av Rep. Serbia) var organisert etter et geografisk mønster og Srebrenica var ansvarsområdet til Drina-korpset. Mellom 1 000 og 2 000 soldater fra de tre Drina-brigadene ble stasjonert rundt enklaven. Disse bosniskserbiske styrkene var godt utstyrt med stridsvogner, skuddsikre kjøretøy, artilleri og bombekastere. Den bosniske regjeringshæren som var igjen i enklaven, 28. divisjon, var verken godt utstyrt eller organisert. Regjeringenshæren hadde en rigid kommandostruktur, og sambandsmidler var nesten helt fraværende. Mange av soldatene hadde bare gamle jaktrifler eller ikke våpen i det hele tatt, og få av dem hadde ordentlige uniformer. ICTY har riktignok fått fremlagt bevis på at den bosniske hæren ikke var så svak som mange har fremstilt dem, hæren utførte rekognosering og sabotasjeoppdrag mot de serbiske styrkene i området.[25]

Begge parter hadde fra begynnelsen brutt avtalen om «sikker sone» i Srebrenica. Krigsforbryterdomstolen(heretter omtalt som Tribunalet) har hørt bevis på en forsettelig serbisk strategi som gikk ut på å begrense adgangen for internasjonale hjelpekonvoier inn til enklaven. Oberstløytnant Thomas Karremans (kommandøren av den nederlandske bataljonen) bevitnet at de serbiske styrkene hindret personell fra den nederlandske bataljonen i å returnere til enklaven, og at de serbiske styrkene også stoppet transport av utstyr og ammunisjon til bataljonen. Livsnødvendige ting, som mat og medisiner begynte det å bli lite av. Noen bosnjaker klaget på angrep fra de serbiske styrkene.

Når det gjelder den bosniske hær har General Halilović bevitnet at han umiddelbart etter signeringen av avtalen om «sikker sone» beordret den bosniske hæren i Srebrenica til å trekke ut alle væpnede styrker og militært utstyr av den nylig etablerte demilitariserte sonen. Tribunalet hørte troverdige vitnemål om at bosnjakene nektet å godta avtalen om demilitarisering. Bosniske helikopter fløy over soner hvor det ikke var tillatt, og soldater åpnet ild mot serbiske linjer og beveget seg gjennom det «sikre området». Den 28. divisjonen fortsatte å bevæpne seg og deler av de humanitære hjelpesendingene som ankom Srebrenica ble tatt av den bosniske hæren.

For serberne virket det som bosnjakene utnyttet den «sikre sonen» som en nyttig base til å innlede offensiver mot VRS, og at UNPROFOR sviktet da de ikke satte inn tiltak mot dette. General Halilović innrømmet at de hadde forbrutt seg mot flyforbudssonen og at han personlig hadde beordret åtte helikoptre med ammunisjon til Srebrenica og 28. divisjon. Moralsk sett følte han at han ikke gjorde noe galt, da den bosniske hæren allerede var altfor dårlig utstyrt.[26]

Tidlig 1995: Situasjonen i Srebrenica forverres[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1995 kom stadig færre av konvoiene med hjelpesendinger igjennom til Srebrenica. Dutchbat-soldatene som hadde ankommet enklaven i januar 1995 så at situasjonen raskt forverret seg i månedene etter deres ankomst. De allerede magre ressursene til sivilbefolkningen bleknet enda mer og til og med FN-soldatene begynte å mangle proviant, medisiner, drivstoff og ammunisjon. Etter hvert hadde soldatene så lite drivstoff at de ble tvunget til å patruljere enklaven til fots. Dutchbat-soldater som dro på permisjon ble ikke tillatt inn i enklaven igjen[27] og antall soldater ble redusert fra 600 til 400. I mars og april bemerket soldatene at de bosniskserbiske soldatene begynte styrkeoppbygging nær to av observasjonspostene, «OP Romeo» og «OP Quebec».[28]

Våren 1995: Serberne planlegger angrepet på Srebrenica[rediger | rediger kilde]

I mars 1995 utstedte Radovan Karadžić, presidenten i Republika Srpska, et direktiv til VRS angående den langsiktige strategien i enklaven. Dette til tross for internasjonalt press for å få slutt på krigen og de pågående diplomatiske forsøkene på å forhandle frem en fredsavtale. Direktivet, kjent som «Direktiv 7», spesifiserte at VRS skulle:

Sitat (...) avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica. Sitat
[29]

Ved midten av 1995 var den humanitære situasjonen for bosnjakisk sivile og militært personell nøyaktig som beskrevet i dette direktivet, altså katastrofale. Tidlig i juli 1995 kom en serie av rapporter fra den 28. divisjonen som bønnfalte om at konvoier måtte igjen slippe igjennom, hvis ikke ville resultatet være dødsfall som følge av sult blant de sivile.[30]

31. mai 1995 tok bosniskserbiske styrker over «OP Echo» som lå i det sørøstlige hjørnet av enklaven. I et motangrep inntok bosnjaker den serbiske landsbyen Visnjica, tidlig på morgenen 26. juni 1995. Det var intet stort angrep, men noen hus ble brent og et mindre antall sivile ble drept. Like etter dette, 2. juli, ble ordrene for overtagelsen av Srebrenica signert av daværende kommandør av Drinakorpset, Generalmajor Milenko Živanoć. Operasjonen fikk kodenavnet «Krivaja 95».[31]

Kart over de militære operasjoner rett før massakren.

6.-11. juli: Overtagelsen av Srebrenica[rediger | rediger kilde]

VRS-offensiven begynte 6. juli 1995. I de følgende dagene falt fem UNPROFOR OPer i det sørlige området av enklaven. Noen av de nederlandske soldatene kom seg tilbake til Srebrenica, men personell fra de fleste OPene ble tatt til fange av VRS. Samtidig ble de bosniske styrkene beskutt og trakk seg tilbake til byen. Som følge av dette trakk også de rundt 4 000 bosnjakiske innbyggerne i området seg inn til Srebrenica. Mange av disse bodde i midlertidige boliger for flyktninger satt opp av svenske hjelpeorganisasjoner. Dutchbat-soldater rapporterte at VRS «renset» alle boliger de kom over i den sørlige delen av enklaven. Innen kvelden 9. juli hadde VRS presset seg 4 km inn i enklaven og stoppet kun 1 km utenfor Srebrenica by. Senere den kvelden gav president Karadžić ordre om å erobre byen. Han var overrasket over den svake motstanden de bosniske styrkene hadde ytet og mangelen på internasjonale reaksjoner.[32]

På morgenen 10. juli 1995 var situasjonen i Srebrenica by anspent. Innbyggere, noen bevæpnet, flokket seg ut i gatene. Generalløytnant Karremans sendte hastemeldinger til NATO og bad om flystøtte for å beskytte byen, men fikk ingen assistanse før ca. kl. 14.30 11. juli 1995 da NATO bombet noen VRS-stridsvogner som beveget seg mot byen. NATO fly forsøkte også å bombe VRS-artilleri utenfor byen, men måtte avbryte på grunn av dårlig sikt. NATO gikk bort fra planene om videre bombing da serberne truet med å drepe FN-soldatene som var i fangenskap hos VRS og trusler om å bombe FN Potočari leiren med bombekastere hvor mellom 20 000 og 30 000 mennesker oppholdt seg.[33]

Senere på kvelden den 11. juli gikk General Mladić, General Krstić og General Živanović sammen med andre VRS-offiserer på en triumfferd gjennom de tomme gatene i Srebrenica. Opptrinnet ble filmet av den serbiske journalisten Žoran Petrović.[34][35]

Massakren[rediger | rediger kilde]

Folkemengden i Potočari[rediger | rediger kilde]

Da de forstod at Srebrenica var under bosniskserbisk kontroll flyktet tusenvis av bosnjakiske innbyggere til den nærliggende landsbyen Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen kvelden 11. juli 1995 var det ca. 25 000 bosnjakiske flyktninger som var samlet i Potočari. Mange tusen hadde presset seg innenfor selv FN-leiren, mens resten var spredt utenfor i fabrikker og på åpne sletter. Til tross for at den store majoriteten var eldre, kvinner og barn og handikappede, har 63 vitner estimert at det var ca. 300 menn i FN-leiren og 600–900 utenfor leiren.[36]

Den humanitære krisen i Potočari: 11.-13. juli 1995[rediger | rediger kilde]

Fil:Col. Karremans.jpg
Col. Karremans at Veteransday in the Netherlands

Forholdene i Potočari var kummerlige. Det var veldig lite mat og vann og sommervarmen var kvelende. En av FN-offiserene beskrev situasjonen som dette:

Sitat De var i panikk, de var redde, og de presset hverandre inntil soldatene, mine soldater, FN-soldatene som forsøkte å roe dem ned. Folk som falt ble tråkket på, det var en kaotisk situasjon.[37] Sitat

12. juli ble General Mladić filmet mens han delte ut godteri til små barn i folkemengden. Bortsett fra dette ene filmklippet finnes det ingen bevis for at de bosniskserbiske styrkene gjorde noe for å lette situasjonen for flyktningene.[38]

12.-13. juli: Forbrytelser begått i Potočari[rediger | rediger kilde]

Utover dagen 12. juli 1995 økte panikkfølelsen hos flere innbyggerne i Potočari. Flyktningene i leiren kunne se at serbiske soldater tente på hus og høystakker i nærheten. Gjennom hele kvelden den 12. juli blandet serbiske soldater seg i folkemengden. Et øyevitne husker å ha hørt serbiske soldater som forbannet befolkningen og ba dem å dra fordi dette var serbisk land; de ville bli slaktet. Drap ble begått.[39]

Sent om morgenen 12. juli så et vitne en haug med 20–30 lik bak transportbygningen i Potočari, ved siden av en traktorlignende maskin. En annet vitne refererte en hendelse kl. 12.00 den 12. juli: i følge dette vitnet drepte en serbisk soldat et barn med kniv midt inne i folkemengden. Samme person hevdet også at han var vitne til at serbiske soldater henrettet mer enn hundre bosnjakiske menn i området bak sinkfabrikken og at de lastet kroppene opp i en lastebil. Men informasjon som Tribunalet har bestrider påstander om antall mord og metodikken bak mordene, Tribunalet mener at hendelsene var mer sporadiske enn det vitnene hevder.[40]

Utover kvelden ble terroren verre. Skrik, skuddsalver og andre fryktlige lyder kunne høres gjennom natten og det var få som fikk sove. Soldater plukket enkelte ut av folkemengden og tok dem av sted, noen kom tilbake, andre ikke. Flere vitner har beskrevet hvordan tre brødre ble tatt ut i natten; en var kun et barn, de to andre tenåringer. Da deres mor lette etter dem, fant hun dem med strupen kuttet.[41]

Den natten kom en sanitetssoldat fra Dutchbat over to serbiske soldater som voldtok en ung kvinne:

Sitat Vi så to serbiske soldater, en av de holdt vakt, den andre lå på jenten med buksene av. Og vi så en jente liggende på bakken på en slags madrass. Det var blod på madrassen, til og med jenten var dekket av blod. Hun hadde blåmerker på beina, det rant blod nedover dem. Hun ble helt gal. Sitat

Bosnjaker i nærheten var vitner til voldtekten, men kunne ikke foreta seg noe da VRS-soldater var i nærheten. Andre hørte kvinner som skrek og så kvinner som ble ført bort. Noen var så redde at de begikk selvmord ved å henge seg. Gjennom hele natten gikk ryktene om at drap og voldtekter blant folkemengden og terroren i leiren eskalerte.[42]

Møtene på Hotel Fontana i Bratunac[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som situasjonen eskalerte i Potočari innkalte General Mladić UNPROFOR ledere til det første av tre møter på Hotel Fontana i Bratunac. Til stede på dette møtet var flere fra VRS og Oberst Karremans fra UNPROFOR. Møtet varte i en time og essensen var at Karremans søkte bekreftelse på at UNPROFOR og de rundt 10 000 sivile skulle få fritt leide ut av området. General Mladić forsikret at UNPROFOR og de sivile ikke var mål for hans militære operasjon, og at UNPROFOR skulle arrangere busser som skulle frakte dem ut.[43]

Under dette første møtet spurte også General Mladić om å møte representanter for de bosniske styrkene samt en for de sivile bosnjakene. Verken Mladić eller Karremans visste hvor de bosniske styrkene oppholdt seg og fant det derfor vanskelig å finne en representant. Møtet avsluttet med en avtale om å møtes igjen kl. 23.00.[44]

Under det andre møtet deltok læreren Nesib Mandžić som representant for den sivile befolkningen. Han var så å si plukket ut på måfå i mengden. Igjen var det flere representanter fra VRS der. Under møtet kunne de høre en gris bli slaktet rett utenfor vinduet. Alle påtalemyndighetens vitner mente dette ble gjort med hensikt for å skape frykt. Mladić plasserte et ødelagt skilt fra rådhuset i Srebrenica på bordet, noe som Mandžić mente var et signal om at Srebrenica var tatt og at muslimene aldri ville kunne komme tilbake.[45]

Planene om å transportere bosnjakene ut av området var hovedpoenget for møtet. Karremans fortalte nå Mladić at det var totalt 15 000 til 20 000 sivile; for det meste kvinner, barn og eldre i og utenfor leiren. Mladić forlangte at alle bosniske styrker i området måtte overgi seg, hvis ikke ville hele den bosnjakiske befolkningen stå i fare. Mladić forklarte at han ville ha et klart standpunkt fra den sivile befolkningen om den ville «overleve, bli, eller forsvinne». Før han snudde seg til Mandžić og sa: «forstår du meg Nesib, fremtiden for ditt folk ligger i dine hender, ikke bare for dette området». Etter Mladić ble forklart at Mandžić ikke hadde noen som helst kontakt med de bosniske styrkene og heller ingen muligheter til å få dem til å etterfølge kravet svarte Mladić: «det er deres problem, få folk hit som kan forsikre meg om overgivelse av våpen og redde ditt folk fra utryddelse». Med dette avsluttet han møtet og de avtalte å møtes igjen neste morgen.[46]

Møtet neste morgen den 12. juli, startet ca. kl. 10.00. Igjen dominerte Mladić møtet. I tillegg til Nesib Mandžić og Karremans var det ytterligere to sivile representanter, økonomen Camila Omanović og forretningsmannen Ibro Nuhanović, på møtet. Mladić presiserte igjen at overlevelsen til befolkningen var avhengig av en overgivelse av militære styrker. Mladić sa:

Sitat Dere kan enten overleve eller forsvinne … for deres overlevelse krever jeg at alle deres væpnede menn som har angrepet og begått krigsforbrytelser, og mange har gjort det – mot vårt folk, overgir sine våpen til VRS. Etter dette er gjort kan dere … velge å bli i området … eller, hvis det passer bedre, gå hvor dere vil. Ønsket av hvert individ vil bli observert, uansett hvor mange dere er. Sitat

Videre sa han at han ville sørge for kjøretøy, men at noen andre måtte stå for drivstoffet, og foreslo UNPROFOR.[47]

General Mladić erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser.[48]

Transporten av bosnjakiske kvinner, barn og eldre fra Potočari[rediger | rediger kilde]

Den 12. og 13. juli ble noen kvinner, barn og eldre fraktet ut av Potočari med busser under kontroll av VRS. Da de første bussene ankom stormet folk til for å gå ombord. De ønsket kun å komme seg bort fra området, uten engang å vite hvor de skulle. Noen soldater slo og skjelte ut dem som gikk om bord i bussene. Vitner fortalte at bussene var overfulle og ekstremt varme. På veien ble de hånet av landsbybeboere med den serbiske tre-fingerhilsenen (tommel, pekefinger og langfinger), og det ble kastet stein på bussene. De ble sluppet av flere kilometer fra Kladanje og tvunget til å gå gjennom «ingenmannsland» mellom VRS og bosniske styrker.[49]

Dutchbat–soldater forsøkte å eskortere bussene og lyktes med den første. Deretter ble alle bilene stoppet og VRS–styrker tok ut Dutchbat–soldatene.[50]

Kvelden den 13. juli patruljerte FN–soldater i Srebrenica og rapporterte at det ikke var bosnjaker i live igjen i Srebrenica.[51]

Atskillelsen av bosnjakiske menn i Potočari[rediger | rediger kilde]

Fra morgenen 12. juli begynte serbiske soldater å skille ut menn fra folkemengden og holdt dem i separate lokaler. Videre, da bosnjakene begynte å gå om bord i bussene som skulle evakuere dem, skilte serbiske soldater systematisk ut menn i militær alder som forsøkte å gå om bord. Av og til ble yngre og eldre også stoppet. Disse ble tatt til en bygning i Potočari kalt «Det hvite hus». Da bussene med kvinner, barn og eldre kjørte nordvest mot bosnisk territorium, ble de stoppet på veien og igjen ble det søkt etter menn. Så tidlig som på kvelden 12. juli 1995 fikk major Franken fra Dutchbat beskjed om at ingen menn ankom med bussene i Kladanj.[52]

13. juli var enkelte Dutchbat-soldater vitner til definitive bevis på at serbiske soldater henrettet bosnjakiske menn. For eksempel, så korporal Vaasen to soldater føre en mann bak «Det hvite hus». Han hørte så to skudd og de to soldatene kom tilbake alene. En annen Dutchbat–offiser så serbiske soldater henrette en ubevæpnet mann med et enkelt skudd mot hodet. Han hørte også 20–40 skudd gjennom hele kvelden. Da Dutchbat-soldater fortalte korporal Joseph Kingori, en FN militær observatør i Srebrenica området, at menn ble ført bak «Det hvite hus» og ikke kom tilbake gikk korporal Kingori for å undersøke. Han hørte skudd da han nærmet seg, men ble stoppet av serbiske soldater før han fant ut hva som foregikk.[53]

Rekken av bosnjakiske menn[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som situasjonen i Potočari eskalerte mot krise kvelden 11. juli 1995, gikk ryktet om at alle bosnjakiske menn skulle samles i skogen og danne en rekke med soldatene fra den 28. divisjonen og forsøke å bryte igjennom til bosnisk territorium i nord. Rundt kl. 22.00 11. juli 1995 bestemte «divisjonskommandoen», sammen med kommunale ledere i Srebrenica, at de skulle forsøke dette. De yngste mennene var redde for at de ville bli drept hvis de ble tatt til fange av serberne og følte at de hadde en bedre sjanse hvis de forsøkte å flykte til Tuzla gjennom skogen. Mennene samlet seg nær landsbyene Jaglici og Šušnjari og begynte å trekke nordover. Vitner anslår at det var mellom 10 000 og 15 000 menn i rekkene. Omtrent en tredjedel av mennene var bosniske soldater fra de 28. divisjonen, men ikke alle soldatene var bevæpnet.[54]

Rundt midnatt 11. juli begynte mennene å bevege seg langs aksen mellom Konjević Polje og Bratunac. 12. juli skjøt serberne artilleriild på mennene som forsøkte å krysse en asfaltvei og rekken ble splittet i to. Tung beskytning og bombekasterild fortsatte mot restene av rekken resten av dagen og gjennom natten. Menn fra den bakerste delen av rekken som overlevde denne ildprøven, beskrev den som en «menneskejakt».[55]

VRS brukte mange metoder for å fange mennene. Noen steder ble de tatt i bakholdsangrep, og andre steder ropte bosniskserbiske soldater ut i skogen at alle burde overgi seg og at Genève-konvensjonene ville bli fulgt. Det ble også beskutt med anti–fly-våpen og andre våpen, stjålet FN–utstyr ble også brukt for å villede mennene.[56]

Mennene som hadde blitt skilt fra kvinner, barn og eldre i Potočari (ca. 1 000) ble transportert til Bratunac, og senere ble de samlet med mennene som ble fanget fra rekken. Få av de bosnjakiske fangene fra overtagelse av Srebrenica overlevde. De aller fleste av dem ble henrettet. Noen ble drept individuelt eller i små grupper av de soldatene som fanget dem, mens andre ble drept der de var holdt i midlertidig fangenskap. Det fleste ble dog henrettet i nøye planlagte massehenrettelser som startet 13. juli 1995 i regionen litt sør for Srebrenica.[57]

Massehenrettelsene fulgte en veletablert plan. Mennene ble først brakt til tomme skoler eller lager. Etter å ha blitt holdt fanget der noen timer, ble de lastet om bord i busser eller lastebiler og tatt til et annet område for å bli henrettet. Vanligvis var disse plassene øde. Fangene var ubevæpnet og i mange tilfeller ble det satt bind for øynene. Hendene ble bundet bak ryggen, og skoene ble tatt fra dem for å minimalisere motstanden og hindre at de kunne flykte. Da de var på plass, ble mennene tatt av lastebilene og bussene i små grupper, satt på rekke og skutt. De som overlevde den første skuddsalven ble skutt individuelt, men som regel ikke før de hadde lidd en stund.[58]

En plan om å henrette bosnjakene av Srebrenica[rediger | rediger kilde]

Et samlet tiltak ble gjort for å fange så mange bosnjakiske menn i militær alder som mulig. Faktisk så ble veldig mange gutter og eldre menn som først ble forlatt i Srebrenica også inkludert i denne gruppen. Disse ble inkludert uansett om de valgte å flykte eller bli med i rekken av bosnjakiske menn. [59]

Lenge har serberne blitt sett på som skyldig i Srebrenica-massakren, men det var ikke før juni 2004 at de selv innrømmet at dette var planlagt og utført av militære styrker. En bosniskserbisk syvmannskommisjon ledet av Milan Bogdanic skrev i sin rapport at 7 779 menn ble drept av de bosniskserbiske styrkene i Srebrenica-området.[60] Bogdanic uttalte i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten:

Sitat Denne rapporten er av historisk karakter. Vi har nådd en historisk oppfatning og vil bli nødt til å se oss selv i speilet. Sitat

Kommisjonen bestod av en internasjonal representant, en muslim og fem bosniaserbere. I forbindelse med utgivelse av rapporten uttalte presidenten i Republika Srpska, Dragan Cavic, at dette var en svart side i den serbiske historien og beklaget massakren ovenfor de etterlatte familiene og de overlevende.[61] Før dette hadde ingen serbisk politiker uttalt noe lignende. Det som også er oppsiktsvekkende er at Dragan Cavic kommer fra samme politiske parti som Radovan Karadžić.

Massehenrettelsene[rediger | rediger kilde]

Morgenen 13. juli 1995: Henrettelsene ved Jadarelven[rediger | rediger kilde]

En mindre henrettelse fant sted på formiddagen ved Jadarelven 13. juli 1995. Sytten menn ble transportert en kort distanse til en plass ved bredden av Jadarelven. Mennene ble stilt opp og skutt. En mann klarte å unnslippe etter han ble skutt i hoften. Han hoppet i elven og ble tatt med strømmen.[62]

Kvelden 13. juli 1995: Henrettelsene ved Cerskadalen[rediger | rediger kilde]

Den første henrettelsen i større omfang fant sted på ettermiddagen 13. juli 1995. Mellom 1 000 og 1 500 bosnjakiske menn, fra rekken som forsøkte å trenge igjennom serbiske linjer, ble fanget og oppholdt i Sandici-engen. De ble fraktet til Kravica-lageret på ettermiddagen 13. juli. Rundt kl. 18.00 da lageret var fullt begynte soldatene å kaste granater og skjøt direkte inn i folkemengden. En overlevende har uttalt:

Sitat Plutselig var det masse skyting i lageret, og vi visste ikke hvor det kom fra. Det var rifler, granater, lyden av skudd og det var så mørkt at vi ikke kunne se noe som helst. Folk begynte å skrike, å rope om hjelp. Det ble stille og så plutselig begynte det igjen. Og de fortsatte å skyte slik til natten falt på. Vakter rundt lageret drepte fanger som forsøkte å rømme.[63] Sitat

Soldater stod vakt rundt bygningen og skjøt alle som forsøkte å rømme.[64]

Analyser av hår, blod og kruttslam samlet i Kravica ble brukt som beviser på drapene. Det ble funnet spor av kuler, eksplosiver, menneskeblod, bein og hudrester på veggene og gulvet i varehuset. Disse drapene ble forbundet med massegravene Glogova 2 og Zeleni Jadar 5.[65]

Radislav Krstic ble tiltalt for forbrytelsene, men har hele tiden hevdet sin uskyld.[66] Han fikk en straff på 46 år, og var den første som ble dømt for folkemord ved Tribunalet. Han har anket.[67]

13.–14. juli 1995: Tišca[rediger | rediger kilde]

Bussene med kvinner, barn og eldre på vei fra Potočari til Kladanj ble stoppet ved Tišca, gjennomsøkt og alle bosnjakiske menn som ble funnet om bord ble fjernet fra bussene. Bevisene avslører en velorganisert operasjon i Tišca.

Et vitne ble tatt fra checkpointen til en nærliggende skole hvor et antall andre fanger også ble holdt. En offiser dirigerte soldaten som fulgte vitnet til en annen skole hvor enda flere fanger ble holdt. Ved den skolen var det en soldat med en felttelefon som åpenbart sendte og mottok ordre. En gang rundt midnatt ble vitnet lastet opp på en lastebil med 22 andre fanger som hadde hendene bundet på ryggen. På et tidspunkt stoppet lastebilen og en soldat sa:

«Ikke her. Ta dem med opp dit, hvor de tok den andre før dem.»

Lastebilen ankom dette stedet og soldatene kom på baksiden av lastebilen og begynte å skyte fangene.[68]

14. juli 1995: Grbavci-skolen og Orahovac-henrettelsene[rediger | rediger kilde]

En stor gruppe av fangene som hadde blitt holdt over natten i Bratunac ble sendt med en konvoi av 30 busser til Grbavci-skolen i Orahovac tidlig på morgenen 14. juli 1995. Da de ankom var skolens gymsal allerede halvfull med fanger som hadde begynt å ankomme veldig tidlig om morgenen, og innen et par timer var bygningen helt full. Overlevende anslår at det var mellom 2 000 og 2 500 menn der, noen av dem veldig unge og noen eldre, men Tribunalet mener dette kan ha vært en overestimering og anslår det korrekte antallet til å være nærmere 1 000. Noen fanger ble tatt på utsiden og drept. Et vitne har fortalt at General Mladić på et tidspunkt ankom skolen og sa til mennene:

Sitat Vel, regjeringen deres vil ikke ha dere, og jeg må ta hånd om dere.[69] Sitat

Den ettermiddagen ble mennene ledet ut i små grupper for å bli henrettet etter å ha blitt holdt i gymsalen i flere timer. Hver fange fikk bind for øynene og ett glass vann da de forlot gymsalen. Fangene ble fraktet i lastebiler til henrettelsesplassen mindre enn en kilometer unna. De ble stilt opp på linje og skutt i ryggen, de som overlevde de første skuddene ble skutt med enkeltskudd etterpå. To tilstøtende enger ble brukt; når den var full av lik flyttet soldatene seg til den andre. Mens henrettelsene pågikk har vitner fortalt at det ble det gravd graver med store maskiner. Et vitne som overlevde ved å late som han var død, har beskrevet at General Mladić ankom i en rød bil og fulgte noen av henrettelsene.[70]

De rettslige bevisene støtter viktige aspekter av overlevendes vitnemål. Flyfoto av området viser at bakken i Orahovac ble forstyrret mellom 5. og 27. juli 1995 og igjen mellom 7. og 27. september 1995. To hovedmassegraver ble funnet i området og fikk navnene «Lazete-1» og «Lazete-2» av etterforskerne. «Lazete-1» ble gravd opp av Tribunalet mellom 13. juli og 3. august 2000. Alle av de 130 individene i graven, hvor kjønn kunne avgjøres, var menn. 138 av de som ble funnet i graven hadde hatt bind for øynene. Identifikasjon for 23 individer som ble meldt savnet som følge av erobringen av Srebrenica ble funnet i graven. Graven «Lazete-2» ble delvis gravd opp mellom 19. august og 9. september 1996 og ble ferdiggjort i 2000. Samtlige av de 243 ofrene i «Lazete-2» var menn og en stor majoritet av dem døde som følge av skuddskader. 147 med bind for øynene ble funnet, et offer hadde også bena bundet sammen.[71]

Juridiske analyser av jordbunn, bind, ligaturer, hylser og flyfoto av området beviste at lik fra «Lazete-1» og «Lazete-2» ble gravd opp igjen og begravd igjen i gravene som heter: «Hodžići Road» 3, 4 og 5. Flyfoto viser at disse gravene ble gravd mellom 7. september og 2. oktober 1995, og alle ble gravd opp for undersøkelser i 1998.[72]

14.–16. juli 1995: Pilica-skolen og Branjevo-henrettelsene[rediger | rediger kilde]

14. juli 1995 ble flere fanger fra Bratunac fraktet nordover til en skole i landsbyen Pilica, rett nord for Zvornik. Som ved de andre forvarningsbygningene var det verken mat eller vann, og flere av mennene døde i gymsalen som følge av heten og dehydrering. De ble holdt i Pilicaskolen i to netter. 16. juli 1995 ble mennene (som ved de andre henrettelsene) lastet opp på busser med hendene bakbundet. De ble deretter kjørt til militærområdet Branjo, stilt opp på rekker av ti og henrettet.[73]

Dražen Erdemović var en del av VRS 10. sabotasje avdeling og deltok i massehenrettelsene. Erdemović vitnet for påtalemyndighetene og sa følgende:

Sitat Mennene foran oss ble beordret til å snu ryggen til oss. Da de snudde seg, skjøt vi dem i ryggen. Vi fikk ordre om å skyte. Sitat

Erdemović sa at alle bortsett fra en hadde sivile klær, og bortsett fra en viste ingen tegn til motstand før de ble skutt. Noen ganger var bødlene spesielt grusomme. Da noen av soldatene kjente igjen bekjente fra Srebrenica, ble de slått og ydmyket før de ble skutt. Erdemović måtte overtale sine medsoldater til å stoppe å bruke maskinpistoler for å drepe. Det såret ofrene dødelig, men forårsaket ikke en umiddelbar død og gjorde at de led lenge før de døde.[74]

Erdemović bevitnet at etter han og hans medsoldater fra den 10. sabotasjeavdelingen var ferdig med henrettelsene ved Branjevo, ca. kl. 15.00 16. juli 1995, fikk de beskjed om at en gruppe på 500 bosnjaker forsøkte å rømme ikke langt fra dem. Erdemović og hans medsoldater nektet å utføre flere drap. De ble så beordret til å delta på et møte med oberstløytnanten på en kafé i Pilica. Erdemović og hans medsoldater dro til kaféen som beordret, og mens de ventet hørte de skudd og granater som ble detonert. Det fortsatte i ca. 15-20 minutter hvorpå en soldat fra Bratunac kom inn i kaféen og informerte alle som var der at «alt var over».[75]

Mellom 1 000 og 1 200 menn ble drept i løpet av denne dagen i dette området. Flyfoto tatt 17. juli 1995 av et område rundt Branjevo viser et stort antall lik som ligger på en slette nær leiren så vel som gravmaskiner som samler kroppene.[76]

Progresjonen med å finne ofre i Srebrenica-regionen, ofte i massegraver, grave dem opp og til sist identifisere dem gikk relativt langsomt. I 2002 var 5 000 lik gravd opp, men bare 200 var identifisert. Men i 2005 var 6 000 lik gravd opp og 2 000 var identifisert.

Norges involvering[rediger | rediger kilde]

Thorvald Stoltenberg[rediger | rediger kilde]

Thorvald Stoltenberg var fredsmegler på Balkan under krigene i Jugoslavia. Han hadde tidligere vært norsk diplomat i Beograd fra 1961 til 1964. I den nederlandske rapporten «Srebrenica – a safe area» ble valget av Stoltenberg som fredsmegler kritisert:

Sitat (...)Valget av Stoltenberg som mekler var uheldig. Ved første øyekast så det ut til å være en fordel at han hadde vært diplomat i Beograd mellom 1961 og 1964. Men denne bakgrunnen, og uttalelser Stoltenberg skal ha kommet med om at bosniske kroater og muslimer egentlig er «etniske serbere» og at krigen i Bosnia var en sosioøkonomisk konflikt mellom fattige serbiske bønder og velstående muslimer, ga ham snart et omdømme som serbisk tilhenger. I tillegg hadde Stoltenberg lite begrep om utviklingen i Bosnia som sådan, der han var representert ved Sergio Vieira de Mello i Sarajevo. Derfor hadde han liten prestisje og autoritet som FN-utsending.[77] Sitat

Han har også blitt kritisert i Norge av professor Arne Johan Vetlesen for å se på konflikten med 1960- og 70-åras briller.

Militæret[rediger | rediger kilde]

Daværende oberst Hagrup Haukland hadde ansvaret for de nederlandske troppene i Srebrenica, og de norske styrkene i NorLogBN hadde ansvaret for å forsyne nederlenderne. Oberst Haukland var på ferie i Norge da massakren startet. I en artikkel i Ny Tid[78] påstår en ukjent kilde at oberst Haukland først returnerte til hovedkvarteret i Tuzla 14. juli 1995. Han får støtte av oberstløytnant Harald Valved, som var Hauklands militære rådgiver. I sin dagbok førte han opp 14. juli 1995:

Sitat «19 700 flyktninger har passert konfrontasjonslinjen. Det var et rabaldermøte etter morgenmøte der alle anklaget hverandre for å gjøre de gale tingene. Haukland kom tilbake kl. 12.10. Sitat

Oberst Haukland har hele tiden påstått at han umiddelbart avbrøt ferien og returnerte til Tuzla da nyheten om at serberne inntok Srebrenica kom. Haukland har uttalt til VG at han ankom Tuzla 10. juli. I den samme nederlandske rapporten som Stoltenberg fikk kritikk får også Haukland kritikk. Den slår fast at alle problemene og forvirringen blant hans stab fikk direkte konsekvenser for utfallet i Srebrenica. Men samtidig blir det også slått fast at den nederlandske forsvarsledelsen gikk utenom FN og gav ordre direkte til Thomas Karremans.

Soning i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge har siden starten vært en av pådriverne til Tribunalet. Etter flere avsløringer i media i 2004, blant annet i VG, ble det kjent at flere av de som ble dømt av Tribunalet har blitt sendt til soning i Norge.

  • Dražen Erdemović[79], tidligere nevnt som vitne for påtalemyndighetene, er den krigsforbryteren som begått de største kriminelle handlinger som har sonet i Norge. Han har tilstått drap på minst 100 mennesker. Erdemović ble først dømt til 10 års fengsel i november 1996, men anket og fikk straffen redusert til 5 år. Han ble overført til Norge 26. august 1998 og løslatt en gang i august 1999. Han sonet på Ringerike fengsel. Hvor han oppholder seg nå er ukjent. Det har vært spekulasjoner i media om at han har fått oppholdstillatelse i Norge.
  • Radomir Kovač[80] dømt for voldtekt og organiserningen av en gruppevoldtekt av en 12 år gammel jente og tre kvinner, en av kvinnene var gravid i syvende måned. Tolvåringen og en av kvinnene ble senere solgt av Kovač for 200 tyske mark (ca. NOK 800,-), og de er fremdeles savnet. Han ble dømt til 20 års fengsel i 22. februar 2001, overført til Norge 28. november 2002 og soner i Skien fengsel.
  • Zoran Vuković[81] dømt for voldtekt av en 15 år gammel jente han holdt fanget i byen Foca. Han hadde truet moren hennes med at han ville drepe henne hvis ikke hun hentet datteren sin. Samme sted ble flere jenter holdt fanget og voldtatt regelmessig av Vukovićs medsoldater. Under rettssaken påstod Vuković at han led av impotens og dermed ikke kunne ha voldtatt henne. Han ble ikke trodd av Tribunalet. Han ble dømt til 12 års fengsel 22. februar 2001, overført til Norge 28. november 2002 og soner ved Bodø fengsel.
  • Dragan Obrenović[82] var en militær leder. Han ble dømt for å ha beordret sine menn til drap under massakren. Han ble dømt til 17 års fengsel og ble overført til Norge 18. juni 2004. Han soner nå i Kongsvinger fengsel.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

I dag er byen og området nesten bare bebodd av bosniaserbere. Før var området bebodd av omtrent 27 000 bosnjaker, nå er det bare ca. 4 000 igjen. Fire av de fem moskeene som var i byen er blitt ødelagt. Byen er nå en del av Republika Srpska, som er den bosniskserbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Demografien i Republika Srpska er omdiskutert, men i 2005 ble det anslått at av 1 411 000 mennesker utgjorde bosniaserberne 88,4 %, bosnjaker 10,7 % og kroater 0,9 %. Den siste offisielle folketellingen i Srebrenica var i 1991 og av 37 213 innbyggere utgjorde bosnjaker 72,9 %, serbere 25.2 %, jugoslaver 1%, kroater 0,1 % og andre 0,8%.

Ratko Mladić og Radovan Karadžić har begge blitt tiltalt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og for brudd på krigens regler av Tribunalet. Radovan Karadžić ble arrestert 21. juli 2008, Ratko Mladić ble kunngjort arrestert 26.mai 2011. I 2001 ble Radislav Krstić, en serbisk kommandør som ledet angrepet på Srebrenica sammen med Mladić, dømt til 42 års fengsel for sin medvirkning. Drazen Erdemovic og Dragan Obrenovic har også blitt dømt for forbrytelser begått i forbindelse med hendelsen. To saker blir for øyeblikket ankebehandlet, og ytterligere syv saker forberedes. Zdravko Tolmir er også ettersøkt for sin deltagelse i hendelsen, men er på frifot.

Etter en offisiell nederlandsk rapport valgte daværende statsminister Wim Kok å gå av som følge av den krasse kritikken i rapporten.

Siste utviklinger[rediger | rediger kilde]

18. januar 2005 ble Vidoje Blagojević og Dragan Jokić, begge bosniskserbiske offiserer ble dømt for deres medvirking i Srebrenica.

2. juni 2005 ble det fremlagt videobevis. Dette forekom i rettssaken mot Slobodan Milošević, og ble gjort for å bevise medvirkningen til serbisk spesialpoliti i massakren. Videoen viser en ortodoks prest som velsigner flere soldater. Senere binder de samme soldatene hendene til sivile som er klart fysisk mishandlet. De ble senere identifisert som fire mindreårige, så unge som 16 år, og to menn i tidlig tyveårene. Videoen viser så henrettelsen av fire av sivilistene og viser dem liggende døde på bakken. På dette tidspunktet sier kameramannen at han er skuffet over at batteriet snart er tomt. Soldatene gir så ordre til de to siste om å flytte kroppene til en nærliggende låve, hvorpå de selv blir henrettet. En av soldatene som ble gjenkjent på videoen var Slobodan Medić som ble arrestert få dager etter videoen ble vist.

Videoen skapte et voldsomt engasjement i Serbia da den ble vist. I dagene etter ble det foretatt flere arrestasjoner av tidligere soldater som ble identifisert på videoen. Hendelsen ble grundig dekket av avisen Danas og tv-stasjonen B92. Og det ble også rapportert av bosnisk media at minst en av mødrene til guttene på videoen så sin sønn bli henrettet på TV.

Videoen kan sees her. Det advares mot sterke bilder

4. oktober 2005 meldte en gruppe i den bosniskserbiske regjeringen som jobber med massakren at det var 25 083 personer involvert i planleggingen og utførelsen av massakren. 17 074 av disse er identifisert med navn.[83]

Offer i en massegrav i Potocari funnet juli 2007

30. juni 2006 ble Naser Oric dømt til 2 års fengsel. Han ble løslatt umiddelbart da han har sittet i varetekt siden april 2003.[84]

Under 11 års markeringen ble ytterligere 500 identifiserte døde gravlagt i Potocari. Blant mange internasjonale representanter var bla. Carla del Ponte til stede.[85]

I november 2006 ble nok en massegrav funnet i byen Snagovo, ca. 50 km fra Srbrenica. I graven var det mer enn 100 lik.[86]

Serbia ble 26. februar frikjent for anklagen om folkmord. Dette var første gang en stat ble bragt til retten for folkemord, men de ble altså frikjent. Samtidig gjorde FN-domstolen oppmerksom på at Serbia ikke gjorde nok for å stanse massakren. Det ble fastslått at hendelsene var folkemord, men at Serbia ikke kunne holdes ansvarlig for de handlingene bosniaserberne gjennomførte.[87]

Samtidig som rettssaken i ICTY mot Zdravko Tolimir startet, ble det også lansert et søksmål av det nederlandske advokatfirmaet Van Diepen Van der Kroef mot Nederland og FN der de anklages for ikke å ha gjort nok for å beskytte den muslimske befolkningen under massakren.[88]

Av krigsforbryterdomstolen i Bosnia, ble dom avsagt i mai 2010 (31 års fengsel for Radomir Vukovic og Zoran Tomic for delaktighet i folkemord).[89]

Den bosnisk-serbiske generalen Zdravko Tilimor ble i desember 2012 funnet skyldig i folkemord av FNs krigsforbryterdomstol for sin rolle i Srebrenica-massakren [90].

Benektelser av massakren, revisjon og skepsis[rediger | rediger kilde]

Til tross for at den bosniskserbiske regjeringen offisielt har anerkjent det estimerte antall døde under massakren er det fortsatt en del som betviler dette. Flere nasjoner og internasjonale organisasjoner kaller hendelsen for en massakre, mens en stor del av disse igjen kaller dette for folkemord. Den nåværende regjeringen i Republika Srpska har offisielt fordømt hendelsen og den serbiske regjeringen har fra starten også offisielt fordømt hendelsen. Til tross for dette har hendelsen vært gjenstand for gjentatte diskusjoner.

Mange serbere tvilte på vesten, ettersom juridiske bevis tok lang tid å fremskaffe. Det tok tid å finne massegravene og det tok igjen lang tid å bevise at personene i disse massegravene faktisk var bosnjaker. Det har også vært diskusjoner rundt FNs høye representant til Bosnia-Hercegovina Paddy Ashdown sine handlinger i forbindelse med at han skiftet ut en kommisjon som betvilte de tidlige rapportene om Srebrenica.

Det er få som nekter for at hendelsen fant sted, men antall døde og metodene brukt og måten drapene ble gjennomført på, blir noen ganger debattert. Tall fra 5 000 helt ned til 2 000 blir påstått som de faktiske tallene på døde bosnjaker. Også systematikken og planleggingen av massakren betviles. De fleste historikere avviser imidlertid forsøkene på å benekte eller så tvil om omfanget av massakren.

Dokumentaren Byen som kunne ofres av av Ola Flyum, som ble vist i NRK Brennpunkt 26. april 2011, avslørte ifølge NRK «en nokså ukjent historie om den blodigste hendelsen i Europa etter andre verdenskrig».[91] Flyum vurderte det slik at det som hendte i Srebrenica «framstår dette som en ekstremt kaotisk situasjon, ikke som en planlagt etnisk rensing».[92] Filmen ble innklaget for Pressens Faglige Utvalg (PFU) som fant at den bryter punkt 3.2 om kildebruk i Vær Varsom-plakaten.[93] PFU konkluderte at «Etter utvalgets mening underslår, overser eller utelater filmen noen basale kjensgjerninger som hører med i enhver fortelling om krigen i Bosnia. Særlig finner utvalget det presseetisk uakseptabelt at programmet ikke nevner dommene ved krigsforbryterdomstolene i Haag, ICJ og ICTY.»[94]

Bøker og trykksaker[rediger | rediger kilde]

  • The Commission for the Investigation of the Events in and around Srebrenica between 10th and 19th July 1995, publisert 2004. The Events in and around Srebrenica between 10th and 19th July 1995, tilgjengelig fra: Domovina net.
  • NIOD, 2002. Srebrenica, een 'veilig' gebied. Boom, Amsterdam. ISBN 90-5352-716-8. Engelsk oversettelse tilgjengelig på NIOD Srebrenica website.
  • David Rohde. 1997. Endgame: The Betrayal and Fall of Srebrenica, Europe's Worst massacre Since World War II. WestviewPress. ISBN 0-8133-3533-7.
  • Van Gennep, 1999. Srebrenica: Het Verhaal van de Overlevenden [Srebrenica: The Story of the Survivors]. Van Gennep, Amsterdam. ISBN 90-5515-224-2. (oversettelse av: Samrtno Srebrenicko Ijeto '95, Udruzenje gradana 'Zene Srebrenice', Tuzla, 1998).
  • US resolusjon 199, 2005.
  • Srebrenica, Kent, Nicolas ISBN 978-1-84002-627-6
  • The Graves Peress, Gilles ISBN 978-3-931141-86-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Srebrenica massacre – bilder, video eller lyd

Folkemord-fornektelse og revisjonisme[rediger | rediger kilde]

Disse lenkene kan inneholde fornektelse av massedrapene og/eller revisjonisme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Wikinews Wikinews: Remembering Srebrenice massacre – relatert engelskspråklig nyhetssak
Wikinews Wikinews: Commemoration of Srebrenica massacre to be held on July 11 – relatert engelskspråklig nyhetssak
Wikinews Wikinews: Tense panel discussion on Srebrenica held in Belgrade – relatert engelskspråklig nyhetssak

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «European Parliament resolution of 15 January 2009 on Srebrenica». European Parliament. Besøkt 10. august 2009. 
  2. ^ «Office of the High Representative – "Decision Enacting the Law on the Center for the Srebrenica-Potocari Memorial and Cemetery for the Victims of the 1995 Genocide"». Office of the High Representative in Bosnia and Herzegovina. Besøkt 10. august 2009. 
  3. ^ «Youth Initiative for Human Rights in Serbia letter to the Serbian President to commemorate the Srebrenica genocide». Youth Initiative for Human Rights in Serbia. Besøkt 10. august 2009. 
  4. ^ «Mladic shadow hangs over Srebrenica trial». The Guardian (London). 21. august 2006. Besøkt 1. november 2008. 
  5. ^ Mike Corder (20. august 2006). «Srebrenica Genocide Trial to Restart». Washington Post. Besøkt 26. oktober 2010. 
  6. ^ General dømt til livstid for folkemord ' Verdens Gang 13. desember 2012.
  7. ^ Marko Attila Hoare: «The War of Yugoslav Succession», i Sabrina P. Ramet (red.): Central and Southeast European Politics Since 1989, Cambridge: Cambridge University Press, 2010, s. 131. International Commission on Missing Persons oppgir antall ofre til 8 100, hvorav levningene av 6 598 per juli 2011 er personidentifisert, se «613 Srebrenica Victims to be Buried at a Memorial Ceremony in Potočari», International Commission on Missing Persons, 10. juli 2011. Besøkt 13. juli 2011.
  8. ^ «Serbia: Mladic “Recruited” Infamous Scorpions», Institute for War & Peace Reporting, 2. august 2005. Besøkt 13. juli 2011.
  9. ^ «Srebrenica Video Vindicates Long Pursuit by Serb Activist», The Washington Post, 25. juni 2005. Besøkt 13. juli 2011.
  10. ^ ICTY, Prosecutor vs Krstic, Trial Chamber Judgement, Case No. IT-98-33-T, paras 43–46. ICTY:UNITED NATIONS Case No: IT-98-33-A
  11. ^ «The media routinely bill these killings as Europe's largest mass murder since the Second World War» ifølge Institute for War & Peace Reporting, 30. april 2005. Betegnelsen største massemord (the largest mass murder) benyttes blant annet i «Prosecution lawyer's speech halts start of Srebrenica trial», The Times, 15. juli 2006 og «Bosnia: Srebrenica’s Most Wanted Remains at Large», Human Rights Watch, 8. juli 2010. Betegnelsen den største massakren benyttes av Arne Johan Vetlesen: «Folkemord – staters suverenitet og individers ukrenkelighet», PACEM, bind 2, nr. 1, 1999, s. 59-72, i «Morderne», A-magasinet, 15. desember 2006, s. 24, samt tilsvarende largest massacre benyttet i «Ratko Mladic arrest: timeline of the war criminal hunt», The Independent, 26. mai 2001. FNs generalsekretær Ban Ki-moon beskrev i 2010 det som skjedde i Srebrenica som «the largest atrocity on European soil since the founding of the United Nations», se «Remarks at ceremony marking the 15th Srebrenica Commemoration», UN News Centre, 12. juni 2010. Alle nettsteder besøkt 11. juli 2011.
  12. ^ Jfr. paragraf 719 i dommen mot Radislav Krstić foretatt av ICTY, Punkt 539 i tiltalen mot Radislav Krstić
  13. ^ ICTY Trial Chamber Judgement «Prosecutor vs Krstic», Findings of Fact, paragrafene 18 og 26 www.un.org
  14. ^ Federal Commission for Missing Persons; «Preliminary List of Missing and Killed in Srebrenica»; 2005 www.srebrenica-zepa.ba
  15. ^ Jfr. paragraf 10 i dommen av Radislav Krstić foretatt av ICTY
  16. ^ Jfr. paragraf 12 i dommen av Radislav Krstić foretatt av ICTY
  17. ^ Jfr. paragraf 13 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  18. ^ Jfr. paragraf 14 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  19. ^ Jfr. paragraf 15 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  20. ^ Jfr. paragraf 16 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  21. ^ Jfr. paragraf 17 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  22. ^ FN resolusjon 819
  23. ^ www.nato.int
  24. ^ Jfr. paragraf 18 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  25. ^ Jfr. paragraf 21 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  26. ^ Jfr. paragraf. 22-24 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  27. ^ Rapport fra FN
  28. ^ Jfr. paragraf. 26 og 27 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  29. ^ Tribunalets tiltale mot Zdravko Tolimir, Radivoje Miletic og Milan Gvero
  30. ^ Jfr. paragraf 28 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  31. ^ Jfr. paragraf 30 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  32. ^ Jfr. paragraf. 31-33 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  33. ^ Jfr. paragraf 34 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  34. ^ Jfr. paragraf 36 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  35. ^ Foto fra gendercide.com
  36. ^ Jfr. paragraf 37 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  37. ^ Jfr. paragraf 38 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  38. ^ Jfr. paragraf 40 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  39. ^ Jfr. paragraf. 41-42 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  40. ^ Jfr. paragraf 43 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  41. ^ Jfr. paragraf 44 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  42. ^ Jfr. paragraf 45 og 46 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  43. ^ Jfr. paragraf 126 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  44. ^ Jfr. paragraf 127 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  45. ^ Jfr. paragraf 128 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  46. ^ Jfr. paragraf 129 og 130 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  47. ^ Jfr. paragraf 131 og 132 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  48. ^ Jfr. paragraf 134 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  49. ^ Jfr. paragraf 49 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  50. ^ Jfr. paragraf 50 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  51. ^ Jfr. paragraf 51 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  52. ^ Jfr. paragraf. 53 og 57 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  53. ^ Jfr. paragraf 58 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  54. ^ Jfr. paragraf. 60-61 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  55. ^ Jfr. paragraf 62 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  56. ^ Jfr. paragraf 63 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  57. ^ Jfr. paragraf. 66 og 67 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  58. ^ Jfr. paragraf 68 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  59. ^ Jfr. paragraf 85 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  60. ^ BBCs dekning av saken.
  61. ^ BBC artikkel
  62. ^ Jfr. paragraf 196 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  63. ^ Jfr. paragraf 205 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  64. ^ Jfr. paragraf 206 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  65. ^ Jfr. paragraf. 201 og 209 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  66. ^ Dommen av Radislav Krstic
  67. ^ Tribunalets pressemelding
  68. ^ Jfr. paragraf 216 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  69. ^ Jfr. paragraf 220 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  70. ^ Jfr. paragraf 221 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  71. ^ Jfr. paragraf 222 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  72. ^ Jfr. paragraf 223 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  73. ^ Jfr. paragraf 233 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  74. ^ Jfr. paragraf. 234 og 238 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  75. ^ Jfr. paragraf 244 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  76. ^ Jfr. paragraf 237 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
  77. ^ side 956 av rapporten
  78. ^ NyTids artikkel
  79. ^ ICTYs sak mot Erdemović
  80. ^ ICTYs sak mot Kovač
  81. ^ ICTYs sak mot Vuković
  82. ^ ICTYs sak mot Obrenović
  83. ^ Artikkel av ISN Security Watch
  84. ^ VG's artikkel 30.06.07
  85. ^ VG's artikkel om markeringen
  86. ^ BBC News: New Srebrenica mass grave found
  87. ^ Artikkel i VGNett
  88. ^ Anklager FN og Nederland for Srebrenica
  89. ^ «De to som var medlemmer av en spesialgruppe i politiet, var aktivt med da minst 1000 muslimske menn ble drept ...», VG, 13.05.2010, s. 6
  90. ^ «Bosnisk general dømt til livstid for Srebrenica-massakren», NRK, 13. desember 2012.
  91. ^ Brennpunkt: Byen som kunne ofres, NRK.
  92. ^ «Dokumentar om Balkan-krigen», Dagsavisen, 26. april 2011.
  93. ^ Martin Huseby Jensen: «NRK fikk omfattende kritikk av PFU», Journalisten.no, 20. oktober 2011.
  94. ^ Sak 107/11. Den norske Helsingforskomité mot NRK Brennpunkt, Norsk Presseforbund.