Tysklands historie (1814–1871)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Tysklands historie 1814-1871 var preget av dannelsen av Det tyske forbund etter Wienerkongressen i 1815. Dette var en konføderasjon som ble dannet etter Napoleonskrigene. Denne skulle fungere som en etterfølger etter Det tysk-romerske rike som ble avskaffet i 1806. Revolusjonen i 1848, utløst av liberale og nasjonalistiske krefter, ble et mislykket forsøk på å samle Tyskland til en stat. Forhandlinger om samling mellom de tyske statene i 1848 slo feil og konføderasjon ble midlertidig oppløst, men gjenopprettet i 1850. Rivaliseringen mellom de to toneangivende statene, Østerrike og Preussen førte til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og konføderasjonens sammenbrudd. Som et svar på denne situasjonen ble Det nordtyske forbund dannet under ledelse av Preussen, og i Sør-Tyskland ble en rekke uavhengige sørtyske stater stående alene fram til 1871. Etter seieren over Frankrike i den fransk-prøyssiske krig 187071, var det politiske plattformen for et nytt tysk keiserrike lagt.

Wienerkongressen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Etter Napoleons nederlag møttes seierherrene i Wien i 1814 og 1815 for å trekke opp linjene for Europa etter Napoleon. Under ledelse av den konservative østerrikeren fyrst Metternich ønsket man å stille klokken tilbake til tiden før den franske revolusjon.

Napoleon hadde i stor grad omorganisert Tyskland. Den tysk-romerske keiseren hadde lagt ned sin krone i 1806 og riket var erstattet av en løs sammenslutning under fransk ledelse, den såkalte Rhinkonføderasjonen. Dette var en sammenslutning som var basert på Napoleons styre, og falt sammen etter hans fall.

Den prøyssiske sjefsforhandleren, Karl August von Hardenberg, gikk sammen med Metternich for å finne er ordning som sikret maktbalansen i Europa. De tok utgangspunkt i en plan av Wilhelm von Humboldt, og kom opp med de såkalte Tolv artikler.

Her ble det foreslått en føderasjon av de tyske statene, under ledelse av Preussen og Østerrike. Østerrike skulle ha presidentskapet i denne føderasjonen. Planen ble mislikt av mange tyske fyrster, da den begrenset deres makt. Napoleons tilbakekomst fra Elba fikk imidlertid fart på sakene, og den 8. juni 1815 ble avtalen undertegnet.

Preussens territorium ble sterkt utvidet som følge av Wienerkongressen. Prøysserne fikk blant annet Westfalen, Rhinland og Svensk Pommern. Preussen fikk områdene i vest for slik å kunne være en motvekt til et framtidig sterkt Frankrike.

Sachsen hadde støttet Napoleon og mistet betydelige deler av sitt territorium til Preussen. Østerrike gav avkall på flere tyske områder i bytte mot å få økt sitt territorium i sør og øst.

Det tyske forbund[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det tyske forbund

Samarbeidet mellom de tyske statene ble mindre enn hva mange hadde trodd før avtalen ble underskrevet. Det ble ikke innført felles tyske domstoler, eller felles administrative organer. Det ble et konføderasjon av uavhengige stater fremfor en forbundsstat. Det tyske forbund fikk et felles parlament i Frankfurt am Main, men beslutninger måtte fattes med to tredjedelers flertall for å være gyldige. Preussens store andel av representantene gjorde at de derfor kunne blokkere alle forslag.

Det var sterke krefter som motarbeidet forbundet. Flere ikke-tyske fyrster, som den danske kongen og den britiske kongen, var representert i det tyske forbund gjennom sine tyske fyrstetitler. Disse ønsket naturlig nok ikke noe sterkt Tyskland. Heller ikke Metternich ønsket noen sterk tysk sentralmakt, da han var opptatt av Østerrikes suverenitet og stort sett så på forbundet som et middel til å kontrollere Preussen.

I de første årene av forbundstiden liberaliserte flere tyske stater styresettet. I Østerrike måtte keiser Frans godta et statsråd i 1814. Baden og Bayern fikk konstitusjoner i 1818. Det så lenge ut til at også Preussen skulle få en grunnlov, men kong Friedrich Wilhelm gav opp idéen i 1818.

Uro i 1830[rediger | rediger kilde]

Den franske julirevolusjonen i 1830 fikk også ringvirkninger i Tyskland. I Aachen gjorde arbeidere opprør mot fabrikkeierne i september, og en prøyssisk hær måtte settes inn for å stoppe urolighetene. Urolighetene ble forsterket på grunn av matmangel, i Kassel og andre steder i Hessen angrep bønder tollstasjoner.

Utover i 1830 gjorde bråket at også Sachsen måtte gjøre noe. Uroligheter i bl.a. Leipzig førte til at reformer ble vedtatt. i 1831 ble en ny grunnlov vedtatt.

Urolighetene gjorde at Metternich mobiliserte de reaksjonære kreftene i Tyskland. Frankfurt-parlamentet vedtok i 1832 innskrenkelser i ytringsfriheten. I 1833 ble det opprettet et felles tysk «sentralbyrå for politiske undersøkelser», som motarbeidet anti-monarkiske strømninger.

Tollunion[rediger | rediger kilde]

Tysklands første jernbane åpnet den 7. desember 1835, mellom Nürnberg og Fürth

Den industrielle revolusjon pågikk for fullt i denne perioden, noe som gjorde at det ble behov for friere handel. I 1834 ble det etter prøyssisk initiativ opprettet en tollunion, den såkalte Zollverein. Denne tollunionen besto av 34 tyske stater, men Østerrike med sin proteksjonistiske økonomi ville ikke delta.

Det var i denne perioden de vestre delene av staten Preussen utpekte seg som ledende industrielt. Ny tungindustri vokste frem i Ruhr, bl.a. ble Kruppkonsernet i Essen en av verdens ledende produsenter av stål. Dette gjorde at Preussen og Tyskland i stor grad ble selvforsynte med industriprodukter, og importen fra England avtok.

1848-revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonen i Tyskland i 1848

22. februar 1848 brøt det nok en gang ut en revolusjon i Frankrike, og som i 1830 spredte denne seg fort til Tyskland.

I begynnelsen av mars gikk det en bølge av protester over Tyskland, og folk i alle stater krevde politiske forandringer. De første byene med oppstand var Mannheim og Heidelberg. I Baden tvang de revolusjonære kongen til å endre det politiske systemet etter store demonstrasjoner i hovedstaden Karlsruhe.

I Østerrike måtte Metternich gå av 13. mars og flykte til England. Den østerrikske keiseren måtte sette inn soldater for å stoppe en stor demonstrasjon og innføre pressefrihet. Samtidig måtte han love å innkalle en grunnlovsforsamling.

Den folkelige suksessen i Wien oppmuntret til uroligheter også i Preussen. I Köln ble opprøret ledet av Andreas Gottschalck, som krevet pressefrihet også i Preussen. Opprøret i Köln ble slått ned, men bystyret i byen ble så engstelige for nye opptøyer at de ba sentralregjeringen om å iverksette reformer.

Kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen gikk etter en tids nøling med på dette. 18. mars proklamerte kongen at det ville bli innført pressefrihet også i Preussen. Uheldigvis gikk den prøyssiske øverstkommanderende i Berlin, Karl von Prittwitz, samtidig hardt til verks mot demonstrantene og åpnet ild mot folkemengden utenfor palasset. Dette gjorde at reformløftene fra kongen mistet all troverdighet, og det utviklet seg etterhvert et opprør mot kongen. Kongen måtte snart gi opp og sende von Prittwitz og hæren ut av byen.

Frankfurtparlamentet møtes i 1848
Deputasjonen som tilbød Friedrich Wilhelm keiserkronen, Berlin den 3. april 1849

Kongen gav sin tilslutning til ny grunnlov for Tyskland og 18. mai møttes Tysklands første fritt valgte parlament i Frankfurt. Dette ble imidlertid mislykket, da de prøvde å gjøre Preussens konge, Friedrich Wilhelm, til keiser i et forent Tyskland. Friedrich Wilhelm nektet imidlertid å ta i mot dette. Dette førte til at de østerrikske og prøyssiske mandatene forlot parlamentet, og dette gikk da i oppløsning.

Karl Marx og kommunismen[rediger | rediger kilde]

Ettersom industrialiseringen skjøt fart i Tyskland vokste det også frem en arbeiderklasse. Arbeiderbevegelsen i Tyskland var imidlertid ikke organisert like godt som den franske og den engelske.

Filosofen og journalisten Karl Marx måtte i 1843 flytte til Paris etter at avisen i Köln hvor han arbeidet ble stengt av myndighetene. I Paris ble han kjent med Friedrich Engels og Engels vekket Marx' interesse for politikk. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom disse to.

I Paris skrev de to flere sosialistiske tekster, hvorav den mest kjente var Det kommunistiske manifest (1848). Denne utgivelsen druknet imidlertid noe i begivenhetene på kontinentet samme år.

På slutten av 1850-tallet og i begynnelsen av 1860-årene ble det fart i den felleseuropeiske arbeiderbevegelsen. Dette ble utløst av en felleseuropeisk økonomisk krise i 1857. I 1864 ble det i London dannet den første internasjonale, en internasjonal organisasjon som skulle jobbe for arbeidernes rettigheter. Marx var de tyske arbeideres representant i internasjonalen.

I 1867 utgav Marx det første bindet i storverket Das Kapital. Boken er en analyse av kapitalismen. Das Kapital fungerte som et filosofisk og politisk rammeverk for sosialismen.

Det var på denne tiden splittelse i den tyske arbeiderbevegelsen. Sosialistlederen Ferdinand Lasalle gikk inn for å samarbeide med de borgerlige, noe Marx var mot. Marx, August Bebel og Wilhelm Liebknecht stiftet derfor i 1869 sitt eget sosialistparti.

Bismarck: Tysklands jernkansler[rediger | rediger kilde]

En ung Otto von Bismarck som delegat i den prøyssiske landdagen

Otto von Bismarck ble født i 1815 i en junker-familie, og etter å ha studert jus i Göttingen fikk han en stilling i det prøyssiske embedsverket.

Etter å ha debutert som lokalpolitiker i 1847 ble han i 1851 leder for den prøyssiske delegasjonen til Det tyske forbund. Her utmerket han seg tidlig med sin markante anti-østerrikske linje, hvor Bismarck jobbet blant annet hardt for å nekte Østerrike adgang til tollunionen.

Da prins Wilhelm ble regent, sendte han Bismarck til Russland som ambassadør. Dette ble sett på som et grep for å pasifisere krigshisseren Bismarck. Senere ble Bismarck overført til Paris.

Da striden mellom den prøyssiske kongen og nasjonalforsamlingen var på sitt mest intense, ble Bismarck kalt tilbake til Berlin, hvor han ble utnevnt til statsminister i 1862.

Bismarck gikk hensynsløst til angrep på Preussens mer liberale krefter. Når nasjonalforsamlingen fattet beslutninger som Bismarck var uenig i, svarte han med å ignorere disse og trumfet senere igjennom sin vilje.

Bismarck var fast bestemt på å gjøre Preussen til Tysklands ledende makt. Han motarbeidet Østerrike på alle mulige måter, og kom heller med tilnærmelser overfor Frankrike. Da Frans Josef av Østerrike innkalte til et møte for å revidere den tyske forfatningen i 1863 fikk Bismarck den prøyssiske kongen til å boikotte møtet. Bismarck mente at fremstøtet var et østerriksk forsøk på å pasifisere Preussen.

Krigen i Slesvig-Holsten gjorde imidlertid at Bismarck midlertidig måtte dempe sin steile anti-østerrikske holdning.

Krigen i Slesvig-Holsten[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Dybbøl skanser, 18. april 1864. Maleri fra 1871 av Jørgen Sonne.

Hertugdømmene Slesvig og Holstein hadde tilhørt den oldenburgske kongen i hundrevis av år, og slik vært i personalunion med Danmark. Slesvig og Holstein hørte av historiske årsaker politisk sammen, men hadde ellers ikke så mye til felles. Slesvig som dansk rikslen hadde dansk flertall og hadde aldri hørt til Tyskland. Holstein hadde så å si utelukkende tysktalende innbyggere og hørte til Det tyske forbund (før 1806 som tysk len til Det tysk-romerske rike). Men samtidig var hertugdømmene ifølge Ribebrevet fra 1460 «evig udelelig» under den danske kongen.

I 1863 gikk sterke krefter i Danmark inn for å innlemme Slesvig i Danmark og heller oppgi Holstein til Tyskland. Dette skapte stort oppstyr i Tyskland og forbundsdagen i Frankfurt bad om hjelp til å «befri» hertugdømmet fra avhengigheten av Danmark.

Bismarck var ikke interessert i noen ny tysk stat, men ville utnytte situasjonen til å styrke Preussen. Han gikk derfor heller inn for å innlemme området i Preussen. Kong Wilhelm hadde i utgangspunktet stor sympati med tyskerne i Slesvig og ble derfor forferdet, men gikk etterhvert med på Bismarcks linje.

Etter at forbundsdagen hadde vedtatt at Holstein skulle besettes av tyske tropper, stilte Østerrike og Preussen et ultimatum til Danmark den 16. januar 1864. Da danskene avviste dette, rykket prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig.

Danmark hadde stor internasjonal sympati, men hadde i praksis liten sjanse mot de to tyske stormaktene. Den 18. april 1864 kom det til et stort slag ved Dybbøl skanser, der danskene tapte halvparten av sin styrke på 10 000 mann. Hele Jylland ble besatt og danskene måtte gi opp kampen. Fredsavtalen som ble undertegnet i Wien den 30. oktober gjorde at Holstein og Slesvig ble avstått til kongen av Preussen og keiseren av Østerrike.

Preussen blir den ledende tyske makt[rediger | rediger kilde]

I Bad Gastein i august 1865 inngikk Preussen og Østerrike en avtale om delingen av Slesvig og Holstein. Østerrike skulle administrere Holstein, mens Preussen fikk Slesvig. Bismarck var imidlertid ikke fornøyd med bare halve byttet og i et regjeringsmøte den 28. februar 1866 gikk han inn for å ta et militært oppgjør med Østerrike.

Bismarck overleverte da et forslag til forbundsdagen om en reform av Det tyske forbund. Dette inkluderte et nytt tysk parlament basert på alminnelig stemmerett. De andre tyske statene var svært skeptiske, da dette var helt nye toner fra den svært konservative Bismarck. Da forslaget ikke ble vedtatt, la Bismarck skylden på Østerrike og la frem en revidert plan hvor Østerrike skulle utelukkes fra forbundet. Østerrikes regjering svarte med å kreve av forbundstroppene ble mobilisert mot Preussen, noe som også ble vedtatt.

Den 15. juni rykket prøyssiske tropper inn i Hannover og Sachsen, og seks dager senere kom krigserklæringen. Preussen var nå i krig mot Østerrike og de fleste andre tyske statene. Denne krigen ble senere kjent som den østerriksk-prøyssiske krig.

Den prøyssiske hæren, ledet av Helmuth von Moltke, satte raskt de andre nordtyske statene ut av spill. Etter erobringen av Hannover kontrollerte Preussen hele Tyskland nord for Main.

Etter erobringen av Nord-Tyskland satte Moltke kursen inn i Böhmen. Den 3. juli 1866 møttes den prøyssiske og den østerrikske hæren ved Königgrätz. Slaget ved Königgrätz endte med en stor prøyssisk seier og krigen var i praksis vunnet etter dette.

Kong Wilhelm ville gå videre og erobre større deler av Østerrike, men Bismarck fikk overtalt kongen til å ikke ydmyke Østerrike. Bismarck forsto at Preussen trengte Østerrike som alliert for fremtiden. Ved freden i Praha i august avholdt Preussen seg fra å kreve andre østerrikske landområder enn å få overført hele Slesvig-Holstein til Preussen.

Utdypende artikkel: Det nordtyske forbund

Bismarck sørget imidlertid for å erobre land på annet hold. Hannover, Hessen, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt am Main ble innlemmet i Preussen. De andre nordtyske statene ble tvunget inn i Det nordtyske forbund. I dette forbundet ble Bismarck forbundskansler. Forbundet skulle ha et forbundsråd, samt en riksdag der medlemmene skulle velges for tre år, med alminnelige stemmerett.

Den fransk-prøyssiske krig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den fransk-prøyssiske krig
Wilhelm I, tysk keiser

I Spania ble dronning Isabella avsatt høsten 1868, og året etter ble den katolske prins Leopold av Hohenzollern-dynastiet tilbudt den spanske tronen. Dette kunne imidlertid ikke Frankrike godta og etter fransk press trakk Leopold sitt kandidatur.

Frankrikes keiser, Napoleon III, var likevel ikke fornøyd. Han kom via sin ambassadør i Berlin med et krav til den prøyssiske kongen om at Leopolds kandidatur skulle forbli uaktuelt også i fremtiden.

Kong Wilhelm meddelte ambassadøren at han anså saken som avsluttet, og ville ikke gi en slik garanti. Da Bismarck ble oppmerksom på denne situasjonen, grep han straks sjansen og offentliggjorde et telegram (Ems depeschen) som viste at kongen hadde måtte vende den franske ambassadøren ryggen etter «en grov fornærmelse». Bismarck ville vise at det ikke var frykten for Frankrike som gjorde at kandidaturet til Leopold ble trukket.

Dette telegrammet gjorde franskmennene rasende, da dette ble sett på som et angrep på den franske ære. Stemningen i Paris ble svært anti-tysk og den 19. juli 1870 erklærte Frankrike Preussen krig.

Kronprins Fredrik og Moltke leder de prøyssiske troppene under den fransk-prøyssiske krig

Krigserklæringen førte til at motsetningene mellom Det nordtyske forbundet og de sørtyske småstatene forsvant. I Bayern så man på den franske aggresjonen som en provokasjon overfor hele Tyskland.

Frankrike gikk overraskende nok ikke til lynangrep på Preussen og de andre tyske statene. I august var det fortsatt bare mobilisert 275 000 mann. Det ble heller Moltke og prøysserne som tok initiativet og rykket inn i Alsace og Lorraine med en halv million mann. I krigens første uker vant prøysserne tre slag, ved Weissenburg den 4. august, ved Wörth den 6. august og ved Gravelotte den 18. august. De prøyssiske styrker omringet og beleiret også den viktige byen Metz.

Napoleon III hadde søkt tilflukt i festningen Sedan ved den belgiske grensen. Da denne falt den 1. september ble keiseren tatt til fange.

I Paris førte Napoleons tap til at keiserinnen flyktet fra byen. Paris ble beleiret like etterpå av de prøyssiske troppene. Denne beleiringen førte til et opprør inne i byen og den såkalte Pariskommunen ble dannet.

Tysklands samling[rediger | rediger kilde]

Kong Vilhelm av Preussen proklameres som tysk keiser i speilgalleriet i Versailles 18. januar 1871. Maleri fra 1885 av Anton von Werner (1843–1915).

Utdypende artikkel: Tysklands samling

Seieren over Frankrike gjorde at Tyskland kunne samles. Etter at kong Ludvig II av Bayern hadde sendt et brev der han bad Wilhelm stille seg i spissen for et samlet tysk rike, aksepterte den prøyssiske kongen endelig å stille som tysk keiser.

Samlingen skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til Det nordtyske forbund, gikk sammen med statene i dette og dannet Det tyske keiserrike.

Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen tysk keiser, og ikke keiser av Tyskland, siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning.

En improvisert seremoni ble gjort i stand i Versailles utenfor Paris, der Vilhelm ble proklamert som keiser den 18. januar 1871. Det andre tyske keiserrike var født.

Se også[rediger | rediger kilde]