Ettpartistat
En ettpartistat er en stat hvor det er ett parti som har makten og alle de politiske lederne tilhører dette partiet. Det kan være mange grunner for at en stat er en ettpartistat, for eksempel ideologi eller religion. Dette betyr ikke nødvendigvis at ingen andre partier eller kandidater kan stille til valg. I dag er Kina, Cuba, Nord-Korea, Laos, Turkmenistan og Vietnam land hvor ingen andre parti får stille. Mange ettpartistater er kommet som et resultat av demokrati, men hvor vinneren har eliminert alle andre parti.
Nåværende ettpartistater[rediger | rediger kilde]
Følgende liste inneholder land som statsrettslig er ettpartistater i dag:
Cuba – Cubas kommunistiske parti
Den saharawiske arabiske demokratiske republikk – Polisario
Eritrea – Folkets front for demokrati og rettferdighet
Kina – Det kinesiske kommunistparti
Laos – Laos' revolusjonære parti
Nord-Korea – Koreas arbeiderparti
Turkmenistan – Turkmenistans demokratiske parti
Vietnam – Vietnams kommunistiske parti
Norge[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig var Norge de facto en ettpartistat med Nasjonal Samling som eneste lovlige parti, etter den tyske okkupasjonsmaktens forordning som forbød andre partiorganisasjoner fra og med september 1940. Den norske eksilregjeringen fortsatte imidlertid å operere fra London.
Etter krigen var norsk politikk fullstendig dominert av et parti, Arbeiderpartiet, som alene hadde flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Dette førte til at historikeren Jens Arup Seip valgte å sammenligne norsk politikk med en ettpartistat i et berømt foredrag fra 1963.[1] Det er derimot viktig å presisere at Norge aldri var en ettpartistat i ordets riktige forstand, siden det var frie valg og opposisjonen hadde en reell mulighet til å overta makten, slik de også gjorde etter hvert.
Tidligere ettpartistater[rediger | rediger kilde]
Afrika[rediger | rediger kilde]
- Angola (MPLA) 1975–1991
- Benin (Benins Folks Revolusjonære Parti) 1975–1990
- Burundi (Union for Nasjonal Fremgang) 1966–1992
- Djibouti (Folkets Samling for Fremskritt) 1977–1992
- Ekvatorial-Guinea (Arbeidernes Nasjonale Samlingsparti) 1970–1979, (Det demokratiske parti for Ekvatorial-Guinea) 1987–1991
- Elfenbenskysten (Elfenbenskystens Demokratiske Parti – Afrikansk Demokratisk Samling) 1960–1990
- Etiopia (Det Etiopiske Arbeiderparti) 1984–1991
- Gabon (Gabons Demokratiske Parti) 1968–1990
- Ghana (Konvensjonens Folkeparti) 1964–1966
- Guinea (Guineas Demokratiske Parti – Afrikansk Demokratisk Samling) 1958–1984
- Guinea-Bissau (Det afrikanske parti for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde) 1974–1991
- Kamerun (Kameruns Nasjonalunion) 1966–1985, (Kameruns Folkedemokratiske Bevegelse) 1985–1990
- Kapp Verde (Det afrikanske parti for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde) 1975–1981, (Det afrikanske parti for uavhengighet for Kapp Verde) 1981–1990
- Kenya (Kenyas Afrikanske Nasjonalunion) 1982–1991
- Komorene (Komorisk Fremgangsunion) 1982–1990
- Kongo-Brazzaville (Det Kongolesiske Arbeiderparti) 1969–1990
- Kongo-Kinshasa (Folkets Revolusjonsbevegelse) 1970–1990
- Liberia (Det sanne Whig-parti) 1878–1980
- Den sentralafrikanske republikk (Bevegelsen for sosial evolusjon av svart Afrika) 1962–1980, (Den sentralafrikanske demokratiske union) 1980–1981, (Sentralafrikansk demokratisk samling) 1987–1991
- Tsjad (Det tsjadiske fremgangsparti) 1963–1973,[2][3][4] (Nasjonalbevegelsen for Kulturell og Sosial Revolusjon) 1973–1975, (Nasjonal Samling for Uavhengighet og Revolusjon) 1984–1990[5]
- Øvre Volta (Afrikansk demokratisk samling) 1960–1966
Amerika[rediger | rediger kilde]
Asia[rediger | rediger kilde]
Europa[rediger | rediger kilde]
- Tyskland 1933–1945 (før og under andre verdenskrig) – NSDAP (nazistpartiet).
- Sovjetunionen fra den russiske revolusjonen 1917 til kommunismens fall 1991 – kommunistpartiet.
- Det tidligere Jugoslavia før Titos død.
- Folkerepublikken Bulgaria fra 1944 til kommunismens fall i 1989.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jens Arup Seip: Fra embetsmannsstat til ettpartistat, tale (senere utgitt) i Det Norske Studentsamfunn 1963.
- ^ Azevedo, M. (2019). Chad: a Nation in Search of its Future. Routledge.
- ^ «Chad profile». BBC News (engelsk). 8. mai 2018. Besøkt 10. august 2020. «1963 – The banning of political parties triggers violent opposition in the Muslim north, led by the Chadian National Liberation Front, or Frolinat; three years later this revolt develops into a fully-fledged guerrilla war.»
- ^ Finer, S. E. (1967). «The one-party regimes in Africa: reconsiderations». Government and Opposition. 4. 2: 491–509. ISSN 0017-257X. Besøkt 10. august 2020.
- ^ «Chad profile». BBC News (engelsk). 8. mai 2018. Besøkt 10. august 2020.