Hopp til innhold

Slaget ved Marne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Marne
Konflikt: Vestfronten, første verdenskrig
Dato5. september9. september 1914
StedMarne, øst for Paris, Frankrike
ResultatStrategisk fransk-britisk seier
Stridende parter
Tysklands flagg TysklandFrankrikes flagg Frankrike
Storbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
Helmuth von Moltke d.y.Joseph Joffre
Tap
ca. 263 000ca. 250 000
Vestfronten
Belgia ( • Liège • Namur)
Grensene ( • Mons)  • Den store retretten ( • Marne)
 • Antwerpen  • Kappløpet mot havet ( • Ypres1)
 • Artois1  • Champagne1  • Hartmannswillerkopf
 • Neuve Chapelle  • Ypres2 • Artois2
 • Champagne2  • Loos  • Artois3
 • Verdun  • Somme  • Arras  • Aisne2
 • Champagne3  • Messines  • Passchendaele
 • La Malmaison  • Slaget ved Cambrai
 • Våroffensiven  • Hundredagers offensiven

Slaget ved Marne var et slag ved elva Marne i Frankrike i begynnelsen av første verdenskrig, 5.–9. september 1914, som stanset den tyske offensiven mot Paris. Krigen på vestfronten ble etter dette slaget hovedsakelig en stillingskrig.

Etter fiendtlighetens innledning den 3. august satte den tyske krigsmakten inn sitt hovedangrep i Belgia og nordre Frankrike i henhold til Schlieffenplanen gjennom slaget om grensene. Etter å ha inntatt nøkkelposisjonen Liège forflyttet de tyske første, andre og tredje arméer seg gjennom Belgia inn i nordre Frankrike. Mot dem sto den belgiske arméen, som trakk seg tilbake til Antwerpen, det britiske ekspedisjonskorpset og den franske 5. armé. Franskmennene og britene ble beseiret i slagene ved Sambrai og Mons 21.-24. august og tvunget til å gjøre retrett.

I mellomtiden hadde den franske offensiven øst i Elsass-Lothringen, som skulle følge Plan XVII mislyktes. Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, hadde innsett faren i nord og forsøkte å dra ut forband i strid i øst for å transportere dem vestover for å stoppe tyskernes offensiv. Joffre forsøkte å samle de retretterende troppene til et slag for å stoppe tyskerne, men den raske tyske fremmarsjen gjorde at han hele tiden måtte trekke linjen bakover. Samtidig samlet Paris' militærguvernør, general Joseph Gallieni sammen forband for byens forsvar.

I slaget ved St Quentin 29. august lyktes den franske 5. arméen i å stoppe den tyske 2. arméens offensiv. Den behøvde å hvile seg en dag for å organisere seg. Samtidig så den tyske 1. arméens øverstkommanderende, general von Kluck, muligheten til å angripe den franske 5. arméen i flanken. Det hadde også oppstått en luke til 2. armé. Denne luken ble kun dekket av kavaleri. Kursendringen innebar at Schlieffenplanens idé om å gå vest for Paris ble gitt opp.

Slagets forløp

[rediger | rediger kilde]

Takket være flyspaning var luken mellom de tyske 1. og 2. arméer kjent av franskmennene. Joffre beordret den 6. armén til å angripe den tyske 1. armé i flanken og presse dem over Ourcq samtidig som BEF angrep i luken mellom arméene i retning mot Montmiral. Den britiske feltmarskalken John French var riktignok misfornøyd med å måtte sette inn sine tropper i kampene ettersom de var meget slitne, men han gikk med på å angripe.

BEF hadde likevel et godt stykke frem før de kunne angripe og i mellomtiden ble den franske 6. arméen hardt presset av Klucks 1. armé. I et kritisk øyeblikk ble de reddet av en artilleridivisjon under kommando av Nivelle og av Paris garnison som hadde blitt kjørt dit i drosjebiler. Nå virket det som om Schlieffenplanen fungerte og at Paris skulle falle. Men Klucks offensiv hadde gjort luken mellom 1. og 2. arméen enda større og BEF kunne nesten uforstyrret marsjere mot Marne.

Tysk retrett til Aisne

Tyskerne så ut til å ha overtaket i kampene da ordren om en retrett kom fra den tyske arméens hovedkvarter som hadde vurdert situasjonen som uholdbar. Tyskerne trakk seg tilbake til Aisne og begynte å bygge befestninger. Shlieffenplanen hadde dermed mislyktes og øverstkommanderende von Moltke ble erstattet av Erich von Falkenhayn.

Deltagende arméer

[rediger | rediger kilde]

Fra vest til øst

Tyskland
Armé Øverstkommanderende Styrke
Keiserriket Tysklands flagg 1. armé Alexander von Kluck
Keiserriket Tysklands flagg 2. armé Karl von Bülow
Keiserriket Tysklands flagg 3. armé Max von Hausen
Ententen
Armé Øverstkommanderende Styrke
Frankrikes flagg 6. armé Michel Maunoury
Storbritannias flagg BEF John French
Frankrikes flagg 5. armé Louis Franchet d'Espérey
Frankrikes flagg 9. armé Ferdinand Foch
Frankrikes flagg 4. armé Ferdinand de Langle de Cary
  • David, Daniel, The 1914 Campaign, August–October 1914 (1987)
  • Keegan, John, Det första världskriget (1998)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]