Plan XVII

Plan XVII var navnet på slagplanen den franske generalstaben ga til den franske arméen i 1913, og som skulle følges dersom det brøt ut krig mellom Frankrike og Tyskland. Da Tyskland erklærte krig et år senere slo Frankrike tilbake med fem kamper som i ettertid har fått fellesnavnet «slaget om grensene»:

1. Slaget ved Mulhouse – (8. – 10. august 1914)
2. Slaget om Lorraine – (14. – 25. august 1914)
3. Slaget om Ardennene – (21. – 23. august 1914)
4. Slaget om Charleroi – (21. – 23. august 1914)
5. Slaget om Mons – (23. – 24. august 1914)

Slagene bygget på prinsippet om élan («sprint», i betydningen rask, effektiv og slagkraftig handling). Den franske øverstkommanderende general Joseph Joffre var en av hovedarkitektene bak Plan XVII.

Bakgrunn

Et kart over Det tyske keiserrike på begynnelsen av 1900-tallet viser Alsace-Lorraine som tysk territorium

Etter franskmennenes nederlag i den fransk-prøyssiske krig i 1870–71 måtte det franske militæret tilpasse seg en ny maktbalanse i Europa. Dannelsen av Det tyske keiserrike på den andre siden av Rhinen, kombinert med tapene av provinsene Alsace og Lorraine, ga Frankrike en kritisk utfordring.

I 1889 tok den franske generalstaben i bruk Plan XIV. Frankrike var på dette tidspunktet mannskapsmessig underlegne, og denne planen bygget på en ren defensiv strategi langs den tysk-franske grensen. I tillegg til forskjellene i befolkningsvekst – Frankrike hadde ved århundreskiftet en stagnert befolkning på rundt 40 millioner, mot tyskernes voksende befolkning på rundt 50 millioner – hadde Frankrike også et problem med reserver og forsyninger. Krigen i 1870–71 hadde vist tyskernes evne til å utnytte jernbanenettverket sitt til utplassering av styrker, og også landets evne til å mobilisere og sende landets reservestyrker til fronten på kort varsel. Selv om den franske generalstaben raskt lærte seg å benytte landets jernbanenettverk slet de med å mobilisere reservestyrkene effektivt. Plan XIV regnet dermed ikke med disse styrkene.

I 1903 måtte Plan XIV vike for Plan XV. Selv om dette fortsatt var en defensiv strategi tok denne planen med reservestyrkene, om enn bare i en underordnet rolle.

Den offensive strategien Frankrike benyttet seg av på vestfronten under første verdenskrig, kjent som Plan XVII, ble opprinnelig tenkt ut av Ferdinand Foch. Planen brukte pur makt og en urokkelig tro på det franske élan, eller «kamplyst». General Joseph Joffre tok i bruk denne planen da han tok over som øverstkommanderende for de franske styrkene i 1911.

Etter den fransk-prøyssiske krig i 1870–71 mistet Frankrike provinsen Alsace-Lorraine til tyskerne. Dette fylte franskmennene med hevnlyst, og et av hovedmålene med Plan XVII var å ta tilbake disse. For å oppnå dette skulle fire franske arméer rykke frem på begge sider av Metz og Thionville. Dette etterlot bare én armé til å forsvare Nord-Frankrike, men franskmennene var overbeviste om at Tyskland ikke ville invadere gjennom Belgia da dette ville involvere Storbritannia i krigen. (I London-traktaten fra 1839 hadde britene garantert belgisk nøytralitet.)

Uheldigvis for Frankrike betraktet tyskerne London-traktaten som bare en papirlapp (og regnet med at britene ville gjøre det også), og deres plan, Schlieffenplanen, krevde et angrep gjennom Belgia og Nord-Frankrike for å omringe Paris.

Da krigen brøt ut i 1914 endte gjennomføringen av Plan XVII i total fiasko. Det tyske forsvaret av Alsace-Lorraine viste seg å være mye bedre enn forventet. Innen et par uker var franskmennene tilbake til utgangsposisjonen sin, mens tyskerne rykket frem gjennom Belgia og Nord-Frankrike nesten uten å møte motstand og de truet nå Paris. Kun det faktum at tyskerne omdirigerte tropper til østfronten og til et motangrep i Alsace-Lorraine (som ble slått tilbake av franskmennene) gjorde at franskmennene og britene (som hadde overholdt London-traktaten og erklær krig mot Tyskland da de gikk inn i Belgia) kunne stoppe tyskernes fremrykking i slaget ved Marne.

Eksterne lenker

• First World War.com Kart over de franske og tyske krigsplanene