Lawrence Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lawrence Taylor
LT Portrait 2.jpg
Nr. 56
Posisjon: Linebacker
Informasjon
Født: 4. februar 1959[1][2][3] (61 år)
Fødested: Williamsburg
Høyde: 191 centimeter Vekt: 108 kg
Karriereinformasjon
High School: Lafayette
(Williamsburg, Virginia)
College: North Carolina
NFL Draft: 1981 / Runde: 1 / Pick 2
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Taklinger     1 089
Sacks     132,5
Fumbles forårsaket     56
Interceptions     9
Spillerstatistikk på NFL.com

Lawrence Julius Taylor (født 4. februar 1959 i Williamsburg, Virginia), kallenavn "L.T.", er en tidligere amerikansk fotballspiller. Taylor tilbrakte hele sin profesjonelle karriere som linebacker for New York Gians (1981–1993) i National Football League (NFL). Han ses på som en av de beste spillerne i idrettens historie, og har blitt rangert som den beste forsvarsspilleren i ligaens historie av tidligere spillere, trenere, journalister og nyhetssider som NFL Network og Sporting News.[4][5][6]

Etter en All-American-karriere ved University of North-Carolina (UNC) (1978–1981) ble Taylor draftet av Giants som andre pick totalt i NFL Draft 1981. Selv om der var noe kontrovers rundt valget, som stammet fra Taylors kontraktkrav, kom de to sidene fort til enighet. Taylor vant flere priser etter sin nykommersesong. Han er både den første og eneste spilleren i NFL som har vunnet AP NFL Defensive Player of the Year Award som nykommer. Gjennom 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var Taylors prestasjoner som outside linebacker såpass imponerende at han senere har blitt sett på som hovedgrunnen til store endringer i taktikken tatt i bruk i NFL. Taylor hadde tosifrede antall sacks hver sesong fra 1984 til og med 1990, inkludert en personlig rekord på 20,5 i 1986. Han satte en rekord med tre AP NFL Defensive Player of the Year-titler, og ble utpekt til ligaens Most Valuable Player (MVP) for sine prestasjoner i 1986-sesongen. Taylor er en av kun to forsvarsspillere i ligaens historie som har vunnet en NFL MVP-pris (den andre var Alan Page i 1971), og ingen andre forsvarsspillere har vunnet den siden. Han ble utvalgt til All-Pros første lag i ni av sine ti første sesonger. Taylor var en viktig del av Giants' forsvar, som fikk kallenavnet "The Big Blue Wrecking Crew", som ledet New York til seier i Super Bowl XXI og XXV. I 1980-årene gav Taylor, sammen med linebackers Carl Banks, Gary Reasons, Brad Van Pelt, Brian Kelley, Pepper Johnson, og Hall of Famer Harry Carson Giants' linebackergruppe et rykte som et av de beste i NFL.

Taylor har hatt en kontroversiell livsstil både under og etter sin spillerkarriere. Han innrømte å ha brukt rusmidler som kokain allerede i sitt andre år i NFL, og ble suspendert flere ganger på bakgrunn av å ikke ha bestått dopingtester. Rusmisbruken eskalerte etter at han pensjonerte seg, og han ble fengslet tre ganger for forsøk på besittelse av rusmidler. Fra 1998 til 2009 var Taylor rusfri. Han jobbet som ekspertkommentator etter at han pensjonerte seg, og tok opp en karriere som skuespiller. I 2010 ble Taylor arrestert for å ha hatt sex med en 16-årig jente. Etter han innrømte skyld ble han registrert som en sexforbryter med lav risiko.[7]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Lawrence Taylor var den første av tre sønner født til Clarence og Iris Taylor i Williamsburg, Virginia. Faren var en dispatcher ved Newport News skipsverft, og moren var en lærer.[8] Lawrence, som ble kalt for "Lonnie" av sin familie,[9] var en rampete unge. Moren sa at "[h]e was a challenging child. Where the other two boys would ask for permission to do stuff, Lonnie ... would just do it, and when you found out about it, he would give you a big story."[9] Taylor fokuserte på baseball som ung, hvor han spilte som catcher,[10] og begynte først å spille amerikansk fotball da han var femten år gammel.[8] Han var ikke med i organisert high school football før året etter,[11] og ble ikke rekruttert etter high school.[12]

Etter uteksamineringen fra Lafayette High School i 1977[13] gikk Taylor på University of North Carolina at Chapel Hill hvor han var lagkaptein[14] og brukte trøyenummer 98. Taylor spilte første som defensive lineman, men byttet til linebacker før 1979-sesongen.[15] I sitt siste år (1980) hadde han 16 sacks,[4] og satte flere forsvarsrekorder. Han ble enstemmig utvalgt til All-Americans førstelag og Atlantic Coast Conference Player of the Year i 1980.[8] I sin tid ved universitetet var trenerstallen imponert over hans intense og uforsvarlige spillestil. "As a freshman playing on special teams, he'd jump a good six or seven feet in the air to block a punt, then land on the back of his neck", sa assistenttreneren Bobby Cale. "He was reckless, just reckless."[4] UNC pensjonerte senere Taylors trøye.[16]

Karriere i NFL[rediger | rediger kilde]

NFL Draft 1981 og treningsleir[rediger | rediger kilde]

Taylor ble draftet av NFLs New York Giants i første runde, som andre pick, i NFL Draft 1981.[17] I en spøøreundersøkelse blant general managers i NFL før draftet sa 26 av ligaens 28 GMs at de ville draftet Taylor dersom de hadde første pick i draftet.[5] En av de to som ikke sa at de ville plukket opp Taylor var Bum Phillips, som da var nyansatt som trener og general manager for New Orleans Saints, som hadde første pick i draftet.[5] Giants' GM George Young forutså før draftet at han kom til å være bedre enn legender som Dick Butkus: "Taylor is the best college linebacker I've ever seen. Sure, I saw Dick Butkus play. There's no doubt in my mind about Taylor. He's bigger and stronger than Butkus was. On the blitz, he's devastating."[5]

På draftdagen plukket Phillips opp halfbacken George Rogers, vinner av Heisman-troféet, som første pick, og Giants fikk muligheten til å plukke opp Taylor. Da de annonserte ham som sitt pick ble det møtt av stående applaus fra tilskuerne (draftet ble avhold i New York by).[18] Taylor selv hadde håpet på å bli draftet av Dallas Cowboys, og var ikke imponert etter å ha fått en omvisning i Giants Stadium etter draftet.[19] Offentlig uttrykte han derimot at han var spent på muligheten for å få spille i byen.[20] Taylor endret mening etter at Harry Carson tok kontakt med ham, og sa at han fikk ordnet det etter å ha snakket med noen av spillerne og trenerne.[18][19] En av årsakene til at Giants valgte ham var hans solide rykte. "He was the cleanest player in the draft. By that I mean there was no rap on him", sa hovedtrener Ray Perkins. "Great potential as a linebacker, a fine young man, free of injuries."[21] Taylor valgte trøyenummer 56, da han var en tilhenger av Cowboys' linebacker Thomas Henderson.[22] Det skulle vise seg at Taylor kom til å ha en lengre og mer vellykket karriere enn Rogers som, til tross for at han selv opplevde suksess med flere sesonger med over 1 000 yards på løp og to Pro Bowls, ofte ble skadet og måtte pensjonere seg etter å ha tilbrakt 1987-sesongen med Washington Redskins.

Taylors talent viste seg allerede ved starten av treningsleiren.[4][23] Taylors lagkamerater kalte ham for Supermann og spøkte med at skapet hans i garderoben burde erstattes med en telefonboks.[4] Phil Simms, lagets quarterback, sa "on the pass rush, he's an animal. He's either going to run around you or over you. With his quickness, he's full speed after two steps."[20] Taylor fikk sin første smak av NFL den 8. august 1981 da han fikk to sacks i Giants' 23–7 seier over Chicago Bears.[24] Navnet hans ble allerede kjent gjennom ligaen før seriespillet startet.[21][25] Flere år etter å ha møtt ham i en sesongoppkjøringskamp sa Pittsburgh Steelers' quarterback Terry Bradshaw "[h]e dang-near killed me, I just kept saying, 'Who is this guy?' He kept coming from my blind side and just ripped my ribs to pieces."[26]

Taylor utviklet et "love-hate relationship" med Bill Parcells, som var lagets defensive coordinator da Taylor ble draftet og senere ble lagets hovedtrener.[27] Parcells var ofte aggressiv og pirket på spillerne for å få dem til å prestere bedre. Taylor satte ikke pris på hans metode, og fortalte Parcells tidlig at "I've had enough. You either cut me or trade me but get the fuck off my back."[28] Parcells beholdt Taylor og fortalte andre veteraner at "I like that LT. That motherfucker's got a mean streak."[27]

Tidlig karriere: 1981–1985[rediger | rediger kilde]

Taylors debut i seriespillet kom 6. september 1981, da Giants tapte 24–10 mot Philadelphia Eagles. Sett bort fra en straffe for en sen takling på Eagles running back Perry Harrington gjorde ikke Taylor mye av seg i kampen.[21] I en kamp mot St. Louis Cardinals senere i sesongen fikk Taylor en sack på quarterbacken, selv om han egentlig skulle ha falt inn i coverage. Da Parcells fortalte ham at det ikke var meningen han skulle gjøre det for dette playet, og at det han gjorde ikke var i playbooken,[27] svarte Taylor "Well, we better put it in on Monday, because that play's a dandy."[29] I løpet av 1981 hadde han 9,5 sacks,[30] og hans nykommersesong ses på som en av de beste i NFLs historie.[31][32] Han ble utpekt til NFL Defensive Rookie of the Year og Defensive Player of the Year, og er per 2018 den eneste nykommeren som har vunnet en Offensive eller Defensive Player of the Year Award.[33]

Med Taylor klarte Giants' forsvar å redusere antallet tillatte poeng fra 425 i 1980 til 257 i 1981.[31] De avsluttet sesongen 9–7, fem seiere opp fra fjoråret, og nådde divisjonsrunden i sluttspillet hvor de tapte 38–24 mot San Francisco 49ers, som gikk videre til å vinne Super Bowl det året.[34] San Franciscos seier kom til dels som et resultat av en ny taktikk som 49ers' hovedtrener Bill Walsh tok i bruk for å stanse Taylor. Walsh plasserte lagets beste blocker, guard John Ayers, foran Taylor, og selv om Taylor fikk én sack og tre taklinger var han ikke like effektiv som til vanlig.[35] Taylor hadde allerede begynt å bygge opp ett rykte for å være uforsvarlig av banen; etter å nesten ha dødd i en bilulykke forårsaket av råkjøring fortalte Young lagets trener at han kom til å bli overrasket om linebackeren levde til han ble 30, og Giants tok opp livsforsikring på Taylor verdt $2 millioner.[27]

Et av Taylors mest minneverdige øyeblikk kom i 1982-sesongen, som var forkortet til kun ni kamper som et resultat av en spillestreik. I Thanksgiving Day-kampen mot Detroit Lions var lagene uavgjort 6–6 i begynnelsen av fjerde kvarter, før Lions begynte et drive som ledet dem dypt inn i New Yorks banehalvdel. Lions' quarterback Gary Danielson prøvde å kaste en pasning til venstre da Taylor sprang foran receiver, tok imot ballen, og returnerte den 97 yards for en touchdown.[36] Playet var et eksempel på Taylos uvanlige kombinasjon av styrke og hastighet. Han ble igjen utpekt til Defensive Player of the Year.[37]

Etter 1982-sesongen ble Perkins hovedtrener ved University of Alabama, og Giants ansatte Parcells som hans erstatning. Denne endringen i trenerstallen skulle vise seg å utgjøre en stor forskjell for Giants og Taylor. I oppkjøringen til 1983-sesongen valgte Taylor å sarte en boikott under treningsleiren som varte i tre uker frem til han kom tilbake til laget under sin gamle kontrakt med tre kamper igjen av sesongoppkjøringen.[38]

Selv om Taylor hadde ni sacks og ble utpekt til All-Pro for tredje år på rad i 1983[30] hadde Giants problemer i sesongen. Laget gikk 3–12–1,[39] og Parcells fikk kritikk fra tilhengere og media. Taylor ble tvunget til å spille inside linebacker i deler av sesongen, som begrenset hans muligheter for pass rush, etter at Carson ble skadet.[40] Til ross for endringen ble Taylor utpekt til All-Pro 1983 som både outside og inside linebacker, og ble den første spilleren på All-Pros førstelag noensinne til å bli valgt for to posisjoner i samme år. Taylor, som var frustrert etter nederlagene, begynte å utagere ved å komme for sent til møter og ikke delta i utholdenhetsøvelser under rening.[41] Etter sesongen var Taylor involvert i en kamp mellom Giants og United States Football Leagues New Jersey Generals, som begge ville ha ham på laget.[42] Taylor fikket 25-årig lån på $1 million uten renter fra Generals' eier Donald Trump 14. desember 1983, som krevde at han begynte å spille i USFL i 1988.[42] Under en måned senere prøvde en angrende Taylor å omforhandle avtalen. Agenten hans fikk stilt istand et personlig møte med Trump og Giants, som resulterte i at Taylor forble med Giants. Taylor fikk en 6-årig pakke verdt $6,55 millioner som også inkluderte et rentefritt lån på $1 million. Forhandlingene førte til tre hovedpunkt: 1) Taylor tilbakebetalte millionen han hadde lånt av Trump, 2) Giants betalte Trump $750 000 i løpet av de fem neste sesongene og 3) Giants gav Taylor en ny kontrakt på seks år verdt $6,2 millioner.[42][43]

Giants klatret til 9–6 i 1984,[44] og Taylor hadde sin fjerde All-Pro-sesong.[30] Han startet sterkt med fire sacks i en kamp i september. I sluttspillet slo Giants Los Angeles Rams 16–13, før de tapte mot 49ers som igjen gikk videre til å vinne ligatittelen.[44]

I motsetning til tidligere år var Giants optimistiske på vei inn i 1985-sesongen, etter en vellykket sesong året før, og etter seier i alle sine fem sesongoppkjøringskamper.[45] Giants gikk 10–6 gjennom seriespillet med et forsvar som ledet NFL i sacks med 68,[46] hvor 13 kom fra Taylor. Et av Taylors mer beryktede plays kom i løpet av sesongen. Under en Monday Night Football-kamp mot Redskins resulterte Taylors sack mot Redskins' quarterback Joe Theismann i et stygt brudd i Theismanns høyre bein.[47] Etter sacken ropte Taylor etter hjelp fra sidelinjen. Selv om hendelsen endte opp med å bety slutten på Theismanns karriere, la han aldri skylden på Taylor. Taylor har sagt at han aldri har sett en video av hendelsen, og at han heller ikke vil se det. I første runde av sluttspillet slo Giants de regjerende mestrene 49ers 17–3, før de tapte mot Chicago Bears, som gikk videre til å vinne ligatittelen, 21–0.[48]

Mesterskapstitler og karrierens halvveispunkt: 1986–1990[rediger | rediger kilde]

Taylor hadde en av de beste sesongene for en forsvarsspiller i NFLs historie i 1986. Han ledet ligaen med 20,5 sacks, som også var en rekord, og ble en av kun to forsvarsspillere som har vunnet NFL Most Valuable Player Award og den eneste forsvarsspilleren til å ha vunnet den med enstemmig støtte.[49][50][51] Han ble også utpekt til Defensive Player of the Year for tredje gang. Giants avsluttet sesongen 14–2 og hadde en poengforskjell på 66–3 over San Francisco og Washington i sluttspillet.[52] Han var alene på forsiden av Sports Illustrated uken før Super Bowl XXI.[53] Giants kom tilbake fra en dårlig start i Super Bowl XXI, og vant 39–20 over Denver.[52] Taylor hadde en viktig takling som stanset en touchdown i første halvdel da han stanset Broncos' quarterback John Elway.

Super Bowl-seieren var kronen på en utrolig start på Taylors sesong. I løpet av seks år hadde han blitt utpekt til NFL Defensive Rookie of the Year (1981), NFL Defensive Player of the Year tre ganger (1981, 1982 og 1986), utvalgt til All-Pros førstelag seks ganger,[30] han hadde blitt den første forsvarsspilleren i NFLs historie til å bli enstemmig stemt frem som ligaens MVP (1986), og hadde ledet laget til en ligatittel (1986). Etter seieren var derimot Taylor nedfor snarere enn opprømt. Taylor sa:[54]

SitatWhen the Super Bowl was over ... Everyone was so excited, but by then I felt deflated. I'd won every award, had my best season, finally won the Super Bowl. I was on top of the world right? So what could be next? Nothing. The thrill is the chase to get to the top. Every day the excitement builds and builds and builds, and then when you're finally there and the game is over ... And then, nothing.Sitat

Det så ut til at Giants gikk en lys fremtid i møte etter mesterskapssesongen i 1986, da de hadde et av de yngste lagene i ligaen. Istedenfor slet de neste sesong, hvor de avsluttet med et seriespillresultat på 6–9 i en sesong som var forkortet av en spillerstreik[55] Taylor skapte splid i garderoben da han brøt streiken etter at laget hadde en svak start på sesongen. Han forklarte valget sitt ved å si "The Giants are losing. And I'm losing $60,000 a week."[56] Han avsluttet sesongen som lagleder i sacks med 12 i løpet av 12 kamper,[55] men gikk glipp av en kamp med en skade som satte en stopper for kamprekken hans på 106.[57]

Giants var klare for å komme seg tilbake i tittelkampen i 1988, men starten på sesongen var plaget av en kontrovers som involverte Taylor. Han testet positivt for kokain og ble suspendert i tretti dager etter sitt andre brudd på NFLs regler om rusmisbruk. Hans første positive resultat i 1987 hadde blitt holdt hemmelig og var ikke kjent for offentligheten. I løpet av perioden ble han holdt utenfor rampelyset og registrerte seg i en avvenningsklinikk tidlig i september.[58] Taylors livsstil begynte å bekymre både tilhengere og Gians' administrasjon, især i lys av hva som hadde skjedd med andre talenter, som Hollywood Henderson, som hadde sett karrierene sine gå til grunne på grunn av rusproblemer. Giants gikk 2–2 i kampene uten Taylor. Da han returnerte var han igjen dominant og ledet laget med 15,5 sacks i 12 kamper.[59] Taylor hadde også noen minneverdige øyeblikk i løpet av sesongen. I en viktig kamp mot slutten av sesongen spilte Taylor med en revnet brystmuskel og hadde syv taklinger, tre sacks, og forårsaket to fumbles.[30][60] Taylor var spesielt viktig ettersom at Giants' angrepsrekke slet med å få gode drives, og lå langt bak i ballinnehav.[61] TV-kameraene kuttet ofte til sidelinjen hvor Taylor, tydelig i smerte, ble behandle av Giants' personale. Taylor hadde allerede utviklet et rykte for å spille gjennom smerte; i en kamp mot Eagles i 1983 måtte lagets ansatte gjemme hjelmen hans for å hindre en skadet Taylor fra å gå på banen igjen.[62] Taylors skulder var så skadet at han måtte bruke gå med en sele for å holde den på plass.[30] Giants klarte å sikre en 13–12 seier, og Parcells beskrev senere Taylors prestasjoner som "[t]he greatest game I ever saw."[63] Giants gikk derimot knapt glipp av sluttspillet i 1988 med et sesongresultat på 10–6, på grunn av tiebreakers med Eagles i sin divisjon og Rams for wildcard-plassen.[59]

I 1989 hadde Taylor 15 sacks.[37] Han måtte spille den andre halvdelen av sesongen med en skadet tibia som han pådro seg i et 34–24 tap mot 49ers i uke 12, og måtte sitte på benken i andre halvdel i flere kamper.[64][65][66][67] Til tross for problemene Taylor opplevde av banen forble han populær blant lagkameratene, og ble stemt til med-kaptein for forsvaret sammen med Carl Banks.[68] De to delte kapteinstillingen etter at Harry Carson pensjonerte seg.[68] Giants gikk 12–4 i seriespillet[69] og nådde sluttspillet. I en spennende og jevn kamp ble Giants eliminert av Rams etter et 19–13 nederlag i første runde, til tross for at Taylor hadde to sacks og forårsaket en fumble.[70]

Taylor stod over treningsleiren før 1990-sesongen og krevde en ny kontrakt med en lønn på $2 millioner i året.[71] Forhandlingene varte inn i september da ingen av partene ville gi opp, og Taylor fikk en daglig bot på $2 500 per dag etter hvert som sesongen nærmet seg.[72] Han signerte eventuelt en 3-årig kontrakt verdt $5 millioner (som gjorde ham til den best betalte forsvarsspilleren i ligaen[73]) bare fire dager før sesongåpningen mot Philadelphia Eagles. Til tross for at han ikke deltok i treningsleiren eller sesongoppkjøringen hadde Taylor tre sacks og forårsaket en fumble i kampen mot Eagles.[74] Han avsluttet sesongen med 10,5 sacks og ble utvalgt til sitt tiende Pro Bowl på ti år, selv om dette var den første sesongen i Taylors karriere at han ikke ble utvalgt til All-Pros førstelag.[30] Giants startet 1990-sesongen 10–0 og avsluttet den 13–3. I sluttspillet slo de Bears 31–3[75] og møtte rivalene 49ers i NFC Championship-kampen. Giants vant 15–13[75] etter at Taylor kom seg forbi blocks fra 49ers TE Brent Jones og RB Tom Rathman og klarte å plukke opp en fumble forårsaket av NT Erik Howard sent i kampen, som gav Matt Bahr muligheten til å score et field goal som sikret seieren. I Super Bowl XXV møtte de Buffalo Bills og vant 20–19[75] etter at Buffalos Scott Norwood bommet på et field goal som ville ha sikret seieren for Bills da kampklokken gikk ut.[76]

Nedgangstid og slutten av karrieren: 1991–1993[rediger | rediger kilde]

Parcells, som Taylor hadde blitt god venn med,[77] pensjonerte seg etter 1990-sesongen, og Ray Handley tok over som hovedtrener.[78] 1991 skulle markere starten på en nedgangstid for Taylor. Det var den første sesongen hvor han ikke ble utvalgt til Pro Bowl etter å ha satt en rekord ved å bli utvalgt i hver av sine ti første sesonger i ligaen. Han avsluttet sesongen med 7 sacks i 14 kamper[37] og Giants' forsvar, som fremdeles var solid, var ikke lenger det beste i ligaen.

Taylor kom seg på bena igjen i begynnelsen av det som mange trodde skulle bli hans siste sesong i 1992. I sesongens ni første kamper var Taylor på vei til 10 sacks, og Giants var 5–4 i seriespillet[79] Den 8. november 1992 pådro han seg derimot en akillesskade i en kamp mot Green Bay[80] og måtte sitte på benken i sesongens syv siste kamper, hvor Giants gikk 1–6.[79] Før skaden hadde Taylor kun gått glipp av fire kamper på grunn av skader i løpet av sin 12-årige karriere.[80] Taylor var uklar om sine planer for fremtiden gjennom 1992-sesongen og i offseason, og gikk frem og tilbake mellom å si at han kanskje skulle pensjonere seg og at han ønsket seg en lengre kontrakt.[81]

Taylor fortsatte å spille i 1993-sesongen da han var spent for sjansen til å spille med en ny hovedtrener i Dan Reeves,[82] og var fast bestemt å ikke la en skade være grunnen til at han pensjonerte seg. Giants hadde en god sesong i 1993, som de avsluttet 11–5 og konkurrerte om første seed i NFCs sluttspill.[83] Taylor avsluttet sesongen med seks sacks[83] og Giants' forsvar ledet ligaen i færrest poeng tillatt.[84] I den første runden av sluttspillet slo de Minnesota Vikings 17–10.[83] Uken etter, 15. januar 1994, i det som skulle bli Taylors siste kamp, ble Giants slått 44–3 av San Francisco 49ers.[83] Da kampen var over fokuserte kameraene på en Taylor som gråt. Under pressekonferansen etter kampen annonserte han at han skulle pensjonere seg, "I think it's time for me to retire. I've done everything I can do. I've been to Super Bowls. I've been to playoffs. I've done things that other people haven't been able to do in this game before. After 13 years, it's time for me to go."[85]

Taylor avsluttet karrieren med 1 089 taklinger, 132,5 sacks (ikke inkludert er hans 9,5 sacks som nykommer ettersom at det ikke ble en offisiell statistikk før i 1982), ni interceptions, 134 return yards, to touchdowns, 33 fumbles forårsaket, 11 fumbles plukket opp, og 34 fumble return yards.[30]

Arv[rediger | rediger kilde]

SitatLawrence Taylor, defensively, has had as big an impact as any player I've ever seen. He changed the way defense is played, the way pass-rushing is played, the way linebackers play and the way offenses block linebackers.Sitat

Taylor blir sett på som en av de beste spillerne som noensinne har spilt i NFL og har blitt rangert som tidenes beste forsvarsspiller av media, tidligere spillere og trenere.[4][5][6][86][87][88][89][90][91][92][93] Han har også blitt beskrevet som en av de mest skremmende spillerne i NFLs historie.[4][94] Taylors eksplosive hastighet og styrke har blitt utpekt som årsaken til at posisjonen som outside linebacker ble endret fra en "les og reager"-type til en mer aggressiv og angripende posisjon.[95][96][97][98][99]

Washington Redskins' hovedtrener Joe Gibbs utviklet angrepet med to tight ends og posisjonen h-back for å hindre Taylor i å blitze uten hindring.[49][100] "We had to try in some way have a special game plan just for Lawrence Taylor. Now you didn't do that very often in this league but I think he's one person that we learned the lesson the hard way. We lost ball games."[49][101] Ferdighetene hans endret måten angrepstrenere blokkerte linebackere. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hadde de brukt en running back til å blokkere en blitzende linebacker, men Taylor hadde ingen problemer med disse spillerne.[102] Taktikken brukt av San Francisco 49ers' hovedtrener Bill Walsh i sluttspillet i 1982, hvor han brukte en offensive guard til å blokkere Taylor, ble tatt i bruk i hele ligaen. Dette etterlot seg derimot en åpning som en middle linebacker kunne utnytte. I tillegg til endringene Taylor tvingte frem i angrepsrekker, introduserte han også nye forsvarsteknikker, som å slå ballen ut av quarterbackens hender istedenfor å takle ham.[103]

Rus og livsstilsproblemer[rediger | rediger kilde]

SitatFor me, crazy as it seems, there is a real relationship between wild, reckless abandon off the field and being that way on the field.Sitat

Taylor begynte å ruse seg i nykommersesongen 1981–82.[104] Han bestod NFLs dopingtester ved å bruke lagkameratenes urin istedenfor sitt eget.[94]

Etterhvert som bruken av rusmidler eskalerte kunne han bruke opp mot tusenvis av dollar per dag på "coke and women."[94] Hans første kone, Linda, måtte en gang hente han i et crack house.[105] Han deltok engang på et lagmøte med håndjern fra kvelden før, som han forklarte ved å si "ladies that were trying out some new equipment", men "just didn't happen to have the key,".[94]

I 1987 testet han positivt for kokain, og innrømte å ha brukt det. Året etter, i 1988, testet han igjen positivt, og ble suspendert i 30 dager. Etter det skulle han være rusfri frem til han pensjonerte seg i 1993, da han ville blitt kastet ut av ligaen om han testet positivt en tredje gang.[94] Han har senere sagt at "I saw blow as the only bright spot in my future" da han pensjonerte seg.[106]

I 1995 var han på avvenning to ganger, men i løpet av de tre neste årene ble han arrestert to ganger av sivilkledd politi etter å ha forsøk å kjøpe kokain.[107] De fleste han assosierte seg med var andre rusbrukere, og vinduene i huset hans var vanligvis tildekt med hvite laken.[94] Taylor sa senere at: "I had gotten really bad. I mean my place was almost like a crack house."[94]

Livet etter NFL[rediger | rediger kilde]

SitatWe're not in the '80s. We're not in the '90s anymore. You have to govern yourself accordingly.Sitat

Investeringer[rediger | rediger kilde]

Taylor startet selskapet All-Pro Products i sitt siste år i NFL. Selskapet ble børsnotert med aksjer til 5$, og tredoblet i verdi i sin første måned. Aksjeprisen steg til $16,50, og Taylors andel hadde da en verdi på over $10 millioner.[108] Selskapet stanset produksjon ikke lenge etter og Taylor, som aldri solgte sin andel, tapte flere hundre tusen dollar. Han hadde blitt svindlet av flere medlemmer av penny stock-selskapet Hanover Sterling & Company, som hadde shortsolgt selskapets aksjer og gjort dem verdiløse.[109] Securities and Exchange Commission fant at de hadde manipulert aksjeprisen,[110] som økte drastisk mens selskapet selv tapte over $900 000. Taylor hadde også skapt problemer for seg selv; i 1997 erklærte han seg skyldig i skattefusk, og i 2000 ble han dømt til tre måneders husarrest, fem års betinget fengsel og 500 timer med samfunnstjeneste for skatteunndragelse.[111]

Taylor på en golfbane i 2007

TV-arbeid[rediger | rediger kilde]

Etter spillerkarrieren var over holdt Taylor flere TV-stillinger. Han jobbet først som analytiker for TNT Sunday Night Football.[60] Han var også en fribryter for en kveld da han slo Bam Bam Bigelow under World Wrestling Federations WrestleMania XI.[60] Han jobbet også som ekspertkommentator for kampsportprogrammet ToughmanFX.[112] Den 4. september 1995 pensjonerte Giants Phil Simms' trøye under halftime i en kamp mot Cowboys (Taylors trøye hadde blitt pensjonert året før). Simms feiret øyeblikket ved å kaste en pasning til Taylor. Simms mimret senere, "[a]ll of a sudden it kind of hit me, I've put Lawrence in a really tough spot; national TV, he's got dress shoes and a sports jacket on, and he's had a few beers and he's going to run down the field and I'm going to throw him a pass."[113] Simms vinket Taylor ned banen, og kastet pasningen etter at Taylor hadde løpt 30–40 yards. Taylor sa senere at han hadde vært mer nervøs akkurat da enn under noen plays i løpet av sin karriere, "I'm saying to myself (as the pass is being thrown), 'If I drop this pass, I got to run my black ass all the way back to Upper Saddle River because there ain't no way I'm going to be able to stay in that stadium'."[113] Da Taylor tok imot pasningen fikk han stående applaus fra publikum.[114]

Filmer og videospill[rediger | rediger kilde]

Taylor prøvde seg som skuespiller og spilte en rolle som i stor grad var lik ham selv i Oliver Stones Any Given Sunday. Han spilte seg selv i HBO-serien The Sopranos og filmen The Waterboy. Han hadde også en rolle i 2000-versjonen av Shaft. Han var stemmeskuespilleren til den gale tidligere amerikansk fotballspilleren B.J. Smith i videospillet Grand Theft Auto: Vice City. Karakteren gjorde narr av hvordan Taylor selv hadde blitt sett på som en skummel og ruset person. Han hadde også stemmen sin i spillene Blitz: The League og oppfølgeren, som var delvis basert på hans tid i NFL.[115] Han hadde også en rolle i den kristne filmen Mercy Street med Eric Roberts og Stacy Keach i 2000 og fengselsfilmen In Hell med Jean-Claude Van Damme i 2003.[116][117]

Innlemmelse i Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Da Taylor var kvalifisert til innlemmelse i Pro Football Hall of Fame i 1999 var det noe usikkerhet om hvorvidt hans livsstil og rusbruk ville skade sjansene hans på å bli stemt inn.[118] Det viste seg at det ikke var noen grunn til bekymring etter at han ble stemt inn i første runde. Sønnen Lawrence Taylor Jr. holdt introduksjonstalen under selve seremonien.[119] Taylors ekskone, hans tre barn og foreldrene var i publikum, og Taylor anerkjente dem i sin tale ved å si "thank you for putting up with me for all those years."[119] Han takket også Wellington Mara, tidligere eier av Giants, for å ha støttet ham, "[h]e probably cared more about me as a person than he really should have."[119]

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

I 2004 lanserte Taylor en selvbiografi kalt LT: Over the Edge.[94] Taylor beskrev ofte sin tid i NFL, hvordan han spilte uten omtanke for egen helse og rusmisbruket som "L.T."-periodene i livet hans. Han beskrev "L.T." som en adrenalinjunkie som levde livet sitt på kanten. I 2003 sa han at "L. T. died a long time ago, and I don't miss him at all ... all that's left is Lawrence Taylor."[120]

Reklamearbeid og TV[rediger | rediger kilde]

Taylor signerer autografer i Houston i januar 2014

I juli 2006 var Taylor på forsiden av en utgave av Sports Illustrated dedikert til tidligere idrettsutøvere. I magasinet sa Taylor at golf hadde vært en av grunnene til at han hadde forlatt sin gamle livsstil.[121] Han var med på åstifte eXfuze, et multi-level marketing-selskap basert i West Palm Beach i Florida. Sammen med andre tidligere spillere, som Eric Dickerson og Seth Joyner, var han talsperson for Seven+, en urtedrikk produsert av selskapet.[122] Sønnen Brandon registrerte seg som spiller for Purdue Boilermakers.[123] Taylor deltok i den åttende sesongen av Dancing with the Stars,[124] hvor han danset med Edyta Śliwińska. Han ble eliminerte i den syvende uken.[125]

Juridiske problemer[rediger | rediger kilde]

Taylor begynte igjen å ha et problematisk privatliv i 2009. Den 8. november ble han arrestert i Miami-Dade County i Florida etter å ha rømt åstedet etter en bilulykke.[111] Han hadde tidligere gjort det samme i 1996 da han totalvraket sin Lexus i en ulykke og forlot åstedet, da han ikke trodde det var nødvendig å rapportere det siden det kun var han selv som var involvert i ulykken.[126] Han ble frigitt med en kausjon på $500 og den andre føreren saksøkte ham senere for $15 000.[127][128]

I mai 2010 ble han igjen arrestert, for å ha hatt sex med en 16 år gammel jente i en Holiday Inn i Montebello i New York.[129] Han ble siktet med lovfestet voldtekt av tredje grad for seksuell omgang med en mindreårig.[130] Han ble også siktet med kjøp av seksuelle tjenester for å angivelig ha betalt jenten $300.[131] Jenta ble representert av kjendisadvokaten Gloria Allred da Taylor erklærte seg skyldig 22. mars 2011, og ble dømt til seks år betinget fengsel som del av en påtaleavtale hvor han erklærte seg skyldig i misdemeanors of seksuell mishandling og kjøp av sex. Han ble også registrert som en lavrisiko sexforbryter av første nivå.[132][133] Den 26. oktober 2012 avviste en domstol offerets anklage om at Taylor overfalt henne.[134]

Per 2016 bor Taylor i Pembroke Pines i Florida.[120] Den 9. juni 2016 ble Taylors kone arrestert for vold i nære relasjoner i Florida etter å ha kasetet "et ukjent objekt" som traff Taylor i bakhodet.[135]

I mai 2017 auksjonerte Taylor bort miniversjonen av Vince Lombardi-troféet han vant i Super Bowl XXV.[136] Måneden etter erklærte han seg skyldig for å ha kjørt i beruset tilstand etter at han kolliderte i en parkert politibil i Palm Beach County 2. september 2016. De to blåseprøvene han tok fem timer etter kollisjonen viste et nivå på ,082 og ,084 som var like over den lovlige grensen på ,080 i Florida.[137]

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Hovedkarakterene i Jim Shepards novelle «Trample the dead, hurdle the weak»[138], to college football-spillere, diskuterer "L.T." og hvorvidt "he really wanted to kill people out there."

Karrierestatistikker[rediger | rediger kilde]

Nøkkel
Ledet ligaen
Vant Super Bowl
AP NFL MVP & Defensive Player of the Year
NFL Defensive Player of the Year
Fet skrift Personlig rekord

Kilder:[30][37]

År Lag Kamper Taklinger Interceptions Fumbles
K KS Sack Int Yds TD FR Yds TD
1981 NYG 16 16 9,5* 1 1 0 1 4 0
1982 NYG 9 8 7,5 1 97 1 0 0 0
1983 NYG 16 16 9 2 10 0 2 3 1
1984 NYG 16 16 11,5 1 -1 0 0 0 0
1985 NYG 16 16 13 0 0 0 2 25 0
1986 NYG 16 16 20,5 0 0 0 0 0 0
1987 NYG 12 11 12 3 16 0 0 0 0
1988 NYG 12 12 15,5 0 0 0 1 0 0
1989 NYG 16 15 15 0 0 0 0 0 0
1990 NYG 16 16 10,5 1 11 1 1 0 0
1991 NYG 14 14 7 0 0 0 2 0 0
1992 NYG 9 9 5 0 0 0 1 2 0
1993 NYG 16 15 6 0 0 0 1 0 0
Karriere 184 180 132,5† 9 134 2 11 34 1

* Uoffisiell statistikk (sacks ble ikke en offisiell statistikk før i 1982); dette antallet er inkludert i Taylors biografi i Pro Football Hall of Fame[30] og regnes som korrekt.
[139]
† Inkludert Taylors 9,5 uoffisielle sacks som nykommer er totalen 142.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Lawrence Taylor, biography/Lawrence-Taylor
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 4. mai 2014
  3. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Lawrence Taylor, w6003w89
  4. ^ a b c d e f g Whitley, David. «L.T. was reckless, magnificent». ESPN.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  5. ^ a b c d e Sansevere, Bob (8. januar 1994). «Giants' L.T.: His mean streaks revolutionized NFL, made him the best.». Knight Ridder (engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2007. Besøkt 10. februar 2020. 
  6. ^ a b Smith, Stephen (5. november 2010). «NFL's Top 100 Players of All-Time: Debate». CBSNews.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  7. ^ «Lawrence Taylor sentenced to six years' probation». Los Angeles Times (engelsk). 22. mars 2011. Besøkt 10. februar 2020. 
  8. ^ a b c Harris, Nolte, og Kirsch. s. 449
  9. ^ a b Taylor og Serby. s. 5
  10. ^ Taylor og Falkner. s. 7
  11. ^ «Lawrence Taylor». Encyclopedia Britannica (engelsk). 31. januar 2020. Besøkt 10. februar 2020. 
  12. ^ Taylor og Serby. s. 17
  13. ^ Shampoe. s. 65
  14. ^ «North Carolina Football All-Time Letterman» (PDF). CSTV.com (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 16. desember 2018. Besøkt 10. februar 2020. 
  15. ^ Powell. s. 80
  16. ^ «Q & A with North Carolina DE Julius Peppers». Pro Football Weekly (engelsk). 20. mars 2002. Arkivert fra originalen 25. januar 2008. Besøkt 10. februar 2020. 
  17. ^ «1981 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  18. ^ a b Anderson, Dave (19. april 1981). «N.F.L.'s Dangerous Trend». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  19. ^ a b Pervin. s. 98
  20. ^ a b Litsky, Frank (29. april 1981). «Giants pick Taylor; Jets pick runners». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  21. ^ a b c Anderson, Dave (7. september 1981). «Yellow Flag For a No. 1». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  22. ^ Harvey, Randy (28. mars 2000). «It's Real Hollywood Ending for Transformed Henderson». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  23. ^ Litsky, Frank (7. august 1981). «Linebacker's debut is eagerly anticipated». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  24. ^ Litsky, Frank (9. august 1981). «Giants sets back Bears, 23-7». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  25. ^ Danyluk. s. 297
  26. ^ «The Michael Jordan of Football». Sports Illustrated (engelsk). 30. januar 1999. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 10. februar 2020. 
  27. ^ a b c d Pervin. s. 99
  28. ^ Taylor and Serby. s. 34
  29. ^ Taylor og Serby. s. 41
  30. ^ a b c d e f g h i j «Lawrence Taylor». ProFootballHoF.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  31. ^ a b Merron, Jeff. «LT best NFL rookie of all time». ESPN.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  32. ^ «Top 15 Rookie Impacts of the 30 years #1». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 26. oktober 2012. Besøkt 10. februar 2020. 
  33. ^ «NFL DPOY». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. desember 2013. Besøkt 10. februar 2020. 
  34. ^ «1981 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  35. ^ Johnson, Roy S. (4. januar 1982). «49ers Coach's tactic helps nullify Taylor». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  36. ^ Rappoport, Ken (26. november 1982). «Lawrence Taylor Gives Giants Win». Portsmouth Daily Times (engelsk). s. 11. Besøkt 10. februar 2020. 
  37. ^ a b c d «Lawrence Taylor Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  38. ^ Janofsky, Michael (13. august 1983). «Taylor ends holdout». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  39. ^ «1983 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  40. ^ Ziegel. s. 82
  41. ^ Pervin. s. 101
  42. ^ a b c Eskenazi, Gerald (18. januar 1984). «Taylor buys out Generals' pact». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  43. ^ Eskenazi, Gerald. s. 46. — Trump later stated that in the event of the USFL folding (which occurred in 1985), he would have held on to Taylor's rights to employment: "I'd put him in a doorman's uniform and have him work at one of my buildings." (ibid)
  44. ^ a b «1984 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  45. ^ Litsky, Frank (31. august 1985). «Giants end Summer 5-0 Mowatt injured». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  46. ^ Neft, Cohen, og Korch. s. 807
  47. ^ «LT remembers Theismann's brutal injury: 'I've seen a lot worse hits'». ESPN.com (engelsk). 18. november 2016. Besøkt 10. februar 2020. 
  48. ^ «1985 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  49. ^ a b c Charles, Nick (12. august 1999). «Taylor made: 'L.T.' has a date with Canton, destiny». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  50. ^ «Lawrence Taylor». InfoPlease.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  51. ^ Sprechman og Shannon. s. 13
  52. ^ a b «1986 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  53. ^ «January 26, 1987 Issue Viewer». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  54. ^ Taylor og Serby. s. 105
  55. ^ a b «1987 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  56. ^ Araton, Harvey (11. oktober 1994). «L.T.'s Rush Helped Sack Phil Simms». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  57. ^ Pervin. ss. 102–3
  58. ^ Harvin, Al (3. september 1988). «Taylor Entering Rehabilitation». The New York Times (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  59. ^ a b «1988 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  60. ^ a b c Schwartz, Larry (19. november 2003). «Taylor redefined the outside linebacker position». ESPN.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  61. ^ «New York Giants at New Orleans Saints - November 27th, 1988». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  62. ^ Russo & Allen. s. 135
  63. ^ Gutman. s. 132
  64. ^ Litsky, Frank (2. desember 1989). «Taylor's Ankle Is Broken, but He Feels Better». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  65. ^ Anderson, Dave (3. desember 1989). «Will L. T. Try to Play on a Broken Ankle?». The New York Times (engelsk). Besøkt 12. februar 2020. 
  66. ^ Litsky, Frank (4. desember 1989). «Despite Fracture, Taylor Plays». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  67. ^ Anderson, Dave (4. desember 1989). «Aggravating is kind word». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  68. ^ a b «L.T., as in 'Leadership Thing'». The New York Times (engelsk). 18. september 1989. Besøkt 11. februar 2020. 
  69. ^ «1989 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  70. ^ Litsky, Frank (8. januar 1990). «Rams Win Toss and Game as Giants' Season Ends». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  71. ^ Anderson, Dave (22. juli 1990). «Why L. T. Deserves $2 Million». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  72. ^ Litsky, Frank (1. september 1990). «Giants and Marshall Settle But Talks on Taylor Stall». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  73. ^ «Taylor's Contract Makes him Highest Paid». JET (engelsk). 24. september 1990. s. 46. Besøkt 11. februar 2020. 
  74. ^ Litsky, Frank (15. september 1990). «Marshall Struggles to Regain Job». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  75. ^ a b c «1990 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  76. ^ «Jan. 27, 1991: Giants beat Bills in Scott Norwood game». Newsday (engelsk). 27. januar 2017. Besøkt 11. februar 2020. 
  77. ^ Rosenberg, Sid. «Lawrence Taylor interview». FHMOnline.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 11. februar 2020. 
  78. ^ Raffo, Dave (15. mai 1991). «Parcells steps down; Handley replaces him». UPI (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  79. ^ a b «1992 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  80. ^ a b Anderson, Dave (16. november 1992). «Life Without L.T. Begins, and Giants Find It a Struggle». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  81. ^ Eskenazi, Gerald (31. mars 1993). «Giants Want Taylor for a Year; He Wants More». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  82. ^ Murray, Ken (19. desember 1993). «Giant steps: Reeves directs team's ascent». BaltimoreSun.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  83. ^ a b c d «1993 New York Giants Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  84. ^ «1993 NFL Opposition & Defensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  85. ^ Anderson, Dave (16. januar 1994). «L.T. Decides 'It's Time For Me to Go'». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  86. ^ «Best defensive player in NFL history». ESPN.com (engelsk). 26. mars 2007. Besøkt 11. februar 2020. 
  87. ^ Celizic, Mike (6. september 2005). «No way Rice is greatest player ever: 42-year-old might be best WR ever, but Brown, LT are best players». MSNBC.com (engelsk). Arkivert fra originalen . Besøkt 11. februar 2020. 
  88. ^ Prisco, Pete (3. januar 2007). «Year-End Awards: Can Tomlinson steal L.T. nickname?». SportsLine.com (engelsk). Arkivert fra originalen 28. januar 2007. Besøkt 11. februar 2020. 
  89. ^ «Does LT's conduct make him Hall of Fame worthy?». Sports Illustrated (engelsk). 30. januar 1999. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 11. februar 2020. 
  90. ^ Barall, Andy (5. november 2010). «Jim Brown Should Be No. 1, but What About Most Underrated». The Fifth Down (engelsk). The New York Times. Besøkt 11. februar 2020. 
  91. ^ Joyner, K.C. (27. mars 2008). «Taylor's level of dominance not seen in today's game». ESPN.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  92. ^ Taylor og Serby. ss. 251–260
  93. ^ Feldman, Bruce (14. mars 2007). «Ten who should be in». ESPN.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. januar 2013. Besøkt 11. februar 2020. 
  94. ^ a b c d e f g h Leung, Rebecca (10. september 2004). «L.T. Over The Edge». CSBSNews.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  95. ^ «Ten important innovations». ESPN.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  96. ^ Frostino. s. 204
  97. ^ Montana og Weiner. s. 207
  98. ^ Kirwan, Pat (7. juli 2006). «Summer reading: The greatest game-changers». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. juli 2006. Besøkt 11. februar 2020. 
  99. ^ Rand. s. ii
  100. ^ «The Polian Corner». Colts.com (engelsk). 20. september 2006. Arkivert fra originalen 22. oktober 2006. Besøkt 11. februar 2020. 
  101. ^ Walsh. s. 238
  102. ^ Schwartz. s. 142
  103. ^ «Lawrence Taylor». Encarta.MSN.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. august 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  104. ^ Taylor og Serby, s. 89.
  105. ^ Lupica, s. 82.
  106. ^ Taylor og Serby, s. 161.
  107. ^ Schwartz, Larry. «Taylor ranked 40th-best athlete». ESPN.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  108. ^ Norris, Floyd (23. september 1995). «S.E.C. Says 3 Rigged Stock In Football Star's Company». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  109. ^ Henriques, Diana B. (18. april 1996). «And They All Came Tumbling Down;Short-Seller Levels a Wall St. Institution». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  110. ^ «Ex-football star Lawrence Taylor falls victim to stock fraud.(Securities and Exchange Commission fines Robert Catoggio and Ronan Garber)». JET (engelsk). 16. oktober 1995. Arkivert fra originalen 3. januar 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  111. ^ a b «Lawrence Taylor Timeline». YahooSports.com (engelsk). 7. mai 2010. Arkivert fra originalen 11. mai 2010. Besøkt 11. februar 2020. 
  112. ^ «Strange: A broadcaster who still plays». The Topeka Capital-Journal (engelsk). 16. juli 1999. Arkivert fra originalen 4. januar 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  113. ^ a b NFL Films, NFL Network
  114. ^ George, Thomas (5. september 1995). «The Giants' Best Play Of the Dallas Game Was Simms to L. T.». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  115. ^ Thomas, Vincent (1. januar 2006). «New video games hype bawdy off-field antics». St. Petersburg Times (engelsk). Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 11. februar 2020. 
  116. ^ «Mercy Streets». IMDb.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  117. ^ «In Hell». IMDb.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  118. ^ «LT gets the OK». Sports Illustrated (engelsk). 30. januar 1999. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 11. februar 2020. 
  119. ^ a b c «Five for the ages: Pro Football Hall of Fame inducts five more members». Sports Illustrated (engelsk). 8. august 1999. Arkivert fra originalen 19. oktober 2012. Besøkt 11. februar 2020. 
  120. ^ a b Anderson, Dave (28. november 2003). «Losing Himself to Find Himself». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  121. ^ Sports Illustrated. 105 (1 utg.). 3. juli 2006. 
  122. ^ «All Stars». eXfuze.com (engelsk). Arkivert fra originalen 21. august 2008. Besøkt 11. februar 2020. 
  123. ^ «Seventeen sign Letters-of-Intent; class of 2009 numbers 20 in all». PurdueSports.com (engelsk). 2. februar 2009. Arkivert fra originalen 7. februar 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  124. ^ «Dancing's Season Eight Cast Is Revealed». TVWatch.com (engelsk). 2. september 2009. Arkivert fra originalen 11. februar 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  125. ^ Barrett, Annie (21. april 2009). «'Dancing With the Stars' recap: Suited to a Tee». EW.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. april 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  126. ^ Jamieson, Wendell (18. mai 1996). «LT Cited For Leaving Scene of Wreck». New York Daily News (engelsk). Besøkt 29. november 2010. [død lenke]
  127. ^ Maske, Mark (6. november 2009). «TMZ reports Lawrence Taylor busted». The Washington Post. Arkivert fra originalen 15. november 2009. Besøkt 11. februar 2020. 
  128. ^ «Ex-Giants star Taylor sued over car crash». ChicagoBreakingSports.com (engelsk). 20. mai 2010. Arkivert fra originalen 24. mai 2010. Besøkt 11. februar 2020. 
  129. ^ Zinser, Lynn; Schweber, Nate (6. mai 2010). «Lawrence Taylor Arrested After Rape Allegation». The New York Times (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  130. ^ «NFL Hall of Famer charged in rape case». CNN.com (engelsk). 7. mai 2010. Besøkt 11. februar 2020. 
  131. ^ Maske, Mark (7. mai 2010). «Taylor arrested, charged with rape». Washington Post. 
  132. ^ «NFL Legend Lawrence Taylor Pleads Guilty to Sexual Misconduct». FoxNews.com (engelsk). 13. januar 2011. Besøkt 11. februar 2020. 
  133. ^ Fitzgerald, Jim (12. april 2011). «Lawrence Taylor Declared Low-Risk Sex Offender». Huffington Post (engelsk). Arkivert fra originalen 4. desember 2011. Besøkt 11. februar 2020. 
  134. ^ «Lawrence Taylor, ex-New York Giant, wins teen sex case». NFL.com (engelsk). 26. oktober 2012. Besøkt 11. februar 2020. 
  135. ^ Boroff, David (9. juni 2016). «Giants great Lawrence Taylor's wife busted for hitting his head». New York Daily News (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2018. Besøkt 11. februar 2020. 
  136. ^ Rovell, Darren (2. mai 2017). «Lawrence Taylor puts mini Lombardi Trophy up for auction». ESPN (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  137. ^ Gartland, Dan (19. juni 2017). «Lawrence Taylor pleads guilty to DUI after crashing into police car». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
  138. ^ Shepard, Jim (2008). «Trample the dead, hurdle the weak». Like You'd Understand, Anyway. Vintage. ISBN 978-0307277602. 
  139. ^ «NFL Sacks Year-by-Year Leaders (since 1982)». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Danyluk, Tom. Super '70s, Chicago: Mad Uke Publishing. 2005 ISBN 0-9770383-0-0
  • Eskenazi, Gerald. A Sports-Writer's Life: From the Desk of a New York Times Reporter, Columbia: University of Missouri Press. 2004 ISBN 0-8262-1510-6
  • Frostino, Nino. Right on the Numbers, British Columbia: Trafford Publishing. 2004 ISBN 1-4120-3305-5
  • Gutman, Bill. Parcells: A Biography, New York: Carroll & Graf Publishers. 2001 ISBN 0-7867-0934-0
  • Harris, Othello, Nolte, Claire Elaine, og Kirsch, George B. Encyclopedia of Ethnicity and Sports in the United States, Connecticut: Greenwood Press, 2000 ISBN 0-313-29911-0
  • Lupica, Mike. LT, New York, New York Media, LLC 24–31. desember 1990, ISSN 0028-7369 (tilgjengelig på nett)
  • Montana, Joe, og Weiner, Richard. Joe Montana's Art and Magic of Quarterbacking: The Secrets of the Game from One of the All-Time Best, Ontario: Owl Books, 1998 ISBN 0-8050-4278-4
  • Neft, David S., Cohen, Richard M., og Korch, Rick. The Complete History of Professional Football from 1892 to the Present. New York: St. Martin's Press. 1994 ISBN 0-312-11435-4
  • Pervin, Lawrence A. Football's New York Giants: A History. McFarland 2009 ISBN 0-7864-4268-9
  • Powell, Adam. University of North Carolina Football, South Carolina: Arcadia Publishing. 2006 ISBN 0-7385-4288-1
  • Russo, Christopher, & Allen, St. John. The Mad Dog Hall of Fame: The Ultimate Top-Ten Rankings of the Best in Sports. Broadway 2007 ISBN 0-7679-2372-3
  • Schwartz, Paul. Tales from the New York Giants Sideline, Illinois: Sports Publishing LLC. 2004 ISBN 1-58261-758-9
  • Shampoe, Clay. The Virginia Sports Hall Of Fame: Honoring Champions Of The Commonwealth, South Carolina: Arcadia Publishing. 2005 ISBN 0-7385-1776-3
  • Rand, Jonathan. Riddell Presents the Gridiron's Greatest Linebackers, Illinois: Sports Publishing LLC. 2003 ISBN 1-58261-625-6
  • Smith, Ron og Moritz, Carl. The Sporting News Selects Football's 100 Greatest Players: A Celebration of the 20th Century's Best, Missouri: Sporting News Publishing Co. 1999 ISBN 0-89204-624-4
  • Sprechman, Jordan og Shannon, Bill. This Day in New York Sports, Illinois: Sports Publishing LLC. 1998 ISBN 1-57167-254-0
  • Taylor, Lawrence og Falkner, David. LT: Living on the Edge New York: Random House. 1987 ISBN 0-8129-1703-0
  • Taylor, Lawrence og Serby, Steve. LT: Over the Edge Tackling Quarterbacks, Drugs, and a World Beyond Football. New York: HarperCollins. 2003 ISBN 0-06-018551-1
  • Taylor, Lawrence. Taylor (Icons of the NFL). New York: Rugged Land. 2006 ISBN 1-59071-082-7
  • Walsh, Chris. New York Giants Football: Guide and Record Book. Illinois: Triumph Books 2009 ISBN 1-60078-189-6
  • Ziegel, Vic. Giants in the Earth. New York Media, LLC Vol. 16, Nr. 40 10. oktober 1983 ISSN 0028-7369 (tilgjengelig på nett)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]