Billy Cannon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Billy Cannon
Nr. 20, 33, 80
Posisjon: Halfback
Informasjon
Født: 2. august 1937[1]
Fødested: Philadelphia
Død: 20. mai 2018[1] (80 år)
Dødssted: St. FrancisvilleRediger på Wikidata
Høyde: 185 centimeter Vekt: 94 kg
Karriereinformasjon
High School: Istrouma (Baton Rouge, Louisiana)
College: LSU
NFL Draft: 1960 / Runde: 1 / Pick 1
AFL Draft: 1960 / Runde: 1 / Territoriepick
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Yards på løp     2 455
Yards per løp     4,1
Touchdowns på løp     17
Mottakelser     236
Mottatte yards     3 656
Mottatte touchdowns     47
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

William Abb Cannon (født 2. august 1937 i Philadelphia i Mississippi, død 20. mai 2018 i St. Francisville i Louisiana) var en halfback og tight end i amerikansk fotball som spilte i American Football League (AFL) og National Football League (NFL). Han gikk på Louisiana State University (LSU) hvor han spilte college football som halfback, return specialist og defensive back for LSU Tigers. I løpet av sin tid på LSU ble Cannon utnevnt enstemmig All-American to ganger, spilte på laget som vant den nasjonale tittelen i 1958 og ble tildelt Heisman-troféet i 1959. Et punt return i en kamp mot Ole Miss på Halloween i 1959 blir av mange tilhengere og sportsjournalister sett på som en av de mest minneverdige hendelsene i universitetets historie.

Cannon var den første spilleren valgt i NFL Draft i 1960 og var et territoriepick i første runde i AFL Draft i 1960,[2] som resulterte i kontraktforhandlinger som endte i retten. Cannon spilte for Houston Oilers og Oakland Raiders i AFL før han endte karrieren med Kansas City Chiefs i NFL. Han begynte sin profesjonelle karriere som halfback for Oilers. Han ble utnevnt til AFL All-Star to ganger og ledet ligaen på løp og yards samlet i 1961. Han ble utnevnt til banenst beste i de to første tittelkampene i AFL, hvor Oilers vant begge. Han ble flyttet til fullback og senere til tight end etter å ha blitt byttet til Raiders, hvor han vant nok en ligatittel i 1967. Samme sesong spilte han i det andre AFL–NFL World Championship Game, som senere ble kjent som Super Bowl II, hvor de tapte mot Green Bay Packers.

Cannon ble en tannlegge etter idrettskarrieren. Etter en rekke dårlige investeringer i eiendom i 1983 ble han involvert i forfalskning og satt i fengsel i to og et halvt år. I 1995 ble han ansatt som tannleget på Louisiana State Penitentiary, en stilling han holdt til han døde i 2018. Trøyenummeret hans (#20) ble pensjonert av LSU i 1960, og han ble innlemmet i LSU Athletic Hall of Fame i 1975, Louisiana Sports Hall of Fame i 1976 og College Football Hall of Fame i 2008.

Tidlig liv og high school[rediger | rediger kilde]

William Abb Cannon ble født i Philadelphia i Mississippi til Harvey og Virgie Cannon. Familien flyttet til Baton Rouge i Louisiana hvor faren jobbet under andre verdenskrig.[3][4] Da han gikk på Istrouma High School i Baton Rouge fikk Cannon oppmerksomhet for sin hastighet, styrke og størrelse; han utmerket seg i amerikansk fotball, basketball og friidrett.[5] Som senior i 1955 scoret Cannon 39 touchdowns, ble inkludert i lagene All-State og All-America, og ledet skolelaget Istrouma Indians til en delstatstittel.[6] Selv om han for det meste kun spilte første halvdel av kamper scoret han 229 poeng i sesongen, som da var en delstatsrekord.[7] I friidrett løp han 100 yard på 9,6 sekunder og kastet for 56 fot (17 m), som begge var delstatsrekorder.[7][8] I løpet av sommeren 1955 fikk Cannon en betinget dom på 90 dager for tyveri etter at han og noen venner ble dømt for å presse penger fra menn som hadde blitt sett med prostituerte.[3][9] Dette var det første av en rekke problemer Cannon hadde med loven.[9]

College[rediger | rediger kilde]

Til tross for problemer av banen ble Cannon rekruttert av flere collegelag som ønsket ham etter high school.[3][10] Noen av alternativene hans var Florida og Ole Miss,[11][12] men han endte opp med å velge LSU, som tilbød ham en jobb mellom semestrene hos en lokal bilselger; andre colleger kunne ikke garantere ham en jobb.[13] I tillegg mente Cannons mor at han burde holde seg nær familien. Cannon sa at «mor var eldre og smartere, så jeg fulgte rådene hennes».[12]

1957-sesongen[rediger | rediger kilde]

Cannon fikk først spilletid for LSU da han var sophomore i 1957 under hovedtrener Paul Dietzel. Han spilte halfback og delte backfieldet med Jim Taylor, som ble utnevnt All-American det året.[14] Han spilte også defensive back og var lagets punter.[15] Han vokste tidlig frem som en stjernespiller, med to scoringer i seiere over Alabama Crimson Tide og Texas Tech Red Raiders.[5] Alabama-kampen ble den mest imponerende presentasjonen av løp for Cannon i college; han hadde 140 yards på åtte løp.[15][16] I kampen mot Red Raiders hadde Cannon fem punts med i snitt 40 yards per punt, fullførte to av fire pasninger for 31 yards, tok imot en 59-yard pasning for en touchdown, hadde 13 løp for 36 yards og returnerte et avspark for en touchdown.[17] Cannon mintes at Texas Tech valgte å fokusere kun på Taylor, og sa at «De slet Jimmy ut,» og at «de ignorerte selvsagt meg, og med alt fokuset på Jimmy hadde jeg en fantastisk kamp.»[17] Mer enn et halvt århundre senere mintes Red Raiders-spilleren Jack Henry Cannon:

We kicked off. And that damn Billy Cannon. Jim Henderson and I were running down in our lanes and got down there, and we were going to hit him high and low. We were going to knock the hell out of him ... We hit ourselves. Ran into each other. He made a 100-yard touchdown. You don't forget that.[17]

Tigers vant de neste to kampene før de tapte fire kamper på rad, men var nær seieren i alle de fire takket være duoen Cannon og Taylor[5] LSU endte sesongen med en seier over rivalene Tulane Green Wave for et sesongresultat på 5–5, selv om det var forutsett at de ville ende sesongen på sisteplass i sin conference.[5] Etter sesongen ble Cannon inkludert på Associated Press’ (AP) Southeastern Conference (SEC) All-Sophomore-lag og United Press Internationals (UPI) All-SEC andrelag.[18] Han hadde også høyeste snitt på retur av avspark i landet (31,2 yards).[19]

1958-sesongen[rediger | rediger kilde]

Cannon på LSU

I 1958 implementerte Dietzel et system for å holde spillerne ferske gjennom kamper: et «three-platoon system» som delte laget inn i «Go Team», «White Team» og «Chinese Bandits».[20] White Team bestod at starterne for Tigers ledet av Cannon, og bestod av de beste spillerne som var gode både på angrep og forsvar.[20] Jim Taylors uteksaminering gjorde at Dietzel kunne gi Cannon mer spilletid på angrepssiden.[21] LSU startet sesongen med talenter og dybde på både angrep og forsvar.[22] Laget vant de fem første kampen med i snitt tre touchdowns.[22][23] Kampens sjette sesong var mot Florida , hvor Cannon ledet Tigers til en 10–7 seier og scoret lagets eneste touchdown i kampens andre kvarter.[24] Uken etter ble Tigers rangert som #1 i APs ukentlige toppliste over lag.[25] Laget forble på toppen av listen ut seriespillet uten et eneste nederlag, og ble utnevnt nasjonale mestere av AP og UPI.[26] LSU fulgte det opp med en 7–0 seier over Clemson Tigers i Sugar Bowl 1959,[26] hvor Cannon var ansvarlige for kampens eneste poeng; han kastet en touchdownpasning til Mickey Mangham og scoret deretter på ekstrapoenget.[15]

Etter sesongen ble Cannon enstemmig utvalgt til All-Americans førstelag.[27][28][29] United Press International, The Sporting News og Touchdown Club of Columbus utnevnte han til årets collegespiller.[30][31][32] Han ble i tillegg stemt inn på All-SEC-laget, og ble utnevnt SEC Most Valuable Player av Nashville Banner etter å ha ledet conferencen i yards på løp, snitt og touchdowns.[15][33] Cannon fikk tredje flest stemmer i avstemningen for Heisman-troféet bak vinneren Pete Dawkins og andreplassen for Randy Duncan.[34] Dietzel kommenterte på Cannons prestasjoner: «Det er fantastisk. Billy Cannon er den beste spilleren jeg har vært trener for.»[30]

1959-sesongen[rediger | rediger kilde]

Med Cannon og størsteparten av forsvarsspillerne fremdeles med laget i 1959 var LSU en av favorittene for å kjempe om den nasjonale tittelen igjen.[35] Tigers startet sesongen som det høyest rangerte laget, og antallet sesongkortholdere tredoblet seg sammenlignet med året før.[26] Laget vant de seks første kampene uten å tillate en touchdown fra motstanderne.[35] Cannon fikk vist frem sin allsidighet i kampene; han ledet laget i yards totalt på angrep, returnerte en interception for en touchdown på forsvar, hadde i snitt 40 yards per punt og returnerte både punts og avspark.[12][15] Dette dekket bordet for en kamp mellom LSU og rivalene Ole Miss Rebels, som også var ubeseiret i sesongen.[36][35][37]

Halloween run[rediger | rediger kilde]

Eksterne videoer
Cannons punt return, YouTube-video. Løpet begynner på 1:15 i videoen.

På Halloween ledet Cannon LSU inn på gressmatten i Tiger Stadium for å møte et Ole Miss Rebels som var rangert som tredje beste i landet. Gjennom kampen slet begge lagenes angrepssider å nå målsonen.[35] Sent i fjerde kvarter, da Tigers lå under 3–0, returnerte Cannon et punt 89 yards for en touchdown, hvor han kom seg ut av syv taklinger før han fikk åpen bane de siste 60 yardsene.[37][38] Rebels fikk et siste drive og nådde Tigers’ 1-yard linje før Cannon og Warren Rabb reddet kampen for LSU med en takling på fjerde down og 18 sekunder igjen i ordinær spilletid. Tigers vant kampen 7–3.[39] Etter kampen la Cannon seg ned i tunnelen, for utslitt til å gå i garderoben.[40] LSUs mulighet for å sikre den nasjonale tittelen to år på rad ble derimot knust uken etter med et 14–13 tap mot Tennessee Volunteers etter en mislykket two-point conversion av Cannon.[41] Tigers endte sesongen med en omkamp mot Ole Miss i Sugar Bowl 1960, hvor de tapte 21–0.[39]

Heisman-troféet[rediger | rediger kilde]

Etter sesongen ble Cannon tildelt Heisman-troféet for å være landets beste spiller i 1959. Av de 1 197 stemmene fikk han 519 førsteplasstemmer; andreplassen Richie Lucas fikk 98.[42] Selv om han kun scoret seks touchdowns i sesongen var Cannons prestasjoner på forsvarssiden og løpet hans på Halloween nok til å overbevise de stemmeberettigede.[38][42][43] Visepresident Richard Nixon overrakte troféet under en seremoni i Downtown Athletic Club i New York den 9. desember.[38] Nixon beskrev ham som «not an ordinary Cannon, but an atomic Cannon—the ultimate weapon in the arsenal of Paul Dietzel.»[44] Han var den andre SEC-spilleren til å vinne troféet etter Georgias Frank Sinkwich i 1942.[45] Cannon vant også omtrent alle de samme utmerkelsene som han vant året før, inkludert å bli enstemmig valgt til All-American.[15][46]

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

Kontraktstvist[rediger | rediger kilde]

I november 1959 signerte Cannon en kontrakt med Los Angeles Rams’ general manager Pete Rozelle hvor han gikk med på å spille for Rams i National Football League.[47] Kontrakten var over tre år for $30 000, pluss en signeringsbonus på $10 000.[47] To måneder senere signerte Cannon en annen kontrakt på banen etter LSU tapte i Sugar Bowl; denne var med American Football Leagues Houston Oilers hvor lageier Bud Adams tilbød Cannon $33 000 i året for tre år med en signeringsbonus på $10 000.[48] Per Cannons ønske lovet Adams også å kjøpe en Cadillac til faren hans.[49] Da det ble kjent at han hadde signert kontrakt med to forskjellige lag gikk Rams til sak da de mente at Cannon var bundet til sin kontrakt med dem og derfor ikke kunne signere med Houston.[50] Dommer William Lindberg dømte til fordel for Oilers, at kontraktene var annullert og at Rozelle hadde utnyttet en naiv Cannon. Lindberg beskrev Cannon som «exceptionally naive ... a provincial lad untutored and unwise in the ways of the business world.»[51] AFLs seier over det veletablerte NFL gjorde den nyopprettede ligaen mer legitim.[52][53][54] Etter kjenningen ferdigstilte Cannon kontrakten med Oilers, som gjorde ham til den første profesjonelle amerikansk fotballspilleren med en kontrakt på $100 000.[55][56][57]

Houston Oilers[rediger | rediger kilde]

Cannon i 1961

Da Cannon ble en del av Houston Oilers var Lou Rymkus lagets hovedtrener.[58] Som en av de best betalte spillerne i profesjonell amerikansk fotball ble han ofte eglet av motstanderne.[59] Han kom heller ikke overens med Rymkus, som han beskrev som «ubehagelig, konfronterende med et ubehagelig lynne og et massivt ego.»[60] I Cannons første år i ligaen ledet han laget i yards på løp med 644 og tok imot fem touchdownpasninger.[61] En mottakelse av en 88-yard touchdownpasning fra quarterback George Blanda i AFL Championship Game 1960 hjalp Oilers til å bli de første ligamestrene i AFL. Cannon ble utnevnt til banens beste i kampen.[62]

Etter Rymkus ble sparket etter en svak start på 1961-sesongen for Oilers[63] vant Houston ti kamper på rad under Wally Lemm.[64] I en kamp mot New York Titans i den kamprekken satte Cannon en rekord med 373 yards samlet og scoret fem touchdowns.[65][57] Hans 216 yards på løp i kampen var også en AFL-rekord.[66] Ved sesongslutt var han ligaens beste på løp med 948 yards, og ledet også ligaen i yards totalt.[64][58] Oilers vant igjen ligatittelen, og Cannon ble igjen utnevnt banens beste med kampens eneste touchdown.[65] The Sporting News utnevnte ham til AFL All-League Team 1961, og ha ble invitert til å spille i AFL All-Star Game 1961.[65]

Cannon pådro seg en ryggskade i den tredje kampen i 1962 som påvirket prestasjonsnivået hans, men han var allikevel nummer to på lagets toppscorerliste bak Blanda.[67] Oilers nådde tittelkampen et tredje år på rad, men tapte mot Dallas Texans i den første kampen i profesjonell amerikansk fotball som gikk til dobbel overtid.[58][68] Flere benskader og vedvarende ryggproblemer førte til at Cannon gikk glipp av mesteparten av 1963-sesongen.[69] Oilers erstattet også Lemm som hovedtrener. På grunn av dette og skadeproblemene fikk Cannon tillatelse av laget til å forlate dem. Han sa senere at: «Jeg forlot laget med gode følelser og mange gode venner. Det var på tide å dra.»[70]

Oakland Raiders[rediger | rediger kilde]

Cannon ble byttet til Oakland Raiders før 1964-sesongen.[71] Raiders’ hovedtrener Al Davis satte pris på Cannons evner, men visste ikke hvordan han ville bruke ham. Han begynte med å flytte Cannon til fullbackposisjonen,[70] hvor han i motsetning til mange andre fullbacks klarte å ta imot pasninger.[70] Etter en svak start fullførte han sesongen med 37 mottakelser for 454 yards og åtte touchdowns.[72][73] Han hadde også tre touchdowns på løp.[73] Den neste sesongen flyttet Davis ham til tight end, noe Cannon ikke satte pris på; han hadde forventet å bli flyttet til wide receiver, men Raiders hadde både Art Powell og nykommeren Fred Biletnikoff i posisjonen.[74] Han aksepterte senere sin nye rolle og tilpasset seg snarlig,[75] men Raiders brukte sjelden tight ends i sitt angrepssystem.[76] Han tok kun imot syv pasninger i løpet av hele sesongen, og scoret ingen touchdowns. Før 1966-sesongen tok John Rauch over som hovedtrener etter at Al Davis ble AFLs kommissær og Raiders’ general manager.[77] I Rauchs angrepssystem etablerte Cannon seg som en dyp trussel, og tok imot 14 pasninger for 436 yards, et snitt på 31,4 yards per mottakelse.[75][73]

Innen 1967 mente Cannon at Raiders var nær en AFL-tittel og satte sin lit til lagets kampplan.[78] Han overbevise Davis til å signere Blanda som en placekicker og en mentor for quarterbacken Daryle Lamonica.[79] Samme år ledet Cannon tight ends i AFL med 629 mottatte yards og ti touchdowns i hans mest produktive sesong som en tight end.[80][57] Han ble utnevnt All-AFL for andre gang, denne gang som en tight end,[80] og spilte en rolle i Raiders’ 40–7 seier over Oilers i AFL Championship Game 1967.[79] På grunn av en ny avtale mellom de to ligaene sikret Raiders en plass i det andre AFL–NFL World Championship Game mot Green Bay Packers. Tidlig i fjerde kvarter mistet Cannon en pasning på et play hvor han skulle ha scoret. Han beskrev hendelsen enere som «the clumsiest drop of my career.»[80] Green Bay vant kampen 33–14.[81]

Cannon hadde en beskjeden sesong i 1968 hvor han tok imot seks touchdownpasninger—inkludert en på 48 yards i andre kvarter av den senere kjente Heidi Game—men han visste at han ikke kom til å bli i Oakland så mye lenger.[82] Hovedtrener John Madden brukte ham sjelden i 1969, et år han kun hadde to touchdowns.[82] Han ble allikevel invitert som en erstatningsspiller i sitt andre All-Star Game.[73] Cannon ble frigitt av Raiders i sesongoppkjøringen i 1970.[54][83]

Kansas City Chiefs og pensjonering[rediger | rediger kilde]

Mens han forberedte seg på å begynne et mastergradsstudie i kjeveortopedi på Loyola University i Chicago, ble Cannon kontaktet av Kansas City Chiefs’ hovedtrener Hank Stram. Stram signerte Cannon til en 1-årig kontrakt, og han spilte seks kamper for Chiefs i 1970 med to touchdownpasninger før han pådro seg en sesongavsluttende skade som gjorde at han pensjonerte seg.[84] Han endte sin 11-årige profesjonelle karriere med 2 455 yards på løp, 3 656 mottatte yards og 64 touchdowns på angrep. Han kastet også én touchdownpasning og returnerte et avspark for en touchdown.[73] Cannon holder NFL-rekorden for flest yards fra scrimmage i en kamp som ikke gikk til overtid (330 mot New York Titans i 1961)[85] og deler rekroden for flest mottatte touchdownpasninger av en running back i en sesong med fire andre spillere (9 i 1961).[86]

Privatliv og etter idrettskarrieren[rediger | rediger kilde]

Cannon giftet seg med kjæresten fra high school Dot Dupuy da de begge var freshemn på LSU.[9] De hadde fem barn sammen.[40] Sønnen Billy Cannon Jr. spilte linebacker for Texas A&M og ble valgt av Dallas Cowboys i første runde av NFL Draft 1984.[87]

Cannon Sr. ble uteksaminert fra LSU i 1959 og fullførte videre studier på University of Tennessee utenom sesongen da han spilte for Oilers.[88] Han tok en tannlegegrad der; senere tok han en grad i kjeveortopedi på Loyola University Chicago.[89] Etter spillerkarrieren flyttet han tilbake til Baton Rouge og åpnet et tannlegekontor.[90]

Til tross for en vellykket klinikk hadde han i 1983 økonomiske problemer etter noen dårlige investeringer i eiendom og hasardgjeld.[91] Han ble involvert i pengefalskning og printet $6 millioner i 100-dollarsedler, hvor noen ble oppbevart i kjølebokser som han gravde ned i hagen på et hus han eide og leide ut.[56][92][93] Han ble siktet sammen med fem andre og fullførte to og et halvt år av en fem-årig dom i Federal Correctional Institution i Texarkana.[55] Da han ble løslatt i 1986 fikk han tilbake retten til å drive som tannlege, men slet med å komme i gang med klinikken.[40] I 1995 ble han ansatt som tannlege på Louisiana State Penitentiary, til å begynne med kun innleid. Klinikken var på det punktet i kaos; mange tannleger nektet å jobbe der og de innsatte kunne ofte ikke komme til timene.[40] Cannon omorganiserte tannlegeprogrammet og ble snart ansatt på fulltid.[94] Fengselslederen Burl Cain var såpass imponert over arbeidet Cannon hadde gjort med tannlegeprogrammet at han fikk ansvaret for hele helsesystemet i fengselet.[40] Cannon forble tannlege på fengselet, hvor de innsatte ofte refererte til ham som «Legend».[40][95]

Cannon bodde i St. Francisville i Louisiana med konen. I februar 2013 fikk Cannon et hjerneslag og ble innlagt i Baton Rouge.[96] Han ble utskrevet to dager senere, var tilbake på jobb på mandagen og kom seg helt etter slaget.[97][98] Cannon døde 20. mai 2018 i sitt hjem i St. Francisville, 80 år gammel.[99]

Arv[rediger | rediger kilde]

Cannon forblir en respektert og ikonisk karakter i Louisiana til tross for rettstvisten.[37][40][55] Under en LSU-kamp i 2003 ble han hedret av universitetet da han stod på banen mellom første og andre kvarter, hvor han ble applaudert av tilskuere og spillere, som førte til at universitetets idrettsdirektør Skip Bertman sa til en venn, «He's still the icon, isn't he?»[55] En video av hans punt return på Halloween i 1959 spilles fremdeles på storskjermen i Tiger Stadium før hver hjemmekamp.[9] I en avstemning i The Times-Picayune i 2013 for LSUs beste spiller siden 1940 vant Cannon med stor margin.[100]

Frem til Joe Burrow vant i 2019[101] var Cannon LSUs eneste Heisman-vinner. Ikke lenge etter 1959-sesongen pensjonerte universitetet Cannons trøyenummer #20.[15] LSu pensjonerte ikke et nummer igjen før Tommy Casanovas #37 ble pensjonert i 2009.[102] I 1969 ble han valgt som en halfback på APs «Southeast Area All-Time Football Team: 1920–1969 era».[103] I 1975 ble Cannon innlemmet i LSU Athletic Hall of Fame, og ble året etter innlemmet i Louisiana Sports Hall of Fame.[15] Han hadde originalt blitt stemt inn i College Football Hall of Fame i 1983, men ble fjernet etter dommen.[40] Han ble stemt inn igjen i 2008 og ble formelt innlemmet 9. desember samme år.[104] I 2012 fikk kannon en Jet Award for sin 1959-sesongen for å være college footballs beste return specialist.[105] Det ble oppført en statue av Cannon nær Tiger Stadium som ble avduket 28. september 2018, en kveld før LSUs årlige kamp mot rivalene Ole Miss.[106]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID cannonwilli[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Boyles, Bob; Guido, Paul (2009). The USA Today College Football Encyclopedia 2009-2010. Skyhorse Publishing. s. 121. ISBN 9781602396777. 
  3. ^ a b c Morris, George. «LSU icon Billy Cannon says a lot of what you think you know about him is wrong; new book bares all». The Advocate (engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  4. ^ deGravelles 2015, s. 1.
  5. ^ a b c d Vincent 2008, s. 67.
  6. ^ Saggus, James (10. desember 1955). «Istrouma Routs Fair Park for Triple A Crown, 40–6». The Times-Picayune. s. 22. 
  7. ^ a b deGravelles 2015, s. 2.
  8. ^ Chas. Wicker, N. (15. april 1956). «What's What in Prep Sports». The Times-Picayune. s. 6. 
  9. ^ a b c d Guilbeau, Glenn. «Billy Cannon: I was a thug and more revelations in new book». WWLTV (engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2015. Besøkt 16. august 2023. 
  10. ^ deGravelles 2015, s. 21.
  11. ^ deGravelles 2015, s. 1, 6, 9.
  12. ^ a b c Keefe, Bill (26. oktober 1959). «Roars on Cannon». The Times-Picayune. s. 8. 
  13. ^ deGravelles 2015, s. 18.
  14. ^ Vincent 2008, s. 65.
  15. ^ a b c d e f g h «LSU Football 2015 Official Media Guide» (PDF). LSUsports.net (engelsk). LSU Publications Office. s. 91. Besøkt 16. august 2023. 
  16. ^ Martinez, Harry (29. september 1957). «LSU Explodes, 28–0». The Times-Picayune. s. 105. 
  17. ^ a b c Dellenger, Ross (2. januar 2016). «'That damn Billy Cannon' tortured Texas Tech in 1957, the last time these 2 Texas Bowl teams met». The Advocate (engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  18. ^ Keefe, Bill (28. november 1957). «Petitbon, Cannon Named to SEC's All-Soph Team». The Times-Picayune. s. 56. 
  19. ^ «Billy Cannon Among Best». The Times-Picayune. 15. desember 1957. s. 4. 
  20. ^ a b Vincent 2008, s. 71.
  21. ^ Diliberto, Buddy (20. september 1958). «Rise and Shine!». The Times-Picayune. s. 19. 
  22. ^ a b Vincent 2008, s. 67–72.
  23. ^ «1958 Louisiana State Fighting Tigers Schedule and Results». Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  24. ^ Vincent 2008, s. 66.
  25. ^ Vincent 2008, s. 72.
  26. ^ a b c Vincent 2008, s. 74.
  27. ^ Keefe, Bill (4. desember 1958). «Cannon, Fugler Make FWAA». The Times-Picayune. s. 41. 
  28. ^ «SEC Places Smith, Cannon on All-America Team». TimesDaily (engelsk). 30. november 1958. s. 4T. Besøkt 16. august 2023. 
  29. ^ Madden, Bill (1. mai 2008). «Second shot for Billy Cannon». New York Daily News (engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  30. ^ a b Sargis, Joe (5. desember 1958). «UPI Names Cannon 'Back of the Year'». The Times-Picayune. s. 30. 
  31. ^ Bradley, Ken (17. desember 2014). «Sporting News all-time College Football Players of the Year». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 27. mars 2016. Besøkt 16. august 2023. 
  32. ^ Blevins 2012, s. 14.
  33. ^ Blevins 2012, s. 137.
  34. ^ «Pete Dawkins; Vote Results». Heisman.com (engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  35. ^ a b c d Vincent 2008, s. 76.
  36. ^ Keefe, Bill (26. oktober 1959). «Now for the Big One». The Times-Picayune. s. 8. 
  37. ^ a b c Huston, Chris (28. oktober 2012). «This Week in Heisman History: Billy Cannon beats Ole Miss on Halloween night». CBS Sports (engelsk). Besøkt 17. august 2023. 
  38. ^ a b c Rose, Murray (9. desember 1959). «Cannon to Get Trophy Tonight». The Times-Picayune. s. 8. 
  39. ^ a b Vincent 2008, s. 78.
  40. ^ a b c d e f g h Thompson, Wright (20. oktober 2009). «The Redemption of Billy Cannon». Outside the Lines (engelsk). ESPN. Besøkt 21. august 2023. 
  41. ^ Vincent 2008, s. 75.
  42. ^ a b «Billy Cannon Heisman Bio». Heisman.com (engelsk). Besøkt 17. august 2023. 
  43. ^ Lang III, Roy (12. desember 2015). «Billy Cannon gives 'middle finger' to Heisman voters». Shreveport Times (engelsk). Besøkt 17. august 2023. 
  44. ^ «Cannon Lauded By Nixon». The Evening Sun (engelsk). 10. desember 1959. s. 42. Besøkt 17. august 2023 – via Newspapers.com. 
  45. ^ Keefe, Bill (11. desember 1959). «Cannon's Stamina Tested». The Times-Picayune. s. 7. 
  46. ^ Middlesworth, Hal (6. desember 1959). «Cannon, 3 Others Unanimous Picks». Detroit Free Press (engelsk). s. 67. Besøkt 17. august 2023 – via Newspapers.com. 
  47. ^ a b deGravelles 2015, s. 144.
  48. ^ deGravelles 2015, s. 144–145.
  49. ^ «AFL co-founder, Titans owner Bud Adams football man skilled in art of tough football deals». Star Tribune (engelsk). 4. august 2009. Arkivert fra originalen 13. mars 2016. Besøkt 17. august 2023. 
  50. ^ «Judge Ponders Fate Of Billy Cannon In Rams-Oilers Contract Dispute». Lakeland Ledger (engelsk). 19. juni 1960. s. 3-D. Besøkt 17. august 2023. 
  51. ^ «Rams Lose Battle To Keep Cannon». The Victoria Advocate (engelsk). 21. juni 1960. s. 9. Besøkt 17. august 2023. 
  52. ^ Bell, Jarrett (30. juni 2009). «From upstart to big time, how the AFL changed the NFL» (engelsk). USA Today. Arkivert fra originalen 18. mars 2013. Besøkt 17. august 2023. 
  53. ^ «Alworth AFL's first Hall of Fame member». Star-News (engelsk). 27. juli 1978. s. 4-D. Besøkt 17. august 2023. 
  54. ^ a b «Cannon Sliced». Ellensburg Daily Record (engelsk). 31. august 1970. s. 7. Besøkt 21. august 2023. 
  55. ^ a b c d Longman, Jere (28. desember 2003). «College Football; Never Forgotten, Billy Cannon Is Now Forgiven». The New York Times (engelsk). Besøkt 17. august 2023. 
  56. ^ a b Lassiter, Jim (21. juli 1983). «The Cannon Counterfeit Case Is a Perplexing One» (engelsk). The Oklahoman. Besøkt 17. august 2023. 
  57. ^ a b c «Ex-star Cannon arrested». Star-News (engelsk). 10. juli 1983. s. 4-D. Besøkt 17. august 2023. 
  58. ^ a b c Grosshandler, Stanley (1996). «When Houston Struck Oil» (PDF). The Coffin Corner. 18 (5): 1. 
  59. ^ deGravelles 2015, s. 147.
  60. ^ deGravelles 2015, s. 148.
  61. ^ deGravelles 2015, s. 149.
  62. ^ «3d-Down Passing Wins for Oilers». Spokane Daily Chronicle (engelsk). 2. januar 1961. s. 34. Besøkt 21. august 2023. 
  63. ^ «Oilers Fire Lou Rymkus As Coach». The Pittsburgh Press (engelsk). Houston. 15. oktober 1961. s. sec. 4, p. 4. Besøkt 21. august 2023. 
  64. ^ a b deGravelles 2015, s. 150.
  65. ^ a b c deGravelles 2015, s. 151.
  66. ^ Sargis, Joe (11. desember 1961). «Oilers' Billy Cannon Sets Single Game Rushing Mark». Prescott Evening Courier (engelsk). s. 7. Besøkt 21. august 2023. 
  67. ^ Diliberto, Buddy (22. desember 1962). «What Happened to Billy Cannon?». The Times-Picayune. s. 8. 
  68. ^ «Double overtime games in the postseason». NFL.com (engelsk). 14. januar 2014. Besøkt 21. august 2023. 
  69. ^ deGravelles 2015, s. 154.
  70. ^ a b c deGravelles 2015, s. 155.
  71. ^ «Oilers Trade Billy Cannon to Raiders». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). 9. september 1964. s. 20. Besøkt 21. august 2023. 
  72. ^ Roesler, Bob (28. oktober 1964). «A Word On Cannon». The Times-Picayune. s. 7. 
  73. ^ a b c d e «Billy Cannon NFL & AFL Football Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 21. august 2023. 
  74. ^ deGravelles 2015, s. 157.
  75. ^ a b deGravelles 2015, s. 158.
  76. ^ deGravelles 2015, s. 159.
  77. ^ Sandomir, Richard (10. oktober 2011). «A brash style and power plays allowed Davis to wrest control». The New York Times (engelsk). Besøkt 21. august 2023. 
  78. ^ deGravelles 2015, s. 160.
  79. ^ a b deGravelles 2015, s. 161.
  80. ^ a b c deGravelles 2015, s. 163.
  81. ^ «Super Bowl II Game Recap». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 3. januar 2014. Besøkt 21. august 2023. 
  82. ^ a b deGravelles 2015, s. 164.
  83. ^ deGravelles 2015, s. 165.
  84. ^ deGravelles 2015, s. 166.
  85. ^ Lee, Brenden; Gellerman, Jacob; King, Robert, red. (2015). Official 2015 National Football League Record and Fact Book (PDF) (engelsk). National Football League. s. s-14. Arkivert fra originalen (PDF) 1. oktober 2015. Besøkt 21. august 2023. 
  86. ^ Smith, Michael David (22. oktober 2014). «Forte, Bradshaw flirting with running back receiving records». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 21. august 2023. 
  87. ^ deGravelles 2015, s. 182.
  88. ^ deGravelles 2015, s. 169.
  89. ^ deGravelles 2015, s. 170.
  90. ^ deGravelles 2015, s. 171.
  91. ^ deGravelles 2015, s. 183–189.
  92. ^ «Billy Cannon has no explanations for caper». TimesDaily (engelsk). 26. oktober 1983. s. 2B. Besøkt 21. august 2023. 
  93. ^ Kelly, Frank (27. november 1984). «Heisman Trophy doesn't guarantee success». Lakeland Ledger (engelsk). s. 7D. Besøkt 21. august 2023. 
  94. ^ deGravelles 2015, s. 205–207.
  95. ^ deGravelles 2015, s. xi.
  96. ^ Guilbeau, Glenn (19. februar 2013). «LSU legend Billy Cannon in intensive care after stroke» (engelsk). USA Today. Besøkt 21. august 2023. 
  97. ^ Kleinpeter, Jim (21. februar 2013). «Former LSU great Billy Cannon released from hospital Thursday». The Times-Picayune (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 21. august 2023. 
  98. ^ Kleinpeter, Jim (16. april 2013). «Dr. Billy Cannon bounces back quickly after February stroke». The Times-Picayune (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mars 2016. Besøkt 21. august 2023. 
  99. ^ Schudel, Matt (23. mai 2018). «Billy Cannon, 1959 Heisman Trophy winner later convicted of counterfeiting, dies at 80». The Washington Post (engelsk). Besøkt 21. august 2023. 
  100. ^ Roach, John (28. august 2013). «LSU's Top 50 players since 1940: the final results». The Times-Picayune (engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2016. Besøkt 21. august 2023. 
  101. ^ «Bayou bliss – LSU QB Joe Burrow takes home Heisman». ESPN (engelsk). 14. desember 2019. Besøkt 21. august 2023. 
  102. ^ Vincent, Herb (11. juli 2019). «LSU Retires Three Legends' Jerseys». LSUsports.net (engelsk). Besøkt 21. august 2023. 
  103. ^ Harwell, Hoyt (26. juli 1969). «Committee Selects All-time Grid Teams of Southeastern Area». TimesDaily (engelsk). s. 15. Besøkt 21. august 2023. 
  104. ^ «Tiger Great Billy Cannon Elected to College Football Hall of Fame». LSUsports.net (engelsk). LSU Sports Interactive. Besøkt 21. august 2023. 
  105. ^ «Stanford's Montgomery Named 2013 "The Jet" Return Specialist Award Winner». TheStreet.com (engelsk). 9. januar 2014. Arkivert fra originalen 24. september 2016. Besøkt 21. august 2023. 
  106. ^ Mickles, Sheldon (19. september 2018). «LSU to unveil Billy Cannon statue outside Tiger Stadium night before matchup with Ole Miss». The Advocate (engelsk). Besøkt 21. august 2023. 
Bibliografi
  • Blevins, Dave (31. august 2012). College Football Awards: All National and Conference Winners Through 2010. McFarland. ISBN 978-0-7864-4867-8. 
  • deGravelles, Charles (2015). Billy Cannon: A Long, Long Run. Baton Rouge, LA: Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-6220-0. 
  • Jones, Danny (2011). Lost Treasures from the Golden Era of America's Game: Pro Football's Forgotten Heroes and Legends of the 50s, 60s, and 70s. AuthorHouse. ISBN 978-1-4567-1685-1. 
  • Vincent, Herb (2008). LSU Football Vault: The History of the Fighting Tigers. Whitman Publishing, LLC. ISBN 978-0-7948-2428-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Billy_Cannon&oldid=24072537»