Muhammad Ali

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Muhammad Ali
Tidligere ubestridt verdensmester i tungvektsboksing
Muhammad Ali NYWTS.jpg
Muhammad Ali i 1967
FødtCassius Marcellus Clay, Jr.
17. januar 1942
Louisville, Kentucky, USA
Død3. juni 2016 (74 år)
Scottsdale, Arizona, USA
GravlagtCave Hill Cemetery
Ektefelle Veronica Porsche Ali (1977–1986), Khalilah Ali (1967–1977), Sonji Roi (1964–1966), Yolanda Williams (1986–2016)
Far Cassius Marcellus Clay sr.
Mor Odessa Grady Clay
Søsken Rahman Ali
Barn Laila Ali, Hana Yasmeen Ali, Maryum Ali, Muhammad Ali jr.
Utdannet ved Santa Monica College
Yrke Bokser, selvbiograf, aktivist
NasjonalitetUSA
LivssynNation of Islam, sunniislam, sufisme
Utmerkelser
6 oppføringer
Presidential Citizens Medal, Presidentens frihetsmedalje, Philadelphia Liberty Medal, Arthur Ashe Courage Award, Otto Hahns fredsmedalje, Library of Congress Living Legend
KallenavnThe Greatest
The People's Champion
The Louisville Lip
Høyde6 ft 3 " (191 cm)[1]
Antall kamper61
Seire56
Tap5
Seire ved KO37
VektklasseTungvekt
Rekkevidde78 " (198 cm)
StilOrtodoks

Muhammad Ali (født Cassius Marcellus Clay jr. 17. januar 1942 i Louisville i Kentucky, død 3. juni 2016 i Scottsdale i Arizona[2]) var en amerikansk profesjonell bokser som flere ganger var verdensmester i vektklassen tungvekt. Ali regnes for å være en av tidenes beste boksere. Han forsvarte tungvektstittelen i alt 19 ganger.

Clay ble født og oppvokst i Louisville, Kentucky og begynte å trene som en amatørbokser i en alder av 12 år. Da han var 18 år vant han en gullmedalje i lett tungvekt-divisjonen under Sommer-Ol 1960 i Roma og ble profesjonell senere samme år. I 1964 vant han WBA, WBC og ubestridte tungvektstitler fra Sonny Liston i et stor oppgjør i en alder av 22. Han konverterte deretter til islam og skiftet navn fra Cassius Clay, som han kalte sitt «slavenavn», til Muhammad Ali. Han ble et symbol på rasestolthet for afro-amerikanere og motstand mot hvit dominans.[3][4]

I 1966 motarbeidet Ali ytterlige den hvite dominansen ved å nekte å bli innkalt til det amerikanske militæret under Vietnamkrigen. Han viste til sin religiøse tro og motstand mot amerikansk engasjement i krigen.[5] Han ble funnet skyldig i ulovlig vernepliktnektelse og fratatt sine boksetitler. Han lyktes i å anke dommen til USAs høyesterett, som omstøtte dommen i 1971. Ali ble ikke anholdt av politiet eller fengslet i forbindelse med denne saken. Da han hadde fått godkjent anken hadde han ikke kjempet i nesten fire år, og dermed var han blitt fratatt muligheten til å utøve sin idrett mens han var på sitt fysisk beste. Alis opptreden som militærnekter og forkjemper for afro-amerikaneres selvbilde gjorde ham til et ikon for en større motkultur.[6][7]

SitatI would like to be remembered as a man who won the heavyweight championship three times, who was humorous, and who treated everyone right. As a man who never looked down on those who looked up to him, and who helped as many people as he could. As a man who stood up for his beliefs no matter what. As a man who tried to unite all humankind through faith and love. And if all that’s too much, then I guess I’d settle for being remembered only as a great boxer who became a leader and champion for his people. And I wouldn’t even mind if folks forgot how pretty I was.Sitat
– Muhammad Ali

Han er fortsatt den eneste som er blitt ubestridt tungvektsmester tre ganger etter å ha vunnet tittelen i 1964, 1974 og 1978. Fra 25. februar til 19. september 1964 regjerte Ali som ubestridt tungvektsmester i boksing. Han er den eneste bokseren som er blitt kåret til The Ring Magazine Fighter of the Year seks ganger. Han ble rangert som den største idrettsutøveren i det 20. århundre av blant annet Sports Illustrated og BBC.[8]

Tidlig liv og amatør[rediger | rediger kilde]

Cassius Marcellus Clay jr. ble født den 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky.[9] Han hadde en søster og fire brødre. Han ble oppkalt etter sin far, Cassius Marcellus Clay sr. (1912-1990), som selv ble oppkalt til ære for den republikanske politikeren, Cassius Marcellus Clay som også var fra Kentucky. Clays besteforeldre fra farssiden var John Clay og Sallie Anne Clay; Clays søster Eva hevdet at Sallie opprinnelig var fra Madagaskar.[10] Han var en etterkommer av slaver, og var hovedsakelig av afrikansk avstamning, med noen irske innslag.[11] og engelsk arv.[12]

Clay vokste opp i raseskillets tid i USA. Hans mor fortalte om en episode da han ble nektet et glass vann i en butikk: «De ville ikke gi ham det på grunn av hans farge. Det berørte ham virkelig.»[13] Han ble også rystet av mordet på Emmett Till i 1955, noe som førte til at unge Clay og en venn ga utløp for sin frustrasjon gjennom vandalisering.[14] 

Cassius Clay (andre fra høyre og senere Ali) på 1960-OL

Clay ble introdusert for boksing av Louisville-politimannen og boksetreneren Joe E. Martin,[15] som møtte den tolv år gamle Clay etter han kom for å klage over at en tyv hadde stjålet sykkelen hans. Han fortalte offiseren at han skulle «ta» tyven. Politimannen fortalte Clay han det nok var best om han lærte å bokse først.[16] Clay tok ikke opp Martins tilbud, men etter å ha sett amatørboksere på det lokale tv-bokseprogram Tomorrow`s Champions, ble han interessert i mulighetene for en boksekarriere kunne åpne for. De siste fire årene av Clays amatørkarriere ble han trent av trenerlegenden Chuck Bodak.[17]

Clay hadde sin debut som amatørbokser i 1954 mot Ronnie O'Keefe. Han vant ved splittet dommeravgjørelse.[18] Han fortsatte med å vinne seks titler i Kentuckys Golden Gloves, to nasjonale Golden Gloves-titler, den nasjonale Atletisk Union-tittelen og lett tungvekt-gullmedaljen under Sommer-OL i Roma 1960. Clays amatørrekord var 100 seire med fem tap.  Ali sa i sin selvbiografi fra 1975 at han kort tid etter at han kom tilbake fra OL i Roma, kastet gullmedaljen i Ohio-elven etter at han og en venn var blitt nektet servering på en restaurant «kun for hvite» og var kommet i slåsskamp med en hvit gjeng. Ali mottok en erstatningsmedalje ved en seremoni under 1996-OL i Atlanta.

Profesjonell boksing[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Clay gjorde sin profesjonelle debut 29. oktober 1960, da han vant ved dommeravgjørelse over Tunney Hunsaker etter seks runder. Frem til slutten av 1963 hadde Clay en rekord på 19-0 med 15 seire ved knockout. Han beseiret boksere som Tony Esperti, Jim Robinson, Donnie Fleeman, Alonzo Johnson, George Logan, Willi Besmanoff, Doug Jones og Henry Cooper. Clay slo også sin tidligere trener og veteranbokser Archie Moore i 1962.

Disse tidlige kampene var ikke uten prøvelser. Clay ble slått ned både av Sonny Banks og Cooper. I Cooper-kampen ble Clay slått ned og gikk i canvasen etter en venstrehook på slutten av fjerde runde og ble reddet av klokken, Clay vant kampen i 5. runde på grunn av Coopers stygge kutt over øye. Kampen mot Doug Jones 13. mars 1963 var Clays tøffeste kamp i løpet av denne tiden. Clay og Jones var henholdsvis tittelutfordrere nummer to og tre, og de kjempet på Jones hjemmearena, New Yorks Madison Square Garden. Clay vant ved enstemmig avgjørelse, hva som ble møtt med buing fra publikum. Kampen ble senere utnevne til «Fight of the Year» av The Ring Magazine.

I hver av disse kampene klarte Clay å psyke ut motstanderne sine. Han kalte for eksempel Jones «en stygg liten mann» og Cooper en «lasaron». Clay sa også at Madison Square Garden var «for liten for meg». Clays oppførsel fremkalte sinne hos mange bokseentusiaster.[19] Hans provoserende og ekstravagante oppførsel i ringen var blitt inspirert av den profesjonelle fribryteren «Gorgeous George» Wagner.[20] Etter at Clay hadde forlatt Moores leir i 1960, delvis på grunn av at han nektet å utføre huslige oppgaver som oppvask og feiing, hyret han inn Angelo Dundee, som han hadde møtt i februar 1957 i løpet av sin amatørkarriere,[21] som trener. I løpet av denne tiden hadde Clay lenge forsøkt å få idolet sitt Sugar Ray Robinson som leder, men var blitt avvist.[22]

Tungvektsmester[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 1963 hadde Clay blitt toppkandidat til Sonny Listons tittel. Kampen ble berammet til 25. februar 1964 i Miami Beach. Liston var en skremmende personlighet, en dominerende fighter med en kriminell fortid og bånd til mafiaen. Basert på Clays uinspirerte ytelse mot Jones og Cooper i sine to foregående kamper, og Liston fullstendige dominans over tidligere tungvektsmester Floyd Patterson med to knock outs i første runde, var Clay en 7-1 underdog blant bookmakerne. Til tross for dette hånet han Liston før kampen, og kalte ham blant annet «den store stygge bjørnen». «Liston lukter til og med som en bjørn,» sa Clay.[23] Clay forvandlet innveiingen før kampen til et sirkus og ropte til Liston at «noen kommer til å dø i ringen i kveld». Clays puls ble målt til 120, mer enn dobbelt av hans normale 54.[24] Mange av de fremmøtte trodde Clays atferd skyldtes frykt, og noen kommentatorer lurte på om han ville møte til kampen seg i det hele tatt.

Clay og en utslått Liston (Tatt ved deres andre oppgjør)

Utfallet av kampen var en sensasjon. I begynnelse av første runde gikk Liston hardt ut mot Clay. Han var øyensynlig sint og lette etter en rask knockout, men Clays overlegne hurtighet og bevegelighet gjorde det mulig for ham å unnvike Liston. Ved slutten av første runde åpnet Clay sitt angrep og traff Liston gjentatte ganger med jabs. Liston kjempet bedre i runde to, men i begynnelsen av den tredje traff Clay ham med en kombinasjon som åpnet et kutt under hans venstre øye. Dette var første gang Liston noensinne hadde blitt kuttet. På slutten av runden fire, mens Clay var på vei tilbake til hjørnet sitt, begynte han å føle sterke smerter i øynene og spurte sin trener Angelo Dundee å kutte opp hanskene hans, hva som ville avbrutt kampen, men Dundee nektet. Det har vært spekulert i at problemet skyldtes salve som ble brukt til å lukke Listons kutt, kanskje bevisst brukt i hanskene til Liston.[25] Selv om det er ubekreftet, hevdet Bert Sugar at to av Liston motstandere også klaget på deres øyne «brant».[26][27]

Til tross for Listons forsøk på å slå ut en blindet Clay, var Clay i stand til å klare seg gjennom den femte runden før svette og tårer skyllet svien fra øynene hans. I den sjette dominerte Clay. Han traff Liston gjentatte ganger. Liston svarte ikke på klokken for den sjuende runden, og Clay ble erklært som vinner ved TKO. Liston uttalte at grunnen til at han tapte var en skadet skulder. Etter seieren stormet en triumferende Clay til kanten av ringen, pekte på ringside der pressen var og ropte: «Svelg ordene deres!» Han la til: «Jeg er verdensmesteren! Jeg er det største som noen gang har levd. Jeg er så storartet at jeg ikke har ett eneste merke i ansiktet. Jeg rystet verden! Jeg rystet verden!»[28]

Ved å vinne denne kampen ble Clay i en alder av 22 den yngste bokseren til å ta tittelen fra en regjerende tungvektsmester, selv om Floyd Patterson var den yngste til å vinne tungvekt som 21-åring, under en elimineringskamp etter Rocky Marcianos avgang. (Mike Tyson slo begge rekorder i 1986 da han beseiret Trevor Berbick og vant tungvektstittelen i en alder av 20.)

Like etter Liston-kampen skiftet Clay navn til Cassius X, og senere til Muhammad Ali ved å konvertere til islam og knytte seg til Nation of Islam. Ali møtte Liston i en omkamp i mai 1965 i Lewiston, Maine. Den hadde vært planlagt å skulle finne sted i Boston i november 1964, men ble utsatt i seks måneder på grunn av Alis nødoperasjon for en brokk tre dager tidligere.[29][30] Kampen var kontroversiell. Midtveis i gjennom første runde ble Liston slått ned av et slag det var vanskelig å skimte; pressen skulle senere kalle det et «fantomslag» («phantom punch»). Ali nektet å trekke seg tilbake til et nøytral hjørne, og dommer Jersey Joe Walcott begynte ikke tellingen. Liston reiste seg etter at han hadde vært nede i ca 20 sekunder, og kampen fortsatte med det samme. Men noen få sekunder senere stoppet Walcott kampen og ga Ali seieren ved knockout. Hele kampen varte i mindre enn to minutter.[31]

Det har siden blitt spekulert i at Liston gikk i canvasen med hensikt. Mulige motiver inkluderer trusler mot sitt liv fra Nation of Islam, at han hadde veddet mot seg selv og at han «lot seg falle» for å avbetale gjeld. Opptak spilt i langsom kino viser at Liston ble truffet av en rett høyre fra Ali, selv om det er uklart om slaget var tilstrekkelig til en knockout.

Ali forsvarte sin tittel mot den tidligere tungvektsmesteren Floyd Patterson 22. november 1965. Før kampen ertet Ali Patterson, som var kjent for å bruke hans tidligere navn Cassius Clay. Ali selv kalte Patterson en «onkel Tom» og kalte ham «kaninen». Selv om Ali tydeligvis var Patterson overlegen, varte kampen i tolv runder før han ble utropt som vinner ved teknisk knockout. Sportsmediene kritiserte Ali for å ha lekt med Patterson i løpet av kampen.[32]

Ali og Brian London.

Ali og regjerende WBA-tungvektsmester Ernie Terrell  hadde avtalt å møtes for en kamp i Chicago 29. mars 1966 (WBA, én av to boksforeninger, hadde fratatt Ali tittelen etter at han ble med i Nation of Islam). Men i februar ble Ali omklassifisert til 1-A fra 1-Y av forsvarets rekrutteringskontor i Louisville, slik at han kunne bli innkalt til militærtjeneste. (I denne tiden var Vietnamkrigen i full gang.) Ali uttalte at han ville nekte å tjenestegjøre: «Jeg har ikke noe imot Viet Cong, ingen Viet Cong har noensinne kalt meg nigger.»[33] Mediaomtalen og offentlighetens holding til Ali bidro til at Illinois Athletic Commission nektet å sanksjonere kampen under påskudd av teknikaliteter.

SitatMy conscience won't let me go shoot my brother, or some darker people, or some poor hungry people in the mud for big powerful America. And shoot them for what? They never called me nigger, they never lynched me, they didn't put no dogs on me, they didn't rob me of my nationality, rape and kill my mother and father. ... Shoot them for what? How can I shoot them poor people? Just take me to jail.Sitat
– Muhammad Ali

I stedet reiste Ali til Canada og Europa og vant mesterskapet.

Ali returnerte til USA for å møte Cleveland Williams i Houston Astrodome den 14. november 1966. Kampen trakk 35 460 tilskuere, et rekordhøyt innendørs publikum. Williams var en gang ansett som en av de vanskeligste puncherne i tungvekt-divisjonen, men i 1964 var han blott skutt på nært hold og skadet av en politimann fra Texas, noe som resulterte i tap av en nyre og tre meter av tynntarmen. Ali dominerte Williams og vant i tredje runde ved teknisk knockout i hva noen betrakter som den beste prestasjonen i karrieren hans.

Ali møtte Terrell i Houston den 6. februar 1967. Terrell ble fremstilt som Alis tøffeste motstander siden Liston. Han hadde vært ubeseiret i fem år og hadde beseiret mange av bokserne Ali hadde møtt. Terrell var stor, sterk og hadde en tre tommers rekkevidde over Ali. Under oppladingen til kampen navnga Terrell gjentatte ganger Ali som «Clay», mye til Alis irritasjon (Ali kalte Cassius Clay sitt «slavenavn»). De to kom nesten i håndgemeng på grunn av navnet i et intervju med Howard Cosell. Ali var bestemt på å ydmyke Terrell og sa «Jeg skal torturere ham!». «En ren knockout er for bra for ham.»[34] Kampen var jevn frem til den syvende runden da Ali kutta Terrell og nesten slo ham ut. I åttende runde gikk Ali til frontalangrep, traff ham med tallrike jabs og mellom slagene ropte han «Hva er navnet mitt, onkel Tom ... hva er navnet mitt?» Ali vant en énstemmig beslutning etter femten runder. Terrell hevdet at Ali med vilje prøvde å tvinge ham til å kjempe halvt i blinde, og at han hadde gnidd det sårede øye mot tauene under en clinch. Siden Ali tilsynelatende hadde hatt en intensjon om å forlenge kampen for å påføre motstanderen maksimal straff, beskrev kritikere kampen som «en av de grimmeste boksekampene». Tex Maule skrev senere: «Det var en fantastisk demonstrasjon av boksekompetanse og en barbarisk oppvisning i grusomhet.» Ali benektet å ha vært grusom, men hans kritikere mente kampen var enda et bevis på hans arroganse.

Etter Alis tittelforsvar mot Zora Folley 22. mars ble han fratatt tittelen fordi han hadde nektet militærtjeneste.[35] Hans bokselisens ble også suspendert av delstaten New York. Den 20. juni ble han dømt for å ha unndratt seg verneplikten og ilagt til fem års fengsel og en bot på $ 10 000. Han betalte kausjon og ble frigitt mens dommen ble anket.

Eksil og comeback[rediger | rediger kilde]

I mars 1966 nektet Ali å la seg innrullere i hæren. Han ble systematisk nektet bokselisenser av hver delstat og fratatt passet sitt. På grunn av dette kunne han delta i kamper fra mars 1967 til oktober 1970. Fra han var 25 til nesten 29 år gammel gikk hans ankesak gjennom klageprosessen før dommen ble opphevet i 1971. I løpet av denne tiden uten sportslig aktivitet dro han han rundt hele landet og talte på høyskoler, hvor han kritiserte Vietnamkrigen og talte for likestilling mellom rasene.

Død, minneseremoni og begravelse[rediger | rediger kilde]

10. juni 2016 ble Ali gravlagt i Lousville i Kentucky i en privat seremoni med familie og venner tilstede.[36]

Til å tale ved minneseremonien (i Louisville) hadde Ali valgt blant annet Billy Crystal, Bryant Gumbel, rabbien Michael Lerner og Orrin Hatch.[37][38] Et brev fra Barack Obama ble lest opp av en av hans medarbeidere; blant andre som talte var Bill Clinton, en imam og en protestantisk prest.[36][39]

Se også[rediger | rediger kilde]

Boksekamper med Ali[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mike Marousee: Redemption Song. Muhammad Ali and the Spirit of the Sixties. 1999. (Norsk, 2004: Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet.)
  • Norman Mailer: The Fight. 1975. (Norsk, 1976: Kampen.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Cassius Clay». sports-reference.com. Sports Reference LLC. Besøkt 17. januar 2014. 
  2. ^ – Muhammad Ali er død, nrk.no
  3. ^ «The Importance of Muhammad Ali | The Gilder Lehrman Institute of American History». www.gilderlehrman.org (engelsk). 31. juli 2012. Besøkt 6. november 2017. 
  4. ^ «Muhammad Ali’s Religion and Political Views». hollowverse.com (engelsk). Besøkt 6. november 2017. 
  5. ^ «The Importance of Muhammad Ali | The Gilder Lehrman Institute of American History». www.gilderlehrman.org (engelsk). 31. juli 2012. Besøkt 6. november 2017. 
  6. ^ Skinner, Marjorie. «Not So Fast». Portland Mercury. Besøkt 6. november 2017. 
  7. ^ Rhoden, William C. (20. juni 2013). «In Ali’s Voice From the Past, a Stand for the Ages». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. november 2017. 
  8. ^ «Ali crowned Sportsman of Century» (engelsk). BBC. 13. desember 1999. Besøkt 10. november 2017. 
  9. ^ Press, Salem (2002). Great Athletes (engelsk). Salem Press. ISBN 9781587650086. 
  10. ^ Egerton, John (1. september 1991). Archaeology of Louisiana: Dispatches from the Modern South (engelsk). LSU Press. ISBN 9780807117057. 
  11. ^ «Ali's ancestral Irish town pays tribute». BBC News (engelsk). 4. juni 2016. Besøkt 6. november 2017. 
  12. ^ «Ali has Irish ancestry» (engelsk). 9. februar 2002. Besøkt 6. november 2017. 
  13. ^ «The Importance of Muhammad Ali | The Gilder Lehrman Institute of American History». www.gilderlehrman.org (engelsk). 31. juli 2012. Besøkt 6. november 2017. 
  14. ^ Hampton, Henry (1990). Voices of Freedom: An Oral History of the Civil Rights Movement from the 1950s through the 1980s. Bantam Books. s. 321. ISBN 978-0-553-05734-8. 
  15. ^ «Boxing Legend - Muhammad Ali». 11. juni 2008. Arkivert fra originalen 2008-06-11. Besøkt 6. november 2017. 
  16. ^ «Muhammad Ali». iml.jou.ufl.edu. Besøkt 6. november 2017. 
  17. ^ «RINGTALK.COM». 14. april 2015. Arkivert fra originalen 2015-04-14. Besøkt 6. november 2017. 
  18. ^ «How Muhammad Ali Became a Boxer». Daily Intelligencer (engelsk). Besøkt 6. november 2017. 
  19. ^ «Boxing legend Muhammad Ali, 74, hospitalized with respiratory issue». Mail Online. Besøkt 7. november 2017. 
  20. ^ «How Muhammad Ali's fascination with pro wrestling fueled his career, inspired MMA». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 7. november 2017. 
  21. ^ «Dundee: Ali was, continues to be 'Greatest'». ESPN.com. Besøkt 7. november 2017. 
  22. ^ Haygood, Wil (april 2011). Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson (engelsk). Chicago Review Press. ISBN 9781569768648. 
  23. ^ Remnick, David (2. april 2014). King of the World: Muhammed Ali and the Rise of an American Hero (engelsk). Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 9780804173629. 
  24. ^ «Clay Wins Title in Seventh-Round Upset As Liston Is Halted by Shoulder Injury». www.nytimes.com. Besøkt 7. november 2017. 
  25. ^ «Clay Wins Title in Seventh-Round Upset As Liston Is Halted by Shoulder Injury». www.nytimes.com. Besøkt 7. november 2017. 
  26. ^ Marino, Gordon (25. februar 2014). «Clay-Liston: The Fight That Made Muhammad Ali». Wall Street Journal (engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 7. november 2017. 
  27. ^ «Sarasota Journal - Google News Archive Search». news.google.com. Besøkt 7. november 2017. 
  28. ^ Alex Trickett (24. februar 2004). «When Clay shook up the world» (engelsk). BBC Sports. 
  29. ^ «Muhammad Ali vs. Sonny Liston (2nd meeting) - BoxRec». boxrec.com (engelsk). Besøkt 8. november 2017. 
  30. ^ «Clipped From The Bridgeport Telegram». The Bridgeport Telegram. 14. november 1964. s. 1. Besøkt 8. november 2017. 
  31. ^ Dave Anderson (1992). «Sports of The Times; On His 50th, Ali Is Still 'The Greatest'». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. november 2017. 
  32. ^ Belth, Alex (26. august 2012). «The real story of the 1965 Ali-Patterson grudge match.». Sports on Earth (engelsk). Besøkt 8. november 2017. 
  33. ^ «Muhammad Ali: Losing the Real Title». 
  34. ^ «A vindictive champion punished Ernie Terrell through 15 - 02.13.67 - SI Vault». 9. mars 2013. Arkivert fra originalen 2013-03-09. Besøkt 8. november 2017. 
  35. ^ Press, Salem (2002). Great Athletes (engelsk). Salem Press. ISBN 9781587650086. 
  36. ^ a b «Muhammad Ali funeral: Rousing farewell at Louisville memorial» (engelsk). BBC. 10. juni 2016. Besøkt 13. november 2017. 
  37. ^ Bill Chappell (10. juni 2017). «Muhammad Ali Memorial Service: Louisville Buries A Beloved Son» (engelsk). NPR. Besøkt 13. november 2017. 
  38. ^ Natasha Bertrand (10. juni 2016). «A rabbi received a standing ovation for his powerful speech at Muhammad Ali's funeral» (engelsk). Business Insider. Besøkt 13. november 2017. 
  39. ^ Jessica Glenza og Bryan Armen Graham (14. juli 2017). «Memorial service in Louisville for Muhammad Ali – as it happened» (engelsk). The Guardian. Besøkt 13. november 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Muhammad Ali – sitater


Forgjenger:
 Sonny Liston 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1964–1964)
Etterfølger:
 Ernie Terrell 
Forgjenger:
 Sonny Liston 
Verdensmester i Tungvekt (WBC)
(1964–1967)
Etterfølger:
 Joe Frazier 
Forgjenger:
 Ernie Terrell 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1964–1967)
Etterfølger:
 Jimmy Ellis 
Forgjenger:
 George Foreman 
Verdensmester i Tungvekt (WBA, WBC)
(1974–1978)
Etterfølger:
 Leon Spinks 
Forgjenger:
 Leon Spinks 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1978–1979)
Etterfølger:
 John Tate 
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)