Dan Marino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dan Marino
Danmarino.jpg
Miami Dolphins
Posisjon: Spesialrådgiver
Informasjon
Født: 15. september 1961[1][2] (59 år)
Fødested: Pittsburgh
Høyde: 193 centimeter Vekt: 103 kg
Karriereinformasjon
High School: Central Catholic
(Pittsburgh, Pennsylvania)
College: Pittsburgh
NFL Draft: 1983 / Runde: 1 / Pick 27
Laghistorie
Som spiller
Administrativt
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     8 358
Fullførte pasninger     4 967
Pasningsprosent     59,4
TDINT     420–252
Pasningsyards     61 361
Passer rating     86,4
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Daniel Constantine Marino Jr. (født 15. september 1961 i Pittsburgh i Pennsylvania) er en tidligere amerikansk fotball quarterback som spilte 17 sesonger for Miami Dolphins i National Football League (NFL). Etter en vellykket college-carriere ved Pittsburgh og å ha blitt utvalgt til All-Americans førstelag i 1981 var Marino den siste quarterbacken til å bli plukket opp i første runde av NFL Draft 1983. Marino holdt eller holder flere NFL-rekorder for quarterbacks og blir, til tross for å aldri ha vunnet et Super Bowl, sett på som en av tidenes beste quarterbacks.

Marino er best husket for sin kjappe og kraftige kastearm og spilte en viktig rolle i Dolphins' utvikling til et topplag. Med Marino nådde Dolphins sluttspillet ti ganger og Super Bowl én gang i Super Bowl XIX, men han klarte aldri å sikre NFL-tittelen. Marino blir av mange sett på som en av de beste spillerne som aldri har vunnet en Super Bowl-ring,[3][4][5][6] og har flest seiere av en quarterback uten å ha vunne tittelen med 155 (147–93 i seriespillet og 8–10 i sluttspillet).

Marino ble utvalgt til Pro Bowl ni ganger, til All-Pros første- eller andrelag åtte ganger, og All-AFC seks ganger, og ble utpekt til NFL Rookie of the Year av Sporting News. I 1984 ble han utpekt til NFL Most Valuable Player (MVP) da han satte sesongrekorder med 5 084 pasningsyards, 48 touchdownpasninger, ni kamper med 300+ pasningsyards og fire kamper med 400+ pasningsyards. Han ble stemt til NFL Comeback Player of the Year i 1994 og Walter Payton NFL Man of the Year i 1998. Da han pensjonerte seg holdt han over 40 sesong- og karrierekorder (hvor flere siden har blitt slått), inkludert pasningsforsøk (8 358), fullførte pasninger (4 967), pasningsyards (61 361) og touchdownpasninger (420) i en spillers karriere.

Marino ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 2003 og Pro Football Hall of Fame i 2005, og er en av tre tidligere spillere for Dolphins som har fått sitt trøyenummer pensjonert. I 2019 ble Marino utpekt til NFL 100 All-Time Team som en av ligaens ti beste quarterbacks noensinne. Laget ble satt sammen av et panel bestående av trenere og journalister.[7]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Marino ble født i Pittsburgh, Pennsylvania av italiensk og polsk opphav. Han er det eldste barnet til Daniel og Veronica (Kolczynski) Marino, og har to yngre søstre, Cindi og Debbie.[8][9] Faren hans leverte aviser for Pittsburgh Post-Gazette.[8] Marino vokste opp på Parkview Avenue[10] i South Oakland i Pittsburgh, og gikk på St. Regis Catholic Elementary School. Han gikk på Central Catholic High School i Pittsburgh hvor han var en starter i baseball, og ble utpekt til All-American i amerikansk fotball. Han ble draftet i fjerde runde av Kansas City Royals i amatørdraftet i 1979, men valgte heller å spille college football.[11]

College-karriere[rediger | rediger kilde]

Freshman ved University of Pittsburgh (1979)

Marino gikk på University of Pittsburgh og spilte der for Pittsburgh Panthers fra 1979 til 1982. Som freshman i 1979 ledet Marino Panthers til en 24–17 seier over West Virginia i Backyard BRawl, og 29–14 over rivalene Penn State Nittany Lions. I 1980 avsluttet Panthers sesongen som #2 (New York Times rangerte dem som #1). I denne perioden spilte Marino på et lag som inkluderte to andre fremtidige NFL Hall of Famere: Defensive lineman Rickey Jackson og center Russ Grimm, samt fremtidig Pro Bowl linebacker Hugh Green og fremtidig Pro Bowl guard Mark May. I 1980 plukket Pitt opp flere fremtidige NFL-spillere, Bill Maas, Dwight Collins og Tim Lewis, mens angrepsrekken fikk en tredje fremtidig Pro Bowler i tackle Jimbo Covert. «There were games when my uniform never got dirty,» har Marino sagt. «There were games when I never hit the ground. That's incredible.»[12]

Etter 1981-sesongen ledet Marino Panthers, som hadde vært rangert som #1 gjennom store deler av sesongen, til en seier over #7 Georgia Bulldogs i Sugar Bowl 1982 med en kampvinnende pasning til tight end John Brown med under ett minutt spilletid igjen av kampen. Marino sa senere at det var hans mest minneverdige pasning i løpet av sin college-karriere.[13] I løpet av Marinos tre første sesonger, fra 1979 og ut 1981, hadde Pitt 33 seiere med bare 3 tap (tre 11–1 sesonger på rad) og ble konsistent rangert innen topp fem i landet. Lagets suksess og Marinos statistikker gikk noe ned i 1982, da laget byttet fra hovedtrener Jackie Sherrill til Foge Fazio. Sesongen endte med et 7–3 tap i Cotton Bowl Classic i 1983 mot Southern Methodist University, med spillerne Eric Dickerson og Craig James. Marino ble nummer ni i avstemningen for Heisman-troféet i 1982, etter å ha vært nummer fire året før.[14] Ved slutten av sin fjerde sesong hadde Marino totalt 7 905 pasningsyards og 74 touchdowns, med 64 interceptions.

NFL Draft[rediger | rediger kilde]

Marinos rangering for NFL Draft 1983 gikk ned etter sin svakere sesong som senior ved Pitt[15] kombinert med rykter om bruk av rusmidler.[16] Fem andre quarterbacks—Ken O'Brien, Tony Eason, Todd Blackledge, og Hall of Famere Jim Kelly og John Elway—ble draftet før ham i første runde. Bill Hillgrove, som var med Marinos familie på draftdagen, nevnte senere at da New York Jets hadde valt O'Brien ble Marino "visibly ill". (O'Brien, som spilte for Division II Cal-Davis, var så ukjent at Marino senere spurte agenten sin Marvin Demoff "Who is Ken O'Brien?")[15]

Miami Dolphins valgte Marino med pick 27 i første runde. Det var ikke forventet at han skulle være tilgjengelig for laget, så han hadde ikke snakket med hovedtrener Don Shula eller noen andre representanter for laget før de ringte ham under draftet.[17] Det var forskjellige tanker rundt lagets avgjørelse; Chris Berman sa at Dolphins' hovedtrener Don Shula var "the best", men Paul Zimmerman var skeptisk til hvorvidt lagets trenerstall kunne hjelpe Marino med overgangen til NFL. Shula sa senere at det faktum at han ble ignorert av så mange lag "motivated [Marino] to show everybody else what a mistake that they had made."[15]

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlige år og Super Bowl[rediger | rediger kilde]

Marino ble det første draft picket i United States Football Leagues historie, hvor han ble plukket opp av Los Angeles Express.[14] Han valgte å ikke skrive kontrakt med laget, og gikk heller til Dolphins. Etter å ha startet sesongen som reserve for David Woodley fikk Marino sin første kampstart i uke 6 mot Buffalo Bills. Marino og Miami tapte kampen 38–35 etter overtid. Som nykommer satte Marino flere rekorder: han hadde en passer rating på 96,0, ble valgt til Pro Bowl, hadde den laveste prosentandelen interceptions med 2,03%, var den eneste nykommerquarterbacken til å lede en conference i pasningsspill, og hadde den høyeste prosentandelen fullførte pasninger med 58,45%.[18][19] Dolphins avsluttet sesongen 12–4 og gikk videre til divisjonsrunden i sluttspillet, hvor Marino kastet to touchdownpasninger i sin sluttspilldebut. Han kastet derimot også to interceptions og Dolphins endte opp med å tape 27–20 mot Seattle Seahawks, som var 9–7 i seriespillet.[20]

I sin andre sesong slo Marino seks sesongrekorder i NFL, inkludert for flest touchdownpasninger (48, slått av Peyton Manning i 2004) og flest pasningsyards (5 084, slått av Drew Brees i 2011), og ble utpekt til NFL Most Valuable Player. Dolphins avsluttet seriespillet 14–2 og sikret hjemmebane i sluttspillet. I divisjonsrunden fikk Dolphins hevn over Seahawks med en 31–10 seier hvor Marino kastet for 262 yards og 3 touchdowns.[21][22] Uken etter slo Dolphins Pittsburgh Steelers i AFC Championships 45–28.[23] I den kampen satte Marino AFC Championship-rekorder med 421 pasningsyards og 4 touchdowns, til tross for at han kastet sin siste pasning med 11:07 igjen av kampen, som fremdeles står per 2020.

Dan Marinos trøye i Pro Football Hall of Fame i Canton, Ohio

I Super Bowl XIX møtte Marino og Dolphins San Francisco 49ers og Joe Montana i Palo Alto, California. DOlphins, som hadde løpt ballen 74 ganger over de to siste kampene hadde kun åtte løp i kampen. Marino avsluttet med 29 fullførte pasninger av 50 forsøk for 318 yards, med én touchdownpasning og to interceptions. Dolphins tapte 38–16 i det som skulle bli Marinos eneste Super Bowl.[21][24]

I 1985 kastet Marino for 4 137 yards og 30 touchdowns, og ledet Dolphins til nok en AFC Championship-kamp.[25] Den 29. september kastet Marino for 390 yards og 3 touchdowns i Dolphins' seier over Denver Broncos i det første møtet mellom Marino og Broncos' quarterback John Elway.[26] Den 2. desember kastet Marino for 270 yards og 3 touchdowns mot Chicago Bears' velkjente forsvarsrekke i en 38–24 seier.[27] Det var Bears' eneste nederlag den sesongen. Marino ledet ligaen i yards og touchdownpasninger og ble utvalgt til All-Pros førstelag i 1985.[28][29]

Den 7. september 1986, 8 dager før sin 25. bursdag, kastet Marino sin 100. touchdownpasning i et 50–28 nederlag i San Diego. Marino oppnådde det etter bare 44. kamper, kjappest i NFLs historie. I 1986-sesongen hadde Marino 4 746 pasningsyards og 44 touchdowns.[30] Marino ble den første quarterbacken i NFLs historie til å ha tre sesonger på rad med 30+ touchdownpasninger; 48 i 1984, 30 i 1985 og 44 i 1986. Han ledet igjen ligaen i yards og touchdownpasninger, og ble utpekt til All-Pros førstelag for 1986.

Midtveis i karrieren[rediger | rediger kilde]

I 1988 kastet Marino for 4 434 yards og 28 touchdowns. Med sine 4 434 pasningsyards ble Marino den første quarterbacken i NFLs historie til å ha over 4 000 pasningsyards i fire forskjellige sesonger, etter å ha tangert Dan Fouts' tre sesonger.

I 1992 ledet Marino Dolphins igjen til AFC Championship-kampen med 4 116 pasningsyards og 24 touchdowns. Dette var femte gangen han ledet ligaen i pasningsyards.

I 1993 ble Miami sett på som en av favorittene til å nå AFC Championships og muligens Super Bowl. Lagets håp ble derimot knust da Marino, etter å ha kastet en pasning under en kamp i Cleveland, falt sammen uten å bli taklet med en revnet akillessene, som plasserte ham på sidelinjen ut sesongen. Marino sa senere at "I felt like I got kicked".[31] Reserven Scott Mitchell hadde en rekke imponerende kamper før han selv ble skadet. Steve DeBerg ble utpekt til starter i sesongens siste fire kamper. Mitchell skrev senere kontrakt med Detroit Lions, og Miami signerte veteranen Bernie Kosar fra Dallas Cowboys som reserve. Med en spesiallaget sko på en fot tok Marino tilbake stillingen som startende quarterback før 1994-sesongen.

I sesongåpningen i 1994, på hjemmebane mot New England Patriots og quarterback Drew Bledsoe, hadde de to quarterbackene sammenlagt 894 yards (Marino, 473 yards; Bledsoe, 421 yards) og ni touchdownpasninger (Marino, 5; Bledsoe, 4) og Miami vant 39–35. Senere i sesongen ledet Marino Dolphins til en comebackseier på bortebane mot New York Jets (28–24), en kamp som er kjent for Marinos fake spike som ledet til en kampvinnende touchdownpasning, senere kjent som "The Clock Play". Dolphins avsluttet seriespillet 10–6, og Marino hadde 4 453 pasningsyards og ble utpekt til NFLs Comeback Player of the Year av Pro Football Writers Association. Etter å ha gått glipp av sluttspillet i 1993 var Dolphins tilbake i 1994.[32] Miami, som var #3 i AFC, møtte Kansas City Chiefs i det som skulle bli Joe Montanas siste NFL-kamp.[33][34] Marino kastet for 257 yards og 2 touchdownpasninger i Miamis 27–17 seier.[33] Dolphins nådde divisjonsrunden hvor de møtte San Diego Chargers. Med tre touchdownpasninger fra Marino i første halvdel tok Dolphins ledelsen 21–6, før Chargers ledet et comeback til å holde ledelsen mot slutten av kampens fjerde kvarter. Med få sekunder igjen prøvde Marino å få ballen i en god posisjon for et field goal, men Pete Stoyanovich ble nødt til å sparke fra 48 yards og bommet, som resulterte i et 22–21 tap for Miami.[35]

Marino var kampstarter i 14 av 16 kamper i 1995-sesongen. Han pådro seg en hofteskade i uke 6 mot Indianapolis Colts og ble erstattet av Bernie Kosar for de to neste kampene. I seriespille tkastet Marino for 3 668 yards med 24 touchdowns. Til tross for at Miami avsluttet sesongen 9–7 på tredje plass i AFC East gikk de videre til sluttspillet med en plassering som #6 i AFC. I Wild Card-runden mot Buffalo Bills dominerte Miami gjennom luften med Marinos 432 yards, men Buffalo dominerte på bbakken med 341 yards på løp. Buffalo holdt en stor ledelse gjennom hele kampen, mens Dolphins scoret sine første poeng i fjerde kvarter. Til tross for 22 poeng i løpet av kampens siste 15 minutter tapte de 37–22 mot Bills.

Den 10. november 1996 mot Indianapolis Colts ble Marino den første quarterbacken i NFLs historie til å nå 50 000 pasningsyards.

Den 29. november 1998 mot New Orleans Saints kastet Marino for tre touchdowns. Hans andre touchdown, 7 yards til wide receiver OJ McDuffie, var Marinos 400. touchdownpasning, og gjorde ham til den første quarterbacken i NFLs historie til å nå 400 touchdownpasninger.

Siste sesong og pensjon[rediger | rediger kilde]

Dolphins åpnet sesongen den 13. september 1999 mot regjerende Super Bowl-mestre Denver Broncos under Monday Night Football. Marino kastet for 215 yards og 2 touchdowns i en 38–21 seier, som tjente Marino tittelen som AFC Offensive Player of the Week. Marino ble tildelt tittelen igjen etter å ha kastet for 393 yards og to touchdowns i en comebackseier mot Indianapolis Colts den 10. oktober. Mot New England Patriots uken etter ble Marino den første quarterbacken i NFLs historie til å nå 60 000 pasningsyards.

Marinos siste seier i NFL kom på bortebane i sluttspillet, og var hans 36. comebackseier, da Dolphins slo Seattle Seahawks 20–17 den 9. januar 2000 i den siste amerikansk fotballkampen i Seattle Kingdome. I neste runde, borte mot Jacksonville Jaguars den 16. januar, tapte Dolphins 62–7. Målforskjellen på 55 poeng var den største i AFC-sluttspillets historie. Marino ble erstattet av reserven Damon Huard etter én serie i andre halvdel, men avsluttet den først halvdelen positivt med en 80-yard drive som endte med en 20-yard touchdownpasning til receiver Oronde Gadsden med 20 sekunder igjen. Kampen markerte også slutten på Jimmy Johnsons karriere som trener; dagen etter annonserte han at han skulle pensjonere seg.

Før 2000-sesongen bestemte Marino seg for å pensjonere seg,[36] etter å ha takket nei til tilbud fra Minnesota Vikings, Tampa Bay Buccaneers og Pittsburgh Steelers etter at Dolphins valgte å ikke fornye kontrakten hans. Marino sa senere at han hadde seriøst vurdert tilbudet fra Vikings, men at han hadde takket nei på bakgrunn av armen sin og fordi han var usikker på om beina hans kunne klare en sesong til. Han satte også pris på at han, i motsetning til mange av hans likemenn, hadde hatt muligheten til å spille for samme lag i hele sin karriere.

Arv[rediger | rediger kilde]

I løpet av Marinos karriere var Dolphins alltid en sterk konkurrent i sluttspillet, som de nådde i 10 av hans 17 sesonger. Han ble utvalgt til ni Pro Bowls (1983–1987, 1991, 1992, 1994, 1995), syv av dem som starter, men deltok bare i to av dem på grunn av skader(1984, 1992). Han ble utvalgt til All-Pros første- eller andrelag åtte ganger og All-AFC seks ganger.[21] Han vant alle de tre store individuelle prisene i ligaen: NFL MVP (1984); NFL Comeback Player of the Year (1994); og NFL Man of the Year (1998), som anerkjenner spilleres veldedighetsarbeid av banen.

I 1999 ble Marino rangert som #27 av The Sporting News på deres liste over de 100 beste spillerne noensinne, som den høyest rangert spilleren for Dolphins.[37] I 2010 ble han rangert som #25 på NFLs Top 100 Greatest Players.[38] Marino var best kjent for å være kjapp til å kaste ballen og, til tross for at han ikke var en god scrambler, var han kjent for å være svært årvåken i pocketen.[39] Marino er nå nummer seks, bak Tom Brady, Peyton Manning, Brett Favre, John Elway og Drew Brees på listen over flest seiere av en startende quarterback og holder, med 155, rekorden for flest seiere av en quarterback som ikke har vunnet ett Super Bowl.[40]

Livet etter fotball[rediger | rediger kilde]

Søndag den 17. september 2000, under halftime i kampen mellom Dolphins og Baltimore Ravens i Pro Player Stadium, ble Dan Marinos trøyenummer 13 pensjonert. Det eneste andre trøyenummeret Dolphins hadde pensjonert da var Bob Grieses #12. Siden har også Larry Csonkas #39 blitt pensjonert. Miami ble innlemmet i Miami Dolphin Honor Roll samme dag. Dolphins reiste også en bronsestatue av Marino på Pro Player Stadium (nå Hard Rock Stadium) og omdøpte Stadium Street til Dan Marino Boulevard.[41]

I 2003 ble Marino innlemmet i College Football Hall of Fame for sin karriere ved University of Pittsburgh. Tidlig i 2004 returnerte Marino til Miami Dolphins som Senior Vice President of Football Operaions, men sa opp stillingen bare tre uker senere da han mente at rollen ikke var av nytte hverken for hans familie eller for organisasjonen. Marino ble utvalgt til Pro Football Hall of Fame i 2005 som en av kun fire Dolphins-spillere som har blitt innlemmet i sitt første gyldige år (Jim Langer, Paul Warfield, Jason Taylor). Han ble innlemmet den 7. august 2005 og ble introdusert av sin eldste sønn, Daniel. I talen sin kastet Dan "one last pass" til sin tidligere lagkamerat Mark Clayton, som satt i publikum.

Marino var en analytiker for CBS' The NFL Today før søndagskamper fra 2002 til 2013. Den 18. februar 2014 ble det annonsert at Marino og Shannon SHarpe skulle bli erstattet av Tony Gonzalez og Bart Scott.[42] Han var også en analytiker for HBOs Inside the NFL fra 2002 til 2007. Den 24. august 2014 annonserte Marino at han skulle returnere til Dolphins som en rådgiver.[43]

Aktiviteter utenom fotball[rediger | rediger kilde]

Eierskap i NASCAR[rediger | rediger kilde]

Marinos bil #13 i NASCAR

I 1997 ble Marino involvert i en markedsføringsrolle med Team Cheever i Indy Racing League gjennom FirstPlus Mortgage, bilens sponsor. I 1998 var Marino en medeier i et lag i NASCAR Winston Cup Series med fører Bill Elliott, og de to sammen stiftet ELliott-Marino Motorsports.[44] Lagets bilnummer var #13, samme som Marinos trøyenummer, og deres hovedsponsor var FirstPlus Mortgage, hvis bedriftsfarger var turkis, oransje og hvit, med likhet til Miami Dolphins' lagfarger. Laget valgte nykommeren Jerry Nadeau til fører ved sesongstart; han ble senere frigitt og laget gikk deretter gjennom en rekke forskjellige førere. Laget slet med å kvalifisere seg til flere løp, men klarte å plassere i topp 5 på Phoenix International Raceway sent i sesongen med Ted Musgrave bak rattet. Laget varte bare frem til 1998-sesongen før det ble nedlagt.

The team's car number was #13, Marino's uniform number, and had primary sponsorship from FirstPlus Mortgage, whose company colors, coincidentally, were turquoise, orange, and white – similar to aqua and coral, the team colors of the Miami Dolphins. The team chose rookie driver Jerry Nadeau to pilot the car at the start of the season; he was later released and the team went through a rotation of drivers. The team failed to qualify for several races, but did post a top-5 finish at Phoenix International Raceway late in the season with Ted Musgrave driving. The team only lasted the 1998 season and closed afterward.

Dan Marino Foundation[rediger | rediger kilde]

Dan Marino Foundation ble stiftet i 1992 av Marino og hans kone, Claire, etter at deres sønn Michael ble diagnostisert med autisme.[45] Stiftelsen har distribuert over $22 millioner til forskning, service og behandlingsprogrammer for barn med nevropsykiatriske lidelser. Dan Marino Center, som åpnet i 1995 sammen med Miami Children's Hospital, er et integrert nevropsykiatrisk senter som spesialiserer seg i diagnostisering og behandling av barn med risiko for psykologiske og utviklingshemmende lidelser. Marino har slått seg sammen med andre kjendiser for å øke kjennskapen til autismespekterforstyrrelser, inkludert NFL quarterback Doug Flutie som også har en sønn med autisme.

Den 7. november 2005 hedret National Basketball Associations Miami Heat Marinos veldedighetsarbeid og anerkjente hans arbeid i Sør-Florida under halftime i en av kampene sine, samt med en stor donasjon til Marino Foundation. Selv om en lagtrøye med hans nummer og #13 ble avduket betydde ikke dette at nummeret ble pensjonert av Heat,[45] og nummere ble brukt av Heats guard/forward Mike Miller i 2012/2013-sesongen.

Den 23. mars 2010 arrangerte Dan Marino Foundation sin første "Walk about Autism". Over 6000 deltok, samt 420 frivillige fra Miami Dolphins Special Teams. Pengene som blir samlet inn går til flere fond inkludert Autism Societies of Miami-Dade and Broward; the University of Miami-Nova Southeastern University Center for Autism and Related Disabilities; the Florida Atlantic University Center for Autism and Related Disabilities; og Dan Marino Foundation.

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Marino hadde en rolle i komedien Ace Ventura: Pet Detective fra 1994 med Jim Carrey og Courteney Cox (han spilte seg selv) og hadde en birolle i Adam Sandler-filmen Little Nicky hvor han spurte Satan om en Super Bowl-ring. I 1999 spilte han stemmen for sin egen rollefigur i en gjesterolle i The Simpsons-episoden "Sunday, Cruddy Sunday" i sesong 10. Han hadde også roller i Holy Man og Bad Boys II. Han jobbet som prosjektrådgiver på Oliver Stones Any Given Sunday, hvor det ble påpekt likheter mellom ham og Dennis Quaids rollefiger, Jack Rooney.[46] Marinos hus ble brukt som den fiksjonelle quarterbackens hus i filmen.[47]

I 1995 hadde Marino en rolle i Hootie and the Blowfishs musikkvideo for singelen «Only Wanna Be with You».

Marino har vært med i reklamekampanjer for Hooters, NutriSystems vekttapprogram,[48] Maroone, Papa John's, Nutrasource.com og Empi Select.[49] Han har også reklamert for Isotoners hansker og FirstPlus Mortgage, som han senere gikk til sak mot basert på kontrakter relatert til hans NASCAR-lag.[50]

I april 2012 ble Marino AARPs "Men's Life Ambassador", hvor han deler sitt synspunkt og sin ekspertise relatert til forskjellige interesser for menn, inkludert helse, sport, livsstil, alder og samfunnsarbeid, i hovedsak gjennom bedriftens nettsider.[51]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

I 1985 giftet Marino seg med Claire D. Veazey (født 1962) fra Mount Lebanon, Pennsylvania i St. Regis Roman Catholic Church, over gaten fra huset til Marinos foreldre. Paret har seks barn sammen.[52]

Marino ble tildelt en æresgrad i kringkastingsjournalistikk av University of Pittsburgh i 2005. Han holdt tale ved universitetets uteksamineringsseremoni i 2008.[53]

I januar 2013 innrømte Marino at han hadde et barn med Donna Savattere, en ansatt ved CBS, i 2005, noe han tidligere kun hadde fortalt sin kone. Han hadde tidligere betalt Savattere flere millioner dollar for å holde det hemmelig.[54]

NFL-rekorder[rediger | rediger kilde]

Følgende er en liste over rekorder Marino har satt, hvor noen siden har blitt tangert eller slått.[29][55]

Aktive rekorder[rediger | rediger kilde]

  • Flest sesonger som ligaleder, pasningsforsøk: 5 (1984, 1986, 1988, 1992, 1997)
  • Flest sesonger som ligaleder, fullførte pasninger: 6 (1984–1986, 1988, 1992, 1997)
  • Flest sesonger som ligaleder, lavest prosentandel sacks: 10 (1983–1989, 1994, 1997, 1999)
  • Flest sesonger som ligaleder på rad, lavest prosentandel sacks: 7 (1983–1989)
  • Lavest prosentandel sacks, sesong: 0,98% (1988)[56]
  • Lavest prosentandel sacks, karriere: 3,1%[57]
  • Færrest kamper til å nå 200 touchdownpasninger: 89 (17. september 1989 borte mot New England)
  • Flest pasningsyards, Monday Night Football: 9 654[58]
  • Flest fullførte pasninger, Monday Night Football: 798
  • Flest pasningsforsøk, Monday Night Football: 1 303
  • Flest touchdownpasninger, Monday Night Football: 74
  • Flest seiere som starter, Monday Night Football: 20

Tidligere rekorder[rediger | rediger kilde]

  • Flest pasningsyards, sesong: 5 084, i 1984 (slått av Drew Brees i 2011 med 5 476; Per 2018, #10)
  • Flest comebackseiere i fjerde kvarter, karriere (sluttspill inkludert): 36 (slått av Peyton Manning, 38, i 2012)
  • Lavest prosentandel, interceptions, nykommer: 2,03% i 1983 (296–6) (slått av Charlie Batch, Detroit, 1,98 i 1998 (303–6))
  • Flest sesonger på rad, 3 000+ pasningsyards: 9 (1984–92) (slått av Brett Favre i 2009 med 18) (1992–2009)
  • Flest kamper med 300+ pasningsyards, sesong: 9 i 1984 (slått av Drew Brees med 13 i 2011)
  • Flest kamper med 300+ pasningsyards, karriere: 63 (slått av Peyton Manning med 72 i 2012)
  • Flest kamper med 400+ pasningsyards, sluttspill: 2 (slått av Drew Brees med 3 i 2012)
  • Flest touchdownpasninger, sesong: 48 i 1984 (slått av Peyton Manning (49) i 2004, Tom Brady (50) i 2007, Peyton Manning (55) i 2013 og av Patrick Mahomes (50) i 2018).
  • Flest kamper på rad med 4+ touchdownpasninger: 4 i 1984 (slått av Peyton Manning i 2004)
  • Flest kamper på rad med 2+ touchdownpasninger: 12 (slått av Peyton Manning i 2004, Tom Brady i 2011, og Aaron Rodgers i 2011)
  • Flest kamper på rad med en touchdownpasning, sluttspill: 13 (slått av Brett Favre i 2004 og Tom Brady i 2007)
  • Høyest passer rating, nykommer: 96,0 (slått av Ben Roethlisberger i 2004 og av Russell Wilson og Robert Griffin III i 2012)
  • Flest sesonger med 3 000+ pasningsyards: 13 (1984–92, 1994–95, 1997–98) (slått av Brett Favre i 2005)
  • Flest fullførte pasninger, karriere: 4 967 (slått av Brett Favre i 2006 og Peyton Manning i 2012)
  • Flest pasningsforsøk, karriere: 8 358 (slått av Brett Favre i 2007)
  • Færrest kamper til 40 000 pasningsyards: 153 (slått av Drew Brees med 152 kamper i 2011)[59]
  • Flest pasningsyards, karriere: 61 361 (slått av Brett Favre i 2007, Peyton Manning ii 2012, Drew Brees og Tom Brady i 2016)
  • Flest touchdownpasninger, karriere: 420 (slått av Brett Favre i 2007, Peyton Manning i 2012, Drew Brees og Tom Brady i 2015)
  • Flest hjemmekamper på rad med en touchdownpasning: 39 (1983–1988; slått av Tom Brady i 2013)[60]
  • Flest seiere mot ett lag:: 24 mot Indianapolis Colts (slått av Brett Favre mot Detroit Lions i 2007)
  • Flest kamper med 3+ touchdownpasninger, karriere: 62 (slått av Brett Favre i 2007 og Peyton Manning i 2010)
  • Flest seiere i forskjellige stadioner:: 31 (slått av Brett Favre i 2008)[61]
  • Færrest kamper til 50 000 pasningsyards: 193 (slått av Peyton Manning i 2009)
  • Høyest forskjell, TD-INT: +168 (slått av Peyton Manning i 2009)
  • Flest kamper med 4+ touchdownpasninger, karriere: 21 (slått av Brett Favre i 2009 og Peyton Manning i 2010)
  • Flest seiere i seriespill, quarterback/hovedtrener: 116 med Don Shula (slått av Tom Brady og Bill Belichick i 2011)
  • Flest kamper på rad med 400+ pasningsyards: 2 (slått av Ryan Fitzpatrick i 2018)
  • Flest kamper med 4+ touchdownpasninger, sesong: 6 (1984); tangert av Peyton Manning i 2004. Slått av Patrick Mahomes i 2018 (8)

Tangerte NFL-rekorder[rediger | rediger kilde]

  • Flest kamper med 400+ pasningsyards, sesong: 4 i 1984; tangert av Peyton Manning i 2013[62] og Ryan Fitzpatrick i 2018
  • Flest sesonger med 40+ touchdownpasninger: 2 (1984, 1986); tangert av Drew Brees i 2012 og Peyton Manning i 2013
  • Flest sesonger som ligaleder, yards: 5 (1984–1986, 1988, 1992); tangert med Sonny Jurgensen (Philadelphia, 1961–1962; Washington, 1966–1967, 1969)
  • Flest sesonger på rad som ligaelder, fullførte pasninger: 3 (1984–1986); tangert med George Blanda (Houston, 1963–1965)
  • Færrest kamper til 300 touchdownpasninger: 157 (4. september 1994 mot New England); tangert av Peyton Manning i 2007
  • Færrest kamper til 30 000 pasningsyards: 114 (25. november 1990 borte mot Cleveland); tangert av Kurt Warner, 18. oktober 2009

Andre merkbare prestasjoner[rediger | rediger kilde]

Karrierestatistikker i NFL[rediger | rediger kilde]

Nøkkel
Ledet ligaen
AP NFL MVP
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill[rediger | rediger kilde]

Generelt Pasningsspill Løp
Sesong Lag K KS S–T Ful For % Yds Y/F Y/K TD Int Rate Sck For Yds Y/F Y/K TD Fum
1983 MIA 11 9 7–2 173 296 58,4 2 210 7,5 200,9 20 6 96,0 10 28 45 1,6 4,1 2 5
1984 MIA 16 16 14–2 362 564 64,2 5 084 9,0 317,8 48 17 108,9 13 28 –7 –0,3 –0,4 0 6
1985 MIA 16 16 12–4 336 567 59,3 4 137 7,3 258,6 30 21 84,1 18 26 –24 –0,9 –1,5 0 9
1986 MIA 16 16 8–8 378 623 60,7 4 746 7,6 296,6 44 23 92,5 17 12 –3 –0,3 –0,2 0 8
1987 MIA 12 12 7–5 263 444 59,2 3 245 7,3 270,4 26 13 89,2 9 12 –5 –0,4 –0,4 1 5
1988 MIA 16 16 6–10 354 606 58,4 4 434 7,3 277,1 28 23 80,8 6 20 –17 –0,9 –1,1 0 10
1989 MIA 16 16 8–8 308 550 56,0 3 997 7,3 249,8 24 22 76,9 10 14 –7 –0,5 –0,4 2 7
1990 MIA 16 16 12–4 306 531 57,6 3 563 6,7 222,7 21 11 82,6 15 16 29 1,8 1,8 0 3
1991 MIA 16 16 8–8 318 549 57,9 3 970 7,2 248,1 25 13 85,8 27 27 32 1,2 2,0 1 6
1992 MIA 16 16 11–5 330 554 59,6 4 116 7,4 257,3 24 16 85,1 28 20 66 3,3 4,1 0 5
1993 MIA 5 5 4–1 91 150 60,7 1 218 8,1 243,6 8 3 95,9 7 9 –4 –0,4 –0,8 1 4
1994 MIA 16 16 10–6 385 615 62,6 4 453 7,2 278,3 30 17 89,2 18 22 –6 –0,3 –0,4 1 9
1995 MIA 14 14 9–5 309 482 64,1 3 668 7,6 262,0 24 15 90,8 22 11 14 1,3 1,0 0 7
1996 MIA 13 13 7–6 221 373 59,2 2 795 7,5 215,0 17 9 87,8 18 11 –3 –0,3 –0,2 0 4
1997 MIA 16 16 9–7 319 548 58,2 3 780 6,9 236,3 16 11 80,7 20 18 –14 –0,8 –0,9 0 8
1998 MIA 16 16 10–6 310 537 57,7 3 497 6,5 218,6 23 15 80,0 23 21 –3 –0,1 –0,2 1 9
1999 MIA 11 11 5–6 204 369 55,3 2 448 6,6 222,5 12 17 67,4 9 6 –6 –1,0 –0,5 0 5
Karriere 242 240 147–93 4 967 8 358 59,4 61 361 7,3 253,6 420 252 86,4 270 301 87 0,3 0,4 9 110

Playoffs[rediger | rediger kilde]

Generelt Pasningsspill Løp
Sesong Lag K KS S–T Ful For % Yds Y/F Y/K TD Int Rate Sck For Yds Y/F Y/K TD Fum
1983 MIA 1 1 0–1 15 25 60,0 193 7,7 193,0 2 2 77,6 0
1984 MIA 3 3 2–1 71 116 61,2 1 001 8,6 333,7 8 5 94,1 4 1 0 0,0 0,0 0 1
1985 MIA 2 2 1–1 45 93 48,4 486 5,2 243,0 3 3 61,5 1 1 0 0,0 0,0 0 1
1990 MIA 2 2 1–1 42 78 53,2 544 6,9 272,0 5 2 85,6 2 5 –1 –0,2 –0,5 1 1
1992 MIA 2 2 1–1 39 74 52,7 435 5,9 217,5 4 2 77,3 4 1 –2 –2,0 –2,0 0 1
1994 MIA 2 2 1–1 46 67 68,7 519 7,7 259,5 5 0 116,4 2 2 4 2,0 2,0 0 1
1995 MIA 1 1 0–1 33 64 51,6 422 6,6 422,0 2 3 63,4 0 1 0 0,0 0,0 0 0
1997 MIA 1 1 0–1 17 43 39,5 141 3,3 141,0 0 2 29,3 4 1 2 2,0 2,0 0 2
1998 MIA 2 2 1–1 49 71 59,0 478 6,7 239,0 1 3 74,7 2 1 –1 –1,0 –1,0 0 0
1999 MIA 2 2 1–1 28 55 50,9 291 5,3 145,5 2 2 63,5 3 2 –1 –0,5 –0,5 0 2
Karriere 18 18 8–10 385 687 56,0 4 510 6,6 250,6 32 24 77,1 22 15 1 0,1 0,1 1 9

Merkbare statistikker[rediger | rediger kilde]

  • Utpekt til NFL Most Valuable Player (1984)
  • Startet 240 av 242 kamper i sin karriere
  • Gikk 147–93 i seriespillet som starter (147 seiere er 5. flest noensinne)
  • Første quarterback i NFLs historie til å ha seks sesonger med 4 000+ yards (1984–86, 1988, 1992, 1994)
  • Første quarterback i NFLs historie til å ha 5 000 yards eller mer i én sesong (5 084 i 1984)
  • Holder lagrekorden med Dolphins for flest sesonger som spiller (17)
  • Vant AFC Offensive Player of the Week 18 ganger i seriespillet (20 totalt inkludert sluttspill)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ČSFD, Dan Marino, 294410
  2. ^ https://espn.go.com/sportscentury/features/00016179.html
  3. ^ Arthur, Kenneth (7. september 2017). «Best active and retired NFL players without a Super Bowl ring». SportsOnEarth.com (engelsk). MLB Advanced Media, LP. Besøkt 31. oktober 2019. 
  4. ^ Pollin, Tom (30. juni 2017). «20 Best Players to Never Win a Super Bowl». FoxSports.com (engelsk). Fox Sports Interactive Media, LLC. Besøkt 31. oktober 2019. 
  5. ^ Santorsa, Tony (16. januar 2012). «50 Greatest Quarterbacks Never to Win a Super Bowl». BleacherReport.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  6. ^ Gaines, Cork (30. januar 2012). «The Best Quarterbacks To Never Win A Super Bowl». BusinessInsider.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  7. ^ «Official All-Time Team Roster». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. juli 2020. 
  8. ^ a b Powell, Albrecht. «Dan Marino». Pittsburgh.About.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. januar 2008. Besøkt 31. oktober 2019. 
  9. ^ «Marino, Daniel Constantine, Jr. ("Dan")». HighBeam (engelsk). 1. januar 2002. Arkivert fra originalen 5. november 2013. Besøkt 31. oktober 2019. 
  10. ^ Grupp, John (6. februar 2005). «Marino has come a long way from Parkview Avenue». Pittsburgh Tribune-Review (engelsk). Arkivert fra originalen 3. mars 2010. Besøkt 31. oktober 2019. 
  11. ^ Callahan, Gerry (17. februar 1997). «Signed, Sealed And Waiting». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  12. ^ «College days: Russ Grimm». ProFootballHoF.com (engelsk). NFL Enterprises. 3. oktober 2013. Besøkt 13. juli 2020. 
  13. ^ «Face to Face with Dan Marino». Electronic Gaming Monthly. Ziff Davis. 86: 134. september 1996. 
  14. ^ a b Baker, Chris (5. januar 1983). «... And Now to the No. 1 Task of Signing Marino: Express Make Pitt Quarterback Top Selection; UCLA's Ramsey Is Also on L.A. List». Los Angeles Times. s. D3. 
  15. ^ a b c Elway to Marino. 30 for 30. ESPN. 24. april 2013. 
  16. ^ Schultz, Jeff (19. april 2010). «Jonathan Dwyer will overcome bad pre-draft rumor». Blogs.AJC.com (engelsk). Arkivert fra originalen 16. juli 2010. Besøkt 31. oktober 2019. 
  17. ^ Florio, Mike (5. mai 2020). «Dan Marino didn't meet Don Shula before being drafted by Dolphins». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 7. mai 2020. 
  18. ^ «Dan Marino Page». DolpinsInfo.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  19. ^ «Awards». JRank.org (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  20. ^ «Divisional Round - Seattle Seahawks at Miami Dolphins - December 31st, 1983». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  21. ^ a b c «Dan Marino: Biography» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 31. oktober 2019. 
  22. ^ «Divisional Round - Seattle Seahawks at Miami Dolphins - December 29th, 1984». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  23. ^ «AFC Championship - Pittsburgh Steelers at Miami Dolphins - January 6th, 1985». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  24. ^ «Super Bowl XIX - San Francisco 49ers vs. Miami Dolphins - January 20th, 1985». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  25. ^ «1985 Miami Dolphins». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  26. ^ «Miami Dolphins at Denver Broncos - September 29th, 1985». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  27. ^ «Chicago Bears at Miami Dolphins - December 2nd, 1985». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  28. ^ «Dan Marino». MiamiDolphins.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. desember 2000. Besøkt 31. oktober 2019. 
  29. ^ a b «Dan Marino: Highlights» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 31. oktober 2019. 
  30. ^ «Dan Marino Career Stats» (engelsk). National Football League. Besøkt 31. oktober 2019. 
  31. ^ Melvin, Chuck (11. oktober 1993). «Scott Mitchell leads Dolphins to win after Marino is injured». The Desert News (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  32. ^ «Miami Dolphins Franchise Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  33. ^ a b «Wild Card - Kansas City Chiefs at Miami Dolphins - December 31st, 1994». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 1. oktober 2019. 
  34. ^ Wilstein, Steve (19. april 1995). «Golden Boy says goodbye». The Gettysburg Times (engelsk). San Francisco, California. s. 16. Besøkt 31. oktober 2019 – via Newspapers.com. 
  35. ^ «Divisional Round - Miami Dolphins at San Diego Chargers - January 8th, 1995». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  36. ^ «Dan Marino Announces Retirement» (engelsk). CNN. Arkivert fra originalen 19. oktober 2003. Besøkt 31. oktober 2019. 
  37. ^ «TSN 100 Greatest». SportingNews.com. Arkivert fra originalen 5. november 2005. 
  38. ^ «The Top 100: NFL's Greatest Players». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. juli 2013. Besøkt 31. oktober 2019. 
  39. ^ Sterngass, Jon (2008). Dan Marino (Football Superstars). Chelsea House Publications. s. 62. ISBN 0-7910-9606-8. 
  40. ^ «Peyton Manning – Quarterback». Colts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 11. mai 2011. Besøkt 31. oktober 2019. 
  41. ^ Bouchette, Ed (6. februar 2005). «Marino Interview». Post-Gazette.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  42. ^ Davis, Nate (18. februar 2014). «After joining CBS, Tony Gonzalez has no plans to play again» (engelsk). USA Today. Besøkt 31. oktober 2019. 
  43. ^ «Dan Marino accepts job with Dolphins». ESPN (engelsk). 24. august 2014. Besøkt 31. oktober 2019. 
  44. ^ Pockrass, Bob (31. januar 2014). «NFL and NASCAR: Former NFL stars who dabbled in stock-car racing». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 22. mai 2013. Besøkt 31. oktober 2019. 
  45. ^ a b «Dan the Man». NBA.com (engelsk). 7. november 2005. Besøkt 31. oktober 2019. 
  46. ^ «Baltimore City Paper: Any Given Sunday | Movie Review». CityPaper.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 31. oktober 2019. 
  47. ^ «Any Given Sunday (1999) - Trivia». IMDb.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  48. ^ «Nutrisystem». NutriSystem.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mai 2008. Besøkt 31. oktober 2019. 
  49. ^ «Empi Products». ITookControlofPain.com (engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2008. Besøkt 31. oktober 2019. 
  50. ^ Cawley, Rusty; Webb, Cynthia (3. september 1999). «Race team sues FirstPlus». BizJournals.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  51. ^ Martin, Jen (23. april 2012). «Football Legend Dan Marino Passes His Knowledge to Members as AARP's New Ambassador». AARP.org (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  52. ^ «Miami QB Marino takes bride». The Oregonian. 31. januar 1985. s. E7. 
  53. ^ «Marino Tells Graduates to "Go After Your Passion," "Nurture Your Relationships," "Touch Someone's Life in a Positive Way"». =News.Pitt.edu (engelsk). 27. april 2008. Besøkt 31. oktober 2019. 
  54. ^ Mohr, Ian (31. januar 2013). «Exclusive: NFL legend Dan Marino had a love child with CBS employee in 2005». New York Post (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  55. ^ «2010 NFL Record & Fact Book: All-Time Individual Records» (PDF). 2010 NFL Record & Fact Book (engelsk). s. 545-549. Arkivert fra originalen (PDF) 20. august 2010. Besøkt 31. oktober 2019. 
  56. ^ «NFL Sacked % Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 31. oktober 2019. 
  57. ^ «NFL Sacked % Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 31. oktober 2019. 
  58. ^ «Player Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  59. ^ [httphttps://www.espn.com/nfl/player/stats/_/id/2580/drew-brees «Drew Brees Stats»] (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  60. ^ «Packers top Lions, grab top spot in NFC North». FoxNews.com (engelsk). 10. desember 2012. Besøkt 31. oktober 2019. 
  61. ^ «Favre, Jets hand Titans first loss of the season». NFL.com (engelsk). 24. november 2008. Arkivert fra originalen 7. september 2009. Besøkt 31. oktober 2019. 
  62. ^ Kacsmar, Scott (6. august 2009). «Quarterbacks and fourth quarter comebacks, Part 1». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2019. 
  63. ^ Kaberon, Eli (8. oktober 2011). «Brees streaking up all-time list for touchdown passes». ProFootballWeekly.com (engelsk). Arkivert fra originalen 26. februar 2014. Besøkt 31. oktober 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Rekorder
Forgjenger :
Fran Tarkenton


Leder pasningsyards i NFL
1995–2007
Etterfølger :
Brett Favre
Forgjenger :
Fran Tarkenton


Leder touchdownpasninger i NFL
1995–2007
Etterfølger :
Brett Favre
Forgjenger :
Fran Tarkenton


Leder fullførte pasninger i NFL
1995–2006
Etterfølger :
Brett Favre
Forgjenger :
Dan Fouts


Sesongrekord i pasningsyards i NFL
1983–2011
Etterfølger :
Drew Brees
Forgjenger :
Y. A. Tittle og George Blanda


Sesongrekord i touchdownpasninger i NFL
1984–2004
Etterfølger :
Peyton Manning