Bob Hayes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bob Hayes
FAMU athlete Robert Hayes practices running on the track.jpg
No. 22
Posisjon: wide receiver
Informasjon
Født: 20. desember 1942[1][2]
Fødested: Jacksonville
Død: 18. september 2002[1] (59 år)
Høyde: 183 centimeter Vekt: 84 kg
Karriereinformasjon
College: Florida A&M
NFL Draft: 1964 / Runde: 7 / Pick: 88
AFL Draft: 1964 / Runde: 14 / Pick: 105
Laghistorie
Karrierestatistikk
Mottagelser     371
Mottatte yards     7 414
Mottatte touchdowns     71
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Robert Lee "Bullet Bob" Hayes (født 20. desember 1942 i Jacksonville i Florida, død 18. september 2002 samme sted) var en olympisk sprinter som senere spilte amerikansk fotball som wide receiver for Dallas Cowboys i National Football League. Han drev med både friidrett og college football ved Florida A&M University. Han har en av de beste tidene på 100 meter blant NFL-spillere. Hayes ble innlemmet i Dallas Cowboys Ring of Honor i 2001, og ble utvalgt til Pro Football Hall of Fame i januar 2009. Han ble offisielt innlemmet i Canton, Ohio den 8. august 2009. Hayes er den andre olympiske gullmedaljevinneren til å bli innlemmet i æresgalleriet, etter Jim Thorpe. Han holder rekorden som ankermann i 4 × 100 m, og verdensrekorden for 70 yard (6,9 sekunder). Han har også en delt nest kjappest tid på 60 yard. På grunn av hans mange verdensrekorder på 60, 100 og 220 yard samt 100 meter ble han i sin tid sett på som verdens raskeste. Hayes er den eneste atleten som har vunnet både en olympisk gullmedalje og en Super Bowl ring.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hayes gikk på Matthew Gilbert High School i Jacksonville, hvor han var en reserve halfback på amerikansk fotballaget. Gliberg High Panthers avsluttet 1958-sesongen 12–0, og vant Florida High School Athletic Associations delstatsmesterksap for "sorte skoler" med en 14–7 seier over Dillard High School fra Fort Lauderdale foran over 11 000 tilskuere. Som et resultat av datidens rasepolitikk skulle laget ikke bli anerkjent som ett av de beste lagene i Florida High School Athletic Association før 50 år senere.

College-karriere[rediger | rediger kilde]

Hayes var en høyt ettertraktet atlet, og endte opp med å ta imot et fotballstipend fra Florida A&M University, som var et historisk sort college, hvor han utmerket seg i friidrett.

Han tapte aldri ett løp i 100 yard eller 100 meter, men ble ikke invitert til noen av de offisielle arrangementene av de større skolene i hans område. I 1962 inviterte University of Miami ham til ett arrangement på deres campus, hvor han tangerte verdensrekorden på 9,2 sekunder i 100 yards, som hadde blitt satt av Frank Budd fra Villanova University året før. Han var også den første personen til å løpe 60 yards på under seks sekunder da han satte en innendørs verdensrekord på 5,9 sekunder.

Til tross for at han ikke brukte en tradisjonell løpestil slo han i 1963 rekorden på 100 yards med 9,1 sekunder, en rekord som stod i 11 år før Ivory Crockett senket den til 9,0 i 1974). Samme år satte Hayes en verdensrekord på 200 meter (20,5 sekunder, men tiden ble aldri ble anerkjent) og løp 220 yards på 20,6 sekunder (med motvind på 8 miles per time (13 km/t)). Han ble valgt til å representere USA under Sommer-OL 1964 i Tokyo. Hans fotballtrener Jake Gaither var negativt innstilt til å gi Hayes fri til å trene for olympiaden, som førte til at sittende president Lyndon B. Johnson personlig ringte Gaither for å sørge for at Hayes skulle få sjansen til å holde seg i form.[3]

Han var AAU-mester på 100 yards tre år på rad, fra 1962 til 1964, og var i 1964 også NCAA-mester på 200 meter. Han gikk glipp av deler av sitt år som senior fordi han gjorde seg klar for OL.

I 1976 var han i den første gruppen som ble innlemmet i Florida A&M University Sports Hall of Fame. I 1996 ble han innlemmet i Southern Intercollegiate Athletic Conference Hall of Fame. I 2011 ble han innlemmet i Black College Football Hall of Fame.

Olympiske leker[rediger | rediger kilde]

Medaljeoversikt
Bob Hayes 1964.jpg
Bob Hayes under Sommer-OL 1964
Olympiske leker
GullTokyo 1964100 m
Gull Tokyo 19644 x 100 m stafett
FAMU i 1962

Hayes var på topp under Sommer-OL 1964 i Tokyo. Han begynte med gullmedalje og tangering av verdensrekorden på 100 meter med en tid på 10,06 sekunder, til tross for at han løp i bane 1 som dagen før hadde blitt brukt under 20 km kappgang, og derfor var noe nedslitt. Han brukte også lånte sko da han ikke klarte å finne sine egne, som hadde forsvunnet under hans egen seng.[4] Han fulgte det opp med en andre gullmedalje på 4 x 100 m stafett, som også var en ny verdensrekord på 39,06 sekunder.[5]

Hayes' comebackseier for USA under stafettløpet var ett av de mest minneverdige øyeblikkene fra olympiaden. Med en tid på mellom 8,5 og 8,9 sekunder var hans tid som anker den kjappeste i historien.[6] Før løpet sa Frankrikes ankermann Jocelyn Delecour til Paul Drayton at "You can't win, all you have is Bob Hayes." Etter løpet kunne Dratyon svar med "That's all we need." Løpet skulle også bli Hayes' siste som friidrettsutøver, da han byttet permanent til amerikansk fotball etter olympiaden, bare 21 år gammel[7]

Løpene under Sommer-OL i 1964 var noen av de første hvor det ble brukt automatisk tidtaking, og Hayes ble den første mannen til å løpe 100 meter på under 10 sekunder under semifinalen, men han hadde da medvind på 5,3 m/s. Hans offisielle tid var 9,91 sekunder. Jim Hines var den første til å løpe på under 10 sekunder i høyden i Mexico by i Mexico i 1968 (på en syntetisk bane) da han løp på 9,95 med gyldig medvind, en rekord som varte i nesten 15 år. Den første til å slå Hayes' tid under en olympiade var Carl Lewis, som vant med en tid på 9,99 i 1984 (selv om Hasely Crawford tangerte tiden i 1976).[8]

Frem til OL i Tokyo hadde verdensrekorder blitt målt med stoppeklokker, og rundet til nærmeste tiendedel. Selv om automatisk tidtaking var i bruk i Tokyo ble tidene presentert som manuelle. Dette ble gjort ved å trekke fra 0,05 sekunder fra den automatiske tiden før man rundet til nærmeste tiendedel, som førte til at Hayes' tid på 10,06 sekunder ble rundet til 10,0, til tross for at de offisielle tidtakerne målet ham til 9,9 sekunder,[9] og i snitt lå forskjellen mellom manuelle og automatiske tider på rundt 0,15 til 0,20 sekunder. Denne unike metoden for å finne den offisielle tiden førte til at Hayes ikke ble den første til å sette en offisiell tid på 9,9 sekunder på distansen. Den første gangen en tid på 9,9 sekunder ble målt offisielt var under "Night of Speed" i 1968.

Amerikansk fotball-karriere[rediger | rediger kilde]

Dallas Cowboys[rediger | rediger kilde]

Dallas Cowboys valgte Hayes i syvende runde (#88) i NFL Draft 1964 med et fremtidig draft pick, og tok en sjanse på at en olympisk løper med mangel på erfaring og talent i amerikansk fotball kunne egne seg som en wide receiver.[10] Han ble også valgt av Denver Broncos i 14. runde (#105) i AFL Draft 1964 med et fremtidig pick. Det skulle vise seg å være et smart valg. Hayes har av mange blitt nevnt som en av grunnene til at one defense og bump and run coverage ble utviklet, i et forsøk på å stanse ham.[11]

Hayes fant mest suksess i sine to første sesonger, og ledet NFL i mottatte touchdowns med henholdsvis 12 og 13.[12] I 1966 tok Hayes imot seks pasninger for 195 yards mot New York Giants i Cotton Bowl. Senere, i en kamp mot Washington Redskins, tok Hayes imot ni pasninger for 246 yards (en franchiserekord som varte til Miles Austin slo den med 250 yards den 11. oktober 2009 mot Kansas City Chiefs). Hayes' hastighet tvingte andre lag til å bruke zone defense siden ingen andre spillere kunne holde følge med ham. Ettersom at motstanderlaget måtte spre spillerne sine ut for å ha en bedre sjanse mo Hayes kunne Cowboys også fokusere på løp, med spillere som Don Perkins, Calvin Hill, Walt Garrison og Duane Thomas. Hayes er også beryktet for to forskjellige hendelser, fra NFLs tittelkamp i 1966 og '67, begge ganger mot Packers. Under kampens siste viktige play i 1966 glemte Hayes å blokkere linebackeren Dave Robinson, som førte til at Don Meredith nesten ble sacked og måtte ta en sjanse på et kast til end zonen som endte opp med en interception av Tom Brown. I 1967, "Ice Bowl" som ble spilt på nyttårsaften, skal Hayes ha avslørt hvorvidt Cowboys' neste play var et løp eller pasningsspill da han varmet hendene sine i buksene sine for å holde dem varme når Cowboys skulle spille et løp, så Packers visste at de ikke trengte å dekke ham.[13] Den 17. juli 1975 ble han byttet til San Francisco 49ers mot et draft pick i tredje runde (#73-Duke Fergerson).[14]

San Francisco 49ers[rediger | rediger kilde]

I 1975 spilte Hayes som starter sammen med Gene Washington for San Francisco 49ers. Han ble waived den 23. oktober etter å ikke ha levd opp til forventninger, og ble erstattet med wide receiver Terry Beasley.[15]

Variert offensiv trussel[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å spille som receiver var Hayes punt returner for Cowboys, og ledet ligaen med 20,8 yards per return i snitt med to touchdowns, inkludert én på 90 yards mot Pittsburgh Steelers. Han ble utvalgt til Pro Bowl tre ganger og var på All-Pro førstelag to ganger, og andrelag to ganger. Han var med Dallas over fem Eastern Conference-titler, to NFC_titler, nådde to Super Bowl og spilte en viktig rolle i Dallas' første Super Bowl-seier i 1972, som også gjorde Hayes til den første og eneste spilleren til å vinne en olympisk gullmedalje og en Super Bowl ring. Ettersom ligaens forsvar forbedret sitt zone defense, tildels som en respons på hvor stor trussel Hayes var, var han fremdeles nyttig for Cowboys, om enn mer som en avledningsmanøver enn som en trussel dypt på banen.

Rekorder med Cowboys[rediger | rediger kilde]

Hayes var den andre spilleren (etter Franklin Clarke) i Dallas Cowboys' historie til å nå over 1 000 yards (på løp eller gjennom luften) i én sesong, noe han gjorde i sin nykommersesong med 1 003 yards. I samme sesong ledet han laget med 46 mottagelser, og satte en franchiserekord med 13 touchdowns totalt, og 12 på pasninger. Ved slutten av sin 11 år lange karriere hadde han mottatt 371 pasninger for 7 414 yards og 71 touchdowns, med 20 yards per pasning i snitt (både touchdowns og yards per pasning i en karriere er fremdeles franchiserekorder). Han hadde også 68 yards på rush, 581 yards på 23 kickoff returns, og 1 158 yards og tre touchdown fra 104 punt returns.

I 1965 startet han også en rekke (19651966) på syv kamper på rad med minst én mottatt touchdownpasning, som fremdeles er en delt franchiserekord med Franklin Clarke (19611962), Terrell Owens (2007) og Dez Bryant (2012).

Med 7 295 mottatte yards er han rangert som #4 i Cowboys' historie. Hayes holder ti rekorder for seriespill, fire for punt returns og 22 totalt i franchisen, som gjør han til en av de beste receiverne i Cowboys' historie.

I 2004 ble han inkludert i Professional Football Reasearchers Associations Hall of Very Good.[16]

Død[rediger | rediger kilde]

Den 18. september 2002 døde Hayes i sin hjemby Jacksonville fra nyresvikt, etter en lengre kamp mot prostatakreft og leverproblemer.[17]

Pro Football Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Kontrovers i 2004[rediger | rediger kilde]

Hayes var nær å bli innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 2004, men ble stemt ut i siste runde. Avgjørelsen var merket av kontroverser, da mangle mente at Hall of Fame Senior Selection Committee hadde et vendetta mot medlemmer av Dallas Cowboys og noen andre NFL-lag.[18] Andre mente at det var Hayes' trøbbel med loven og rusmisbruk som hadde ført til avgjørelsen.[19] Ikke lenge etter at årets nye medlemmer av Hall of Fame i 2004 ble annonsert sa skribent for Sports Illustrated Paul Zimmerman opp sin plass i utvelgingskommiteen i protest. Zimmerman skulle eventuelt returnere til kommiteen,[20] men er ikke lenger et medlem.

Innlemmelse i 2009[rediger | rediger kilde]

Den 27. august 2008 ble Hayes nevnt som en av to "senior candidates" for valget til Hall of Fame i 2009.[21] Lørdag den 31. januar 2009 ble han offisielt innlemmet i æresgalleriet.[11]

Dagen etter utga Lucille Hester et brev hun sa Hayes hadde skrevet tre år før han døde, den 29. oktober 1999, i tilfelle han skulle dø før han ble innlemmet.

You know I am not sure I am going to be around if I get into the Pro Football Hall of Fame so you must read this for me, I am not sure, I guess I am feeling sorry for myself at this time but you must remember everything I want you to do and say. Mother said you would do what I want because you always did. So read this for me.

I would like to thank everyone who supported me to get into the NFL Hall of Fame, the Dallas Cowboys organization, all of my team mates and everyone who played for the Cowboys, (thank the San Francisco 49rs [sic] too). Thank the fans all around the country and the world, thank the committee who voted for me and also the ones who may did not vote for me, thank Mother and my family, thank Roger Stauback [sic] and tell all my teammates I love them dearly.

Thank the Pro Football Hall of Fame, all the NFL teams and players, Florida A&M University, thank everyone who went to Mathew [sic] Gilbert High School, thank everyone in Jacksonville and Florida and everyone especially on the East Side of Jacksonville. Thank everyone in the City of Dallas and in Texas and just thank everyone in the whole world.

I love you all.

Hester leste brevet opp personlig foran hundrevis i publikum og på riksdekkende TV, og øyeblikket ble beskrevet som "... one of the most compelling and touching scenes the Hall of Fame has seen."[22] Ikke lenge etter ble det avslørt at brevet, som det ble påstått at var personlig signert, var printet med skrifttypen Calibri, som ikke eksisterte før fem år etter Hayes døde.[23] Andre familiemedlemmer stilte seg mot Lucille Hesters handlinger og påstander om Bob, og sørget for at hun ikke var en del av Hall of Fame-seremonien.[24] Den 8. august 2009 ble Hayes innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Roger Staubach, en av Hayes' lagkamerater under hans tid med Dallas Cowboys, og Hayes' sønn Bob Hayes Jr. avduket bysten, som var utformet av Scott Myers. Seks medlemmer av Bobs mesterskapslag fra Gilbert High School var også tilstede.[25]

Han ble i 2017 innlemmet i Texas Track and Field Coaches Hall of Fame.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Bob Hayes, biography/Bob-Hayes
  2. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Bob Hayes, 6788320
  3. ^ Deford, Frank (6. august 2001). «Time Bandits Maurice Greene is the latest holder of the grand and curious title World's Fastest Human» (engelsk). Besøkt 13. oktober 2019. 
  4. ^ Hayes, Bob (1992). Run, Bullet, Run: The Rise, Fall, and Recovery of Bob Hayes. New York: Harper & Row. ISBN 0060182008. 
  5. ^ «Bob Hayes». Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  6. ^ «Bob Hayes – Olympics Athletes – 2008 Summer Olympics – Beijing, China». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  7. ^ Se løpetYouTube
  8. ^ «JC Bob Hayes». Run-Down.com (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  9. ^ «revisionist history: men's 100 WR». Track and Field News (engelsk). 1. november 2013. Arkivert fra originalen 13. november 2013. Besøkt 14. oktober 2019. 
  10. ^ «Cowboys and Giants Sign 2 Speedsters». Gettysburg Times (engelsk). 9. desember 1964. Besøkt 14. oktober 2019. 
  11. ^ a b «Enshrinement » Class of 2009 announced». ProFootballHoF.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. februar 2009. Besøkt 14. oktober 2019. 
  12. ^ Rank, Adam (10. februar 2014). «NFL players from historically black colleges» (engelsk). National Football League. Besøkt 14. oktober 2019. 
  13. ^ Luksa, Frank (7. januar 2015). «A chilling recollection of 'Ice Bowl'». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  14. ^ «Bob Hayes, Traded By Dallas To San Francisco». Gettysburg Times (engelsk). 18. juli 1975. Besøkt 14. oktober 2019. 
  15. ^ «San Francisco waives Bob Hayes». Bangor Daily News (engelsk). 23. oktober 1975. Besøkt 14. oktober 2019. 
  16. ^ «Hall of Very Good». ProFootballResearchers.org (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  17. ^ Zimmerman, Paul (30. september 2002). «Bob Hayes (1942-2002) He brought olympian speed to the NFL, and it changed the face of defensive football, but there were demons in life that he couldn't outrun». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 
  18. ^ «Zimmerman: Hayes deserved to get in». ESPN.com (engelsk). 4. februar 2004. Besøkt 14. oktober 2019. 
  19. ^ «Hayes Not Yet In Hall Of Fame». Ocala Star-Banner (engelsk). 20. september 2002. Besøkt 14. oktober 2019. 
  20. ^ Pro Football Hall of Fame Voters. Thefootballsearchengine.com. Retrieved on May 30, 2015.
  21. ^ «Enshrinement » Class of '09 senior candidates». ProFootballHoF.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. september 2008. Besøkt 14. oktober 2019. 
  22. ^ Myers, Gary (31. januar 2009). «Late receiver Bob Hayes' sister reads thank-you letter to Hall of Fame». Daily News (engelsk). New York. Besøkt 14. oktober 2019. 
  23. ^ Townsend, Brad (5. februar 2009). «Letter purportedly from former Dallas Cowboy Hayes under more scrutiny». Dallas News (engelsk). Arkivert fra originalen 16. januar 2010. Besøkt 14. oktober 2019. 
  24. ^ Fisher, Mike. «Is Bob Hayes' 'Sister' Conning The Cowboys, The Hall Of Fame And The NFL?». Dallas Basketball (engelsk). Arkivert fra originalen 18. april 2009. Besøkt 14. oktober 2019. 
  25. ^ Frenette, Gene (9. august 2009). «Bob Hayes finally crosses finish line in Canton». Jacksonville.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. september 2012. Besøkt 14. oktober 2019. 
  26. ^ «Inductees». TTFCA.org (engelsk). Besøkt 14. oktober 2019. 

Videre informasjon[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]