Anne Pedersdotter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tysk illustrasjon av henrettelse med bål

Anne Pedersdotter (fødselsår ukjent, død 7. april 1590) var en prestekone som ble dømt for trolldom i Bergen. Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinner som ble dømt som heks og henrettet på bål i Norge på 1500–1600-tallet. Saken mot henne er en av de best dokumenterte trolldomssakene i Norge.

Anne Pedersdotter ble født i første halvdel av 1500-tallet i Trondheim. Hun var søster av Søren Pederssøn, som senere ble lagmann i Trondheim. Hun giftet seg i 1552 med brorens studiekamerat fra København, humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer. Han var teologisk lektor ved byens latinskole. De bodde i Bergen og fikk åtte barn, hvorav kun tre av barna vokste opp. Ektemannen døde i april 1575.

Første trolldomsanklage[rediger | rediger kilde]

I ektemaken Absalon Pedersson Beyers siste leveår ble Anne første gang anklaget for trolldom. Hun skulle ha tatt livet av mannens onkel, biskop Gjeble Pederssøn, for at mannen hennes skulle bli biskop. Det pågikk på denne tiden en maktkamp mellom presteskapet på den ene siden og storborgerskapet med borgermester og rådmannsombud på den andre siden. Absalon Pedersson Beyer var en profilert representant for presteskapet, og det hevdes at anklagene mot Anne Pedersdotter var en del av denne maktkampen. Denne gangen fikk Absalon Pedersson Beyer henne frikjent for trolldomsanklagene, ved at han skaffet henne fribrev fra kongen i København.

Etter Absalon Pedersson Beyers død, fikk Anne Pedersdotter brev fra København om fritak fra skatt og tillatelse til å bosette seg hvor hun ville i landet. Det så på denne måten lyst ut, men hun ble bitter og innesluttet etter trolldomsanklagene. Ryktene fortsatte, selv om hun var frikjent. Hun besvarte ryktespredningen og beskyldningene med å spre om seg med forbannelser og kjefting. Hun kom lett opp i krangel med naboer og folk rundt seg. Det var nok ikke enkelt å bli utsatt for folkesnakk og bli sjikanert på denne måten, og det var med god grunn hun lot seg provosere. Hennes reaksjoner kan tyde på at hun var en sterk og selvstendig dame. Men det var nok ikke en god strategi, som enke var hennes posisjon mye svakere enn som prestefrue.

Andre trolldomsanklage[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1590 ble beskyldningene og ryktene til alvorlige anklager, og i mars ble det reist trolldomssak mot Anne Pedersdotter igjen. Da rettsprosessen åpnet 23. mars 1590, var hun syk, og hennes sønn Absalon Absalonsøn stilte for henne i stedet. Det ble foreslått å fengsle Anne Pedersdotter, noe Absalon Absalonsøn motsatte seg. Han viste til brevet fra 10. desember 1575 fra kongen om at hun allerede var frikjent for slike beskyldninger, men lagretten endte med å finne frikjennelsesbrevet irrelevant, siden anklagene mot henne var av nyere dato. Hun ble dermed satt i fengsel i rådhuskjelleren.

I rettssaken var det mange som vitnet om hennes trolldomsaktiviteter. Hun ble beskyldt for å ha tatt livet av fem-seks mennesker, deriblant et lite barn, ved å kaste sykdom på dem. Hun skulle også ha tatt livet av et pæretre.

Mange av vitnene var nære venner og naboer. Hennes tjenestejente gjennom 20 år, Elina, kom med noen av de alvorligste anklagene. Anne Pedersdotter skulle ha brukt henne som ridehest når hun fløy gjennom luften til heksestevne på Lyderhorn og Fløyen. Hun skulle ha deltatt på heksestevnene på Lyderhorn tre julenetter på rad. Her ble det planlagt trolldomsaksjoner mot Bergen by; «naturkatastrofer, brann og annen djevelskap». Dette ble kun forhindret ved at en hvit engel grep inn, og alt som ble hørt, var noen voldsomme tordenbrak. Andre vitner hevdet at Anne Pedersdotter var blitt observert sammen med demoner, blant annet en skapning uten hode.

Pedersdotter forsvarte seg godt; «hun viste både handlekraft, klarsyn og skarpsindighet». Mot beskyldningene om å ha drept et barn, sa hun at «det dør mange barn i byen, ikke har jeg drept dem alle».[1]

Dommen[rediger | rediger kilde]

Tross protester og støtte fra flere av byens prester - magister Hans Jørgensen og Jens Christenssøn Doll,[2] sønn av Christen Jenssøn Schriffuer som hadde startet bybrannen i 1582 og deretter måtte søke seg vekk til et kall i Kvinnherad[3] - ble Anne Pedersdotter dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl fra byens verdslige elite med lagmann, borgermester og byrådsmedlemmer i spissen. På vei til retterstedet ropte Anne gjentatte ganger ut sin uskyld. Anne Pedersdotter ble brent på bålet på retterstedet på Nordnes 7. april 1590.[4] Dommen er trykt i Bergens historiske forenings skrifter nr. 36.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Anne Pedersdotters henrettelse førte til strid mellom borgerne og deler av presteskapet i Bergen. Den førte også til skam på familiens omdømme. Familien fikk derfor tatt opp saken igjen i 1596, men herredagens (datidens høyesterett) avgjørelse i 1598 opprettholdt dommen. Dommen startet en heksejakt i Norge, noe som spesielt ga utslag i Finnmark noen tiår senere.

Svigersønnen hennes appellerte til Christian 4. og insisterte på at det var lensherrenBergenhus som av gammelt hat til Anne Pedersdotter hadde presset lagmannen og byrådet til å dømme henne som heks i 1590. Kongen avslo like fullt oppreisning for henne i 1598.[5]

26. juni 2002 ble det reist en minnestein på retterstedet på Nordnes. «Heksesteinen» skal være et nasjonalmonument over ofrene for hekseprosessene i Norge og Anne Pedersdotter.

Anne Pedersdotter lever fortsatt i kunsten[rediger | rediger kilde]

Anne Pedersdotters dramatiske heksedom har vært til inspirasjon for mange kunstnere. Dette har bidratt sterkt til at hun er en av de mest kjente heksedømte kvinnene i norsk historie.

  • Hans Wiers-Jenssen, norsk forfatter og teatermann (1866–1925) skrev et historisk drama i 4 akter «Anne Pedersdotter» (handlingen stemmer ikke helt med fakta). Dramaet ble uroppført ved Nationaltheatret i Oslo 18. februar 1908.
  • John Masefield, britisk poet og forfatter (1878–1967) sto bak den engelske versjonen av «Anne Pedersdotter» med tittelen «The Witch», teateroppsetting i New York og London i 1926.
  • Carl Theodor Dreyer, dansk filmskaper (1889–1968) filmatiserte Wiers-Jenssens drama i 1943. Filmen fikk tittelen «Vredens Dag» («Day of Wrath»)
  • Edvard Fliflet Bræin, norsk komponist (1924–1976) skrev operaen «Anne Pedersdotter», med tekst av Hans Kristiansen etter Wiers-Jensens drama. Uroppført ved Den Norske Opera i Oslo i 1971.
  • Vera Henriksen, norsk forfatter (født 1927) ga ut romanen «Skjærsild» med motiver hentet fra Annes trolldomssak i 1977.
  • Ottorino Respighi, italiensk komponist (1879–1936) skrev operaen «La fiamma» med libretto av Claudio Guastalla, basert på Wiers-Jenssens drama i 1934.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Rune Blix Hagen: Hekser
  2. ^ Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 48), ISBN 978-82-521-8426-6
  3. ^ Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 32)
  4. ^ Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: «Bergensbildet fra 1581» Hentet 5. des. 2016
  5. ^ Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik: Norsk historie 1300-1625 (s. 234), Det norske samlaget 1999, ISBN 978-82-521-5182-4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hagen, Rune (1999): «Anne Pedersdotter» i: Norsk biografisk leksikon, bind 1, Oslo
  • Hagen, Rune Blix (2003): Hekser fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, ISBN 9788290425628
  • Gilje, Nils (2010): Heksen og humanisten: Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer, 2. oppl. Fagbokforlaget, ISBN 9788245010541
  • Bergens historiske forenings skrifter nr. 36

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]