Jakob Alexander Jakobsen Wallin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jakob Alexander Jakobsen Wallin
Jakob Alexander Jakobsen Wallin.jpg
Født9. oktober 1820
Särna
Død25. januar 1876 (55 år)
Bergen
Beskjeftigelse Fant, blikkenslager

Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Wallin var født i Sverige av en norsk omstreiferfamilie, som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene. Hans far het Jakob Andersen Wahlgren, skal ha vært født i Lesja i Gudbrandsdalen og var «tartar» og omstreifer. Moren het Anna Johansdatter og var husmannsdatter. Ettersom foreldrene var norske, men han var født i Sverige, oppstod det spørsmål om hans nasjonalitet. Wallin hadde ikke gode barndomsminner, moren døde da han var liten gutt, og faren skal ha vært en tyrann. Allerede som fjortenåring flyktet sønnen fra faren, og begynte å streife rundt i de samme traktene på begge sider av landegrensen. Han vandret mye alene, og arbeidet både som kopper- og blikkenslager.[1]

Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Gjennom hele sitt liv gikk han inn og ut av fengsel for tyverier og voldsepisoder. I rettsdokumentene står det at «selv andre omstreifere og tartarer var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende». Sitat Christopher John Harris: «Wallin bar gnag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med 'vandstraalen' eller 'morder­langen' som Wallin kalt denne. Søndag morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens Rådhuset. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen på mandag gikk underinspektør Hammer bort til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og plutselig trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå.»

Tiltale, dom og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer «og derunder bibragt ham et Stik, der har forvoldt hans Død, og b) øvet Vold ved Stenkasting mod Tugthusets Overinspektør, Kaptein Angell, og Opsynsbetjent Elias Tjønneland.» Det var Byfogden i Bergen, med Meddomsmenn, som avsa dommen 29. juni 1875. Wallin for «Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…»

Wallin ble dømt for overlagt knivdrap på underinspektør Erik Hammer i Bergen Tukthus. Saken gikk helt til Høyesterett, og benåding ble avslått. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide; et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn; Hans Gudbrand Hammer. Wallin ble offentlig halshugget på Nordnes i Bergen, den 25. januar 1876, foran nesten 5 000 tilskuere.

På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin.»

Henrettelsen er malerisk skildret i boken Paa Vandring (1882) av den bergenske forfatteren John Paulsen (1851–1924):

Sitat…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa 'Nordnæs'. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, 'Signekjærringer', der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…

Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.[2]
Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christopher John Harris (desember 2001). «En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden». Digitalarkivet og Statsarkivet i Bergen. Arkivert fra originalen 14. august 2012. Besøkt 8. januar 2008. 
  2. ^ John Paulsen (1882). Paa Vandring. Andr. Schous Forlag, Kjøbenhavn.