Pius II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pius II
Pius II
Pintoricchio 012.jpg
FødtEnea Silvio Piccolomini
18. oktober 1405
Corsignano (Siena)
Død14. august 1464
Roma eller Ancona
Gravlagt Sant’Andrea della ValleRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Barn Child of AeneasRediger på Wikidata
Utdannet ved Università degli Studi di SienaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Katolsk prest (14471464)[3], diplomat, skribent, universitetslærer, lyriker, historiker, geografRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
DåpsnavnEnea Silvio Piccolomini
Valgt19. august 1458
Innsatt3. september1458
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerCallistus III
EtterfølgerPaul II

Pius II (født Enea Silvio Piccolomini 18. oktober 1405 i Corsignano nær Siena, død 14. august 1464 i Ancona) var pave fra den 19. august 1458 til sin død seks år senere, 14. august 1464.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Enea Silvio Piccolomini var sønn av Silvio Piccolomini, en patrisier av Siena, og hans hustru Vittoria Forteguerri.[4] Paret fikk 18 barn hvorav en rekke tvillinger, men de fleste døde i ung alder.[5] Eneas søster Laudomia ble mor til pave Pius III. Skjønt han var adelig ble han i unge år satt til å hjelpe sin far med jordbruket på slektseiendommen i Corsignano; stedet fikk senere rang som by og ble bispesete med navnet Pienza (fra Pius).

Da han var atten år begynte han sine studier vid universitetet i Siena. Han ble dratt til klosterlivet etter å ha hørt Bernardin av Siena preke men ble frarådt av sine venner fra å bli munk. Så begav han seg til Firenze tiltrukket av Filelfos berømmelse for der å studere poesi i to år. Deretter kalte hans familie ham til Siena for å studere rettsvitenskap.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Snart traff han biskop Domenico Capranica av Fermo som var på vei til Baselkonsilet og som tilbød ham en tjeeneste som sekretær. Han deltok derfor ved konsilet. Der tilhørte han konsiliaristenes parti, i opposisjonen mot pave Eugenius IV. Biskop Capranica var også drevet av at pave Eugenius hadde nektet å bekrefte ham i den kardinalverdighet som hans pavelige forgjenger hadde tilsagt ham.

Piccolomini hadde deretter tjeneste hos flere biskoper. Han deltok i kardinal Albergatis beskikkelse til kongressen i Arras i 1435 där fredsavtalen mellom Burgund og Frankrike ble diskutert, og deltok på en hemmelig sendeferd til Skottland, Da pådro han seg en gikt som han led av resten av sitt liv.

Etter Skottland begav Piccolomini seg atter igjen til konsilet i Basel, der han ble lagt merke til for sin humanistiske lærdom og sine retoriske begavelser. På denne tid levde Piccolomini et utsvevende liv, og hadde to barn utenfor ekteskap, ett i Skottland og ett i Strasbourg. Han var imidlertid ikke presteviet, og da han ble tilbudt å bli diakon avslo han det, selv om han var en av de elektorer som skulle utse en etterfølger til pave Eugenius, som var blitt avsatt. I stedet ble han motpaven Felix Vs sekretær, men forlot snart denne tjeneste for å bli kåret til hoffpoet av keiser Fredrik III.

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

I 1442 flyttet han tll Wien, og tre år senere ble han forsonet med paven. Han ble presteviet den 4. mars 1447, og vle samme år viet til biskop av Trieste. Han deltok året derpå i sluttforhandlingene om Wienkonkordatet mellom Den hellige stol og Det tysk-romerske keiserrike, og ble i 1450 biskop av Siena. Samtidig var han i tjeneste hos keiser Fredrik.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Den 17. desember 1456 utså pave Calixtus III Piccolomini til kardinal, med Santa Sabina som titulus, og han ble det påfølgende året biskop i Ermeland (som nå er i Polen).

Pave[rediger | rediger kilde]

Kardinal Enea Silvio Piccolomini ble valgt til pave Calixtus' etterfølger den 19. august 1458, og ble innsatt i sitt embede den 3. september. Pius II var da 52 år gammel. I sine memoarer uttrykker Pius II seg med avsky om det renkespill som utspilte seg under pavevalfget. Hans valg av navn henspiller til pio Enea, den «fromme Aeneas», hos Vergil.

Etter Konstantinopels fall i år 1453, som vakte stor besrtyrtelse blant de kristne, ønsket han et korstog mot tyrkerne. Da han senere var vel innsatt i det pavelige embedet i 1458, samlet han et stort antall verdslige fyrster rundt seg i en kongress i Mantova i 1459 for å mane dem til strid mot tyrkerne. Selv om det så ble utlyst et tre års krig, klarte imidlertid ikke pave Pius å formå de europeiske makter til å stille opp med troppestyrker i striden, og det stod klart at kirken hadde svekket respekt og inndlytelse hos makthaverne. Pavven hadde imidlertid innflytelse på Vlad III Dracula, som satte i gang en krig mot sultan Mehmed II.[6]

Han var Pius II som helligkåret Katarina av Siena. Det skjedde i 1461.

Pius fordømte slavebindingen av nye døpte kristne som «en stor forbrytelse» i et budskap av 1462 til den lokale hersker på Kanariøyene.[7] Pave Pius instruerte biskopene om å ilegge overtrederne med kirkestraffer.[8] Pavens skriv hadde de nydøpte som tema, og kom ikke inn på andre slaver.[9][10]

Død[rediger | rediger kilde]

Pave Pius II døde 15. august 1464 i Ancona. Der hadde han forsøkt å oppstille en hærstyrke mot tyrkerne.[11] Han ble børst bisatt i Peterskirken, men i 1614 vle hans levninger overført til kirken Sant'Andrea della Valle.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Pinturicchios fresker i Piccolominibiblioteket tilknyttet katedralen i Siena viser scener fra pave Pius' II liv.

Pave Pius IIs ettermæle har variert kraftig. Han er blitt hyllet för sitt litterære talent, men kritisert for sin verdslighet.

Hans skrifter: Hans memoarer (Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt) er den eneste selvbiografi som en pave har skrevet (pr 2020), og han har dertil forfattet flere verker, blant annet et historieverk over Böhmen, etnografiske og geografiske skildringer av Asia og Europa, och en biografi om keiser Fredrik III. Av skjønnlitterært forfatterskap finnes komediene Chrysis og Lucretia og Euryalus fra hans hånd.

Verker og etterlatte skrifter[rediger | rediger kilde]

  • De duobus amantibus. Johann Schilling (Solidi), Basel ca 1473–1474
  • Epistolae familiares. Johannes de Westfalia, Louvain 1483 (Digitalisat)
  • Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt (tysk: Denkwürdigkeiten aus seinem Leben)[12][13] (Memoarer)
  • Commentarii rerum memorabilium. [Roma 1584]. Utg. av Margret Meserve. London
  • Historia Friderici III. sive Historia Austrialis
  • Commentarii de gestis Concilii Basiliensis
  • Historia Bohemica
  • De ritu, situ, moribus et conditione Germaniae (Digitalisat)
  • Historia de duobus amantibus (De Euryalo et Lucretia) (Liebesgeschichte von Euryalus und Lucretia; Novelle)
  • Chrysis (Komedie i Plautus' stil)
  • Epistula ad Mahumetem. Ulrich Zell, Köln ca 1469–72
  • Asien
  • Europa
  • Cosmographia[14]
  • Tallrike brev til betydningsfulle personligheter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  3. ^ sipic
  4. ^ PiccolominiMal:Död länk
  5. ^ Mémoires d'un Pape de la Renaissance. Les Commentarii de Pie II, Ivan Cloutas and Vito Castiglione Minischetti, ed., Tallandier, 2001, s. 43.
  6. ^ Dracula: Prince of many faces – His life and his times s. 129
  7. ^ "The Historical encyclopedia of world slavery", Juan Manuel de le Serna, s. 153.
  8. ^ "Black Africans in Renaissance Europe", s. 281
  9. ^ "The Slave Trade: The History of the Atlantic Slave Trade 1440–1870", Hugh Thomas, s. 72, Picador, 1997, ISBN 0-330-35437-X, see also "Slavery and the Catholic Church", John Francis Maxwell, s. 52, Barry Rose Publishers, 1975
  10. ^ "The Catholic Tradition of the Law of Nations", s. 425
  11. ^ R. H. Foerster: Europa - Geschichte einer politischen Idee. München 1967, s. 108.
  12. ^ http://www.geschichtsquellen.de/repOpus_01777.html. 
  13. ^ http://www.sueddeutsche.de/kultur/memoiren-eines-papstes-germanien-ist-nicht-barbarisch-1.528381. 
  14. ^ i Pius II.: Aeneae Sylvii Piccolomini postea Pii II. Papae Opera geographica et historica. impensis Joh. Melch. Sustermann, Helmstedt 1609, S. 3–217, in Auszügen bei google-books.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Category: Pius II – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Callistus III
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paul II
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)