Pius II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pius II
Pius II
Pintoricchio 012.jpg
FødtEnea Silvio Piccolomini
18. oktober 1405
Corsignano (Siena)
Død14. august 1464
Roma eller Ancona
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Katolsk prest (14471464)[1], diplomat[2], skribent, universitetslærer, lyriker, historiker, geografRediger på Wikidata
Embete
9 oppføringer
Pave (14581464), bishop of Trieste (14471450), biskop (14501457), kardinal (14561458), biskop (14571458), Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (14571458), katolsk biskop (1447–), biskop (1447–), pave (14581464)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Università degli Studi di SienaRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Barn Child of AeneasRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
Gravlagt Sant’Andrea della ValleRediger på Wikidata
DåpsnavnEnea Silvio Piccolomini
Valgt19. august 1458
Innsatt3. september1458
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerCallistus III
EtterfølgerPaul II
Våpenskjold
Pius IIs våpenskjold

Pius II (født Enea Silvio Piccolomini 18. oktober 1405 i Corsignano nær Siena, død 14. august 1464 i Ancona) var pave fra den 19. august 1458 til sin død seks år senere, 14. august 1464.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Enea Silvio Piccolomini var sønn av Silvio Piccolomini, en patrisier av Siena, og hans hustru Vittoria Forteguerri.[3] Paret fikk 18 barn, hvorav en rekke tvillinger, men de fleste døde i ung alder.[4] Eneas søster Laudomia ble mor til pave Pius III. Skjønt Piccolomini var adelig, ble han i unge år satt til å hjelpe sin far med jordbruket på slektens eiendom i Corsignano; stedet fikk senere bystatus og ble bispesete med navnet Pienza («fra Pius»).

Da han var atten år begynte han sine studier ved universitetet i Siena. Han følte seg dratt til klosterlivet etter å ha hørt Bernardinus av Siena preke, men ble av sine venner frarådet livet som munk. I stedet begav han seg til Firenze, tiltrukket av den berømte Filelfo, og studerte poesi der i to år. Deretter kalte hans familie ham tilbake til Siena for å studere rettsvitenskap.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Snart traff han biskop Domenico Capranica av Fermo som var på vei til Baselkonsilet og tilbød ham stilling som sekretær. Han deltok derfor ved konsilet. Der tilhørte han konsiliaristenes parti, i opposisjonen mot pave Eugenius IV. En drivkraft for biskop Capranica var også at pave Eugenius hadde avslått å utnevne ham til kardinal, slik den forrige paven hadde lovet ham.

Piccolomini var deretter i tjeneste hos flere biskoper. Han deltok i kardinal Albergatis delegasjon til kongressen i Arras i 1435, der fredsavtalen mellom Burgund og Frankrike ble diskutert, og deltok på en hemmelig sendeferd til Skottland, Da pådro han seg gikt som plaget ham resten av livet.

Etter tiden i Skottland begav Piccolomini seg atter igjen til konsilet i Basel, der han ble lagt merke til for sin humanistiske lærdom og sine retoriske begavelser. På denne tiden levde Piccolomini et utsvevende liv, og fikk to barn utenfor ekteskap, ett i Skottland og ett i Strasbourg. Han var imidlertid ikke presteviet, og da han ble tilbudt stillingen som diakon, avslo han det, selv om han var blant elektorene som skulle utpeke en etterfølger til den avsatte pave Eugenius. I stedet ble han motpaven Felix Vs sekretær, men forlot snart denne stillingen for å bli kåret til hoffpoet av keiser Fredrik III.

Piccolomini og Norden[rediger | rediger kilde]

Som embetsmann ved Baselkonsilet i årene 1430-39 fikk Piccolomini en del kontakt med nordiske konsilsdeltakerne og tilsendte saker fra Nordens kirkeprovinser, ikke minst de svenske biskopenes klager over Erik av Pommern, som Piccolomini senere omtaler i De viris illustribus. I 1425 deltok Piccolimini som sekretær for kardinal Niccolò Albergati i fredskonferansen mellom England, Frankrike og Bourgogne, i Arras. Her deltok også den svenske biskop Nikolaus Ragvaldi av Växjö, senere erkebiskop av Uppsala, under kardinalen av Kypros. Etterpå var det at Piccolomini ble sendt til kong Jakob I av Skottland. Underveis råket han ut for en storm som blåste skipet opp mot kysten av Norge. Videre kontakt med Norden fikk han ved flere riksdager om korstog mot tyrkerne. Som biskop av Siena og senere kardinal i halvannet år 1456-58 var han delvis ansvarlig for korstogsplanleggingen, blant annet invitasjonen av kong Christian 1. «I de germanske anliggender» - slik omtalte han nordiske saker - «lyttet pave Calixtus til ham heller enn de andre kardinalene». Piccolomini forsøkte å befeste sin særstilling som pavens viktigste rådgiver i disse sakene og som beskytter av den germanske nasjonen, selv om pavene på den tiden fryktet at kardinalene skulle bli avhengige av nettopp de verdslige fyrstene de beskyttet. Selv kalte Pius seg senere han som alltid «både roste germanerne og var deres forsvarer».[5]

Piccolomini prøvde å øke sin innflytelsessfære ved å overta de danske sakene som del av den germanske sfære, ut fra danskekongens usagn om at Danmark tilhørte den tyske nasjonen da han anerkjente Wienerkonkordatet mellom pavestolen og det tyske riket. I De Europa skriver Piccolomini: «Danmark...er en del av Germania» og kaller landet Daniæ regnum (= kongeriket Danmark). Som pave traff Pius beslutninger om Danmarks kirkelige forhold, også striden mellom kong Christian og erkebiskopen av Uppsala, og det danske forholdet til korstogssaken. I Roma i oktober 1458 ble biskopen i Bergen, Paulus Justiniani,[6] behandlet som kong Christians utsending og anbrakt blant ambassadørene. Biskopens overdrevne beskrivelse av danskekongens maktområde ble møtt med skepsis av de andre, men pave Pius bekreftet at kongens makt var stor.[7] Paulus Justiniani hevdet at danskekongen hadde flere enn 40.000 kirkesogn under seg. Men i Danmark var antallet 2.358, og kirkesogn i Norge og Sverige kunne heller ikke beløpe seg til 40.000.[8]

Humanisten Pius var trolig den første som oppdaget at den tradisjonelle betegnelsen på Danmark som «Dacia» var helt misforstått, ettersom Dacia var Strabos navn på Bulgaria. Danmark måtte med rette kalles Danmark, og «de som nå kalles daci, de burde i stedet kalles dani».[9]

Hans oppfatning av Basel om Europas geografiske sentrum viser en nokså presis forståelse av Europas utstrekning. Danmark var for ham kristenhetens nordgrense. I 1434 var hans oppfatning av forholdet mellom svensker og gotere uklar, og nordmenn nevnes ikke. Kanskje oppfattet han Norge som en del av Danmark pga Kalmarunionen. I desember 1445 etter noen år ved keiserens kanselli skrev han om «Danmark og Norge og Scantica-øyen, barbariske folkeslags mor og stedet som goterne dro ut fra, da de angrep hele verden». Andre steder kaller han goternes hjemland Gothia, trolig mener han Gotland. Forvirringen skyldes trolig at han hadde lest sine klassikere, og strevde med å forene den faktiske geografien med Strabos og Jordanes' opplysninger, grunnlaget for hans egen goterhistorie.[10]

Ved konsilet i Konstanz 1414-18 hadde man av avstemningstekniske årsaker diskutert Europas geografi, og fra engelsk side ble det sagt at norddelen av Europa bestod av England, Wales, Skottland, Irland, Danmark, Sverige og Norge. Ved tyrkerkongressen i Frankfurt i 1454 uttalte Pius at «skottene, danskene, svenskene og nordmennene bor ved verdens ende». Han nevnte ikke goterne etter dette.[11]

Pius gikk så langt at han kalte Danmark et archiregnum (et «erke-rike»): «Det danske riket var så stort at man kunne kalle det et erke-rike, for det omfattet fire svært store deler.» I brev til pave Nikolas V skrev beskrev han Danmark som «et stort, sumpet rike ved det tyske hav, mellom Sverige og Sachsen». I sitt dikt Carmen pro ingenii exercitatione om en tenkt europeisk mobilisering i et felles korstog mot muslimene, skriver han: «Her kommer sakserne løpende til, med malte våpen, og kimbrernes skare og dansken med modige bryst.»[12]

I De Germania fra 1457 skrev han noe overdrevet om Lübeck at «denne by er så mektig og rik at tre store riker, Danmark, Sverige og Norge, pleier å innsette og avsette sine konger etter dens ønske». Gjennom sitt vennskap med markgreve Albrecht Achilles av Brandenburg og dennes søster, Barbara av Brandenburg, markgrevinne av Mantova, må han ha hatt kjennskap til Brandenburgs forhold til Danmark.[13] Det var Pius selv som ga markgreven tilnavnet «Achilles».[14]

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

I 1442 flyttet han til Wien, og ble tre år senere forsonet med paven. Han ble presteviet den 4. mars 1447, og samme år viet til biskop av Trieste. Han deltok året derpå i sluttforhandlingene om Wienkonkordatet mellom Den hellige stol og Det tysk-romerske keiserrike, og ble i 1450 biskop av Siena. Samtidig var han i tjeneste hos keiser Fredrik.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Pius.

Den 17. desember 1456 utså pave Calixtus III Piccolomini til kardinal, med Santa Sabina som titulus, og han ble det påfølgende året biskop i Ermeland (som nå ligger i Polen).

Pave[rediger | rediger kilde]

Kardinal Enea Silvio Piccolomini ble valgt til pave Calixtus' etterfølger den 19. august 1458, og ble innsatt i sitt embede den 3. september. Han var da 52 år gammel. I sine memoarer beskriver han med avsky det renkespill som utspilte seg under pavevalget. Hans valg av navn henspiller på pio Enea, den «fromme Aeneas», hos Vergil.

Etter Konstantinopels fall i år 1453, som vakte stor bestyrtelse blant de kristne, ønsket han et korstog mot tyrkerne. Som pave i 1458 samlet han et stort antall verdslige fyrster rundt seg i en kongress i Mantova i 1459 for å mane til strid mot tyrkerne, men mislyktes i å få de europeiske regentene til å stille troppestyrker, og det stod klart at kirken hadde svekket respekt og innflytelse over makthaverne. Vlad III Dracula lot seg imidlertid påvirke til å starte en krig mot sultan Mehmed II.[15]

Fra Norden ventet Pius seg lite: «Danmark, Sverige og Norge er så fjerntliggende at de ikke kan sende soldater, og da de har nok i fisk alene, kan de ikke bistå med penger.» På tilsvarende måte avskrev han Venezias «primitive fiskermentalitet». Han var klar over at de nordiske kirkeprovinsene ikke ga store inntekter til det apostoliske kammer, og synes uvitende om Norges handel med tømmer og Danmarks eksport av hester, kveg og korn.[16]

Det var Pius II som helligkåret Katarina av Siena i 1461.

Pius fordømte slavebindingen av nydøpte kristne som «en stor forbrytelse» i et budskap av 1462 til den lokale hersker på Kanariøyene.[17] Han beordret biskopene til å ilegge overtrederne kirkestraffer.[18] Hans skriv hadde de nydøpte som tema, og omtalte ikke andre slaver.[19][20]

Hans skrifter[rediger | rediger kilde]

Hans memoarer (Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt) er den eneste selvbiografi skrevet av en pave (pr 2021), og han har dertil forfattet flere verker, blant annet et historieverk over Böhmen, etnografiske og geografiske skildringer av Asia og Europa, og en biografi om keiser Fredrik III. Av skjønnlitterært forfatterskap finnes komedien Chrysis og den dristige beretningen De duobus amantibus. Historia Euryalo et Lucretia (= De to elskende. Historien om Euryalus og Lucretia), historien om affæren mellom en tysk ridder og en gift dame fra Siena. Historien ble raskt populær, men senere forsøkte Pius å forby den.[21]

Utsnitt fra Euryalus og Lucretia: ««Misunnelige natt, hvorfor flykter du? Bli, Apollo, lenge i det nedre rikene. Hvorfor spenner du så raskt hestene foran vognen...Aurora, hvorfor forlater du så raskt din Titonus' kammer? Hvis han elsket seg så høy som jeg elsker Lucretia, ville han neppe la deg stå opp så tidlig. Aldri har en natt virket kortere enn denne, selv om jeg har vært både hos briter og daner.» Slik talte Euryalus, og Lucretia like lidenskapelig.»[22]

Død[rediger | rediger kilde]

Pave Pius II døde i Ancona etter å ha forsøkt å oppstille en hærstyrke mot tyrkerne.[23] Han ble først bisatt i Peterskirken, men i 1614 ble hans levninger overført til kirken Sant'Andrea della Valle i Roma.[24]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Pius IIs gravmæle i Sant'Andrea della Valle-kirken i Roma.

Pinturicchios fresker i Piccolominibiblioteket tilknyttet katedralen i Siena, viser scener fra pave Pius IIs liv.[25]

Pave Pius IIs ettermæle har variert kraftig. Han er blitt hyllet for sitt litterære talent, men kritisert for sin verdslige skrifter.

Verker og etterlatte skrifter[rediger | rediger kilde]

  • De duobus amantibus. Johann Schilling (Solidi), Basel ca 1473–1474
  • Epistolae familiares. Johannes de Westfalia, Louvain 1483 (Digitalisat)
  • Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt (tysk: Denkwürdigkeiten aus seinem Leben)[26][27] (memoarer)
  • Commentarii rerum memorabilium. [Roma 1584]. Utg. av Margret Meserve. London
  • Historia Friderici III. sive Historia Austrialis
  • Commentarii de gestis Concilii Basiliensis
  • Historia Bohemica (Bøhmens historie)
  • De ritu, situ, moribus et conditione Germaniae (Digitalisat)
  • Historia de duobus amantibus (de Euryalo et Lucretia) (kjærlighetshistorien mellom Euryalus og Lucretia)
  • Chrysis (komedie i Plautus' stil)
  • Epistula ad Mahumetem. Ulrich Zell, Köln ca 1469–72
  • Asia
  • Europa
  • Cosmographia[28]
  • Tallrike brev til betydningsfulle personligheter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID sipic, besøkt 1. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 161593, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Piccolomini[død lenke]Mal:Död länk
  4. ^ Mémoires d'un Pape de la Renaissance. Les Commentarii de Pie II, Ivan Cloutas and Vito Castiglione Minischetti, ed., Tallandier, 2001, s. 43.
  5. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 84-87), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
  6. ^ Biskop Paulus i Bergen
  7. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 87-89)
  8. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 107)
  9. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 93)
  10. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 91-92)
  11. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 92)
  12. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 90-93)
  13. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 96-97)
  14. ^ Markgrevens tilnavn (s. 9)
  15. ^ Dracula: Prince of many faces – His life and his times s. 129
  16. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 95)
  17. ^ "The Historical encyclopedia of world slavery", Juan Manuel de le Serna, s. 153.
  18. ^ "Black Africans in Renaissance Europe", s. 281
  19. ^ "The Slave Trade: The History of the Atlantic Slave Trade 1440–1870", Hugh Thomas, s. 72, Picador, 1997, ISBN 0-330-35437-X, see also "Slavery and the Catholic Church", John Francis Maxwell, s. 52, Barry Rose Publishers, 1975
  20. ^ "The Catholic Tradition of the Law of Nations", s. 425
  21. ^ Pius II: Reject Aeneas, Accept Pius: Selected Letters of Aeneas Sylvius Piccolomini
  22. ^ Michael von Cotta-Schønberg: «De Dania regno -», Renæssancen i svøb (s. 93)
  23. ^ R. H. Foerster: Europa - Geschichte einer politischen Idee. München 1967, s. 108.
  24. ^ Sant'Andreas della Valle-kirken der han er gravlagt
  25. ^ Freske av Pius
  26. ^ http://www.geschichtsquellen.de/repOpus_01777.html. 
  27. ^ http://www.sueddeutsche.de/kultur/memoiren-eines-papstes-germanien-ist-nicht-barbarisch-1.528381. 
  28. ^ i Pius II.: Aeneae Sylvii Piccolomini postea Pii II. Papae Opera geographica et historica. impensis Joh. Melch. Sustermann, Helmstedt 1609, S. 3–217, in Auszügen bei google-books.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy.svg
Forgjenger:
Callistus III
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paul II