Buldring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Buldring (fra engelsk boulder, «stor stein») er klatring uten tau på store steiner eller lavere klippevegger, eller kunstige formasjoner laget for å ligne slike. Buldring er klatring i sin mest tilgjengelige og tilnærmet reneste form, og kan i utgangspunktet gjøres relativt trygt alene og uten spesialutstyr. Det er likevel vanlig å benytte klatresko og kalk, i tillegg til en spesiallaget matte («crash pad») på bakken for å dempe støtet ved fall.[1][2][3]

Buldring er en sport i seg selv, men brukes også som effektiv trening for klatring med tau. Ulikt klatring med tau, hvor man definerer veien opp som en «rute», snakker man i buldring om «problemer» eller «buldreproblemer». Tidligere kalte man det gjerne «nøtteklatring» (å klatre, eller løse, en vanskelig «nøtt», på samme måte som man løser et «problem»), styrkeklatring eller kortklatring.[4] Buldring fokuserer på høy ytelse og de enkelte bevegelsene, fremfor utholdenhet som i større grad kreves i sportsklatring.

Historie[rediger | rediger kilde]

Klatring på steiner har eksistert lenge før fjellklatring og buldring ble begreper, og har vært brukt som «trening for fjellet» så lenge man har bedrevet tindesport. Det er kjent at fjellførere i Alpene benyttet regnværsdager til å trene på steiner så tidlig som midt på 1800-tallet, og klatring på steinene i Fontainebleau-skogen utenfor Paris – en av verdens mest kjente destinasjoner for buldring den dag i dag – er registrert så tidlig som 1874.[5]

Også i norsk sammenheng var det vanlig å trene både buldring og klippeklatring med tau på lavlandsklipper, for eksempel på Kolsåstoppen i Bærum, som forberedelse til turer i høyfjellet, lenge før klippeklatring ble et mål i seg selv.

I 1930-årene begynte en del lokale klatrere i Fontainebleau å betrakte klatringen på steinene der som en egen aktivitet på linje med fjellklatring. Med Pierre Allain i spissen ble «bleausards» en benevnelse for klatrerne som etter hvert anså steinene i skogen for et fullverdig mål for klatringen.[6] I mer moderne tid regnes amerikanske John Gill som en pionér for buldring som en selvstendig gren i 1950- og 1960-årene. Gill hadde bakgrunn som turner, og brakte ferdighetene og teknikkene derfra til klatringen. I 1969 publiserte han artikkelen The Art of Bouldering i The American Alpine Journal hvor han argumenterte for buldring som en likeverdig aktivitet i klatringen. Gill klatret problemer som i ettertid har blitt gradert til V10 (7C/7C+), og regnes som den første som dedikerte seg helt og fullt til hard klatring på steiner.[7]

I løpet av 1990-årene ble buldring en likestilt aktivitet blant klatrere flest.[8] Etter 2000 har buldring, både som organisert sport og som populær treningsform, hatt en voldsom vekst verden over, og det finnes et stort antall egne innendørssentere for buldring.[9] Det er i dag både nasjonale og regionale konkurranser, og verdensmesterskap og verdenscup i buldring.

Gradering[rediger | rediger kilde]

Som i andre former for klatring finnes det egne graderingssystemer for buldring. Det finnes mange lokale varianter, men de fleste steder i verden benytter i dag ett av to graderingssystemer: den amerikanske V-skalaen, eller standarden som er utviklet for klatringen i Fontainebleau. V-skalaen ble dannet med utgangspunkt i klatringen i Hueco Tanks i Texas, navngitt etter klatreren John «Vermin» Sherman, som i 1980-årene begynte å sette grader på buldreproblemene der, og som publiserte den første klatreføreren for området i 1991.[10][11] V-skalaen benyttes i Nord-Amerika, Brasil og Oseania, mens Fontainebleau-skalaen etter hvert har blitt normalen de fleste andre steder i verden, også i Norge.

Fontainebleau-skalaen ligner til forveksling det franske systemet for rutegrader (et tall og bokstavene a, b og c). For lettere å skille disse systemene skrives normalt gradene for buldring med store bokstaver. Et buldreproblem gradert f.eks. 7C innebærer normalt betydelig hardere bevegelser enn en rute gradert 7c.

Det hardest graderte buldreproblemet som er klatret pr. 2019 er den finske klatreren Nalle Hukkataivals Burden of Dreams fra 2016, foreslått grad 9A (V17).[12] Det finnes et fåtall problemer i verden gradert 8C+/V16. Tilsvarende for sportsklatring på tau er den hardeste ruta gradert 9c, og pr. desember 2019 finnes det fire ruter gradert 9b+.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]