Sjøbod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sandviksboder 78B (også kjent som Holmefjordboden) i Sandviken i Bergen.
Litt innebygd sjøhusmiljø med de gamle detaljene i behold
Sjøboder i Tromsø havn.
Sjøboder og seilskuter i Ytre havn i Trondheim fotografert i 1890-åra.
Sjøboder i Indre havn ved Nidelva i Trondheim, 1890-åra.
Sjøbod ved Nidelva på Bakklandet i Trondheim.
Sjøbod ved Nidelva på Bakklandet (Nedre Bakklandet 2) i Trondheim fotografert etter restaurering i 2010.
Sjøboder på Bildøy på Sotra.
Sjøboden på Kjerringøy handelssted i 1948.
Sjøbod i Bohuslän i Sverige

Sjøboder er store eller små lagerbygninger ved sjøen. Sjøbodene var viktige driftsbygninger, både for næringsliv og husholdninger, i den tiden da all transport av betydning gikk sjøveien om dette var mulig. Sjøboder fantes i alle byer og bygder ved kysten og ved større innsjøer. Sjøbodene varierte mye i størrelse, og de var oppført i ulike konstruksjoner. I Norge er sjøboder oftest av trematerialer, laftet eller grindkonstruksjon eller reisverk. Sjøboder ligger vanligvis i direkte kontakt med sjøen for å lette inn- og utlasting fra båt. I dag er bevarte sjøboder viktige kulturminner.

Karakteristiske trekk[rediger | rediger kilde]

Det mest karakteristiske trekk ved en sjøbod er plasseringen i landskapet; sjøboder er vanligvis trukket helt fram mot sjøen, slik at en båt eller et fartøy kan legge direkte til bygningen. Tilflott kalles dette, at det er mulig å legge til med båt. En sjøbod kan ligge med gavlen eller langsiden mot sjøen; det er terrenget og graden av arealutnyttelse omkring havnen som er avgjørende. Ofte er strandlinje en ressurs det er knapphet på. I et tettbebygd bymiljø med stor maritim virksomhet ligger sjøbodene derfor gavl ved gavl i havnen.

Mangel på strandlinje kunne kompenseres ved å bygge i høyden, og de fleste sjøboder er i flere etasjer. En rasjonell handtering av gods var da ønskelig. Et viktig trekk for en sjøbod er portene i hver etasje og et utkragende vindehus med en enkel manuell heisekran som gjør der mulig å laste og losse fisk og annet gods direkte fra båt til bygning eller omvendt. I vindehuset er plassert en vinde, en enkel manuell heisekran. Vinden kan også plasseres lenger inn i bygningens loft, med en utstikkende kranbjelke i gavlen eller over portene. Denne type vinde er ikke begrenset til sjøboder, men finnes også i pakkboder plassert i gatemiljøer.

For enkelte områder, for eksempel i Trondheim, er det karakteristisk at sjøbodene har åpen svalgang i første etasje.

Sjøboden står som oftest på en steinkai, på steinpillarer, på tømmerstokker pælet i bunnen eller på ett eller flere tømmerkar (en firkantet oppbygning av tømmer med stein inni). Det kan være en eller flere dører mot sjøen, og både sidene og gavlen (eller bare én av dem) kan ligge rett til sjøen.

Sjøbodene kan også ligge med en brygge eller kai mellom bygningene og sjøen, slik som på Bryggen i Bergen.

Kjøpmannens pakkhus[rediger | rediger kilde]

Sjøboder i byene tilhørte byens kjøpmenn og gikk ofte under navnet pakkhus eller pakkbod. Deres viktigste funksjon var varelager. Pakkhus er større bygninger, med to eller flere etasjer.

Særlig karakteristiske havnemiljøer dannet de store sjøbodene i Skuteviken og Sandviken i Bergen, rundt Vågen i Stavanger og omkring indre elvehavn i Trondheim.

Ved siden av å tjene til lagerformål kan sjøboder også romme håndverk eller industri (særlig fiskeindustri).

Sjøbod og brygge[rediger | rediger kilde]

Fra Nordmøre og nordover betegnes en sjøbod som brygge.

Fiskerens sjøbod[rediger | rediger kilde]

De minste sjøbodene var på bare en etasje og med et areal på noen få kvadratmeter. Slik er den enkleste type av fiskerens sjøbod eller sjøbu, eller skibbu som den kalles i Vest-Agder. I mange tradisjonelle fiskerimiljøer kunne hver fisker ha både sjøbod og naust. Sjøboden hadde plankegulv (i motsetning til naust). Som oftest har sjøbua bare én dør, helst i en av gavlene, og ofte ikke vinduer.

Sjøbuer ble brukt til å oppbevare forskjellige slags redskap, av og til en liten arbeidsbenk, og til enkel overnatting. De er uhensiktsmessige til oppbevaring av båter. I noen tilfelle kunne den ene enden av naustet fungere som sjøbod. På kystgården fungerte ofte sjøboden som stabbur. Her sto tønnene med fisk og sild, som enten var til eget bruk eller til salg i byen eller i fjordbygdene.

Da fiskerne fra slutten av 1800-tallet fikk større mengder redskap som skulle fra båt til bod og vise versa fikk de behov for større sjøboder, og disse ble ofte bygd i flere etasjer og de ble utstyrt med vindehus i gavlen med kjøpmennenes pakkboder som forbilde.

En spesiell form for sjøbu, var små egnebuer, der man satte agn på fiskelinene. Slike egnebuer hadde ofte en åpen svalgang; gavlen mot sjøen gikk lengre ut enn til veggen, og ga plass for benker å sitte å egne på.

Nothuset var gjerne en kombinasjonsbygning som hadde naust for notbåtene i underetasjen og sjøbod for lagring av nøter i etasjen over. Men notbua kunne også være en liten sjøbu og innholdet var bare ei not.

Viktige kulturminner[rediger | rediger kilde]

Foynegårdens sjøbod i Tønsbergs sjøbodkvartal.
Sjøboder i Ystad.

Sjøbodmiljøer i by og bygd har ofte vært truet av rivning og fornyelser. Bryggen i Bergen var foreslått revet så sent som på 1950- tallet. Sjøboder er også svært brannfarlige, og mange sjøboder er ødelagt av branner, f.eks. Lehmkuhlboden og Skuteviksboder i Bergen.

Utfyllinger av grunnen mot sjøen har betydd at mange sjøbodsmiljøer har havnet langt inn på land. I Lærdalsøyri ligger sjøhusmiljøet flere hundre meter inne på nyvunnet land etter kraftige utfyllinger med steinmasse fra tunneller i nærheten.

Sjøboder er viktige autentiske arenaer for bevaring og formidling av kystkultur.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Ragnar Gjertsen: Byggeskikk i Kyst-Norge. Artikkel Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring - årbok 1996.
  • Jon Bojer Godal: Stø, vorr, naust og bryggje. Årbok for Nordmøre museum 2010. Kristiansund 2010.

Se også[rediger | rediger kilde]