Niobeperlemorvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Niobeperlemorvinge
Niobeperlemorvinge (Argynnis niobe)
Niobeperlemorvinge (Argynnis niobe)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Argynnis niobe
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: niobeperlemorvinge
Hører til: perlemorvinger, flikvinger, sommerfugler
Habitat: i skogkanter
Utbredelse: det meste av Europa og Asia østover til Amur.
Sjelden ved Oslofjorden i Norge.

Niobeperlemorvinge (Argynnis niobe) er en sommerfugl som tilhører den artsrike familien flikvinger (Nymphalidae). Den er sjelden i Norge men forekommer i Ytre Telemark og langs Oslofjorden, tidligere hadde den en videre utbredelse. Den er den minste av de store perlemorvingene (slekten Argynnis) i Nord-Europa, og kan kjennes igjen på størrelsen, den er ellers ganske lik aglajaperlemorvinge (Argynnis aglaja) og adippeperlemorvinge (Argynnis adippe).

Utseende[rediger | rediger kilde]

En middelstor (vingespenn 43 – 52 mm), kraftig sommerfugl med litt rundede vinger. Oversiden er oransje med svarte flekker og striper. Kroppen er temmelig kraftig, kledt med forholdsvis korte, gylne hår. Hodet er stort og bredt, med tilspissede, fremover- og oppoverrettede labialpalper. Antennene er omtrent så lange som halve forvingen, ytterst med en markert klubbe, gule i spissen. Forvingene er noe mer avrundede enn hos beslektede arter, trekantede, med et mønster typisk for perlemorvingene. Bakvingene er kledt med lange, gyllenbrune hår ved roten. Forvingenes underside ligner oversiden, men grunnfargen er blekere og de mørke flekkene litt mindre. Bakvingens underside er rødbrun, med store, firkantede flekker som vanligvis ikke er sølvfargede. Larven er som utvokst rødbrun med svart marmorering, kledt med lange, forgrenede torner.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Nioberperlemorvingen er knyttet til åpne, varme, gjerne sandige marker. Larven lever på forskjellige slags fioler (Viola spp.). Denne arten overvintrer som egg. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av juni til august.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Niobeperlemorvingen var tidligere forholdsvis vidt utbredt i Sør-Norge, over det meste av Østlandet vest til Aust-Agder, dessuten med isolerte bestander i varme fjordstrøk på Voss og i Lærdal. I dag finnes den bare i et begrenset område på begge sider av Oslofjorden og i ytre Telemark. Selv om det fortsatt finnes gode bestander noen steder, spesielt i Østfold, blir arten vurdert som sårbar (V) på den norske rødlisten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]