Engperlemorvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Engperlemorvinge
Engperlemorvinge (Brenthis ino)
Engperlemorvinge (Brenthis ino)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Brenthis ino
Rottemburg, 1775
Norsk(e) navn: engperlemorvinge
Hører til: perlemorvinger, flikvinger, sommerfugler
Habitat: terrestrisk, larvene på mjødurt og molte
Utbredelse: Europa.
Vanlig over det meste av Sør-Norge
Brenthis ino, Violetter Silberfalter 07.JPG

Engperlemorvinge (Brenthis ino) er en sommerfugl som tilhører gruppen perlemorvinger (Argynnini) i den store familien flikvinger (Nymphalidae). I motsetning til de fleste andre perlemorvinger lever artene i slekten Brenthis ikke på fioler, men på planter i rosefamilien (Rosaceae) og erteblomstfamilien (Fabaceae). Engperlemorvingens larver lever først og fremst på mjødurt (Filipendula ulmaria), i den nordligste delen av artens utbredelse av og til også på molte (Rubus chaemamorus).

Utseende[rediger | rediger kilde]

En middelsstor sommerfugl (vingespenn 32 – 40 mm), utseendet er typisk for gruppen perlemorvinger. Den ligner sterkt på artene i den artsrike slekten Boloria, men mønsteret på balvingenes underside er noe annerledes, i tillegg er forvingene litt bredere enn hos Boloria-artene. Hodet er forholdsvis stort og bredt med store fasettøyne, antennene tydelig mer enn halvparten så lange som forvingene, ytterst med en ganske stor antenneklubbe. Bakvingenes underside har et bredt, bølgete, beige tverrbånd kantet med brunt i den innerste tredjedelen, utenfor dette med et par små, brunkantede øyeflekker, men uten antydning til nettmønster eller metalliske flekker. Larvene er gulbrune med gule rygg- og sidestriper, kledt med forgrenede torner som er gule med svarte spisser.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Larvene lever først og fremst på mjødurt, men kan også finnes på bringebær og molte. Sommerfuglen flyr i juni-juli.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten finnes i Mellom- og Nord-Europa, og østover til Japan. I Norge er den vanlig på Østlandet og Sørlandet, den forekommer også i indre Møre og Romsdal og er funnet på Dovrefjell.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]