Leddyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leddyr
Havedderkopp (Pycnogonida)
Havedderkopp (Pycnogonida)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Arthropoda
Latreille, 1829
Norsk(e) navn: leddyr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Gruppe: Protostomier
Gruppe: Ecdysozoa
Antall arter: 1 000 000
Habitat: marint, limnisk, terrestrisk og parasittisk
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:

Leddyr utgjør med sine mer enn 1 million kjente arter, omlag 80 % av alle dyrearter på jorda. I tillegg antas det at det finnes flere millioner uoppdagede arter av leddyr. Leddyrene har inntatt nær sagt alle biotoper på orda, inklusive havet. De mest kjente leddyrgruppene er insekter, edderkoppdyr og krepsdyr. De mest tallrike gruppene er henholdsvis insekter på land, og krepsdyr i vann.[1]

Fellestrekk[rediger | rediger kilde]

Det mest fremtredende fellestrekket for de egentlige leddyrene er at de er bilateralt symmetriske, og at hele kroppen inkludert beina og øynene er dekket med et ytre skjelett av stive skjelettplater. Derfor må både kroppen som helhet og beina være leddet, dvs. at det må finnes bevegelige områder mellom skjelettplatene, for at dyret skal kunne bevege seg. Lemmene beveges ved hjelp av indre muskler, og beskyttelsen fra skjelettet gjør at dyrene kan være svært aktive.

Skjelettplatene kalles ofte kutikulaen, et ytre skjelett eller et hudskjelett. Leddyrenes kutikula er primært dannet av kitin, som i ren form er meget mykt. For å oppnå bærende styrke er kutikulaen i mer eller mindre grad sklerotisert (hardhetsgrad). Den kan være innleiret med mineralsalter for å gi det økt styrke. Hos gruppa Ichneumonoidea blant årevingene er det til og med påvist at kutikulaen er forsterket med metallene sink og mangan i kjevene og eggleggingsrøret. I motsetning til virveldyrenes indre skjelett, eller strukturer som hår og fjær, så er ikke leddyrenes ytre skjelett laget av celler, men at celleprodukter. Det ytre skjellettet er dermed biologisk sett ikke-levende.[2]

Noen av kroppens ledd ble i stamarten «sammenfattet» til større kroppsavsnitt (såkalte tagmata). Dette var opprinnelig hode (cephalon eller caput) og resten av kroppen. I mange delgrupper oppstår ytterligere tagmata, som hos insekter, som har tre tagmata: hode, bryststykke og bakkropp. Noen av beina hos den opprinnelige stamarten brukes ikke lenger som gang- eller svømmebein: Det første (forhenværende) beinpar danner en antenne («følehorn») fremst på hodet, mens de neste beinpar bak, er blitt til munndeler. Munndelene blir i mange delgrupper videre spesialisert til under- og overkjever.

Utover antennen har hodet et par fasettøyne samt to ytterligere par med mindre, såkalte medianøyne. Disse mangler i noen av gruppene, men har i så fall gått tapt eller blitt forenklet.

Enkelte forskere inkluderer leddyrenes nermeste slektninger (bjørnedyrene og fløyelsdyrene), og skiller da mellom leddyr i vid forstand (Arthropoda eller Panarthropoda) og egentlige leddyr (Euarthropoda eller Arthropoda).[3] Bjørnedyr og fløyelsdyr mangler imidlertid de typsiek leddelte beina som kjennetegner leddyrene og den del andre trekk, og regnes vanligvis ikke med i leddyrene.

Orientering[rediger | rediger kilde]

Leddyr orienterer seg ved hjelp av lys. Leddyrene er utstyrt med fotoreseptorceller som ofte er plassert i eller ved fasettøynene. Øynene er sensitive til bølgelengder fra UV-lys til rødt lys, og registrerer også polarisert lys. Fotoreseptorene er i stand til å skille mellom lys som kommer direkte fra lyskilden, lys som er reflektert fra andre objekter og lys som skinner gjennom et materiale (for eksempel blader).

På denne måten kan insektene orientere seg etter farge, form, mønster og bevegelse. Enkelte insektlarver (som forskjellige sommerfugler og møll) er sensitive for UV-stråler, blått og grønt lys, og bruker disse egenskapene til å finne frem til skjulte områder under blader hvor de kan forpuppe seg i fred for omverdenen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Castro-Huber, Marine Biology, fjerde utgave, McGraw Hill 2003, side 135.
  2. ^ Castro-Huber, Marine Biology, fjerde utgave, McGraw Hill 2003, side 135.
  3. ^ Nielsen, C. (2001), Animal Evolution: Interrelationships of the Living Phyla (2nd utgave), Oxford University Press, ss. 194–196, ISBN 978-0-19-850681-2, http://books.google.com/?id=UmCg6c0HkqMC&pg=PA194&lpg=PA194&dq=nielsen+panarthropoda+euarthropoda 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Arthropoda – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Arthropoda – detaljert artsinformasjon