Prompepute

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En prompepute som venter på sitt neste offer.

En prompepute er et redskap som benyttes til narrestreker, og redskapet slår spesielt an blant de som har en såkalt flatulenshumor, som er en del av humorkategorien «barnehagehumor». Objektet er en form for pute som virker på en slik måte at når noe av større vekt trykkes ned på den, lager den en lyd som imiterer en promp, derav navnet «prompepute».

Bruk[rediger | rediger kilde]

Luksusutgaven som sparer pusten din ved at luften fylles av seg selv.
  • En ordinær prompepute (øverste bilde) er laget av to gummiflater som man manuelt må fylle med luft før den kan benyttes.
  • Luksusutgaven (nederste bilde) inneholder skumgummi, og med et lite hull på en av flatene fylles puten automatisk med luft.

Når puten er klar legger man den på en plass (helst skjult) der en person kommer til å sette seg. Når «offeret» setter seg vil luften trykkes ut av den lille «trakten» slik at puten lager en prompelignende lyd. Dermed vil det virke som om personen som satte seg ned på puten slapp en fjert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den romerske keiseren Elagabalus, også kjent som Heliogabalus, var kjent for å ta i bruk en prototype av en prompepute på mange av sine middagstilstelninger,[1][2], men den moderne versjonen vi kjenner i dag ble oppfunnet på nytt på 1920-tallet av JEM Rubber Co. i Toronto, Canada, av ansatte som eksperimenterte med rester av gummistykker.[3] Eieren av firmaet kontaktet dansken Samuel Sorenson Adams som var oppfinner av mange narrestrekleker (S.S. Adams Co.), med sin nye oppfinnelse. Adams sa at produktet var «for vulgært» og aldri kom til å slå an. JEM Rubber tilbød ideen til Johnson Smith Company som solgte produktet med stor suksess. S.S. Adams Co. produserte senere sin egen variant som ble kalt «Razzberry Cushion».[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ball, Warwick (2001). Rome in the East: the transformation of an empire (engelsk). London New York: Routledge. s. 412. ISBN 0-415-24357-2. Besøkt 7. desember 2011. 
  2. ^ Icks, Martjin (15. september 2011). «The Crimes of Elagabalus». Literary Review. Besøkt 7. desember 2011. 
  3. ^ a b Stan Timm; Mardi Timm (31. mars 2008). «Whoopee Cushion got first airing here». Toronto Star (engelsk). Arkivert fra originalen 23. juni 2013. Besøkt 17. august 2019.