Historia Augusta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Historia Augusta er en senromersk samling med biografierlatin av romerske keisere, deres juniorkolleger og usurpatorer (tronranere) i perioden fra 117 til 284. Den presenterer seg selv som en sammenstilling av verker fra seks forskjellige forfattere (kollektiv kjent som Scriptores Historiae Augustae), skrevet i regjeringstidene til Diokletian og Konstantin den store, men det virkelige forfatterskapet til verket, dets faktiske datering og dens hensikt, har lenge vært gjenstand for akademisk debatt.

Som en sensasjonalistisk samling av keiserbiografier avviste den kjente engelske historikeren Edward Gibbon verket med forakt; «denne stakkarslige biografer» og «en meget unøyaktig skribent»,[1] men unnlot likevel ikke å bruke den. De største problemene er de kildene som er benyttet, og hvor mye av innholdet som er ren diktning. Til tross for disse spørsmålene, er det den eneste sammenhengende redegjørelse for mye av dens periode og er således jevnlig evaluert på nytt og nytt ettersom moderne historikere er ikke villig til å oppgi en såpass unik kilde til mulig informasjon, til tross for det en er åpenbart upålitelig på mange nivåer.[2]

Tittel og omfang[rediger | rediger kilde]

Tittelen på verket ble gitt av Isaac Casaubon som framstilte en kritisk utgave i 1603 (sammen med Claudius Salmasius). Han arbeidet fra en kompleks manuskripttradisjon med et antall ulike versjoner.[3] Hvor omfattende verket var sirkulert og lest i senantikken er ikke mulig å vite, men omfattende sitater fra det er funnet i tekster til forfattere fra 500- til 800-tallet, og de fremste manuskripter er også datert til 800- eller 900-tallet.[4] Editio princeps, den første trykte utgaven, skjedde i Milano i 1475. De seks forfatterne – «Aelius Spartianus», «Iulius Capitolinus», «Vulcacius Gallicanus», «Aelius Lampridius», «Trebellius Pollio», og «Flavius Vopiscus (fra Siracusa)» – dedikerte deres biografier til Diocletian, Konstantin og en rekke private personer, og således skrev de alle tilsynelatende en gang på slutten av 200- og tidlig på 300-tallet.

Biografiene omhandler keiserne fra Hadrian til Carinus og Numerianus. En seksjon dekker regjeringstidene til Filip Araberen, Decius, Gallus, Aemilianus. Men slutten av styret til Valerianus mangler i alle versjoner av manuskripter, og det har blitt argumentert at biografiene til Nerva og Trajan har gått tapt fra begynnelsen av manuskriptet. Det kan antyde at sammenstilningen kan ha vært en direkte fortsettelse av Svetons historieverk. Det har også blitt teoretisert at lacuna (manglende seksjon i et manuskript) kan faktisk ha vært et bevist litterært grep av forfatteren/forfatterne for således unngå arbeidet med å dekke keisere som det kan ha vært lite kildemateriale å sitere fra.[5]

Til tross for at hele bøker (deler) er viet kortvarige eller i en del tilfeller ikkeeksisterende usurpatorer, er det ingen uavhengige biografier for keiser Quintillus og Florianus, som kun er kortvarig bemerket mot slutten av biografiene til deres respektive forgjengere, Claudius Gothicus og Tacitus. Rundt 300 år etter Casaubons utgave, selv om mye av Historia Augusta ble behandlet med stor skepsis, ble det likevel benyttet som en autentisk kilde, faktisk også av Edward Gibbon i første bind av Romerrikets nedgang og fall (1776).[6] «I moderne tid leser de fleste forskere verket som et stykke med bevisst mystifikasjon, skrevet langt senere enn dens påståtte dato, imidlertid, det fundamentalistiske synet har fortsatt stor støtte. (...) Historia Augusta er også, beklageligvis, hovedkilden for et århundre av romersk historie. Histoikerne er nødt il å bruke den, men kun med ekstrem varsomhet og forsiktighet.»[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, London: Penguin, s. 157-158
  2. ^ Breisach, Ernst (2007): Historiography: Ancient, Medieval, and Modern, 3. utg., Chicago: University of Chicago Press, s. 75.
  3. ^ Magie, David, Introduction til oversettelsen i Loeb Classical Library, s. xi.
  4. ^ Magie, David, s. xxiv-xxv.
  5. ^ Paschoud, François: «Historia Augusta», Oxford Bibliographies
  6. ^ Call for Comment: Invented Sources: «...uncritically, he accepted the information from the Historia Augusta, never realizing that this source was a hoax, never asking which sources were used by its author, never preferring that information to the Historia Augusta.»
  7. ^ Kenney, E. J.; Clausen, Wendell Vernon (1983): The Cambridge History of Classical Literature: Volume 2, Latin Literature, Part 5, The Later Principate, Cambridge University Press, ISBN 0521273714, s. 43, 45

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • En engelsk oversettelse av det fullstendige verket, ved David Magie, London & Harvard 1921, med latinsk på motstående side, er tilgjengelig i Loeb Classical Library. Delvis oversettelse av Anthony Birley som Lives of the Later Caesars er utgitt av Penguin.
  • Baynes, Norman H. (1926): The Historia Augusta. Its Date and Purpose, Oxford
  • Cameron, Alan (2011): The Last Pagans of Rome, Oxford
  • Momigliano, Arnaldo (1954): «An Unsolved Problem of Historical Forgery: The Scriptores Historiae Augustae» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 17 (1/2), s. 22-46. I JSTOR
  • Syme, Ronald (1968): Ammianus and the Historia Augusta, Oxford
  • Syme, Ronald (1971): Emperors and Biography, Oxford
  • Syme, Ronald (1983): Historia Augusta Papers, Oxford

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]