Etruskere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Artikkelen inngår i serien om

Italias historie

Colosseum
Epoker

Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia

Romerriket
Kongedømmet · Republikken · Keiserriket

Senantikken og middelalderen

Renessansen

De italienske kriger

Under fremmed dominans

Italias samling

Monarkiet og første verdenskrig

Fascismen og andre verdenskrig

Republikken

Etruskerne var et kulturfolk i antikkens Italia og Korsika fra 700-tallet f.Kr. De holdt til i Etruria (det nåværende Toscana og det nordlige Latium). Roma var i starten så påvirket av etruskere at fastlandsgrekerne i lang tid var usikre på om Roma var en gresk eller etruskisk by.[1] Etruskernes kultur fikk med Romerrikets utbredelse stor innflytelse på ettertiden. Antikkens romere kalte dem etrusci eller tusci,[2] og dette romerske navnet er opprinnelsen til stedsnavnene Toscana og Etruria. Den attisk greske betegnelsen var Τυρρήνιοι (Tyrrhēnioi) hvorfra latin tok navnene tyrrhēni (etruskere), Tyrrhēnia (Etruria) og Tyrrhēnum mare (Tyrrenhavet eller Det tyrrenske hav, italiensk Mar Tirreno).[3] Etruskerne selv kalte seg rasenna, en avledning av rasna eller raśna.[4]

Etruskernes sivilisasjon regnes fra perioden til de tidligste etruskiske inskripsjonene, rundt 700 f.Kr., og fram til assimilasjonen inn i den romerske republikk på slutten av 300-tallet f.Kr.[5] Etruskisk sivilisasjon ble på 600-tallet f.Kr. sterkt påvirket av greske handelsmenn og greske naboer i Magna Græcia.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske sivilisasjon og de tolv byers forbund, Dodecapoli.

Folkegruppen snakket et ikke-indoeuropeisk språk som er gått tapt, selv om det kjennes fra mer enn 10.000 inskripsjoner.[6] Genetiske studier de senere årene støtter Herodots versjon om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia.[7] Det er blitt avdekket at befolkningen på steder i Toscana som er kjent for sin etruskiske historie har en høy forekomst av et bestemt gen som ellers bare finnes hos befolkningen i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Videre støttes teorien av tilsvarende genetiske funn hos kveg fra Toscana, som viser seg å ha et mitokondrielt DNA som bare finnes hos kveg i Midtøsten.[8]

Etruskerne anla en rekke bystater,[9] spesielt kjent er Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetulonia, Populonia, Pisa, Fiesole og Volterra. Etruskiske byer organiserte seg i Dodecapolis, de tolv byers forbund.

Roma lå like inntil etruskisk område, siden Tiberen markerte grensen mellom de to folkeslagene.[10][11] I sin første tid ble romerne styrt av en rekke etruskiske konger, og ifølge Strabo var den romerske fasces opprinnelig et etruskisk maktsymbol.[12]

En etruskisk musiker. Fra en grav i Tarquinia.

Villanovakulturen ble på 600-tallet f.Kr. påvirket av greske handelsmenn og greske naboer under ekspansjonen fra Magna Græcia, med anleggelsen av greske kolonier som Syrakus og Cumae i Sør-Italia. I nord hadde etruskerne etablert seg ved villanovaenes gamle senter Bologna, og brutt igjennom til Podalen, grunnlagt byen Marzabotto, og satt opp handelsstasjoner på adriaterhavskysten i Rimini for handel med Istria. Etruskerne var splittet mellom sin beundring for gresk kultur, og frykt for grekernes hensikter. Mens de hadde et godt forhold til fastlandsgrekerne, var forholdet til Magna Græcia anspent med tidvis voldelige sammenstøt.[13]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Villanovakulturen var en jernalderkultur i sentrale og nordlige Italia, som markerte seg med kremasjonsgraver, og varte fra rundt 1100 f.Kr. til rundt 700 f.Kr. da etruskerne kom østfra.[14] Fra rundt 550 f.Kr. skjedde store endringer med Po-sletten, som tidligere inneholdt skoger og våtmark, plaget av stadig flom. Drenering, regulering og vanningskanaler ble anlagt, og skogene avløst av jordbruksland. Fjellene i Etruria er Appenninerhalvøyas eneste område med noen større mineralrikdom, og ble utnyttet både i bronse- og jernalderen. Tilgangen på ved muliggjorde en høy produksjon av metaller, der en britisk forsker anslår at det årlig ble drevet ut og smeltet 10–12 000 tonn malm på Elba og fastlandet over en periode på 400 år (beregnet ut fra mengden slagg).

Etruskernes velstand var basert på området kalt Colline Metalliferi (= metallbærende åser), der det fantes rike årer med sølvholdig bly, kobber og tinn. Det pussige er at mens dette området lå i nord, i Etruria, lå etruskernes tre viktigste byer i sør - Tarquinii, Vulci og Caere. Tarquinii vokste til en storby med over 100.000 innbyggere, og ble etruskernes handelsmessige sentrum.[15] Med flere jernredskaper ble jordbruket etter hvert effektivisert, og Po-sletten ble etter hvert Italias kornkammer. Åsene rundt lå til rette for husdyrhold og etter hvert vindyrking, og ga etruskerne rikt tilfang på topper der en kunne anlegge byer.

Det vestlige Middelhavet år 509 f.Kr., preget av tre stormakter: Etruskerne, grekerne og karthagerne, foruten den kommende stormakt Roma.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mange etruskiske konger kjennes ved navn, men deres regimer ligger i historiens mørke, selv om etruskiske tradisjoner - byplanlegging og religiøse skikker - holdt seg levende blant romerne. Skriftlige kilder til etruskernes historie stammer fra greske og romerske forfattere. Selv om mer enn ti tusen inskripsjoner på etruskisk er bevart,[16] der det hovedsakelig trekkes ut informasjon av sosiologisk art, har etruskerne selv ikke etterlatt seg noen skriftlig historie.

Det er likevel nokså klart at litteraturen deres har vært ganske omfattende. Censorinus[17] omtaler Etrurias annaler, og i den sene romerske republikk og det tidligere keiserdømmet sendte romersk overklasse sine sønner på etruskisk skole som et ledd i utdannelsen. Den må ha omfattet disciplina etrusca (spådomskunst og kunnskap om varsler), men såpass også av Etrurias historie var bevart i skriftlig form til langt inn i keiserdømmets tid, at keiser Claudius kunne skrive et verk på tyve bind (skriftruller) om den.[18]

Den etruskiske sivilisasjon blomstret og ekspanderte både sørover og nordover i sin vekstperiode. Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, skaffet rikdom og innflytelse på Appenninerhalvøya og Middelhavetvestlige deler. Kvinner gikk i plissert tunika, menn i en kort tunika, om vinteren supplert med en varm kappe kalt tebennos, som minnet om romernes toga. Opprinnelig hadde etruskerne langt hår og skjegg, men rundt 500 f.Kr. tok mennene til å klippe håret kort og gå glattbarbert. Også kvinnene gikk over til kort hår med krøllet pannelugg. Veggmalerier i gravkamrene deres gjenspeiler livsglede og et likestilt samvær mellom kjønnene, muntre gjestebud og underholdning med fløytespillere. Aristoteles skrev foraktelig om etruskerne at de «fører krig, knar deig og pryler slavene sine akkompagnert av fløyter».[19] Etruskisk samfunn var sterkt lagdelt, og kjøpmenn, arbeidere og slaver var låst i sine klasser, motsatt Hellas og Romerriket der frigitte slaver kunne gjøre karriere.[20]

Fra grekerne overtok etruskerne skikken med idrettsleker ved begravelser.[21] Etruskerne gledet seg også over klovner og leken truia, der rytteregalopperende hester forsøkte å finne vei gjennom labyrinter. De arrangerte boksekamper, bryting, stavsprang og veddeløp. Men lekene deres ved begravelser var langt dystrere enn hos grekerne. De arrangerte tvekamp mellom slaver, eller mellom en kamphund og en mann bevæpnet med en kølle, men med en sekk over hodet. Disse gravritualene overtok romerne og videreutviklet dem til de uhyggelige gladiatorkampene.[22] Etruskerne mente også at avdøde ville trenge en reserve av menneskeblod for å sikre sin fortsatte eksistens i det hinsidige. Det er uvisst om det utelukkende var slaver som ble ofret i slike sammenhenger. Også denne praksisen overtok romerne, men erstattet kjapt menneskeblodet med blod fra offerdyr.[23]

Etruskiske interesser kolliderte med grekernes, særlig fra 500-tallet f.Kr. da greske kolonier ble dannet på sørkysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Det fikk etruskerne til å gå i allianse med karthagerne.

Slaget ved Alalia (i dag Aléria) på Korsika, ca. 540 f.Kr. førte til at karthagerne fikk økt innflytelse og makt i det vestlige middelhavsområdet på bekostning av både grekere og etruskere.

Slaget ved Alalia kjennes kun fra greske kilder som hevder at grekerne seiret; men disse oppga snart etter sine besittelser på Korsika, i motsetning til etruskerne som anla kolonien Victoria.[24]

Men de trakk seg gradvis tilbake til det nordlige Tyrrenhavet og gjorde seg stadig mindre gjeldende. Deres innflytelse over andre italienske byer ble også svekket, etter hvert som Latium og Campania ble tatt over av romerne, en fremvoksende stormakt på etruskisk område. Nordfra presset gallere inn i Podalen samtidig som Roma begynte å ekspandere.

Den etruskiske hæren hadde vært unik med sine stridsvogner trukket av hester, stridsøkser og lanser av bronse, et infanteri som ble forbildet for romernes legioner med hjelmer, skjold og benskinner av bronse. Nå ble dette snudd mot etruskerne selv.[25]

Romernes erobring av Veji i 396 f.Kr. innvarslet etruskernes undergang, og gravkamrenes hittil livsglade gjestebudsscener ble utover 300-tallet f.Kr. avløst av bilder av underjordiske demoner og ødeleggelser.[26] Rundt 250 f.Kr. måtte etruskerne gi tapt overfor den romerske overmakten.[27]

Etruskisk liv og kultur[rediger | rediger kilde]

Språk[rediger | rediger kilde]

Hodet til en etruskisk kriger benyttet som en cippus, gravmarkør, i necropolis (gravplass) Crocifisso del Tufo utenfor Orvieto.

Kunnskap om etruskisk språk er fortsatt langt fra fullstendig. Det er enighet om at etruskerne ikke snakket et indoeuropeisk språk; det er konsensus for at etruskisk er beslektet kun med tyrsenske språk, som heller ikke er direkte beslektet med noen annen kjent språkgruppe. Siden den tyske språkforskeren Helmut Rix (1998) er det gjennomgående akseptert at de tyrsenske språkgruppene raetisk og lemnisk var beslektet med etruskisk.[28]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det navn som etruskerne selv benyttet om seg selv er rasenna. Det var en avledning av rasna eller raśna. Det eksisterer ingen etymologi for rasna.

Etymologi for tusci er basert på en frase i den tredje (av syv) Iguvine-tavler fra 200-tallet f.Kr. og som er en betydelig kilde for umbrisk språk.[29] Frasen turskum ... nomen, «det tuskiske navn», fra hvor roten *tursci kan bli rekonstruert.[30] En metatese og epentese (innskudd av en lyd i et ord) produserer E-trus-ci.[31] En hypotese er at *turs- sammen med latinske turris, «tårn», kommer fra greske τύρσις, «tårn». Tusci i flertall var derfor «folket som bygget tårn».[32] eller «tårnbyggerne»[33] Denne ærverdige etymologien er minst like gammel som Dionysios fra Halikarnassos som sa «Og der er ingen grunn til hvorfor grekerne ikke skulle ha kalt dem ved navn, både fra deres liv i tårn og fra navnet til en av deres herskere».[34]

Forfatterne Bonfante[35] har spekulert i om etruskiske hus så ut som tårn for enkle latinere. Det er riktig at etruskere foretrakk å bygge byer på høyder forsterket med murer. På den annen side, om navnet i Tyrrenhavet kommer fra angripende sjøfolk eller av senere innvandrere (se nedenfor) kan det like gjerne være knyttet til navnet Troja, i dette tilfellet byen med tårnene.

Etruskernes tro på etterlivet kommer til uttrykk i deres gravskulpturer.

Religion[rediger | rediger kilde]

Etruskerne fikk angivelig sin religion overlevert fra en ånd i et barns skikkelse, kalt Tages, som steg opp av en plogfure. Etruskiske prestekonger, lucomones, kom til i en fart og sørget for å skrive ned det ånden åpenbarte før den sank tilbake i plogfuren.[36] Disse «tagetiske bøker» - oppkalt etter ånden - kan være blant de «hedenske verker» som ble oppbevart i Apollons tempel på Palatinhøyden, og som Flavius Stilicho sørget for å brenne under keiser Honorius.[37]

Etruskerne dyrket en rekke guddommer av det lokale slaget: Catha og Usil, solen; Tivr, månen; Selvans var en skogsgud; Turan var kjærlighetsgudinne; Laran var krigsgud; Leinth, gudinne for døden; Maris; Thalna; Turms; og den øyensynlig populære Fufluns som knyttes til byen Populonia, og kanskje også var populus Romanus, en folkets gud.

Over disse mindre guddommene hersket høyere guder med paralleller i det indoeuropeiske trossystemet: Tin eller Tinia tilsvarte Jupiter; Uni, hans hustru, tilsvarte Juno; Cel tilsvarte Ceres. I tillegg ble greske guder tatt inn i det etruskiske systemet: Artume (Artemis), Menrva (Minerva) og Pacha (Bacchus). Homers heroer opptrer i stor utstrekning i etruskiske kunstmotiver.

Levningene av en etruskisk gravlund i San Cerbone, Toscana.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Etruskerne påvirket romersk og italiensk arkitektur, som videreformidlet den etruskiske arven til hele den vestlige sivilisasjon. Romerriket videreførte etruskernes arkitektoniske prinsipper som muligens ikke hadde annet opphav enn etruskerne, men fra dem inngikk i den romerske sivilisasjon.

En del forskere ser også på urartisk kunst, arkitektur, språk og generelle kulturspor i det østlige Anatolia som beslektet med etruskernes kultur på Appenninerhalvøya.[38]

Kunst[rediger | rediger kilde]

Detaljer fra fronten av en etruskisk stridsvogn.

Etruskisk kunst var figurativ og spesielt framtredende er figurative og dekorerte skulpturer i terrakotta og bronse, men framfor alt liggende skikkelser i naturlig størrelse på sarkofager eller i templer, og støpt i bronse. Veggmalerier (gravfreskoer) var en dyrket kunstart, men også metallarbeid som graverte bronsespeil. Gravfunn viser at de til fulle behersket både bronsestøpning, samt gull- og sølvsmedkunst. Dekoren var dels relieff, dels risset – og noe av gullet er trukket til tråder som var flettet, en type filigran.

Romernes erobring av Veji i 396 f.Kr. innvarslet etruskernes undergang, og gravkamrenes hittil livsglade gjestebudsscener ble utover 300-tallet f.Kr. avløst av bilder av underjordiske demoner og ødeleggelser.[39]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Med unntak av Liber Linteus er bare inskripsjoner bevart av etruskisk opprinnelse. Inskripsjonene er hovedsakelig gravtekster, i en skrift beslektet med det primitive greske euboianske alfabetet.[40] Etruskisk litteratur, som eksistensen av religiøs og historisk litteratur og drama, er bevitnet kun i referanser hos senere romerske forfattere.

Etruskisk skrift ble lest fra høyre og mot venstre.

Liber Linteus med 1.330 ord er den eneste bevarte lengre tekst, skrevet på lin som tilfeldigvis er bevart fordi kledet ble benyttet som svøp rundt en mumie i Ptolemeerdynastiets Egypt. Mumien og manuskriptet blir i dag oppbevart i et nedfryst rom i Zagrebs arkeologiske museum, Serbia. Det tyske navnet for Zagreb er Agram, derav også bokens mer sjeldne navn Liber Agramensis (Agramboken). Teksten er for det meste uoversatt fordi vi mangler kunnskap om etruskisk språk, skjønt de ord som kan forstås, tyder på at det er en rituell kalender.

Teater[rediger | rediger kilde]

Drama og teater er det kun latinske referanser som er igjen for dette området av etruskisk kultur. Et ord som kanskje er symbolsk for etruskisk teater er φersu (latin persona, norsk person, individ eller skikkelse i litterært verk). Dette ordet, blant andre, har blitt videreført i latin.

Musikk[rediger | rediger kilde]

De instrumenter som kan bli sett i etruskiske freskoer og basrelieffer (relieff hvor figurene er svakt opphøyde) er hovedsakelig ulike typer av fløyter, som det antikke treblåseinstrumentet plagiaulos, tilsvarende fløytene til Pan eller Syrinx, alabastfløyte og den berømte dobbeltfløyte, akkompagnert av perkusjonsinstrumenter som tintinnabulum, pauke og crotaler (antikke cymbaler) og senere av strengeinstrumenter som lyre og kithara.

Romas arv[rediger | rediger kilde]

Den etruskiske bronseulven, selve symbolet på Romas tilblivelse.

De forskere som hevder at det var en italisk grunnleggelse av Roma, deretter fulgt av en etruskisk invasjon, de snakker typisk nok om en etruskisk «påvirkning» av den romerske kultur, hvilket betyr at kulturelle objekter ble overtatt av Roma fra det nærliggende naboskapet Etruria. Det rådende synet på denne vurderingen i dag er at Roma ble grunnlagt av italikere og de to folkene gikk senere opp i og ble blandet med hverandre.

Det viktigste kriteriet for å avgjøre om et objekt har sin opprinnelse i Roma og kom ved etruskisk innflytelse, eller var blitt overlevert og overtatt av romerne fra etruskerne, er dato. Mange, om ikke alle, av de etruskiske byene er eldre enn Roma. Et andre kriterium er de antikke kildenes egne påstander. De forteller oss rett ut at bestemte institusjoner og skikker kom fra etruskerne.[41]

Spørsmålet om grunnleggerne[rediger | rediger kilde]

I år 390 f.Kr. ble byen Roma angrepet av gallere, og som et resultat mistet byen mange, skjønt ikke alle, av sine tidligere opptegnelser. Av den grunn er kunnskapen om Romas forhistorie mindre sikker enn kunnskapen om den senere historie, men likevel er det nok gjenværende materiale til å gi ettertiden et godt bilde av byens utvikling og dens institusjoner.

Senere historie forteller at noen etruskere levde i Tuscus vicus — «det etruskiske kvartalet» — og at det var en etruskisk kongerekke (skjønt to av dem nedstammet fra en greker, Demaratus korinteren) som etterfulgte konger av latinsk og sabinisk opprinnelse. Historikere med etruskere som spesiale vil argumentere for at dette, sammen med bevis for institusjoner, religiøse elementer og andre kulturelle elementer, beviser at Roma ble grunnlagt av italikere. Det riktige bildet er langt mer komplisert, ikke minst på grunn av at de etruskiske byene var atskilte enheter som aldri kom sammen for å danne en enhetlig etruskisk stat. Videre var det sterke latinske og italiske elementer i den romerske kultur, og senere feiret romerne med stolthet disse tallrike «flerkulturelle» påvirkningene av byen.

Romas grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Etruskisk by med murer (Civita di Bagnoregio).

Tiberen markerte grensen mellom Etruria og romersk område.[42][43]

Etruskisk byplanlegging ble videreført av romerne. Presteskapet fant en passende dato ved å studere fuglenes flukt. Når datoen opprant, trakk en stut og en kvige en plog av gårde og trakk dermed opp den kommende bygrensen. Man løftet opp plogen der det passet med en byport.[44] Da Romulus og Remus grunnla Roma, gjorde de det ifølge romersk mytologi etter etruskisk skikk, ved først å trekke opp pomerium (se også Pons Sublicius).

Romas etruskiske navn var trolig Ruma, ut fra en etruskisk inskripsjon funnet i Vulci: Cneve Tarchunies Rumach, tolket som «Gnæus Tarquinius fra Roma»,[45] sammenholdt med at Tiberens gamle navn var Rumon.[46]umbrisk ville *Rūma bety «rennende vann», av *rūmōn (= elv, rennende vann) av den indoeuropeiske roten *reu (å flyte), og suffikset *-mo-.[47] Det bodde umbrere i traktene før etruskerne kom dit.[trenger referanse] Etruskerne skilte ikke mellom u og o, og kan ha overtatt navnet Ruma og omgjort det til det senere navnet Roma.[48]

Populus Romanus[rediger | rediger kilde]

Det var sagt at under Romulus og Numa Pompilius var folket blitt delt inn i tretti curiæ og tre stammer. Svært få etruskiske ord har gått inn i latin, men navnet på minst tre av stammene - ramnes og luceres- synes å ha vært etruskiske. De siste kongene som kan ha vært født til den etruskiske tittelen lucumo brukte regaliene (de kongelige verdighetssymboler) tradisjonelt ble tatt for å være av etruskisk opprinnelse: gullkronen, septeret, toga palmata (en egen lang kappe), sella curulis (tronen), og fremfor alt det viktigste maktsymbolet, fasces, et bunt med pinner eller kjepper rundt en dobbeltøks som opprinnelig ble båret av kongens liktor under opptog og seremonier. Tilfeldigheter har bevart en fasces: rester av en bronsestav og øks avdekket i en grav i Vetulonia. En avbildning av en tilsvarende gjenstand er identifisert på gravstelen til Avele Feluske, fremstilt som en kriger som bærer fasces.

Ordet populus opptrer også som en etruskisk guddom i Fufluns. Populus synes å bety at folk kom sammen i en militær samling, i motsetning til dagens italienske ord popolaccio (engelsk: populace, norsk: «almue»).

Etruskernes opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Reproduksjon av en 20 cm høy etruskisk statuett av hest, originalen er fra rundt år 600 f.Kr.

DNA-analyser viser at etruskerne innvandret fra steppene østpå. Genetisk var de beslektet med romerne.[49] Tacitus skal ha sitert Herodot som mente at etruskerne kom fra Lydia.[50] Ifølge sagnet var Lydia rammet av uår og for stor befolkning, slik at kongen sendte en av sine sønner ut i verden sammen med halvparten av innbyggerne på leting etter et bedre liv. De endte i Umbria, hvor de etter hvert ble kjent som etrurere.

Vergil, Ovid og Horatius delte Herodots syn på etruskerne som lydiere. Seneca skrev: Tuscos Asia sibivindicate (dvs. Asia hevder å være toskanernes far). Han brukte etruskerne som eksempel på at et helt folk hadde utvandret fra sitt hjemsted i Asia. Denne teorien om etruskernes opprinnelse fikk tilslutning fra et flertall av greske og romerske historikere, men ble avvist av Dionysios fra Halikarnassos som feilaktig tok etruskerne for å være innfødt befolkning.[51] Antikkens diskusjon om etruskernes opprinnelse ble gjenoppvekket på 1600-tallet.

Hypotesen om etnisk tilblivelse[rediger | rediger kilde]

Massimo Pallottino skilte mellom «opprinnelse» og «etnisk tilblivelse». Han syntes at spørsmålet om etruskernes opprinnelse var feil. Det riktige spørsmålet er hvor kulturen deres tok form. Siden spor etter etruskisk kultur bare finnes i Italia, er den også et produkt av italiensk jord, og hjemmehørende i Italia.[52]

Mannshode, detalj av en etruskisk sarkofag, Louvre.

Hypotesen om stedegen[rediger | rediger kilde]

Dionysios fra Halikarnassos skrev at «de som trolig kom sannheten nærmest, er de som erklærer at det folkeslaget ikke innvandret noe sted fra, men var landets egne innfødte, siden de utgjør et svært gammelt samfunn og ikke har noe felles med andre, hverken i språk eller levevis.»[53] Her fremmet Dionysios den stedegne teorien der etruskerne var av «jorden selv» og hadde bodd på stedet så lenge at de syntes som innfødte og derfor identiske med villanovakulturen. Men Dionysios tok feil. DNA-analyser viser at etruskerne innvandret fra steppene østpå. Genetisk var de beslektet med romerne.[54]

Hypotesen om innvandring fra Lydia[rediger | rediger kilde]

Herodot har nedtegnet legenden[55] om at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Dette er deres fortelling: Deres konge delte folket opp i to grupper, og lot dem trekke lodd slik at den ene gruppen skulle bli og den andre forlate landet; han var selv leder av de som trakk lodd og fikk bli der, men hans sønn Tyrrhenus var blant de som dro. [...] De kom til Umbria hvor de grunnla byer og har levd siden. De kaller seg ikke lenger for lydere, men tyrrhenianere etter navnet på kongens sønn som ledet dem dit.»

DNA-analyser bekrefter at etruskerne kom østfra. Genetisk var de beslektet med romerne.[56]

Hypotesen om havfolket[rediger | rediger kilde]

Strabo beskyldte etruskerne for å drive piratvirksomhet[57] og var blant de som knyttet dem til havfolkene som forårsaket flere oldtidskulturers sammenbrudd i bronsealderen. Men DNA-analyser viser at etruskerne nedstammet fra jordbrukere fra steppene østpå i yngre steinalder og bronsealder. Genetisk var de beslektet med romerne.[58]

Restene av et etruskisk tempel i Orvieto.

Genetisk bevis[rediger | rediger kilde]

En gruppe forskere på genetikk (arvelighetslære) fra Spania og Italia utførte de første genetiske studiene av oldtidens etruskere basert på mitokondrielt DNA (mtDNA) fra 80 beinprøver tatt fra graver som er datert fra 7. århundre til det 3. århundre f.Kr. i Etruria.[59] Denne studien fant ut at etruskerne synes å være mer i slekt med hverandre enn med den generelle befolkningen i dagens moderne Italia. Eller sagt på en annen måte: DNA-prøvene viste liten genetisk variasjon, hvilket tyder på at de var en enkeltpopulasjon, nedstammet fra felles opphav, snarere enn folk fra flere opphav som delte kultur. Nyere studier antyder en opprinnelse i Midtøsten.[60][61]

En tidligere studie har beregnet at gruppen besto av 150 000 til 200 000 kvinner.[62] Ved å fordele disse tallene på de 36 byene i de tre etruskiske forbundene får man et gjennomsnitt på 4 167 til 6 944 kvinner per samfunn. Ved å velge en antatt familiestørrelse på fire personer, får man en tilnærmet etruskisk befolkning på mellom 600 000 og 800 000 personer i rundt 36 samfunn med et gjennomsnitt på mellom 16 668 og 27 776 personer hver. Disse befolkningene er tilstrekkelig kompakte og nok urbane til å ha kunne oppnå alt det som man antar at etruskerne oppnådde.

Studiene viste at de områdene som de historiske etruskerne okkuperte delte en relativ høy konsentrasjon av y-haplogruppe G med folk i Anatolia, og folk i Kaukasus hvor disse haplogruppene var mest utbredt, spesielt blant de fra Ossetia og Georgia. Dette beviset er ikke spesifisert for en bestemt periode eller kalenderdato, og kan avspeile nærliggende befolkninger eller betydelige folkevandringer tilbake i steinalderen.

Den antatte spredningen kardialkeramikk-kulturen.

En annen italiensk forskningsgruppe har vist at mtDNA fra krøtter (Bos taurus) i moderne Toscana er forskjellig fra krøtter som er funnet andre steder i Italia, og selv i Europa som helhet.[63] Dette mtDNA er tilsvarende til det fra krøtter som er funnet i Midtøsten. Folkestammer som utvandret i oldtiden, tok vanligvis med seg sitt tamfe. Denne mtDNA-studien tyder på at iallfall noen med etruskiske etterkommere stammet fra Anatolia eller andre steder i Midtøsten. Imidlertid gir studien ingen holdepunktet til når de så gjorde. Det er også en mulighet for at den etruskiske sivilisasjon ble dannet lokalt med kontakter sjøvegen fra alle retninger i Middelhavet, og at genetisk tilstedeværelse kan ha vært der siden neolittisk tid - og at utbredelsen av de sjøfarende kardialkeramikk-kulturene hadde samme opprinnelse.

Arbeid med forhistorisk DNA er åpent for feilkilder. De fleste bein fra arkeologiske utgravninger har blitt skjødesløst behandlet, noe som fører til omfattende forurensning av moderne menneskelig DNA som kan dekke over spor forhistorisk DNA. Hans-Jürgen Bandelt ved universitetet i Hamburg skrev at DNA funnet i etruskiske bein, viste klare tegn til slike problemer.

Hovedgaten av den etruskiske akropolis og utsikt mot den senere festningsanlegget i Populonia i Toscana.

En annen studie av genetikeren Alberto Piazza fra universitetet i Torino knyttet etruskerne til Tyrkia. Forskningsgruppen sammenlignet DNA-sekvenser med de fra menn i dagens Tyrkia, nordlige Italia, den greske øya Limnos, de italienske øyene Sicilia og Sardinia, og fra sørlige Balkan. De fant ut at de genetiske sekvensene fra menn i Toscana varierte betydelig fra de menn i naboregioner i Italia, og at de fra menn fra de italienske byene Murlo og Volterra spesielt var mest nært beslektet med menn i Tyrkia. I Murlo spesielt var en genetisk variant delt med kun folk fra Tyrkia. Studien ble presentert ved Europeiske samfunn for menneskelig genetikk i Nice, Frankrike i 2008.[64]

Etruskiske byer[rediger | rediger kilde]

Det etruskiske forbundet bestod av tolv hovedbyer. Da etruskerne rundt 650 f.Kr. tok til å ekspandere, var disse erobringene trolig aksjoner foretatt av individuelle byer uten noen overordnet strategi. Mens greske bystater førte kriger mot hverandre, forekom aldri noen krig mellom etruskerne innbyrdes.[65] Etruskernes mange byer ble assimilert av italiske, romerske og galliske etniske grupper, men navnene er kjent fra inskripsjoner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 67), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
  2. ^ I henhold til Félix Gaffiots Dictionnaire Illustré Latin Français ble tusci benyttet av et flertall av forfatterne under den romerske republikken: Titus Livius, Cicero, Flaccus og andre. Et antall beslektete ord ble utviklet: Tuscia, Tusculanensis, etc. Dette var opplagt de mest benyttede ord for alt tilknyttet etruskerne. Etrusci og Etrūria ble benyttet mindre ofte, hovedsakelig av Cicero og Flaccus, og uten beslektete ord. Ifølge Online Etymological Dictionary dateres den engelske bruken av «etruskisk» fra 1706.
  3. ^ Gaffiot
  4. ^ Rasenna kommer fra Dionysios fra Halikarnassos, I.30.3. Det avledete formen, Rasna, er innskrift og omvendt. Emnet er dekket i Pallottino, side 133. Noen inskripsjoner som på cippus (pilarer) i Cortona har Raśna (uttales Rashna) som alternativ, slik det er beskrevet på Gabor Z. Bodroghys nettsted, The Palaeolinguistic Connection Arkivert 12. januar 2009 hos Wayback Machine., under «Origins» Arkivert 11. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  5. ^ Rix, Helmut (2008): «Etruscan» i: The Ancient Languages of Europe, red. Roger D. Woodard, Cambridge University Press, s. 141-164.
  6. ^ Etruskiske innskrifter
  7. ^ Cristiano Vernesi et al: The Etruscans: A Population-Genetic Study, The American Journal of Human Genetics, 2004 April; 74(4): 694–704, som finnes på nett, i the PubMed Central site.
  8. ^ M. Pellecchia et al: The mystery of Etruscan origins: novel clues from Bos taurus mitochondrial DNA, Proceedings of the Royal Society, februar 2007: [1] i the PubMed Central site.
  9. ^ Kart: The Mysteriousetruscans.com. Emnet er dekket i Freeman, sidene 562-565. Forbundet i nordlige Italia er nevnt hos Titus Livius, Bok V, Seksjon 33. Passasjen identifiserer også Raetii som en levning av de 12 byene «bortenfor Appenninene». Etruskerne i Campania (sørlige Italia) er nevnt (blant andre kilder) av Polybios (II.17). Hele emnet med fullstendige antikke kilder i fotnoter av George Dennis i hans introduksjon. I LacusCurtius-avskriften er referansene i Dennis' fotnoter knyttet til tekstene på engelsk eller latin; leseren kan også finne engelsk av noen av dem på WikiSource eller andre nettsteder på Internett. Ettersom arbeidet allerede har blitt gjort av Dennis og Thayer, blir det ikke gjentatt her.
  10. ^ [2] Tiberen som romernes grense mot Etruria
  11. ^ Michael M. Sage: The Republican Roman Army - Tiberen som romernes grense mot Etruria
  12. ^ Fasces
  13. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 65-66), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
  14. ^ John Hooper: «The enigma of Italy's ancient Etruscans is finally unravelled», The Guardian
  15. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 79)
  16. ^ Etruskiske innskrifter
  17. ^ Censoriunus' verker
  18. ^ Etruskerne i Romerriket
  19. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 90), Leo Hjortsøs oversettelse av Epic of Man, Kongressbiblioteket 62-20151
  20. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 89)
  21. ^ Menneskets saga (s. 108), Det Bestes forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7
  22. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 90-91)
  23. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 69-70), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
  24. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 88)
  25. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 89)
  26. ^ Menneskets saga (s. 109)
  27. ^ Mennesket gennem årtusinder (s. 93)
  28. ^ Mulig beslektede språk
  29. ^ Cui Bono? The Beneficiary Phrases of the Third Iguvine Table av Michael Weiss, og utgitt av Cornell University
  30. ^ Carl Darling Buck (1904): A Grammar of Oscan and Umbian, Boston: Gibb & Company, Introduction, tilgjengelig på nettet hos The Forumromanum.org.
  31. ^ Eric Partridge (1983): Origins, New York: Greenwich House, under «tower».
  32. ^ Forfatterne Bonfante (2003), side 51.
  33. ^ Partridge.
  34. ^ Bok I, Seksjon 30.
  35. ^ Bonfante 2002
  36. ^ Kristina P. Nielson: Tarchon Etruscus: Alter Aeneas
  37. ^ Etruskerne i Romerriket
  38. ^ Kurkjian, Vahan M.: A History of Armenia. S.19
  39. ^ Menneskets saga (s. 109), Det Bestes forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7
  40. ^ Etruscan alphabet, med ytterligere lenker
  41. ^ Lewin, Arthur: Rome before the romans, 24. februar 2002; Lysianassa: The Etruscan Influence on Rome[død lenke], 6. September 2009
  42. ^ [3] Tiberen som romernes grense mot Etruria
  43. ^ Michael M. Sage: The Republican Roman Army - Tiberen som romernes grense mot Etruria
  44. ^ Menneskets saga (s. 108), Det Bestes forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7
  45. ^ Francois-gravkammeret i Vulci
  46. ^ «Nam hoc est Tiberini fluminis proprium, adeo ut ab antiquis Rumon dictus sit, quasi ripas ruminans et exedens
  47. ^ Etruskisk uttale
  48. ^ Etruskisk uttale
  49. ^ Etruskernes opprinnelse, Sciencealert
  50. ^ Dionysios: Romersk historie, kap. 30
  51. ^ Etruskernes opprinnelse og italiensk nasjonalisme
  52. ^ Etruskernes opprinnelse og italiensk nasjonalisme
  53. ^ Dionysios: Romersk historie, kap. 30
  54. ^ Etruskernes opprinnelse, Sciencealert
  55. ^ Histories 1.94
  56. ^ Etruskernes opprinnelse, Sciencealert
  57. ^ Strabo om etruskerne som sjøfarere
  58. ^ Etruskernes opprinnelse, Sciencealert
  59. ^ Cristiano Vernesi & andre: «The Etruscans: A Population-Genetic Study», The American Journal of Human Genetics, 2004 April; 74(4): 694–704, utgitt på Internett hos The Etruscans: A Population-Genetic Study, PubMed Central.
  60. ^ DNA Boosts Herodotus’ Account of Etruscans as Migrants to Italy
  61. ^ Levende historie: Kom etruskerne fra Tyrkia?[død lenke]
  62. ^ Rasmussen T (2004): «Urbanisation in Etruria». I: Osborne R (red): Mediterranean urbanisation, 800–600 B.C. Oxford University Press, Oxford, UK.
  63. ^ M. Pellecchia og andre inkludert Luigi Luca Cavalli-Sforza: The mystery of Etruscan origins: novel clues from Bos taurus mitochondrial DNA, Proceedings of the Royal Society, Februar 2007, sammendrag tilgjengelig på nettet hos PubMed Central.
  64. ^ Thomas H. Maugh II (18. aug. 2008): «Genetic tests: Italians were from Turkey», The Los Angeles Times, s. A-6.
  65. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 63)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Antikke kilder:
Moderne kilder:
  • Barker, G.; T. Rasmussen (1998): The Etruscans. London: Blackwell.
  • Bloch, Raymond (1969): The ancient civilization of the Etruscans. New York: Cowles Book.
  • Bonfante, Larissa; et al. red. (1986). Etruscan Life and Afterlife: a Handbook of Etruscan Studies. Warminster: Aris and Phillips.
  • Bonfante, Larissa (1990): Etruscan. University of California Press. ISBN 0-520-07118-2.
  • Bonfante, G.; L. Bonfante (2002): The Etruscan Language. An Introduction. Manchester University Press.
  • Brendel (1995): Etruscan art. New Haven: Yale University Press.
  • Dennis, George (1848): The Cities and Cemeteries of Etruria. London: John Murray. Tilgjengelig Gazeteer ved Bill Thayers nettsted
  • Freeman, Edward Augustus (1893): History of Federal Government in Greece and Italy. London, New York: Macmillan and Co.

  • Greenidge, A. H. J. (2003): A History of Rome During the Later Republic and Early Principate.
  • de Grummond, Nancy & Erika Simon(red.) (2006). The Religion of the Etruscans. University of Texas Press. ISBN 0-292-70687-1.
  • Hampton, C. (1969): The Etruscans and the survival of Etruria. London: Victor Gollancz.
  • Haynes, S. (2000): Etruscan Civilization. Los Angeles: The J. Paul Getty Trust.
  • Maetzke, Guglielmo (1969): The Art of the Etruscans.
  • Macnamara, E. (1973): Everyday Life of the Etruscans. London: B. T. Batsford.
  • Massa, Aldo (1989): The Etruscans. Editions Minerva.
  • Pallottino, M. (1975): The Etruscans. London: Penguin Books.
  • Richardson, Emeline (1964): The Etruscans: Their Art and Civilization. Chicago: University of Chicago Press.
  • Roldán Hervás, José Manuel (2000): Historia de Roma. Salamanca: Ediciones Universidad de Salamanca.
  • Spivy, N.; S. Stoddart (1990): Etruscan Italy. London: Batsford.
  • Stillwell, Richard, red. (1976): Princeton Encyclopedia of Classical Sites.
  • Torelli, Mario, red. (2000): Gli Etruschi. Milan: Bompiani.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Generelle
Genetikk
Byer og funnsteder
Kunst