Hopp til innhold

Eva Kolstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eva Kolstad
FødtEva Severine Lundegaard Hartvig
6. mai 1918[1]Rediger på Wikidata
Halden (Smaalenenes amt)
Død26. mars 1999[1]Rediger på Wikidata (80 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseRevisor
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
St. Hallvard-medaljen (1976)
Likestillingsombud
1978–1988
Partileder i Venstre
1974–1976
ForgjengerHelge Rognlien
EtterfølgerHans Hammond Rossbach
Forbruker- og administrasjonsminister
1972–1973
ForgjengerInger Louise Valle
EtterfølgerOdd Sagør
Leder for Norsk Kvinnesaksforening
1956–1968
ForgjengerSigne Swensson
EtterfølgerClara Ottesen
Eva Kolstad på Commons

Eva Severine Lundegaard Kolstad (født Eva Severine Lundegaard Hartvig 6. mai 1918 i Halden, død 26. mars 1999) var en norsk Venstre-politiker og forkjemper for kvinnesaken. Hun var leder for Norsk Kvinnesaksforening, nestleder for FNs kvinnekommisjon, forbruker- og administrasjonsminister i Norge, leder for partiet Venstre og verdens første likestillingsombud.

Bakgrunn og yrke

Eva Severine Lundegaard Hartvig ble født i Halden, og var datter av lektor Christian Hartvig (1872–1932) og Otlu Petrea Lundegaard (1881–1942);[2] hun var etterkommer av eidsvollsmannen Teis Lundegaard, som var kjent som en frittalende mann uten særlig respekt for øvrighetspersoner.[3] Hun tok examen artium i 1937 og handelseksamen fra Oslo Handelsgymnas i 1938. Deretter arbeidet hun som lærer i bokholderi (regnskap) ved Norsk Korrespondanseskole 1938–1940 og var ansatt i Saxlunds revisjonskontor i Oslo 1940–1944. I 1944 etablerte hun egen revisjonsforretning i Oslo, tok revisoreksamen ved Revisorskolen i Oslo i 1945 som eneste kvinne blant hundre menn,[4] og ble en av landets første kvinnelige statsautoriserte revisorer i 1946.[5][2]

Hun giftet seg i 1942 med cand.jur. Ragnar Kolstad, som var generalsekretær i Norges Vernesamband og senere underdirektør i Justisdepartementet. Hennes svigerfar var tidligere statsminister Peder Kolstad.[6]

Arbeid for kvinners rettigheter

Kolstad startet sitt politiske engasjement i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og ble organisasjonens «mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden»; hun var «Norges fremste likestillingsforkjemper i etterkrigstiden og en av de store pionérene i likestillingskampen nasjonalt og internasjonalt».[7] Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale».[8] For den unge Kolstad ble daværende NKF-leder Margarete Bonnevie den store politiske inspiratoren.[9]

Hun ble medlem av NKF som 18-åring i 1936 og kom aktivt med i NKFs arbeid som styremedlem i organisasjonens største lokallag Oslo Kvinnesaksforening i 1946, da hun var 28 år gammel og nyutdannet revisor. Hun var deretter leder for lokallaget i to perioder (1950–1952 og 1954–1956), avbrutt av en periode som 2. nestleder i NKF på nasjonalt nivå (1952–1954). I 1955 omkom NKF-lederen Ingerid Gjøstein Resi i en flystyrt og bare et halvt år senere døde også etterfølgeren Marit Aarum; i 1956 ble den relativt unge Eva Kolstad valgt til ny leder for Norsk Kvinnesaksforening og satt i vervet i 12 år (1956–1968). Hun satt også i 22 år i sentralstyret i Norsk Kvinnesaksforening mellom 1948 og 1972 med et kort avbrudd 1968–70.[7]

Kolstad var aktivt engasjert i NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW), der hun var styremedlem 1949–1958 og 1961–1967 og leder for kommisjonen for sivile og politiske rettigheter 1973–1976.[6] IAW var historisk den viktigste internasjonale kvinnesaksorganisasjonen som kjempet for kvinners stemmerett, men orienterte seg i etterkrigstiden mer mot kvinners stilling i utviklingsland og var en av de første organisasjonene som fikk generell konsultativ status i FN og en dominerende deltager fra sivilsamfunnet i FNs likestillingsarbeid fra 1950-årene; gjennom den organisasjonen ble Kolstad godt kjent med FN-systemet. I 1968, samme år som hun gikk av som NKF-leder, ble hun valgt av FNs økonomiske og sosiale råd som medlem av FNs kvinnekommisjon som kandidat fremmet av regjeringene i de nordiske landene, og satt frem til 1975, som nestleder i 1970, 1972 og 1974. Som medlem av FNs kvinnekommisjon var hun med å forberede FNs kvinneår i 1975 og FNs kvinnekonvensjon som ble vedtatt i 1979. NKF var en sentral pådriver for opprettelsen av Likestillingsrådet, hvor hun var leder 1975–1978, da hun ble etterfulgt av Bjørg Schonhowd Leite, også fra NKF. Kolstad var også leder for arbeidsutvalget for Kvinneåret i Norge.[7]

I 1978 ble hun utnevnt til Norges (og verdens) første likestillingsombud, et embede som hadde blitt etablert som resultat av NKFs pådriverarbeid og som gjennom Kolstad og andre også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon.[7] Som nestleder hos likestillingsombudet hadde hun jurist Sigrun Hoel, som også ble leder for NKF.[7]

I 1947 ble Kolstad et av tre styremedlemmer i A/S Kvinnen og Tiden, utgiver av tidsskriftet Kvinnen og Tiden, sammen med de to redaktørene Henriette Bie Lorentzen og Kirsten Hansteen.[10] Hun var også med i redaksjonsrådet.

Tidligere NKF-leder og nestleder i Venstre Berit Kvæven beskrev Kolstad som «kvinnesakens nestor og bannerfører i mer enn 50 år».[4] Statsminister Gro Harlem Brundtland skrev i 1988 at «Eva Kolstad har gjort en stor samfunnsinnsats, både gjennom sin omfattende politiske virksomhet og spesielt gjennom et målbevisst engasjement for å bedre kvinners levekår. Hun var aktiv også i en tid hvor det var tungt og vanskelig å få gjennomslag for tanker om likhet og likeverd mellom kjønnene. Vi som er yngre har i stor grad nytt godt av den innsats Eva Kolstad og andre som kjempet sammen med henne gjorde.»[11]

Venstrepolitiker

Minneplakett om Kolstad utenfor Venstres Hus; skiltet har feil årstall

Parallellt med sitt arbeid i Norsk Kvinnesaksforening ble Kolstad i 1950-årene aktivt engasjert i politikk for Venstre. Kolstad ble vararepresentant i Oslo bystyre i 1955, var styremedlem i Oslo Venstre 1956–1964 og ble i 1958 innvalgt som vararepresentant nr. 1 for Oslo på Stortinget; hun møtte første gang på Stortinget i 1959, da hun holdt et innlegg mot samskatten. Kampen mot samskatten var en viktig sak for NKF i 1940- og 1950-årene, og NKF allierte seg med Venstre i dette arbeidet. Forslaget om å avskaffe samskatten ble fremmet av Venstres stortingsrepresentant for Oslo Helge Seip, men han meldte frafall slik at Kolstad, som da også var NKFs leder, fikk forsvare forslaget i Stortinget.[12] I to perioder som vararepresentant (1958–1961 og 1965–1969) møtte Kolstad samlet 81 dager på Stortinget. Hun var medlem av Oslo bystyre og formannskap for Venstre i årene 1960–1975.[5]

Hun var forbruker- og administrasjonsminister i Lars Korvalds regjering 1972–1973 og partileder i Venstre 1974–1976. Hun var Norges første kvinnelige partileder for et etablert parti.[13]

Blant sakene hun var opptatt av var sekstimersdagen, som hun mente både ville gi mer tid til barn og dermed muliggjøre reell likestilling, og også gi mer tid til samfunnsengasjement.[14]

Andre verv

Eva Kolstad var medlem av en lang rekke styrer, råd og utvalg.[5] Hun var styreleder i Statens teaterskole, medlem av Rasjonaliseringsrådet og Bankkommisjonen, styremedlem i Norsk Medisinaldepot og Dagbladet (1974–82), og medlem av representantskapet i Gjensidige (1963–82).[5]

Utmerkelser

Eva Kolstad mottok St. Hallvard-medaljen i 1976[15] og ble kommandør av St. Olavs Orden i 1983. Hun var æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, International Alliance of Women (1979), Unge Venstre (1982) og Venstre (1987). Hun ble i 2013 kåret av VG til en av de hundre viktigste kvinnene i Norgeshistorien, og kom på 31.-plass.[16]

Eva Kolstads gate i Oslo er oppkalt etter henne. Oslo Byes Vel satte i 2018 opp et blått skilt utenfor Venstres Hus, der Kolstad også hadde kontor i tiden som likestillingsombud; skiltet har imidlertid feil årstall.

Referanser

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Eva Lundegaard Kolstad, Norsk biografisk leksikon ID Eva_Kolstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Studentene fra 1937. Oslo: Bokkomiteen for studentene fra 1937. 1962. s. 196 og 295. 
  3. ^ Arendals Byes Historie. Arendal historielag. 1998. s. 56. ISBN 8291627037. 
  4. ^ a b «Eva Kolstad». Venstre. Besøkt 5. mars 2020. 
  5. ^ a b c d Biografi, Stortinget
  6. ^ a b Lønnå, Elisabeth (25. februar 2020). «Eva Kolstad». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 4. mars 2020. 
  7. ^ a b c d e Eva Kolstad. NKF.
  8. ^ Elisabeth Lønnå: «Eva Kolstad», Norsk biografisk leksikon
  9. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 87, ISBN 8205244952
  10. ^ Norsk Lysingsblad. 16. desember 1947. s. 2. 
  11. ^ Gunnar Bergby, Karin Bruzelius, Gerda Vislie, Brita Westergaard, red. (1988). Underveis: Festskrift til Eva Kolstad. Oslo: Aventura. ISBN 8258805045. 
  12. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 165, ISBN 8205244952
  13. ^ Berit Ås ble i 1973 leder for det nystartede småpartiet Demokratiske Sosialister (AIK)
  14. ^ Fra vår historie: Eva Kolstad, Norsk Kvinnesaksforening
  15. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  16. ^ http://www.vg.no/spesial/2013/norske_kvinner/index.php?filter=0&sort=0&profile=31

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eva_Kolstad&oldid=20716527»