Kinas kommunistparti

«KKP» omdirigeres hit. For annen bruk, se KKP (andre betydninger).

Kinas kommunistparti
Land		Kina
Leder(e)		Xi Jinping
Generalsekretær		Xi Jinping
Stående komité		Xi Jinping Li Qiang Zhao Leji Wang Huning Cai Qi Ding Xuexiang Li Xi
Grunnlegger(e)		Chen Duxiu
Grunnlagt		23. juli 1921
Erstatter		Q56271553
Hovedkvarter		Zhongnanhai
Avis		Folkets dagblad
Ungdomsorg.		Kinas kommunistiske ungdomsliga
Moderparti		ingen (mai 1943–)
Antall medlemmer		95 148 000 (2021)
Ideologi		Sosialisme med kinesiske særtrekk gjenforening av Kina sosialistisk patriotisme kommunisme Xi Jinping tanker Vitenskapelig syn på utvikling De tre representasjonene Dengisme
Slagord		Tjen folket
Hymne		Internasjonalen
Nettsted		12371.cn (zh)
Den Nasjonale Folkekongress		2 094 / 2 987 (når?)
Flagg
Kinas kommunistparti på Commons

Kinas kommunistparti (KKP), også kjent som Det kinesiske kommunistparti, er det statsbærende parti i Folkerepublikken Kina (FRK). FRK ble grunnlagt av partiet. KKP er landets eneste lovpålagte styrende parti, men det finnes regler for samarbeid med åtte andre partier som tilsammen utgjør Enhetsfronten. Partiet ble etablert i 1921, hovedsakelig av Chen Duxiu og Li Dazhao. Det vokste raskt, og i 1949 beseiret KKP Kuomintang-regjeringen ledet av Chiang Kai-shek. Slutten på den kinesiske borgerkrigen førte til etableringen av Folkerepublikken. KKP etablerte det som er nå er Folkets frigjøringshær (FFH) som en partiorganisasjon under borgerkrigen. FFH er verdens største væpnede styrke.

KKP drives etter prinsippene for demokratisk sentralisme, et styringssystem oppfunnet av den russiske marxisten Vladimir Lenin. Demokratisk sentralisme innebærer ifølge partiet demokratisk og åpen diskusjon om politikk før iverksettelsen. Deretter må alle uansett oppfatning bli med på iverksettelsen av partiets beslutning. Sentralisme betyr at partiet må etterfølge sentralkomiteen, og at partimedlemmer og lavere nivåer må støtte opp om partiledelsens vedtak. Dette innebærer at partiet styres ovenfra. For eksempel avgjøres utvelgelsen av kandidater til valg på lavere nivåer, av nivået over.

Partiets høyeste organ er nasjonalkongressen. Mellom partikongressene er sentralkomiteen partiets høyeste organ. Siden sentralkomiteen normalt innkalles til kun ett møte per år, er dens oppgaver delegert til politbyrået og dens stående komité, som innkalles til møter mer regelmessig. KKPs leder holder blant annet vervene som generalsekretær, formann i Den sentrale militærkommisjon (forsvarssjef) og statspresident (en seremoniell stilling). Ved å besitte disse stillingene kalles partiets leder også landets «lederkjerne» (reelle leder). Dagens partileder er Xi Jinping. Han ble valgt etter partiets 18. nasjonalkongress avholdt i oktober 2012.

KKP arbeider offisielt for opprettelsen av et kommunistisk samfunn og deltar på møtene til Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Partiets ideologi er ifølge partiets egen grunnlov, marxisme-leninisme, Mao Zedong tanker, Deng Xiaoping teori, de tre representasjonene, vitenskapelig syn på utvikling og Xi Jinping tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for den nye æra. Den offisielle forklaringen på Kinas økonomiske reformer, kalt reform og åpning, er at landet gjennomgår en historisk periode kjent som sosialismens primære stadium, et utviklingsstadium som ligner den kapitalistiske produksjonsmåten. Planøkonomien etablert under Mao Zedong ble erstattet med den sosialistiske markedsøkonomien, dagens økonomiske system, med utgangspunkt i at «praksis er det eneste kriteriet for sannheten».

Siden kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa i 1989-1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har KKP prioritert å forbedre og styrke sitt forhold til de statsbærende partiene i de gjenværende sosialistiske statene. KKP fortsetter å opprettholde og å opprette nye, partiforhold med ikke-styrende kommunistpartier rundt om i verden. Samtidig arbeider partiet med å etablere forbindelser med ikke-kommunistiske partier, særlig med regjerende partier i ettpartistater (uansett ideologi), dominerende partier i demokratier (uansett ideologi) og sosialdemokratiske partier.

Historie

Utdypende artikkel: Kinas kommunistpartis historie

Grunnleggelse og tidlig historie (1921–1927)

KKPs 1. nasjonalkongress ble avholdt i denne bygningen i det som var Den franske konsesjon i Shanghai.

KKP har sin opprinnelse i 4. mai-bevegelsen i 1919, en begivenhet der radikale vestlige ideologier som marxisme og anarkisme fikk fotfeste i landets intellektuelle miljøer. Dette kombinert med bolsjevik-revolusjonen var eksterne påvirkninger som bidro til etableringen av KKP. På omtrent samme tidspunkt ble Li Dazhao den første kinesiske intellektuelle som offentlig støttet opp om leninismen og verdensrevolusjonen. I motsetning til Chen Duxiu var Li åpen for å delta politisk, og arbeidet for å endre Republikken Kina. Begge anså oktoberrevolusjonen i Russland som en banebrytende begivenhet som ville innlede en ny epoke for undertrykte land. Studiesirkler ble etablert i stort antall og var ifølge Cai Hesen «grunnlaget [til vårt parti]». Studiesirkler ble etablert rundt om i landet under Den nye kultur-bevegelsen, men «innen 1920 hadde skepsisen til deres egnethet som reform-virkemidler blitt utbredt». KKP ville komme til å bryte med dette. Partiet modellerte seg på Vladimir Lenins ide om et fortroppsparti.

KKP ble etablert på partiets 1. nasjonalkongress som ble avholdt 23.–31. juli 1921. Nasjonalkongressen ble opprinnelig avholdt i et hus i Den franske konsesjon i Shanghai. Det franske politiet avbrøt imidlertid møtet 30. juli, og det ble flyttet til en turistbåt på Sørsjøen i Jiaxing, Zhejiang-provinsen. Kun tolv delegater deltok på møtet. Verken Chen og Li deltok på møtet, men sistnevnte sendte en personlig representant i sitt navn. Nasjonalkongressen vedtok etableringen av et kommunistparti som samarbeidet med Den kommunistiske internasjonalen. Chen ble valgt som partiets første leder. Ved utgangen av 1921 hadde partiet rundt 50 medlemmer, og partiorganisasjonen vokste raskt de følgende årene.

KKP dominerte Kuomintangs (nasjonalistene, KMT) venstrefløy, et parti organisert på leninistisk grunnlag, og kjempet med partiets høyrefløy om dominans i KMT. KMTs leder Sun Yat-sens død i mars 1925, påvirket maktforholdet til de to fløyene. Hans etterfølger, Chiang Kai-shek handlet slik at KMTs venstrefløy ble marginalisert. Dette ble etter nordekspedisjonen, igangsatt et militært felttog mot landets krigsherrer. På dette tidspunkt hadde kommunismen utviklet seg til en nasjonal folkebevegelse. Som en reaksjon igangsatte KMT-lederen Chiang en marsj mot Shanghai, og ignorerte ordrene til KMTs Wuhan-regjering om å stoppe. Shanghai var på dette tidspunkt kontrollert av kommunistiske militser. De ønsket Chiang velkommen, men han gjennomførte likevel en massakre av 5 000 mennesker med hjelp fra Den grønne bande.

Etter hendelsene i Shanghai marsjerte Chiangs styrker mot Wuhan, men ble stoppet av KKP-generalen Ye Tings styrker. KMTs høyrefløy var inspirert av Chiangs handlinger og startet et nasjonal angrep på landets kommunister. I Beijing ble 19 ledende KKP-aktivister drept på Zhang Zuolins ordre, mens i Changsa ble hundrevis av bondemilitser drept på ordrene fra He Jian. Flere titusener av kommunister og deres sympatisører ble drept på nasjonalistenes ordre dette året. Omtrent 15 000 av KKPs 25 000 medlemmer ble drept i denne prosessen.

KKP fortsatte å støtte opp om KMTs Wuhan-regjering. Til tross for dette vedtok Wuhan-regjeringen den 15. juli 1927 å utvise alle kommunister fra KMT. KKP reagerte med å opprette Arbeidernes og bøndenes røde arme for å bekjempe KMT. Partiet reagerte ved å sende en bataljon ledet av general Zhu De med ordre om å ta byen Nanchang den 1. august 1927, en hendelse kjent som «Nanchangopprøret». Inntoget var vellykket, men kommunistene under Zhu ble presset ut av byen etter fem dager.

Etter tilbaketrekningen marsjerte Zhus styrker videre til Shantou før de ble tvunget inn i Fujians villmark. På dette punkt hadde Mao Zedong blitt utnevnt til Den røde armes øverstkommanderende, og fikk ordre om å lede fire regimenter mot Changsa i håp om igangsette et bondeopprør. Denne hendelsen er kjent som «Høstoppstanden». Planen var å angripe den KMT-kontrollerte byen fra tre sider den 9. september, men planen ble avlyst da hans fjerde regimentet deserterte til KMT og angrep hans tredje regimentet. Maos hær nådde Changsha, men klarte aldri å ta byen. Den 15. september aksepterte Mao sitt nederlag og iverksatte en marsj, med rundt 1 000 soldater, til Jianxi, til øst for Jinggangshan.

Borgerkrigen og andre verdenskrig (1927–1949)

Utdypende artikler: Den kinesiske borgerkrig, Den kinesiske sovjetrepublikk og Den lange marsjen

Flagget til Arbeidernes og bøndenes røde arme.

KMTs angrep lykkes nesten med å utrydde på KKPs organisatoriske apparat i byene. Angrepet på partiet tvang fram interne endringer. KKP vedtok å innføre demokratisk sentralisme, et styresett for revolusjonære partier. Dette innebar at det ble etablert et politbyrå som fungerte som sentralkomiteens stående komité når sistnevnte ikke var i møte. Sluttresultatet var maktsentralisering i partiets øverste sjikt. Disse organisatoriske endringene ble overført til alle nivåer i partihierarkiet, og de stående komiteene ble partiets nye styringsinstitusjonen.

Li Lisan tok de facto kontroll over nasjonale partiorganer i 1929–30 i etterkant av Chen's oppsigelse. Lis ledelse mislyktes, og KKP var nær ved å gå i oppløsning. Da Komintern involverte seg tidlig i 1930, og ved utgangen av året, var Lis kastet fra sitt verv. Etter flere år med strid ble Mao KKPs uformelle leder i 1935. Zhou Enlai og Zhang Wentian som var partiets formelle ledere, fungerte som hans nestledere. Konflikten med KMT førte til omorganiseringen av Den røde arme. KKP etablerte politiske avdelinger for å overvåke Den røde arme som bidro til å styrke partiets kontroll over de militære styrkene.

Den andre kinesisk-japanske krig satte en demper for konflikten mellom KKP og KMT, og partiene etablerte Den andre enhetsfronten for å bekjempe den japanske invasjonen. Den andre enhetsfronten eksisterte formelt frem til 1945, men i praksis ble samarbeidet avsluttet i løpet av 1940. Til tross for alliansen brukte KKP våpenhvilen til å utvide og utarbeide uavhengige operasjonsbaser for å forberede seg på den kommende konflikten med KMT. I 1939 begynte KMT å iverksette tiltak som begrenset KKPs mulighet til å utvide sitt maktområde. Dette førte til hyppige sammenstøt mellom væpnede styrker tilhørende KKP og KMT. Sammenstøtende ble møtt med stadig svakere mottiltak på grunn av krigen mot Japan. Likevel benyttet KKP allerede i 1943 mulighetene krigen hadde gitt ved å aktivt utvide sitt territorium på bekostning av KMT.

Fil:Mao proclaiming the establishment of the PRC in 1949.jpg

Mao Zedong kunngjør etableringen av Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949.

I perioden 1945 til 1949 var borgerkrigen redusert til to motstandere; KKP og KMT. Denne fasen av borgerkrigen gikk gjennom fire stadier: Den første varte fra august 1945 (da Japan overgav seg) til juni 1946 (da fredsforhandlingene mellom KKP og KMT sluttet). Ved krigsslutt i 1945 hadde KMT tre ganger flere soldater under sin kontroll enn KKP, og ble antatt å ha et overveldende overtak over KKP. Med sitt samarbeid med USA og Japan hadde KMT klart å gjenerobre store deler av landet. KMT-styre ble upopulært som følge av omfattende korrupsjon. Til tross for sin tallmessige overlegenhet klarte ikke KMT å gjenerobre distriktene og landsbygda som utgjorde KKPs høyborg. Rundt samme tid begynte KKP en invasjon av Manchuria støttet opp av Sovjetunionen.

I den andre fasen, som varte fra juli 1946 til juni 1947, utvidet KMT sin kontroll over storbyene ved overtagelsen av Yan'an (som var KKPs hovedkvarter gjennom store deler av borgerkrigen). KMTs suksess var bare tilsynelatende; taktisk hadde KKP trukket seg fra byene, og valgte å angripe KMT-områder ved å igangsette protester blant studenter og intellektuelle i byene. KMT reagerte på protestene med undertrykkelse. KMT var midt i en fraksjonskrig som svekket deres styringskapasitet. Dette kombinert med Chiang's autokratiske kontroll over partiet var KMTs reaksjonsevne svekket.

I den tredje fasen, som varte fra juli 1947 til august 1948, begynte KKP en begrenset motoffensiv. Målet var å kaste ut KMT fra «Sentral-Kina, styrke Nord-Kina og gjenvinne Nordøst-Kina.» Denne politikken kombinert med desertering fra KMTs militærstyrker (på våren 1948 hadde KMTs forsvar mistet anslagsvis 2 av dens 3 millioner soldater på grunn av desertering) og partiets avtagende oppslutning, styrket KKPs posisjon. Sluttresultatet var at KKP var i stand til å omringe KMT-garnisoner i Manchuria og gjenerobre flere tapte territorier.

I borgerkrigens siste og fjerde fase som varte fra september 1948 til desember 1949, iverksatte KKP en offensiv militærstrategi som bidro til at KMT-regjeringen kollapset rundt om i Fastlands-Kina. Den 1. oktober 1949 erklærte Mao etableringen av Folkerepublikken Kina, som betydde slutten på Den kinesiske revolusjonen. Ved årsslutt ble KKP omgjort til landets lovpålagte statsbærende parti.

Statsbærende parti (fra 1949)

Kinesiske kommunister feirer Josef Stalins bursdag i 1949.

KKP startet noe som ble kalt nydemokrati-politikken, som tillot privat eierskap av produksjonsmidlene samtidig som staten eide «de kommanderende høydene» (de største bedriftene). Chen Yun argumenterte for denne politikken på partiets 8. nasjonalkongress: «Kommer disse tiltakene kombinert til å true med gjenopprettelsen av det kapitalistiske frimarkedet i vårt land? Nei, det vil aldri være tilfelle. Vedtak av de ovennevnte forordningene ... vil fremme veksten av et sosialistisk marked tilpasset våre forhold og folks behov.»

Mao begynte på denne tiden å lage en teori for en alternativ måte for å oppnå sosialismen. Det var en modell som var en reaksjon mot både den stalinistiske planleggingsregime i Sovjetunionen og det markedssosialistiske tankegodset i Kina. Sluttresultatet ble Det store spranget der flere titalls millioner mennesker døde. Peng Zhen kritiserte Mao og Det store spranget i 1959 og sa «om ikke de kinesiske arbeiderne og bøndene ikke var så gode som de var, ville en ungarsk hendelse ha skjedd i Kina, og det ville vært nødvendig å be sovjetiske styrker om unnsetning.» Det store spranget var bakteppet til KKPs ideologiske brudd med Sovjetunionens kommunistparti.

Maos maktposisjon ble svekket da det store spranget mislyktes, og tiltakene ble reversert til den nye demokratiske politikken før spranget. Som en reaksjon formulerte Mao teorien om at revolusjonen måtte forsette under proletariatets diktatur for å endre landets politikk. Mao hevdet at klassefiender truet revolusjon selv om den sosialistiske revolusjonen syntes å være fullført. Dette førte til kulturrevolusjonen, der millioner ble forfulgt og drept. Intensjonen med kulturrevolusjonen var å hindre en kapitalistisk utvikling i partiet. Hua Guofeng og hans allierte støttet opp om Maos intensjoner på dette området, og snakket om å innføre flere revolusjoner i fremtiden for å beskytte partiets retning og tankegods. Deng Xiaoping, Chen Yun og deres støttespillere kritiserte kulturrevolusjonen etter Maos død for å være irrasjonell og ødeleggende for Kina. Statsviteren Harry Harding skriver i The Wilson Quarterly at «I motsetning til hva partilinjen fra 1980 sier, reagerte mange kinesere entusiastisk på kulturrevolusjonen i dens startsfase.»

Et monument på Tiananmenplassen som markerer KKPs 90-årsjubileum i 2011.

Maos død i 1976 ble etterfulgt av en maktkamp mellom KKP generalsekretær Hua Guofeng og Deng Xiaoping. Deng gikk seirende ut og ble Kinas overordnede leder. Sammen med Chen Yun og Li Xiannian iverksatte Deng reform og åpning-politikken, og introduserte begrepet sosialisme med kinesiske særtrekk. Reform og åpnings-politikken gav verdensmarkedet tilgang til Kina. Deng gikk imot deler av Maos «venstrepolitikk», og argumenterte for at spørsmålet om å ta i bruk markedsøkonomi ikke betydde gjeninnførelsen av kapitalismen i Kina. Partiets maktmonopol ble videreført av Deng, og den nye økonomiske politikken skapte økonomisk vekst.

Dengs politikk ble bekjempet av både den tradisjonelle venstresiden (maoistene) og de som ønsket mer liberalisering av samfunnet. Dette, kombinert med andre betente samfunnsproblemer, kulminerte i studentdemonstrasjoner blant annet i byene Beijing, Nanjing og Hefei i 1986. Studentdemonstrasjonene var ikke kjennetegnet av radikale krav, men dette stoppet ikke konservative elementer innen KKP å betegne dem som et symptom på «borgerlig liberalisering av samfunnet». Hu Yaobang, KKPs generalsekretær, måtte gå av på grunn av hans manglende tiltak mot demonstrasjonene. Han ble anklagd for å ikke være hard nok og ble erstattet av Zhao Ziyang.

I tiden som fulgte ledet Zhao reformtiltak av prissystemet, der markedet skulle bestemme prisene fremfor staten. Tiltaket førte til høy inflasjon som påvirket ordinære kineseres levestandard negativt. Uro i Tibet i perioden 1987–89 og demonstrasjoner mot det politiske systemet kulminerte i 1989. Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass hadde størst innvirkning på partiet. Demonstrasjonene ble knust på KKPs ordre av Folkets frigjøringshær, og Dengs politiske visjon fikk hegemoni. Zhao og flere ledene reformpolitikere måtte gå av eller ble degradert. På begynnelsen av 1990-tallet ble begrepet sosialistisk markedsøkonomi innført for å beskrive Kinas økonomiske system. Etter Dengs død ble hans bidrag til marxismen systematisert som Deng Xiaoping teori, og teorien ble lagt til partiets grunnlov som et av partiets styrende ideologier.

Jiang Zemin etterfulgte Deng på 1990-tallet, og videreførte hans politikk. Som en del av Jiangs arv ble hans teori om de tre representasjonene lagt inn i partiets grunnlov i 2003. Denne teorien sier at partiet må representere de «avanserte produktivkrefter, det progressive veivalget til Kinas kultur og folkets grunnleggende interesser.» Teorien tillot bedriftseiere og borgerlige elementer å melde seg inn i partiet.

Hu Jintao etterfulgte Jiang i 2002 som leder. I motsetning til tidligere praksis styrte Hu gjennom kollektiv ledelse fremfor en-mannsdominans. Partiets fokus på ensidig økonomisk vekst hadde medført et bredt spekter av alvorlige samfunnsproblemer. For å imøtekomme disse utfordringene artikulerte Hu det vitenskapelig syn på utvikling og et sentralt ideologisk begrep kalt det sosialistiske harmoniske samfunn. Hu gikk av som leder på den 18. nasjonalkongressen avholdt i oktober 2012. Han ble etterfulgt av Xi Jinping. Xis styre har blitt kjennetegnet av en aggressiv anti-korrupsjonskampanje og personstyre fremfor kollektiv ledelse. Grunnet det sistnevnte trekket har flere kommentatorer sammenlignet Xi med Mao.

Styresett

Lovpålagt rolle

Ideene til Lenin og Mao har enda stor innflytelse på KKPs ideologi og styresett.

Grunnloven har ingen bestemmelse som sier at KKP styrer staten. I motsetning til grunnlovene fra 1975 og 1978, har ikke dagens forfatning en bestemmelse som tildeler partiet makten alene. Kinas grunnlov skiller seg også fra Den sovjetiske grunnloven fra 1977 som hadde en egen artikkel om partiets monopol over staten.

Innledningen til landets grunnlov refererer til «ledelsen til» KKP over staten, og at staten er «veiledet» av marxisme-leninisme og andre teorier. Artikkel 2 i 1978 grunnloven sier at partiet er «ledelseskjernen til hele det kinesiske folk». Artikkel 1 i dagens grunnlov sier «Folkerepublikken Kina er en sosialistisk stat under folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og basert på alliansen av arbeidere og bønder. Det sosialistiske systemet er det grunnleggende systemet i Folkerepublikken Kina. Sabotasje av det sosialistiske systemet av enhver organisasjon eller enkeltperson er forbudt.» Folkets demokratiske diktatur er begrepet for det statlige styringssystemet. Begrepet er definert som at «statsmakten ledes av arbeiderklassen, og basert på alliansen av arbeidere og bønder, for å utøve demokrati for folket og diktatur mot fienden.»

Marxist-leninistisk, juridisk teori, som Kinas statsystem er grunnlagt på, ble først formulert av Vladimir Lenin i Stat og revolusjon. I boken gjentar Lenin den marxistiske oppfatningen at staten ikke er «verdinøytral» for å deretter vise at ikke alle klasser har lik tilgang til statsapparatet. Han hevder at den borgerlige oppfatningen at alle individer har lik tilgang til staten er hyklerisk. Staten er et voldsinstrument kontrollert av den herskende klasse, argumenterer han. I henhold til Karl Marx skrifter mente Lenin at staten var et undertrykkelsesapparat. I overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme (kalt sosialisme av marxist-leninister), må arbeiderklassen gjennom et kommunistparti ta kontroll over statsapparatet. Kommunistpartiet må bruke statens maktapparat for å sikre arbeiderklassens maktmonopol skriver Lenin.

Ifølge marxist-leninistisk juridisk teori må kommunistpartiet beskytte klassediktaturet ved bruk av voldsmidler, på samme måte som andre klassediktaturer. I Kina betyr det at KKP står over og kontrollerer staten. KKPs statsmonopol må beskyttes med vold for å overleve, slik det er utlagt i marxist-leninistisk juridisk teori.

Kollektiv ledelse

KKPs styringsideal er kollektiv ledelse, et styringsprinsipp der vedtak blir truffet gjennom konsensus. Begrepet har sin opprinnelse i Det russiske bolsjevikpartiet og Lenins skrifter. I partiet betyr kollektiv ledelse for eksempel at alle medlemmer av politbyråets stående komité er likeverdige (at hvert medlem har kun én stemme). Et medlem av politbyråets stående komité representerer ofte en sektor: I Maos tid kontrollerte han forsvaret, Kang Sheng styre sikkerhetspolitiet og Zhou Enlai var regjeringssjef.

I motsetning til teorien om likeverd blir medlemmene av politbyråets stående komité rangert hierarkisk. KKP blir styrt etter flere uformelle lederprinsipper: Kollektiv ledelse skal være styrt av en «kjerne», det vil si en leder som innehar stillingene KKPs generalsekretær, formann i Den sentrale militærkommisjon (SMK) og Folkerepublikken Kinas president. Før Jiang Zemin ble leder, var kjerne- og kollektiv ledelse uadskillelige, og partiets kjerne ble holdt ansvarlig av den kollektive ledelsen. Dette endret seg under Jiang, da KKP opprettet et ansvarlighetssystem, kjent som «kjernen til den kollektive ledelsen» (at kjernen ikke var uavhengig av kollektiv ledelse, men var en del av den).

Demokratisk sentralisme

Teori

Utdypende artikkel: Demokratisk sentralisme

«Minoriteten adlyder flertallet; partimedlemmer har full frihet til å diskutere og kritisere før vedtak blir truffet; etter vedtak må alle gjennomføre vedtaket i organisasjonen uansett personlig synspunkt; den underordnede må gjennomføre de vedtak og direktiver fra den overordnede; om de har ulike oppfatninger om vedtak og direktiver fra overordne, kan man presentere sine synspunkter til sin overordnede, men de må likevel iverksette disse vedtak og direktiver før den overordnede endrer dem.»

— KKPs offisielle definisjon av demokratisk sentralisme.

KKPs organisatoriske liv er basert på demokratisk sentralisme, et styringssystem basert på to prinsipper: demokrati (vanligvis oppfattet synonymt med «sosialistisk demokrati» og «indre-partidemokrati») og sentralisme. Partiet har blitt organisert på grunnlag av demokratisk sentralisme siden den 5. nasjonalkongressen ble avholdt i 1927. Partiets grunnlov sier at «Partiet er et integrert organ organisert under sitt program og grunnlov og på grunnlag av demokratisk sentralisme».

Mao mente at den demokratiske sentralismen kjennetegnes av «å være demokratisk og sentralisert, med de to tilsynelatende motsetningene demokrati og sentralisering forenet i en bestemt form.» Videre argumenterte Mao for at dette systemets overlegenhet lå i dens interne motsetninger, mellom demokrati og sentralisme, frihet og disiplin. KKPs offisielle standpunkt er at «demokrati er partiets livslinje, sosialismens livslinje». For at dette demokratiet skal fungere må det finnes rom for sentralisering. KKP hevdet at demokrati uansett form trenger sentralisme fordi sentralisme ifølge KKP sikrer orden. Ifølge Mao kan begrepet defineres slik: «sentralisert på grunnlag av demokrati og demokrati under sentralisert veiledning. Dette er det eneste systemet som kan gi et fullstendig uttrykk for demokrati med all makt fastholdt i folkekongressene på alle nivåer, fullmakter som befinner seg i folks kongresser på alle nivåer, og samtidig garantere for at sentralisert administrasjon av styringsmakter på alle styringsnivåer utøver sentralisert styring av alle de saker som folkekongressene har betrodd dem på tilsvarende nivå og beskytte alt som er avgjørende for folkets demokratiske liv». Sentralisme betyr i KKP blant annet at valg på lavere nivå må godkjennes av nivået over, for å sikre en sentralisering av makt i partiets øvre organer.

Flerkandidat valg

Under Mao tok ikke flerkandidat valg sted innad i KKP. Første flerkandidat valg tok sted på KKPs 12. nasjonalkongress i 1982. Kongressdelegater fikk lov til å fjerne, legge til og erstatte navn på partiledelsens nominasjonsliste. KKPs 13. nasjonalkongress (avholdt i 1987) endret igjen på valgsystemet. Den nye reglen sa at det må være 5 prosent flere kandidater enn plasser på sentralkomiteen. Samfunnsforsker Gang Ling skriver om reformene at «Den marginale forskjellen i antall kandidater og seter, i tillegg til partiets kontroll over nominasjonsprosessen, har vesentlig begrenset velgernes valgfrihet og vetorett, men den hindrer likevel de mest mislikte kandidatene til å bli valgt til sentralkomiteen.» Dette valgsystemet varte til den KKPs 16. nasjonalkongress i 2002. Under den KKPs 15. nasjonalkongress i 1997 prøvde partiledelsen å mobilisere kongressdelegatene til å stemme på visse kandidater. Kongressdelegatene reagerte med å stemme ned flere av partiledelsens prefererte kandidater i protest. Før den 16. nasjonalkongress konsulterte partiledelslen med 32,200 partiledere på distriktsnivå og over for å korte ned den nye nominasjonslisten fra 514 kandidater til 375. Nominasjonslisten ble fattet gjennom et vedtak av Politbyråets stående komité. Kongressdelegatene fikk velge mellom 208 kandidater til 198 faste plasser og 167 kandidater til 158 kandidatplasser i den 16. sentralkomité.

Valgsystemet er mer omfattende i de lavere organisatoriske enhetene. For eksempel, flere partiavdelinger i landsbygden tar i bruk det todelte stemmesystemet. I dette systemet anbefaler ordinære landsbygdsbeboere (som ikke trenger å være partimedlemmer) på kandidater ved å stemme på dem gjennom hemmelig valg. Landsbygdas partikomité nominerer da de som ble stemt på. I den andre fasen velger partimedlemmene i landsbygda ut ifra nominasjonslisten ny partisekretær og partikomiteens sammensetning. Lin hevder at «Betydningen av det todelte stemmesystemet er å hindre de mest mislikte kandidatene å bli valgt, men systemet kan ikke garantere for at de som bli valgte er de mest populære kandidatene hos partimedlemmene eller vanlige landsbyboere, siden offisielle kandidater bestemmes av den overordnende partikomiteen. Med andre ord har landsbyboere en form for veto, men ikke en omfattende stemmemakt.» Partiet har videre eksperimentert med slike løsninger. For eksempel, i etterkant av partiets 16. nasjonalkongress innførte man en årlig forsamling i Yaan By, Sichuan-provinsen. Delegatene til denne forsamlingen ble utnevnt av ordinære partimedlemmer i Yaan by og måtte ikke bli godkjent av det overordnende organisatoriske leddet. 82 prosent av delegatene var selv-nominerte. Gjennom hemmelig valg ble den lokale partisekretæren avsatt og ble erstattet av et ordinært partimedlem.

Disse reformene er likevel begrenset grunnet KKPs forståelse av demokratisk sentralisme. For eksempel, selv om partigrunnloven sier at partisekretærer uansett organisatorisk nivå blir valgt av deres respektive partikongress fortsetter partiledelsen med å utnevne partisekretærer. Ifølge Lin er partiet kritisk til maktspredning og holder på ideen om et maktsenter. Dette svekker horisontale kontroll- og balansemekanismer innad i partiet. KKP stiller seg også skeptisk til reformene iverksatt av Vietnams kommunistparti (VKP). VKP har blant annet styrket makten til sentralkomiteen, og gitt individuelle sentralkomitémedlemmer muligheten til å stille spørsmål om arbeidet til Politbyrået, Sekretariat og Den sentrale disiplin inspeksjonskomiteen. Videre, under VKPs 10. nasjonalkongress i 2006 stilte to kandidater til å bli partiets generalsekretær. Nông Đức Mạnh ble valgt som VKPs generalsekretar og taperen Nguyễn Minh Triết ble utnevnt som landets president. Flere KKP teorikere og politikere har argumentert for at KKP bør lære av VKP. Partiledelsen har imøtegått dette med en kombinasjon av kritikk og sensur. Til tross for sine likheter virker det ikke som om KKP vil la seg inspirere av VKPs tolkning av demokratisk sentralisme.

Demokrati, disiplin, frihet og sentralisme

Fil:2017-10-19 习近平与胡锦涛握手.jpg

Bildet av partiets 19. nasjonalkongress. I bildet ser man Xi Jinping (midten) sammen med tidligere partiledere Hu Jintao (venstre) og Jiang Zemin (høyre). Demokratisk sentralisme tildeler partiledelsen mye makt over resten av partiapparatet.

KKP definerer disiplin som «å etterfølge vedtak og bestemmelser fattet av partiets utøvende organer». Det motsatte av disiplin er frihet. Partiet mener at disse to begrepene er motstridende, men blir likevel forenlige med hverandre om man praktiserer demokratisk sentralisme. Ifølge samfunnsforsker Taru Salmenkari fra Helsingfors universitet mener KKP at «Overdreven bruk av enten demokrati eller sentralisme er skadelig: enten avliver den folkelig deltakelse eller avviser den disiplin i jakten på et felles mål.» Partimedlemmer har demokratiske rettigheter så lenge de respekterer den sentraliserte orden og flertallets demokratiske rettigheter. Demokrati betyr ikke evnen eller muligheten til å gjøre det man vil hevder KKP. Mer dyptgripende blir det argumentert at demokrati ikke er synonymt med enten individets ønske eller folkets vilje. Demokrati betyr da ifølge KKP at alle meninger skal lyttes på og respekteres, men kun at de beste ideene skal iverksettes sentralt. Å iverksette feil ideer og meninger ville kunne svekke demokratiet blir det argumentert.

Lenins intensjon med demokratisk sentralisme var, ifølge Taru Salmenkari, å «samle partiets kollektive visjon gjennom en prosess som tillot åpen diskusjon og flertallsvalg, samtidig som den sikret partiets aktiviteter ble innført av et samlet parti og at partiets beslutninger ble iverksatt disiplinert.» Vestlige forskere har som regel definert demokratisk sentralisme ut ifra Lenins egne skrifter.

Demokratisk sentralisme i KKP blir brukt til å forklare demokratiske rettigheter, midler og oppførsel i likhet med liberale demokratier. For eksempel om en lov blir innført i et liberalt demokrati kan en borger formulere motsigelser, men må likevel følge loven som er vedtatt. Det samme gjelder i KKP der partimedlemmer har rett til å kritisere vedtak så lenge de følger dem. Formulert er begge systemene enig om at alle skal kunne uttrykke seg demokratisk, men iverksettelsen av vedtaket er universelt (må etterfølges av alle).

Bildet av forsiden til KKPs grunnlov. Grunnloven sier at demokratisk sentralisme er partiets styringssystem.

Forskjellen mellom de to systemene kan forklares ut ifra partidisiplin. I et liberalt system med flere partier vil et parti som oftest kunne stille seg kritisk til regjeringen selv om andre velger å avstå. Det spiller heller ingen rolle om alle eller flere av partiene er styrt udemokratisk siden det statlige systemet er demokratisk. I ettpartistater som Kina fører for mye partidisiplin til undertrykkelse hevder Salmenarki. I slike stater blir derfor fungerende partidemokrati nødvendig for å ta i bruk demokratiske rettigheter innad og utenfor partiet. Dette forklarer nok hvorfor kinesiske samfunnsvitere vektlegger partidemokrati framfor statlig demokrati i forskning og diskusjoner. Lenin hevdet at et fortroppsparti måtte være disiplinert for å kunne ta makt. Det er et verktøy for å samle partiet. Ifølge Salmenkari tyder mye på at det demokratiske elementet i demokratisk sentralisme blir svekket når leninistiske partier besitter makt. Etableringen av både parti- og statsbyråkratier kan sies å ha svekket KKPs interne bunn-topp kommunikasjonslinje.

Salmenkari skriver at «for å vurdere om partidisiplin er i samsvar med demokrati i ettpartisystemer må man anslå hvor absolutt, hvor inkluderende, og hvordan partidisiplinen praktiseres.» Amerikanske samfunnsforskere Carol Lee Hamrin og Suisheng Zhao hevder at partidisiplin oppfordrer til aktelse for partikadre med høyere status og lydighet uten tvil. Videre nevner de at demokratisk sentralisme i KKP tillater ikke offentlig tvil av avgjørelser etter vedtak fattes, noe som knebler omfattende samfunnsdebatt. Et underordningsforhold blir da skapt der partikadre med lavere status snakker veldig indirekte og forsiktig med sine overordnede. Selv når demokrati fungerer hevder Hamrin og Zhao så begrenser sentralisme det mulige debattrommet. Videre har ikke demokratisk sentralisme i KKP alltid vært tilknyttet begrepet ytringsfrihet. Når demokratisk sentralisme blir beskrevet som en indre partikamp for å beskytte sannheten og organisatorisk enhet eller som kritikk og selvkritikk har vi å gjøre med ytringsfrihet i en mye mer begrenset form enn den vi finner i liberale demokratier.

Siden Kina er en ettpartistat kan ikke KKP sikre sosial deltakelse og konsultasjon rundt sin politikk på samme måte som partier i et liberalt demokrati. Som et svar formulerte Mao masselinjen. Den sier at partiet må konsultere med massene (folket), tolke deres forslag innenfor rammen av marxisme-leninisme, og deretter iverksette massenes forslag. Både vestlige samfunnsforskere og kinesiske kommunister har understreket viktighet av masselinjen og dens betydning på partiets forhold med de styrte. Amerikanske samfunnsforsker John Wilson Lewis skrev at «uten en korrekt framgangsmåte for å håndtere kinesere utenfor partiet kan det hende at politiske beslutninger som ikke baserer seg på konkrete og virkelige omstendigheter blir vedtatt for å så bli virkningsløse.» Det bør derimot klargjøres at masselinjen sier at partiet skal sentralisert fatte beslutninger basert på konsultasjon med massene, noe som vil si at partiets ledelse bestemmer vedtakets innhold og utforming.

Samarbeids- og konsultasjonsystem

Flerparti samarbeids- og det politiske konsultative systemet er ledet av KKP i samarbeid og konsultasjon med de åtte demokratiske partiene som utgjør Enhetsfronten. Konsultasjon foregår under ledelsen av KKP gjennom masseorganisasjoner, Enhetsfront-partiene og representanter fra alle samfunnslag. Disse konsultasjonene bidrar til å forme grunnlaget til statens politikk innenfor økonomi, kultur og generelle samfunnsforhold. KKPs forhold til Enhetsfront-partiene er basert på prinsippet «langsiktig sameksistens og gjensidig tilsyn, behandler hverandre med full oppriktighet og dele gode- og dårlige tider.» Dette forholdet er institusjonalisert i institusjonen Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse (KFPRK). Alle partiene i Enhetsfronten støtter opp om Kinas sosialistiske stats ideologi, og støtter opp om KKPs ledelse. KFPRK blir ofte anklagd for å være en institusjon uten reell makt. Diskusjoner finner sted i KPFRK, men de blir ledet og overvåket av KKP.

Forholdet mellom partiet og forsvaret

Xi Jinping sammen med den tidligere generalen Fang Fenghui i 2013. Fang ble tatt for korrupsjon i 2017 og utvist fra partiet i 2018.

I 1938 innførte Mao ideen at «Politisk makt springer ut av pistolmunningen». Videre poengterte han at partiet måtte kontrollere og befale de væpnede styrker for å besitte makt. Dette tankegodset har blitt videreført til dagens Kina. For eksempel, Folkets frigjøringshær (FFH) politiske kommissar Li Jinai skriver at soldater må «Resolutt motsette seg den feile tenkningen om parti-forsvar separasjon, depolitisering og militærnasjonalisering.» Videre fastslo tidligere KKP generalsekretær Hu Jintao i 2007 at «Å følge KKPs befalinger er det overordnede politiske kravet som partiet og kineserne har gitt FFH og er det urokkelig og grunnleggende prinsippet som FFH hviler på.» FFH og Folkets væpnede politi (FVP) er partiorganer som er underordnet partiledelsen gjennom Den sentrale militærkommisjon (SMK).

Selv om partiet står over de væpnede styrker besitter flere offiserer fra FHH og FVP verv innad i parti- og statsapparatet. Noen besitter verv i partiets ledelse. Statsviter David Shambaugh poengterer at «Å snakke om militærintervensjon [i politikken] er en misvisende fremstilling; militæret er en vanlig deltaker i politikken i kommunistiske systemer.»

Partiet kontrollerer FFH ved bruk av leninistiske styringsprinsipper lånt fra Sovjetunionen. SMK er kun et organ tilhørende KKPs sentralkomité og den ledes av KKPs generalsekretær. Andre leninistiske særtrekk er at militæroffiserer ofte er partimedlemmer, og soldater blir valgt ut i henhold til deres politiske lojalitet. Inntil Xi Jinpings militærreformer delte militæroffiserer ansvar med partiets politiske kommissærer. I tillegg har KKP en egen militiær partiorganisasjon som speiler FFHs organisering. Denne har sin egen disiplininspeksjonkommisjon som arbeider for å sikre at soldater og offiserer lever i henhold til partiets normer, verdier og grunnlov.

Statsmonopol

«Hvorfor skal vi proletarere bli begrenset av loven?" ... Vår lover skal utvikles i takt med endringene i den økonomiske basen. Institusjoner, regler og forskrifter bør ikke være faste. Vi bør ikke være redde for endringer. Vi støtter opp om uforstyrrede revolusjoner og loven skal være i tjeneste for den kontinuerlige revolusjonen ... Det spiller ingen rolle om vi lager en lov i dag og endre den i morgen.»

—Zhou Enlai, statsminister under Mao om lovens rolle i et leninistisk samfunn.

KKP etablerte et politisert statsapparat i 1949. Kommunistene tildelte partiet et maktmonopol over staten. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama hevder derfor at «I Kina ble staten kolonisert ikke av patron-politikere, men av et disiplinert leninistisk parti som forsøkte å underordne den til sine egne ideologiske formål. Et leninistisk parti basert på bolsjevik-modellen bygges på en elitekjerne som rekrutterer medlemmer inn i et strengt hierarki på grunnlag av ideologisk lojalitet, og en grasrot som brukes til å integrere partiet med resten av samfunnet.»

Den kinesiske staten er bygd opp rundt og har kopiert partiets organisasjonsstruktur. Staten er kontrollert av partikadre som besitter både parti og statsverv samtidig. Dette trekket gjennomsyrer det statlige systemet. I tråd med dette har presidentvervet blitt besittet av KKPs generalsekretær siden 1992. Dette er med på å heve presidentvervets status. Det sentrale statsapparatet hadde mest uavhengighet fra partiet i 1950-årene da landet tok i bruk den sovjetiske-modellen. Derimot var det slik at jo lenger ned i statsapparatet man fant seg, desto mer kontroll hadde KKP-kadre. Dette skiller seg fra dagens statsapparat som kjennetegnes av mer uavhengighet fra partiet på alle nivåer. Partiet veileder staten, men har tildelt statsapparatet betydelig skjønn i hvordan politikken skal iverksettes.

KKP er ikke underlagt loven, men er over den. Likevel har partiet prøvd å regulere det politiske liv. Som et resultat av denne utviklingen har «Kina nesten 40 år etter Maos død har blitt et langt mer lovregulert og tradisjonelt byråkratisk samfunn» ifølge Fukuyama. Likevel hevder Fukuyama at det kinesiske systemet baseres på uformelle styringsregler på flere områder. Han nevner at valg av parti- og statsledernes etterfølgere ikke blir regulert eller offentliggjort. Videre påpeker han at kollektiv ledelse ikke er kodifisert i lov. Styringsideen baseres på normer og atferd utviklet i etterkant av kulturrevolusjonen.

Dette styringssystemet, der partiet utformer politikken og staten gjennomfører den, gjør landets styringskapasitet tungrodd ifølge Ole T. Bergs artikkel i Store norske leksikon. Fukuyama hevder derimot at et slikt styringsystem kan «faktisk produsere bedre resultater enn et demokratisk system som er gjenstand for krav om rettssikkerhet og formelle demokratiske prosedyrer som flerpartivalg. Systemet kan gjennomføre store, vanskelige avgjørelser uten å bli hemmet av interessegrupper, lobbyvirksomhet, rettssaker, eller behovet for å danne tunge politiske koalisjoner eller bruke ressurser på å opplyse offentligheten om deres egne interesser.»

Organisasjon

Styrende enheter

Den 18. nasjonalkongressen ble avholdt i november 2012

Nasjonalkongressen er partiets høyeste beslutningsorgan, og har blitt avholdt hvert femte år siden partiets 9. nasjonalkongress i 1969. Før dette ble det innkalt til partikongresser med uregelmessige mellomrom. Partiledelsen kan utsette en nasjonalkongress grunnet ekstraordinære omstendigheter. KKPs grunnlov tildeler nasjonalkongressen seks ansvarsområder:

1. valg av ny sentralkomité (SK),
2. valg av ny sentralkommisjon for disiplininspeksjon (SKDI),
3. undersøke rapporten til den avtroppende SK,
4. undersøke rapporten til den avtroppende SKDI,
5. diskutere og vedta partipolitikk og
6. revidere partiets grunnlov.

I praksis blir politikk sjeldent diskutert grundig i løpet av en nasjonalkongress. Derimot blir politikken diskutert under forberedelsen til nasjonalkongressen og under ledelse av partiledelsen. Når nasjonalkongressen ikke er i møte, er sentralkomiteen partiets høyeste beslutningsorgan. SKDI er partiorganet og er ansvarlig for etikk-, kontroll- og antikorrupsjonarbeid. I tiden mellom nasjonalkongresser er SKDI underlagt sentralkomiteen.

Sentralkomiteen er partiets høyeste beslutningsorgan når nasjonalkongressen ikke har trådt sammen. SK velger sammensetning til flere organer som styrer på komiteens vegne når den ikke er i sesjon. Det 1. plenarmøte til en nyvalgt Sentralkomité velger SKs generalsektær (partiets leder), Den sentrale militærkommisjonen (SMK), politbyrået, politbyråets stående komité (PSK) og, siden 2013, Den nasjonale sikkerhetskommisjonen (NSK). Møtet er ansvarlig for å godkjenne PSKs nominasjon til sammensetning av partiets sekretariatet og SKDIs ledelse (som blir valgt på SKDIs 1. plenarmøte).

I henhold til partiets grunnlov må man være medlem av PSK for å kunne bli valgt som generalsekretær for KKP . Generalsekretæren er ansvarlig for å innkalle til møter i PSK og politbyrået og lede arbeidet til sekretariatet. Politbyrået «utøver sentralkomiteens oppgaver og myndighet når et plenum ikke avholdes». PSK er partiets høyestes organ når politbyrået, sentralkomiteen og nasjonalkongressen ikke er i sesjon. Dette organet møtes minst en gang i uka. Den 8. nasjonalkongressen i 1958 vedtok å etablere PSK for å overta myndighet som tidligere tilhørende sekretariatet.

Sekretariatet er sentralkomiteens øverste iverksettelsesorgan, og kan ta beslutninger innenfor rammene satt av PSK, politbyrået, sentralkomiteen og nasjonalkongressen. Den har myndighet til å drive kontrollarbeid over organer som rapporterer direkte til sentralkomiteen som for eksempel departementer, kommisjoner, publikasjoner og så videre. SMK er partiets øverste beslutningsorgan innenfor forsvarsspørsmål, og styrer Folkets frigjøringshær og Folkets væpnede politi. KKP har beholdt tradisjonen startet av Jiang Zemin der partiets generalsekretær samtidig er formann i SMK. SMK styres ikke etter kollektiv ledelse-prinsippet. Formannen i SMK er forsvarets øverstkommanderende med myndighet til å utnevne og avskjedige militære offiserer. NSK har ansvar for å «koordinerer sikkerhetsstrategier på tvers av ulike departementer, inkludert etterretning, forsvaret, utenrikspolitikk og politiet for å takle voksende utfordringer til stabilitet i inn-og utland.» KKPs generalsekretær er NSKs formann.

SKs 1. plenarmøte velger lederne i departementer, byråer, sentrale ledende grupper og andre institusjoner for å iverksette sitt arbeid i løpet av sin periode (en periode er da 5 år, perioden mellom to nasjonalkongresser). Generalkontoret fungerer som partiets nervesenter, og er ansvarlig for det daglige administrative arbeidet, inkludert kommunikasjon, protokoller og fastsetter dagsorden for møter.

KKP har fire departementer: Organisasjonsdepartementet (ansvarlig for å sikre gode provinsielle kaderutnevnelser og føre tilsyn av kadre for fremtidige utnevnelser), Publisitetsdepartementet (ansvarlig for å kontrollere media og for å kommunisere partilinjen til media),, Internasjonaledepartementet (fungerer som partiets utenriksdepartement med andre partier) og Enhetsfrontens arbeidsdepartement (som er ansvarlig for Enhetsfronten og andre masseorganisasjoner).

SK har direkte kontroll over Sentralpolitikk forskningskontoret, som er ansvarlig for å studere spørsmål av interesse for partiledelsen, Den sentrale partiskolen, som er ansvarlig for å lære kadre i politikk og kommunistisk tankegang, Partihistoriens forskningssenter, som formulerer prioritetsområder for vitenskapelig forskning i statlige universiteter og Den sentrale partiskolen og Samlings- og oversettelsesbyrået som studerer og oversetter klassiske marxistiske verk for partiledelsen.

Partiets avis, Folkets dagblad, er direkte underlagt SK og arbeider med målene «å fortelle gode historier om Kina (og partiet)» og fremme partiets ledere. Det teoretiske magasinet Søk sannhet fra fakta og Studietider er publisert av Den sentrale partiskolen. De ulike kontorene tilhørende partiets sentrale ledende grupper, som for eksempel Hongkong og Macao politikkontoret, Taiwan politikkontoret og Den sentrale finanskontoret, rapporterer direkte til SK under plenarmøter.

Lavere enheter

Partikomiteer finnes på provinsnivå, autonome regioner, kommuner direkte under staten, byer delt inn i distrikter, autonome prefekturer, fylker (inkludert bannere), autonome fylker, byer ikke delt inn i distrikter og kommunale distrikter. Disse komiteene velges av partikongresser på sitt respektive organisatoriske nivå. Lokale partikongresser avholdes hvert femte år, men under ekstraordinære omstendigheter kan de innkalles tidligere eller bli utsatt. Denne avgjørelsen må godkjennes av partikomiteen som er organisatorisk et nivå høyre opp. Antall delegater og valgprosedyrer blir vedtatt av partikomiteen på samme organisatoriske nivå, men den må godkjennes av partikomiteen et organisatorisk nivå høyere.

En lokal partikongress har mange av de samme oppgavene som den nasjonale kongressen. Den er ansvarlig for å undersøke rapportene til den avgående partikomiteen på tilsvarende nivå: Undersøke rapporten til den lokale disiplininspeksjonskomiteen på tilsvarende nivå, diskutere og vedta resolusjoner og velge den lokale partikomiteen, samt den lokale disiplininspeksjonskomiteen på det tilsvarende nivået. Partikomiteen til en provins, autonom region, kommune direkte underlagt staten, by delt inn i distrikter eller selvstyrte prefekturer, velges for en periode på fem år, og inkluderer både fullverdige- og varamedlemmer i sin sammensetning. Partikomiteene til et fylke, autonomt fylke, by som ikke er delt inn i distrikter eller kommuner velges for en periode på fem år, men fullverdige- og varamedlemmer må ha vært medlem av partiet i minst tre år. Om et partikongress avholdes før eller etter datoen den blir innkalt for, skal valgperioden enten forkortes eller forlenges.

Ledige plasser i en partikomité skal suppleres med et varamedlem i henhold til forrangsorden, som avgjøres av antall stemmer et varamedlem fikk når vedkommende stilte til valg. En partikomité må minst innkalle til to plenarmøter i løpet av et år. I løpet av sin valgperiode skal en partikomité «gjennomføre direktiver fra de neste høyere partiorganisasjonene og resolusjonene til partikongressene på det tilsvarende nivåene.» Partikomiteens stående komité (analog med politbyrået) velges av 1. plenarmøte av partikomiteen på tilsvarende nivå etter en partikongress. Den stående komité er ansvarlig for at partikomiteen holdes til ansvar for partikomiteen på tilsvarende nivå og partikomiteen på det organisatoriske nivå over. Den stående komiteen utfører ansvarsområdet og pliktene til den korresponderende partikomiteen når den ikke er i sesjon.

Medlemskap

«Det er min vilje å bli medlem av Kinas kommunistiske parti, opprettholde partiets program, å følge partigrunnlovens bestemmelser, oppfylle partiets plikter, utføre partiets avgjørelser, strengt etterfølge partidisiplin, beskytte partiets hemmeligheter, vær lojal til partiet, arbeide hardt, kjempe for kommunismen gjennom hele mitt liv, vær forberedt til å ofre alt for partiet og folket og aldri forråde partiet.»

—Kommunistpartiets opptaksed.

For å bli partimedlem må en søker bli godkjent av kommunistpartiet. I 2014 var det cirka 22 millioner mennesker som søkte om medlemskap, av disse oppnådde cirka 2 millioner medlemskap. Godkjente medlemmer må gå gjennom en prøveperiode som varer 1 år. KKP rekrutterer medlemmer hovedsakelig fra landets universiteter, og studenter utgjør om lag 40 prosent av partiets nye medlemmer. I henhold til partiledelsens beslutning under Xi Jinping har antall medlemmer som KKP godkjenner sunket. Det ble argumentert med at partiet hadde blitt for stort og uhåndterlig. Dette betyr indirekte at kravene for å bli partimedlem har steget.

En søker må skrive et essay om hvorfor hen ønsker å melde seg inn. I teksten må det fremgå hvorfor vedkommende ønsker å melde seg inn, og søkerens forståelse av partiets oppdrag, historie og ideologi. Om søknaden blir godkjent innleder den relevante partiorganisasjonen opplæring om partiet. Potensielle medlemmer blir også oppfordret til å styrke sitt engasjement i frivillig samfunnsarbeid. I tråd med denne prosessen iverksetter partiet en vurderingsprosess av søkeren. Partiet intervjuer venner, klassekamerater og andre relevante personer for å finne ut om søkeren er godt likt, sparsom, behersket og lever et liv i tråd med partiets verdier. Individer som blir intervjuet får klar beskjed fra partiet om å holde intervjuet hemmelig for søkeren. Om søkeren består denne prosessen må kandidaten bestå en 2-timers eksamen om partiets historie, ideologi og liknende. Søker har to forsøk på å bestå eksamen.

For å bli prøvemedlem må søkeren avlegge ed foran partiets flagg. Den relevante KKP-organisasjonen er ansvarlig for å observere og utdanne prøvemedlemmer. Prøvemedlemmer har plikter som ligner fullverdige medlemmer, bortsett fra at de ikke kan stemme i partivalg eller stille til valg. Mange blir medlem av KKP gjennom Kinas kommunistiske ungdomsliga, partiets ungdomsorganisasjon. Under Jiang Zemin fikk private entreprenører tillatelse å bli partimedlemmer. Ifølge KKPs grunnlov må et medlem følge partiets ordre, være disiplinert, opprettholde enhet i tanke, tjene partiet og folke og fremme den sosialistiske livsstilen. Medlemmer har det privilegiet å kunne delta på partimøter, lese relevante partidokumenter, motta utdanningsmateriell publisert av partiet, delta i partidebatter gjennom aviser og tidsskrifter, gi råd og komme med forslag, formulere «velbegrunnet kritikk av hvilken som helst partiorganisasjon eller medlem på partimøter» (inkludert partiledelsen), stemme og stille til valg, gå imot og kritisere partiresolusjoner («forutsatt at de resolutt iverksetter resolusjonen eller politikken mens vedtaket er i kraft») og de har muligheter for «å legge frem en forespørsel, appell eller klage til høyere partiorganisasjoner, opp til sentralkomiteen og be den relevante organisasjonen om et ansvarlig svar.» Ingen partiorganisasjon, inkludert sentralkomiteen, kan frata et medlem dets rettigheter.

Medlemsdemografi

Partiet har flest medlemmer i områder som tidligere utgjorde Den kinesiske sovjetrepublikk under Den kinesiske borgerkrigen. Det er mange ulike forklaringer på hvorfor denne medlemsdemografien har vedvart. Det kan skyldes manglende vilje til å rekruttere blant de mindre partisellene i sør, men også det faktum at leninistiske partier bevarer gammel medlemsdemografi. Det siste kan forklares ved å nevne at få medlemmer forlater partiet–KKP har ingen formell prosess på hvordan man kan avslutte sitt partimedlemskap. Medlemsstatistikken viser at de fleste som har forlatt partiet offisielt har gjort det grunnet dødsfall.

Forsøk på å tvinge fram endringer i partiets medlemasse har produsert blandende resultater. KKP etablerte sin første partiselle i Den autonome region Tibet i løpet av 1970-tallet, og provinsen lå under gjennomsnitt på statistikken antall partimedlemmer per provinsinnbygger frem tusenårskifte. I 2012 derimot lå provinsen 23 prosent over gjennomsnittet.. Den samme oversikten viste at 62 prosent av KKP medlemmer i Tibet tilhørte den han-kinesiske folkegruppen. Dette viser en skjevhet med tanke på at over 90 prosent av befolkningen i Tibet er tibetanere. Likevel ser det ut til at dominansen til medlemsbasen etablert i løpet av revolusjonen er snart omme. Organisasjonsdepartementet i Shanxi provinsen fant ut at flesteparten av partimedlemmer som hadde meldt seg inn i KKP før 1949 på landsbygda levde i fattigdom. Dette kombinert med at partiet under Hu Jintao fokuserte på å rekruttere nye medlemmer i byene og nærmere Kinas maktsentrum har svekket dominansen til partiorganisasjonen på landsbygden. Statsviter Daniel Koss ved bruk at statistikk regner seg frem til at dominansen til KKPs partiorganisasjon i landsbygda kommer til å vedvare senest fram til 2042 om trendene man ser idag fortsetter.

Det ble 30. juni 2016 anslått at partiet besto av 26 millioner medlemmer som selv identifiserer seg som bønder, gjetere og fiskere og 7,2 millioner som arbeidere. Videre avdekke undersøkelsen at en annen gruppe, på 12,5 millioner, identifiserer seg med kategorien «Ledere, fag-eksperter og teknisk stab i bedrifter og offentlige institusjoner». Ni millioner identifiserer seg som administrativt ansatte og 7,4 identifiserer seg som partikadre. KKP hadde 89,45 millioner medlemmer i 2015, som gjorde det til det nest største partiet i verden, bare slått av Indias Bharatiya Janata Party. Av disse 89,45 millioner medlemmene er 22,3 millioner kvinner.

Kommunistiske ungdomsliga

Utdypende artikkel: Kinas kommunistiske ungdomsliga

Den kommunistiske ungdomsliga (KU) er KKPs ungdomsfløy og den største masseorganisasjonen for ungdom i Kina. Ifølge KKPs grunnlov er KU «masseorganisasjonen for ungdom under ledelsen av Kinas kommunistparti, den fungerer som en partiskole hvor et stort antall unge mennesker lærer om sosialisme med kinesiske særtrekk og om kommunismen gjennom praksis, den fungerer som partiets assistent og reservestyrke.» For å bli medlem må en søker være mellom 14 og 28 år. KU styrer og overvåker Den unge pionerorganisasjonen, en organisasjon for barn under 14 år. KUs organisasjonsstruktur er en kopi av KKPs; det høyeste organet er nasjonalkongressen, etterfulgt av sentralkomiteen, politbyrået og politbyråets stående komité. Sentralkomiteen (og alle sentrale organer) i KU arbeider imidlertid under ledelsen av KKPs sentralkomité. Derfor er KU-organer både holdt ansvarlig av høyere organer innenfor KU og KKP som er en separat organisasjon. KUs 17. Nasjonalkongress som ble avholdt i 2013 offentliggjorde at organisasjonen hadde 89 millioner medlemmer.

Symboler

KKPs flagg fra og med 17. juni 1951 til og med 21. juli 1996.

I henhold til KKPs grunnlov artikkel 53 er «Partiets emblem og flagg symbol og tegn på Kinas kommunistparti.» I begynnelsen hadde ikke KKP en offisiell standard for partiflagget, og tillot enkelte partikomiteer å kopiere flagget til Sovjetunionens kommunistparti. Den 28. april 1942 vedtok Politbyrået å lage et offisielt flagg. De vedtok at «KKP-flagget har et forhold mellom lengde og bredde på 3:2 med en hammer og sigd i øvre venstre hjørne, men ikke femkantet stjerne. Politbyrået tillater Generalkontoret å skreddersy et antall standardflagg og distribuere dem til alle store organer.» Ifølge Folkets dagblad er «standardflagget 120 cm i lengden og 80 cm i bredden. I midten av øvre venstre hjørne (en fjerdedel av lengden og bredden til grensen) er en gul hammer og sigd 30 cm i diameter. Flagghylsen (pollegemet) er i hvitt og 6,5 cm i bredden. Dimensjonen av flaggstangen er ikke inkludert i flagget. Den røde fargen symboliserer revolusjonen, hammer og sigd symboliserer arbeidernes og bøndenes verktøy, som skal vise at KKP representerer arbeidere, bønder og folkets interesser. Den gule fargen betyr lysstyrke.» Totalt har flagget fem størrelsesklasser som er «nr. 1: 388 cm i lengden og 192 cm i bredden, nr. 2: 240 cm i lengden og 160 cm i bredden, nr. 3: 192 cm i lengden og 128 cm i bredden, nr. 4: 144 cm i lengden og 96 cm i bredde, nr. 5: 96 cm i lengden og 64 cm i bredden.» Den 21. september 1966 utstedte KKPs Generalkontor «Forskrifter for produksjon og bruk av KKPs flagg og emblem» som understrekte at flagget og emblemet var partiets offisielle symbol.

Ideologi

«Siden 1978 har Kina til en viss grad skiftet sin politisk-filosofiske diskurs. Men dette skiftet har ført oss nærmere klassisk marxisme. For eksempel uttrykker den klassiske marxismen forholdet mellom økonomi og politikk, og videre at den økonomiske basen og overbygningen der sistnevnte bestemmes av den førstnevnte og kun under visse begrensede forhold, kan den sistnevnte forme den førstnevnte. Både [Josef] Stalin og Mao trodde imidlertid at politikk og overbygningen når som helst fundamentalt kunne bestemme økonomiske forhold, at de kunne bestemme absolutt den økonomiske basen. I et ord, uansett hva det skyldes misforsto både Stalin og Mao dette vitale punktet i marxistisk teori og de led tilsvarende i praksis.»

—Jiexiong Yi, en seniorforsker på marxisme fra Universitetet i Beijing og Den sentrale partiskolen.

Siden 2000 har det vært påstått at KKP ikke har noen ideologi, og at partiorganisasjonen er pragmatisk og bare interessert i det som fungerer. Det er utenlandske kommentatorer som sier dette. Statsviter Kerry Brown utdyper dette; «Kina har blitt kalt et 'post-kommunistisk samfunn'. Marxismen og de andre dominerende tankeretningene som gjorde at Kinas kommunistparti kom til makten, og på det grunnlaget partiet utøvde den makten fra 1949, er forlatt. Systemet har blitt beskrevet som et styrt av pragmatisme og kun veiledet av å finne ut hva som virker for å sikre det aller viktigste; den økonomiske veksten.» Partiet selv imøtegår slike vurderinger. For eksempel uttalte Hu Jintao på vegne av partiet i 2012 at den vestlige «verden truer med å splitte oss» og at «den internasjonale kulturen i Vesten er sterk mens vi er svake ... Ideologiske og kulturelle felt er våre hovedmål». KKP legger mange ressurser inn i Den sentrale partiskolen og i arbeidet med å formulere et klart ideologisk ståsted. For «praksis er det eneste kriteriet for sannhet». Under Mao var forholdet mellom ideologi og beslutningsprosessen deduktiv, noe som innebar at politisk utforming ble bestemt av ideologisk ståsted. Under Deng ble dette prinsippet snudd helt om, slik at vedtak skulle få en avgjørende innvirkning på ideologisk utvikling. Det er hevdet å være en konsensus innad i KKP om at Sovjetunionens statsideologi var «lite dynamisk, fantasiløs, rigid og frakoblet fra virkeligheten», og at dette bidro til Sovjetunionens sammenbrudd. For å sikre partiets fortsatte kontroll over Kina blir det argumentert for at kommunistisk ideologi må være dynamisk og kreativ.

Offisiell ideologi

Et monument dedisert til Karl Marx (venstre) og Friedrich Engels (høyre) i Shanghai

Marxisme-leninismen var partiets første offisielle ideologi. Ifølge KKP avslører «Marxisme-Leninismen de universelle lovene som styrer historiens utvikling av menneskesamfunn.» Videre hevder de at marxisme-leninismen formulerer en «visjon om motsetningsforholdene i det kapitalistiske samfunnet og om uunngåelighet av et fremtidig sosialistisk- og kommunistisk samfunn». Mao Zedong Tanker er «marxisme-leninisme anvendt og utviklet i Kina». Ifølge partiet selv var det KKP som formulerte Mao Zedong Teori og ikke Mao Zedong alene.

«Jeg er en marxist. Marxismens essens er endring, [...] Barack Obama slo Hillary Clinton ved å vektlegge endring. Marxister i dagens Kina er ikke en sta, dogmatisk og utdatert mann på 1800-tallet, men en dynamisk, endringsvillig ung tenker. Vi har en fleksibel tilnærming; hvis Marx' ord fortsatt kan brukes, vil vi bruke dem, det han ikke klarte å formulere klart vil vi uttrykke tydelig, der han tiet, vil vi djervt fremme nye tanker.»

—Ye Xiaowen om marxismens rolle og betydning i moderne Kina.

Selv om ikke-kinesiske kommentatorer er generelt enig i at KKP har avvist ortodoks marxisme-leninisme og Mao Zedong Teori (eller i det minste grunnleggende elementer innenfor ortodoks tankegang) er KKP uenig i denne tolkningen. Enkelte grupper hevder at Jiang Zemin brøt med grunnleggende kommunistisk teori med innførelsen av den ideologiske teorien de tre representasjonene. Denne teorien tillot private entreprenør å melde seg inn i partiet. Partiteoretiker Leng Rong er imidlertid uenig og hevder «President Jiang klargjorde for partiet de ideologiske hindringene til ulike typer eierskap [...] Han ga ikke opp marxismen eller sosialismen. Han styrket partiet ved å gi en moderne forståelse av marxismen og sosialismen — det er derfor vi snakker om en 'sosialistisk markedsøkonomi' med kinesiske særtrekk.» I tråd med dette har KKP fortsatt et mål om å opprette et kommunistisk samfunn, og det blir beskrevet som partiets «ultimate mål». Offisielt er Kina, ifølge KKP, i sosialismens primære stadium, et utviklingsstadie som partiteoretikere innrømmer «ligner veldig på kapitalisme». Alternativt er det noen partiteoretikere som hevder «at kapitalismen er en tidlig eller den første fasen av kommunismen.» Flere har avvist ideen om sosialismens primære stadium som intellektuell kynisme. Robert Lawrence Kuhn, en kommentator av kinesisk politikk, sa at «da jeg først hørte denne begrunnelsen trodde jeg det var mer komisk enn smart — en ironisk karikatur formulert av slitne, intellektuelt kyniske propagandaarbeidere. Men den 100 år lange horisonten kommer fra seriøse teoretikere.»

«Det som er riktig å innføre kan aldri stå høyere enn det samfunnets økonomiske struktur og det kulturnivå som følger av denne, tilsier. Å forsøke og forby helt, å sette lås på all utvikling av privat, ikke-statlig utbytte, det vil si handel, det vil si kapitalisme, som er uunngåelig med millioner av små produsenter ... en slik politikk ville vært tåpelig og suicidal for partiet som iverksatte det.»

—Vladimir Lenin om det marxistiske argumentet for å beholde privat eiendomsrett under oppbyggingen av et sosialistisk samfunn..

Deng Xiaoping-teori ble lagt til partiets grunnlov i 1992 etter et vedtak fattet av den 14. nasjonalkongressen. Begrepene sosialisme med kinesiske særtrekk og sosialismens primære stadium ble formulert på samme tid som, og er tett tilknyttet, til Deng Xiaoping teori. Deng Xiaoping teori sier at statssosialisme og planøkonomi ikke er kommunisme per definisjon, og anser markedsmekanismer som klassenøytrale verktøy. I tillegg sier den at partiet må reagere på endringer dynamisk: For å vite om en bestemt politikk er foreldet eller ikke, må KKP søke «sannhet fra fakta» og følge opp slagordet «praksis er det eneste kriteriet for sannheten». På den 14. nasjonalkongress gjentok Jiang Dengs ideologiske mantra om at det ikke var unødvendig å spørre om noe var sosialistisk eller kapitalistisk, det viktigste spørsmålet er hvorvidt det fungerer.

De tre representasjonene ble vedtatt av KKPs 16. nasjonalkongress. Som nevnt kritiserte enkelte segmenter innad i partiet teorien som ikke-marxistisk og som et forræderi mot partiets grunnleggende marxistiske verdier. Andre tolket det som en positiv utvikling av marxisme til kinesiske omstendigheter. Jiang argumenterte at veien til å realisere et kommunistisk samfunn var mer komplisert enn tidligere antatt, og at det var ugunstig å tvinge unaturlige endringer på produksjonsmåten da den burde utvikle seg naturlig i henhold til historiens økonomiske lover. Teorien er mest kjent for å tillate private entreprenører (kapitalister) å bli partimedlemmer, offisielt referert til som det «nye sosialt stratum» med begrunnelsen om at de bedriver «ærlig sysselsetting og arbeid» og bidrar til oppbyggingen av et sosialistisk samfunn. Det 3. plenarmøtet til den 16. sentralkomiteen utviklet og formulerte teorien om vitenskapelig syn på utvikling. Den anses å være Hu Jintaos bidrag til marxistisk teori. For å anvende teorien om vitenskapelig syn på utvikling må KKP arbeide disiplinert for opprettelsen av det sosialistiske harmoniske samfunn.

Økonomisk ståsted

«[...] deres teori om kapitalismen som det ultimate har blitt rystet, og den sosialistiske utviklingen har opplevd et mirakel. Den vestlige kapitalismen har hatt tilbakefall, en finansiell krise, en kredittkrise, en tillitskrise og deres overbevisning har begynt å vakle. Vestlige land har begynt å reflektere, og åpenlyst eller i hemmelighet begynt å sammenligne seg med Kinas politikk, økonomi og sti.»

—Xi Jinping, KKPs generalsekretær om sosialismens styrkede posisjon.

Deng hevdet at den fundamentale motsigelsen mellom den kapitalistiske og den sosialistisk produksjonsmåten ikke var statlig planlegging vis á vis det frie markedet. Han uttalte: «En planlagt økonomi er ikke sosialismens definisjon, fordi det foregår planlegging under kapitalismen, markedsøkonomi foregår også under sosialisme. Planlegging- og markedskrefter er begge måter å kontrollere økonomisk aktivitet på». Jiang Zemin støttet opp om Dengs synspunkt, og uttalte seg flere ganger at det ikke gjorde noe om en bestemt mekanisme var kapitalistisk eller sosialistisk fordi det eneste som betydde noe var at tiltaket fungerte. Det var i denne anledning at Jiang Zemin fortalte den 14. nasjonalkongressen at den sosialistiske staten ville tillate «markedskreftene å spille en grunnleggende rolle i ressursallokering.»

I samme tale introduserte Jiang Zemin begrepet sosialistisk markedsøkonomi, som erstattet det tidligere brukte begrepet «Den planlagte sosialistiske markedsøkonomien» formulert av Chen Yun. Partilinjen som ble formulert av Jiang, og vedtatt av den 14. nasjonalkongressen, forble uendret inntil den 15. nasjonalkongressen. Denne endret ordlyden til «få markedskreftene til å videre utøve sin rolle i ressursallokering». Denne linjen forble uendret fra 3. plenarmøte til 18. sentralkomite, da den ble revidert til «la markedskreftene spille en avgjørende rolle i ressursallokering.» Det 3. plenarmøtet ble avholdt under mottoet «Oppretthold dominansen til offentlig sektor og styrke den økonomiske livskraften til den statseide økonomien», til tross for reformuleringen av markedskreftenes rolle.

KKP mener at verden er organisert i to motsatte leire: en sosialistisk og en kapitalistisk. Partiet insisterer på at sosialismen vil seire over kapitalismen på grunnlag av historisk materialisme. De siste årene har KKP returnert til Karl Marx' skrifter for å forklare den kapitalistiske globaliseringen. Partiet innrømmer at globaliseringen oppsto og utviklet seg gjennom kapitalismen, men argumenterer for at globaliseringen (som markedskreftene) er klassenøytral. Om globalisering hadde vært et rent kapitalistisk verktøy ville det ekskludert en alternativ sosialistisk form for modernitet, hevder KKP.

Internasjonale forhold

Kommunistpartier

KKP fortsatte å ha forbindelser med ikke-styrende kommunist- og arbeiderpartier og deltar på internasjonale kommunistkonferanser, særlig Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Delegater fra utenlandske kommunistpartier besøker fortsatt Kina. Blant annet i 2013 hadde generalsekretæren i Det portugisiske kommunistpartiet (PKP) Jeronimo de Sousa et møte med Liu Qibao, daværende medlem av KPs politbyrå. I et annet tilfelle besøkte Pierre Laurent, leder av Det franske kommunistiske parti (FKP), Liu Yunshan som da var medlem av politbyråets stående komité. I 2014 tok generalsekretær Xi Jinping seg tid til å møte Gennadij Ziuganov, førstesekretær i Den russiske føderasjons kommunistparti (RFKP), for å diskutere forholdene mellom de to partiene. KKP opprettholder kontakt med store kommunistpartier som PKP, FKP, RFKP, det Kommunistpartiet i Bohemia og Moravia, Brasils kommunistparti, Nepals kommunistparti og Spanias kommunistparti, og flere andre. De har også opprettholdt forbindelser med mindre kommunistpartier, som for eksempel Australias kommunistparti, Bangladeshs arbeidersparti, Sri Lankas kommunistparti, Belgias arbeiderparti, Ungarns arbeiderparti, Det dominikanske arbeiderpartiet og Partiet for transformasjon av Honduras. I løpet av de siste årene har KKP merket seg sosialdemokratiets evne til selvreformering og til å marginalisere de vesteuropeiske kommunistpartier.

Statsbærende partier i sosialistiske stater

KKP har opprettholdt gode forhold med styringspartiene i de gjenværende sosialistiske statene Cuba, Laos og Vietnam, samt Nord-Korea, selv om partiet forlot kommunismen til fordel for Juche-ideologien. Partiet bruker mye ressurser på å analysere situasjon i de resterende sosialistiske statene for å finne ut hvorfor nettopp disse statene har overlevd i motsetning til den østeuropeiske kommunismen. KKPs analyser preges av positivitet. De konkluderer som oftest med at de resterende sosialistiske statene vil fortsette å utvikle seg i riktig retning, og hevder at dette vil medføre en revitalisering av kommunismen som bevegelse engang i nærmeste fremtid.

KKP bruker mest tid på å studere Vietnams kommunistparti (VKP). VKP blir betraktet som et prakteksempel på sosialistisk utvikling utenfor Kina i den post-sovjetiske epoke. Kinesiske Vietnam-analytikere påpeker at det var Doi Moi-politikken, vedtatt på VKPs 6. Nasjonalkongress, som etablerte grunnlaget for fremtidig samfunnsutvikling. Mens KKP sannsynligvis er den organisasjonen som har best tilgang til Nord-Korea, blir artikler, bøker og uttalelser om Nord-Korea ofte sensurert av myndighetene. De få rapportene som er tilgjengelige for allmennheten handler om de økonomiske reformene som Nord-Korea har iverksatt. Mens kinesiske analytikere i Nord-Korea har en tendens til å snakke positivt om Nord-Korea i offentlighet, viser de i private diskusjoner forakt for Nord-Koreas økonomiske system, personkulten som gjennomsyrer samfunnet, Kim-familien, ideen om arvelig styre i en sosialistisk stat, undertrykkelsesapparatet, bruken av ressurser på Den koreanske folkearmé og det nordkoreanske folks fattigdom. Noen analytikerne sammenligner den nåværende situasjonen i Nord-Korea med Kina under kulturrevolusjonen. Gjennom årene har KKP forsøkt å overtale Koreas arbeiderparti (KAP) til å introdusere økonomiske reformer ved å vise til kinesiske bragder på grunn av reformer og åpenhetspolitikk. For eksempel inviterte KKP i 2006 KAPs generalsekretær Kim Jong-il til Guandong-provinsen for å vise frem hvilket framskritt de økonomiske reformene hadde gitt Kina. KKP anser KAP, og Nord-Korea mer generelt, som negative eksempler på sosialistiske statsbærende partier og sosialistiske stater.

Det er betydelig interesse for cubansk kommunisme i KKP. Fidel Castro som var Cubas kommunistpartis (CKP) tidligere leder, er beundret og idealisert i Kina. Flere bøker har blitt skrevet om Den cubanske revolusjonen og dens politikk. Kommunikasjon mellom KKP og CKP har økt betraktelig siden 1990-årene, og knapt en måned går uten en eller annen form for diplomatisk utveksling. På det fjerde plenarmøte til den 16. sentralkomité diskuterte partiledelsen hvorvidt KKP kunne lære av de andre kommunistiske styringspartiene. CKP ble da fremhevet og tildelt mye ros. Da Wu Guanzheng som medlem av KKPs politbyrå, møtte Fidel Castro i 2007 overleverte han et personlig brev skrevet av Hu Jintao. Der sto det at «fakta har vist at Kina og Cuba er troverdige gode venner, gode kamerater og gode brødre som behandler hverandre med oppriktighet. De to lands vennskap har motstått tester påvirket av den skiftende internasjonal situasjonen, og vennskapet har blitt ytterligere styrket og konsolidert.»

Andre partier

Siden kommunismens tilbakegang og fall i Øst-Europa har KKP etablert partiforhold med ikke-kommunistiske partier. Slike forhold anses av KKP å være av stor verdi, og de bruker jevnlig kommunikasjon med andre partier som en mulighet til å studere sine motparter. For eksempel har KKP studert Folkets handlingsparti (FHP) nærme for å kunne forstå hvordan de har klart å opprettholde sin dominans over Singapores politiske liv gjennom sin «stille tilstedeværelse, men totale kontroll.» KKP konkluderer blant annet med at FHPs dominans kan forklares med partiets «godt utviklede sosiale nettverk som styrer valgkretsene effektivt ved å utvide sine tentakler dypt inn i samfunnet gjennom forskjellige regjeringsgrener og partikontrollerte grupper.» Singapore blir ansett som et eksempel på styrt demokrati ifølge KKP. En annen viktig forskjell er at FHP «ikke [er] et politisk parti basert på arbeiderklassen — det er heller et politisk parti tilhørende eliten] ... Det er også et politisk parti tilhørende det parlamentariske systemet, ikke et revolusjonært parti.» Andre partier i Asia som KKP opprettholder gode forhold med er Forente malayers nasjonale organisasjon, et parti som styrte Malaysia uavbrudt i perioden 1957–2018, og Japans liberaldemokratiske parti, som har vunnet alle valg med unntak av to siden slutten av andre verdenskrig.

KKP har siden Jiang Zemins styretid aktivt forsøkt å styrke sitt forhold med sin tidligere motstander, Taiwans Kuomintang (KMT). Å styrke KKPs forhold til Kuomintang vurderes av KKP som et viktig skritt nærmere målet om å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina. Fra et forskningsperspektiv vekker KMT interesse i KKP siden partiet styrte Republikken Kina (dagens Taiwan) uavbrudt i perioden 1929–2000. Generelt kan det sies at ettpartistater og ettpartidominans er av spesiell interesse for KKP, og KKP bruker mye ressurser på å studere disse tilfellene. For eksempel studeres den regionale avdelingen til det arabiske sosialistiske ba'athpartiet i Syria, og hvordan partiet har klart å vedlikeholde styret innenfor maktkonsentrasjonen i al-Assad-familien. Dette forklares med det sterke presidentsystemet, at makt går i familien (Bashar al-Assad etterfulgte sin far Hafez al-Assad), og rollen det syrisk arabiske forsvaret har i landets politikk.

Xi Jinping (den andre fra venstre) med Enrique Peña Nieto (andre fra høyre), tidligere Mexicos president og tidligere leder i Det institusjonelle revolusjonære partiet

De siste årene har KKP vist betydelig større interesse for Latin-Amerika Antall delegasjoner sent til og mottatt fra kontinentet har økt betraktelig de siste årene. Innen 2008 hadde KKP etablert partiforhold med 99 partier fra 29 latinamerikanske land. Den rosa bølgen, en serie av valgseire for venstrepartier som tok Latin-Amerika med storm ved starten av århundreskiftet, overrasket KKP. Partiet reagerte med å etablere forhold med flere sosialistiske og antiamerikanske partier på kontinentet. Det tetteste partiforholdet ble etablert med Venezuelas forente sosialistparti (VFSP), da ledet av Hugo Chávez. Til tross for det tette samarbeidet har KKP uttrykt irritasjon over partiets anti-kapitalistiske og anti-amerikanske retorikk på den internasjonale arenaen. Likevel forblir forholdet nært, og i 2013 ble partene enige om å sende VFSP-kadre til Kina for opplæring i politikk- og samfunnsområder på Den sentrale partiskolen.

Det partiet KKP fascineres mest av i Latin-Amerika er Mexicos Det institusjonelle revolusjonære partiet (IRP), som styrte landet uavbrutt i 71 år. KKP tilskriver dette IRPs lange regjeringstid, landets sterke presidentsystem, partiets tilknytning til machismokulturen, dets nasjonalistiske holdning, landsbygdas identifiseringen med partiet og iverksettelsen av en økonomisk politikk som baserte seg på både nasjonalisering og markedet. KKP påpeker at IRP mistet makten siden partiet manglet indre partidemokrati, at partiet ble sosialdemokratisk, dets rigide partistruktur som ikke lot seg reformere, korrupsjon, globaliseringspress på samfunnet og amerikansk innblanding i mexicansk politikk.

Europas sosialdemokratier har vakt betydelig interesse internt i KKP siden tidlig i 1980-årene. Med unntak av en kort periode i 1970-årene hvor KKP etablerte partiforhold med høyreekstreme partier for å stoppe sovjetisk ekspansjonisme, var KKPs kontakt med sosialdemokratiske partier det første alvorlige forsøket på å etablere partiforhold med ikke-kommunistiske partier. KKP krediterer Europas sosialdemokratiske bevegelse for å etablere «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Trenden har vakt oppsikt siden KKP hadde et svært negativt syn på sosialdemokratiet som styreform ved inngangen til 1980-årene, et syn basert på tidligere marxist-leninistiske analyser av bevegelsen. Dette endret seg i 1980-årene. Da konkluderte KKP med at de kunne lære av den sosialdemokratiske bevegelsen. Partiet sendte delegasjoner rundt om i Europa for å observere deres politikk og ideologi. Imidlertid hadde de fleste europeiske sosialdemokratiske partier på dette tidspunktet mistet makten og var i en periode med selvreform. Denne prosessen ble fulgt med stor interesse av KKP, og partiet la spesielt merke til reformarbeidet i det britiske Labour Party og det tyske SPD. Partiets konklusjon var at de sosialdemokratiske partiene klarte å gjenoppta makt fordi de moderniserte sin ideologi ved å erstatte tradisjonell statsstyrt sosialistisk politikk med privatisering og markedsøkonomi. At partiene endret velgergrunnlag ved å gi slipp på bindinger til fagforeningene og heller nå ut til gründere, unge og studenter, ble også lagt merke til.

Menneskerettskrenkelser

Det kinesiske kommunistpartiet er blitt, og blir, kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, samt kritikere både i Kina og utenlands, mener at partiets styre i Kina er preget av en rekke grove menneskerettighetsbrudd, deriblant forfølgelse av kritikere og tilhørige av religiøse grupperinger som qigongbevegelsen Falun Gong, mangel på rettssikkerhet, fengslinger uten lov og dom, utbredt bruk av dødsstraff (Kina er i dag det landet som henretter flest personer årlig), tortur, ettbarnspolitikken, sensur og manglende pressefrihet, og at Kina angivelig er blant de få land i verden som i dag har et nettverk av konsentrasjonsleirer, av varierende strenghetsgrad.

Under den kinesiske borgerkrig begikk både Kuomintang og kommunistene krigsforbrytelser. Den amerikanske historiken Rudolph J. Rummel estimerer at rundt 3 millioner mennesker ble drept av kommunistpartiet før de kom til makten. Ifølge Rummel ble imidlertid tre ganger så mange drept av Kuomintang-styrkene, men han bemerker at kommunistene også ofte styrte over mindre befolkningsgrupper. Likevel behandlet kommunistene generelt soldatene sine bedre enn det Kuomintang gjorde, og tvangsrekrutteringen av soldater var generelt mindre brutal, til tross for at de ofte begikk overgrep mot politiske motstandere og landeiere i områdene de kontrollerte.

Det er estimert at minst 40 millioner mennesker døde som følge av hungersnød, henrettelser eller andre årsaker under Maos styre i Kina fra 1949 til 1976. Dette inkluderer 20–45 millioner som døde under den store kinesiske hungersnøden, som hovedsakelig var en resultat av det mislykkede store spranget, i perioden 1958–1961. I tillegg ble rundt én million mennesker drept i Maos kampanje mot landeiere etter maktovertagelsen, og rundt én million ble også henrettet under kulturrevolusjonen i tidsperioden 1966–1976.

I 1979 innførte Kina under Deng Xiaoping en ettbarnspolitikk, som ifølge menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International er i strid med menneskerettighetene. I 1989 valgte Deng å sette inn militæret mot demonstrasjonene på Den himmelske freds plass, noe som resulterte i en massakre. De offisielle tallene er at 218 demonstranter og sivile, 10 militære og 13 politimenn ble drept. Uavhengige estimater er langt fra enige om hvor mange som ble drept. Ifølge Amnesty International var antallet drepte på minst flere hundre og sannsynligvis nærmere 1000, og organisasjonen hevdet at minst 50 demonstranter fortsatt satt i fengsel i 2004.

Partiet er også ansvarlig for å drifte interneringsleirene i Xinjiang, hvor over én million etniske uigurer og kazakher blir holdt mot sin vilje. Her blir de indoktrinert i Xi Jinping tanker, og tvunget til å gi slipp på sin tradisjonelle islamske kultur, blant annet ved å drikke alkohol og spise svin. Det har også blitt dokumentert at kvinner har blitt tvangssterilisert gjennom bruk av injeksjoner og prevensjonsmidler. Flere land og organisasjoner har tatt avstand fra KKPs handlinger i Xinjiang, og karakterisert undertrykkelsen som et forsøk på kulturelt folkemord. I juni 2020 signerte den amerikanske Kongressen Uyghur Human Rights Policy Act, hvor ulike sanksjoner mot KKP ble vedtatt.

Litteratur

Artikler

• Abrami, Regina; Malesky, Edmund; Zheng, Yu (2008). «Accountability and Inequality in Single-Party Regimes: A Comparative Analysis of Vietnam and China» (PDF). University of California Press. s. 1–46. 
• Angle, Stephen (2005). «Decent Democratic Centralism». 33 (4). Sage Publications, Inc. s. 518–546. 
• Brown, Kerry. «The Communist Party of China and Ideology» (PDF). China: An International Journal. National University of Singapore Press (NUS Press). 10 (2): 52–68. 
• Chambers, David Ian. «Edging in from the Cold: The Past and Present State of Chinese Intelligence Historiography». Journal of the American Intelligence Professional. 56 (3). Central Intelligence Agency. s. 31–46. 
• Cheng, Joseph Y. «Sino-Vietnamese Relations in the Early Twenty-first Century: Economics in Command?». Asia Survey. 51 (2). University of California Press. s. 379–405. 
• Dittmer, Lowell. «China in 1988: The Continuing Dilemma of Socialist Reform». Asia Survey. 29 (1). University of California Press. s. 12–28. 
• Dittmer, Lowell. «China in 1989: The Crisis of Incomplete Reform». Asia Survey. 30 (1). University of California Press. s. 25–45. 
• Dynon, Nicholas. «"Four Civilizations" and the Evolution of Post-Mao Chinese Socialist Ideology». The China Journal. 60. University of Chicago Press. s. 83–109. 
• Gang, Lin. «Leadership, Transition, Intra-Party Democracy, and Institution Building in China». 44 (2). University of California Press. s. 255–275. 
• Harding, Neil. «Reappraising the Cultural Revolution». The Wilson Quarterly. 4 (4). Woodrow Wilson International Center for Scholars. s. 132–141. 
• Heuser, Robert (1987). «The Legal Status of the Chinese Communist Party». Occasional Papers / Reprints Series in Contemporary Asian studies. 
• Kataoka, Tetsuya. «Political Theory of the Great Leap Forward». 36 (1). The Johns Hopkins University Press. s. 93–122. 
• Köllner, Patrick. «Informal Institutions in Autocracies: Analytical Perspectives and the Case of the Chinese Communist Party» (PDF) (232). German Institute of Global and Area Studies. s. 1–30. Arkivert fra originalen (PDF) 17. november 2020. Besøkt 22. desember 2018. 
• Li, Cheng. «Intra-Party Democracy in China: Should We Take It Seriously?». 30 (4). China Leadership Monitor. s. 1–14. 
• Mahoney, Josef Gregory; Yi, Jiexiong; Li, Xiuling. «A Marxist Perspective on Chinese Reforms: Interview with Jiexiong». s. 177–192. 
• Miller, H. Lyman. «Hu Jintao and the Party Politburo» (PDF). 32 (9). China Leadership Monitor. s. 1–11. Arkivert fra originalen (PDF) 13. april 2020. Besøkt 22. desember 2018. 
• Rosen, Stanley. «China in 1986: A Year of Consolidation». Asia Survey. 27 (1). University of California Press. s. 35–55. 
• Rosen, Stanley. «China in 1987: The Year of the Thirteenth Party Congress». Asia Survey. 28 (1). University of California Press. s. 35–51. 
• Salmenkari, Taru. «Democratic Centralism: Underlining Importance of Democracy for the Socialist System». Studia Orientalia (106). Finnish Oriental Society. s. 527–568. 
• Shambaugh, David. «The Soldier and the State in China: The Political Work System in the People's Liberation Army» (PDF). The China Quarterly (127). Cambridge University Press on behalf of the School of Oriental and African Studies. s. 527–568. 
• Shigong, Jiang. «Chinese-Style Constitutionalism: On Backer's Chinese Party-State Constitutionalism» (PDF). Modern China. 40 (2). SAGE Publishing, Inc. s. 133–167. 
• Shigong, Jiang. «China's Agricultural Crisis and Famine of 1959–1961: A Survey and Comparison to Soviet Famines». Comparative Economic Studies. 50 (1). Association for Comparative Economic Studies. s. 1–29. 
• Smil, Vaclav. «The Next 50 Years: Unfolding Trends» (PDF). Population and Development Review. 31 (4). Population Council. s. 605–643. 
• Wuthnow, Joel; Saunders, Phillip C. «Chinese Military Reforms in the Age of Xi Jinping: Drivers, Challenges, and Implications» (PDF). China Strategic Perspectivez (10). Institute for National Strategic Studies. s. 1–87. 

Bøker

• Baum, Richard (1996). Burying Mao: Chinese Politics in the Age of Deng Xiaoping. Princeton University Press. ISBN 0691036373. 
• Baylis, Thomas (1989). Governing by Committee: Collegial Leadership in Advanced Societies. State University of New York Press. ISBN 9780887069444. 
• Bush, Richard (2005). Untying the Knot: Making Peace in the Taiwan Strait. Brookings Institution Press. ISBN 0815797818. 
• Broodsgaard, Kjeld Erik; Zheng, Yongnian (2006). The Chinese Communist Party in Reform. Routledge. ISBN 0203099281. 
• Carter, Peter (1976). Mao. Oxford University Press. ISBN 0192731408. 
• Chan, Adrian (2003). Chinese Marxism. Continuum Publishing. ISBN 0826473075. 
• Coase, Ronald; Wang, Ling (2012). How China Became Capitalist. Palgrave Macmillan. ISBN 1137019360. 
• Ding, X.L. (2006). The Decline of Communism in China: Legitimacy Crisis, 1977–1989. Cambridge University Press. ISBN 0521026237. 
• Feigon, Lee (2002). Mao: A Reinterpretation. Ivan R. Dee. ISBN 1566635225. 
• Finer, Catherine Jones (2003). Social Policy Reform in China: Views from Home and Abroad. Ashgate Publishing. ISBN 0754631753. 
• Fisher, Richard (2008). China's Military Modernization: Building for Regional and Global Reach. Greenwood Publishing Group. ISBN 0275994864. 
• Fukuyama, Francis (2014). Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy. Farrar, Straus and Giroux. ISBN 978-0-374-22735-7. 
• Fu Delete repeated word = Zhengyuan (1993). Autocratic Tradition and Chinese Politics. Cambridge University Press. ISBN 0521442281. 
• Gao, James (2009). Historical Dictionary of Modern China (1800–1949). Scarecrow Press. ISBN 0810863081. 
• Gregor, A. James (1999). Marxism, China & Development: Reflections on Theory and Reality. Transaction Publishers. ISBN 1412828155. 
• Li, Gucheng (1995). A Glossary of Political Terms of the People's Republic of China. Chinese University Press. ISBN 9622016154. 
• Guo, Sujian (2012). Chinese Politics and Government: Power, Ideology and Organization. Routledge. ISBN 0415551382. 
• Guo, Sujian; Guo, Baogang (2008). China in Search of a Harmonious Society. Rowman & Littlefield|Lexington Books. ISBN 0739126245. 
• Heath, Timothy R. (2014). China's New Governing Party Paradigm: Political Renewal and the Pursuit of National Rejuvenation. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 1409462013. 
• Heazle, Michael; Knight, Nick (2007). China–Japan Relations in the Twenty-first Century: Creating a Future Past?. Edward Elgar Publishing. ISBN 1781956235. 
• Hunt, Michael (2013). The World Transformed: 1945 to the Present. Oxford University Press. ISBN 0312245831. 
• Izuhara, Misa (2013). Handbook on East Asian Social Policy. Edward Elgar Publishing. ISBN 085793029X. 
• Yu, Keping (2010). Democracy and the Rule of Law in China. Brill Publishers. ISBN 9004182128. 
• Kornberg, Judith (2005). China in World Politics: Policies, Processes, Prospects. University of British Columbia Press. ISBN 1588262480. 
• Koss, Daniel (2018). Where the Party Rules: The Rank and File of China's Communist State. Cambridge University Press. ISBN 9781108354981. 
• Kuhn, Robert Lawrence (2011). How China's Leaders Think: The Inside Story of China's Past, Current and Future Leaders. John Wiley & Sons. ISBN 1118104250. 
• Latham, Kevin (2007). Pop Culture China!: Media, Arts, and Lifestyle. ABC-CLIO. ISBN 1851095829. 
• Historical Dictionary of Revolutionary China, 1839–1976. Greenwood Publishing Group. 1992. ISBN 0313264570. 
• Lew, Christopher R.; Leung, Edwin Pak-wah (1996), Historical Dictionary of the Chinese Civil War (2nd utgave), Scarecrow Press 
• Li, Cheng (2009). China's Changing Political Landscape: Prospects for Democracy. Brookings Institution Press. ISBN 0815752083. 
• Liu, Guoli (2011). Politics and Government in China. ABC-CLIO. ISBN 0313357315. 
• Joseph, William (2010). Politics in China: an Introduction. Oxford University Press. ISBN 0195335309. 
• Mackerras, Colin; McMillen, Donald; Watson, Andrew (2001). Dictionary of the Politics of the People's Republic of China. Routledge. ISBN 0415250676. 
• Richard, McGregor (2012). The Party: The Secret World of China's Communist Rulers (2nd utg.). Harper Perennial. ISBN 0061708763. 
• Musto, Marcello (2008). Karl Marx's Grundrisse: Foundations of the Critique of Political Economy 150 Years Later. Routledge. ISBN 1134073828. 
• Smith, Ivian; West, Nigel (2012). Historical Dictionary of Chinese Intelligence. Scarecrow Press. ISBN 0810871742. 
• Ogden, Chris (2013). Handbook of China s Governance and Domestic Politics. Routledge. ISBN 1136579532. 
• Organisation for Economic Co-operation and Development (2005). Governance in China. OECD Publishing. ISBN 9264008446. 
• Pantsov, Alexander (2015). Deng Xiaoping: A Revolutionary Life (1st utg.). Oxford University Press. ISBN 019939203X. 
• Saich, Tony; Yang, Benjamin (1995). The Rise to Power of the Chinese Communist Party: Documents and Analysis. M.E. Sharpe. ISBN 1563241552. 
• Schram, Stuart (1966). Mao Tse-Tung. Simon & Schuster. ISBN 0140208402. 
• Shambaugh, David (2008). China's Communist Party: Atrophy and Adaptation. University of California Press. ISBN 0520254929. 
• Shambaugh, David (2013). China Goes Global: The Partial Power. Oxford University Press. ISBN 0199323690. 
• Sullivan, Lawrence (2007). Historical Dictionary of the People's Republic of China. Scarecrow Press. ISBN 0810864436. 
• Sullivan, Lawrence (2012). Historical Dictionary of the Chinese Communist Party. Scarecrow Press. ISBN 0810872250. 
• Jonathan, Unger (2002). The Nature of Chinese Politics: From Mao to Jiang. M.E. Sharpe. ISBN 0765641151. 
• van de Ven, Johan (1991). From Friend to Comrade: The Founding of the Chinese Communist Party, 1920–1927. University of California Press. ISBN 0520910877. 
• Vogel, Ezra (2011). Deng Xiaoping and the Transformation of China. Harvard University Press. ISBN 0674055446. 
• Yeh, Wen-hsin (1996). Provincial Passages: Culture, Space, and the Origins of Chinese Communism. University of California Press. ISBN 0520916328. 
• Wang, Gunwu; Zheng, Yongian (2012). China: Development and Governance. World Scientific. ISBN 9814425834. 
• White, Stephen (2000). Russia's New Politics: The Management of a Postcommunist Society. Cambridge University Press. ISBN 0521587379. 
• Wong, Yiu-chung (2005). From Deng Xiaoping to Jiang Zemin: Two Decades of Political Reform in the People's Republic of China. University Press of America. ISBN 076183074X. 
• Zheng, Suisheng (2004). A Nation-state by Construction: Dynamics of Modern Chinese Nationalism. Stanford University Press. ISBN 0804750017. 

Eksterne lenker

• (zh) Offisielt nettsted
• (en) Communist Party of China – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Communist Party of China – galleri av bilder, video eller lyd på Commons