Li Xiannian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Li Xiannian

Li Xiannian (kinesisk: 李先念, pinyin: Lǐ Xiānniàn , født 23. juni 1909 i fylket Hong'an i provinsen Hubei i Kina, død 21. juni 1992) var Folkerepublikken Kinas president fra 1983 til 1988, og deretter president for Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse til sin død.

Han var en innflytelsesrik politisk skikkelse i Folkerepublikken, og var medlem av Politbyrået fra 1956. Han var finansminister fra 1954. Under kulturrevolusjonen falt han i unåde, men ble takket være statsminister Zhou Enlai gjeninnsatt som finansminister i 1973. Han innledet økonomiske reformer i retning markedsøkonomi – det som etter hvert skulle bli den såkalte reform og åpning-politikken. Han var også visestatsminister i noen år.

Hen ble av kommunistene regnet som en av de åtte eldste.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Li ble medlem av det kinesiske kommunistparti i 1927, og var kaptein og politisk kommissær i Folkets frigjøringshær under den lange marsjen.

Maoistisk politiker[rediger | rediger kilde]

Etter kommunistenes seier i Kina ble Li utnevnt til partisekretær for provinsen Hubei (1949–1954), og han var kommandant og politisk kommissær for Hubeis militærgarnison. I 1950 ble Li valgt til første formann for Hubeis folkeregjering. Mens han arbeidet i Hubei ble Li utnevnt til partisekretær for Wuhan og viseformann for Folkerepublikkens militære kommisjon for det sørlige-sentrale Kina.

I 1954 ble Li utnevnt til Kinas finansminister. Li var også visestatsminister for hele perioden fra 1954 til 1980. Selv om han mistet sitt verv som finansminister under Kulturrevolusjonen ble han ikke desto mindre beskyttet av Zhou Enlais og ble den eneste sivile embedsmann som tjenestegjorde med statsministeren gjennom hele denne urolige perioden.[1]:xviii I 1976 spilte Li en instrumentell rolle i Firerbandens fall. Etter gruppens fall fra makten ble Li utnevnt tul viseformann for det kinesiske kommunistiske parti og til medlem av den sentrale militærkommisjon.

Politiker og president etter Mao-æraen[rediger | rediger kilde]

Da Hua Guofeng kom til makt etter Mao Zedongs død, ble Li Huas viktigste økonomiske rådgiver. Dersom Hua hadde lykkes i sine bestrebelser på å nå helt til maktens tinde, ville Li ha blitt en av Kinas mektigste skikkelser. Men Lis politiske karriere stagnerte da Deng Xiaoping overskygget Hua som Kinas «Paramount Leader». I resten av karrieren beklaget Li seg over at hans prestasjoner i det korte Hua-interregnumet ikke var blitt tilstrekkelig anerkjent som grunnlag for de fremskritt som Kinna opplevde i 1980-årene.[1]:xviii Li støttet opp om Dengs reform og hjalp Deng frem til makt.[2]

Li trodde fast på ortododoks sentralplanlegging og sosiopolitisk konformitet, og mislikte dermed Deng Xiaopings mest radikale reformtanker. Han var faktisk den som var annsvarlig for utarbeidelsen av den kortlivede tiårsplanen av 1978 dom tok sikte på å bygge en økonomi etter sovjetisk forbilde, med tunginsdistri og energiproduksjon i sentrum. Deng terminerte raskt dette, og instituterte sin egen «go slow»-tilbærming som gradvis åpnet for utviklingen av lettindustri og konsumorientert produksjon. Han innsatte også etter hvert yngre menn av hans skole til viktige stillinger i styringsverket. Én av dem var statsminister Zhao Ziyang, som Li var en sterk motstander av fordi han fant ham alt for villig til å importere vestlige tankebaner og bevege seg bort fra planøkonomien. Ifølge Zhao «hatet [Li] meg fordi jeg implementerte Deng Xiaopings reformer, men ettersom det var vanskelig for ham å gå åpent ut mot Deng, gjorde han meg som målet for sin opposisjon»."[1]:xviii-xix

I 1983, etter innføringen av den ny konstitusjon, ble Li utnevnt til president av Kina i en aler av 74 år. I pakt med 1982-konstitusjonen var presidentens rolle «hovedsakelig seremoniell», men vervet representerte en anerkjennelse av Lis rolle som repektert partiveteran og medlem av det kinesiske politbyrås stående komite. I 1984 møtte Li den amerikanske president Ronald Reagan under dennes besøk i Kina, og han drøftet da Taiwans status med presidenten.[3] Li nesøkte USA i juli 1985; hav var den første statssjef for Folkerepublikken Kina som foretok et slikt besøk.

Som tiåret skred frem overtalte Deng Xiaoping de fleste av partiveteranene til å tre tilbake - Deng hadde alltid vært en motstander av livsvarige utnevnelser. Li fratrådte som president i 1988 og ble etterfulgt av Yang Shangkun. Li ble så utnevnt til formann for Det kinesiske folks politisk-konsultative konferanse. Han var en sterk tilhenger av Jiang Zemins arbeid for å komme til makt,[4] og under Tiananmenprotestene i 1989 var Li en av de partiveteranene som gikk sterkest inn for en fast respons mot demonstrasjonene og støttet statsminister Li Pengs ønske om å sette inn militære styrker for å stanse protestene. Li fortsatte i regjeringsverket frem til sin død i 1992.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Roderick MacFarquhar: «Foreword», i Zhao Ziyang: Prisoner of the State: The Secret Journal of Zhao Ziyang. New York, NY: Simon and Schuster, 2009. ISBN 1-4391-4938-0
  2. ^ «China marks 100th birth anniversary of former president Li Xiannian». GOV.cn. Government of the People's Republic of China. 24. juni 2009. Besøkt 15.mars 2012. 
  3. ^ Anderson, Kurt (7. mai 1984). «History Beckons Again». Time. Besøkt 19. august 2011. 
  4. ^ The Epoch Times Staff (2005). «Chapter 4» (ebook). The Real Story of China's Jiang Zemin. 


Forgjenger:
 Ye Jianying (Statsoverhode) 
Folkerepublikken Kinas president
Etterfølger:
 Yang Shangkun