Republikken Kinas historie
Republikken Kinas historie begynner med grunnleggelsen av Republikken Kina 1. januar 1912 etter Qing-dynastiets fall i 1911.
Qing-dynastiet hadde avstått øya Taiwan til Japan i april 1895, ved slutten av den første kinesisk-japanske krigen.[1] De neste femti årene skulle Taiwan bli en del av Japan.[2]
Xinhairevolusjonen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Xinhairevolusjonen
Xinhairevolusjonen var opprøret som styrtet Qing-dynastiet i Kina. Navnet Xinhai kommer av året 1911, da revolusjonen startet. Opprøret varte mellom 10. oktober 1911 og 12. februar 1912, da Republikken Kina ble opprettet. Revolusjonen startet med Wuchangopprøret. Opprøret spredte seg først gjennom sørkinesiske provinser. Xuantong-keiseren (Puyi) abdiserte etter lange forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer i Beijing og Nanjing.
Republikken Kina[rediger | rediger kilde]
Den første regjeringen ble dannet i Nanjing den 12. mars 1912 med Sun Yatsen som president. Han overlot etter hvert presidentvervet til Yuan Shikai, som imidlertid erklærte seg som keiser i 1915. Han gav riktignok opp keisernavnet fordi han fryktet opprør, og han døde i 1916. Han etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte perioden kjent som krigsherrenes tid (1916–1928), da Kina ble styrt av rivaliserende militære ledere, såkalte krigsherrer. Jiang Chaozong var fungerende statsminister i 1917.
I 1919 startet 4. mai-bevegelsen, som var imot utlendinger og for kinesisk nasjonalisme. De sådde frøene til høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for en lang tid fremover.
Sun Yatsen etablerte i 1920-åra en revolusjonær base i det sørlige Kina. Med hjelp av Sovjetunionen gikk han i allianse med det kinesiske kommunistparti (KKP). I 1925 overtok Chiang Kai-shek etter Sun, som hadde dødt av kreft. Han ble leder av Kuomintang (KMT), det kinesiske nasjonalistparti. Chiang klarte å få kontroll over det meste av det sørlige og sentrale Kina. Han prøvde å få krigsherrene til å formelt underkaste seg hans lederskap.
I 1927 gikk Chiang ut mot kommunistpartiet, og presset dem ut av basene sine i det sørlige og sentrale Kina. Han ødela den såkalte kinesiske sovjetrepublikk i fjellene i Jiangxi-provinsen, og kommunistene flyktet østover på «den lange marsjen». Etter ett år kom kommunistene til den nordlige delen av Shaanxi-provinsen, og etablerte seg ved byen Yan’an under sin nye leder, Mao Zedong. Striden mellom nasjonalistene og kommunistene fortsatte fram til den andre verdenskrigen, hvor de sloss sammen mot japanerne fra 1937 til 1945.
Deretter fortsatte borgerkrigen. I 1949 måtte Chiang og nasjonalistene flykte til Taiwan, men lovet å erobre Fastlands-Kina så snart som det lot seg gjøres.
Andre verdenskrig i Kina (1937-1945)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig
I Kina starter den andre verdenskrig offisielt i 1937, da Kina offisielt erklærte krig mot Japan, som riktignok hadde okkupert Mandsjuria siden 1931. I motsetning til Japan, var Kina dårlig forberedt på krig. Japanerne hadde derfor veldig stor suksess i krigen, særlig i de første årene, da de okkuperte snart de viktigste byene i Kina.
Japanernes krigføring var enda verre enn Tysklands, de trodde selv at de var totalt overlegne kineserne, og at de hadde en guddommelig rett til å herske over dem.[trenger referanse] 20-25 millioner kinesere ble drept under krigen, de aller fleste sivile.[trenger referanse] Bare i Nanjing ble flere hundre tusen kinesere drept på seks uker (Nanjingmassakren).[trenger referanse] I motsetning til dette døde bare ½ million japanere i Kina.[trenger referanse]
I 1945 kapitulerte Japan. Noen[hvem?] mener at nasjonalistenes tap under krigen var større enn kommunistenes (som for det meste holdt seg til geriljakrig), og at det hadde videre innvirkning på at kommunistene vant borgerkrigen.
Den kinesiske borgerkrigen (1927-1937 og 1945-1949)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den kinesiske borgerkrigen
Den kinesiske borgerkrigen varte mellom 1927 og 1949/1950, og var en krig mellom Kuomintang (nasjonalistene) under Chiang Kai-shek og det kinesiske kommunistparti under Mao Zedong. I 1949 hadde nasjonalistene mistet kontrollen over Fastlands-Kina, og var nødt til å trekke seg tilbake til øya Taiwan og noen få andre øyer. Krigen var offisielt erklært over i 1991 av Republikken Kina (men dette har ikke blitt godkjent av Folkerepublikken). En av grunnene til at kommunistene vant krigen, var at de fleste bøndene støttet dem. Nasjonalistene på sin side baserte seg først og fremst på bybefolkningen, og ikke på bøndene, og stolte ikke fullt på sivile som hadde bodd i områder okkupert av japanerne.
Republikken Kina på Taiwan (fra 1949)[rediger | rediger kilde]
Kina ble delt 1. oktober 1949 mellom Republikken Kina (Taiwan) og Folkerepublikken Kina (Kina). I dag er det flere land som ikke vil godkjenne landet som et selvstendig land. I den kalde krigen var Republikken Kina alliert med USA mot de kommunistiske landene, som Folkerepublikken Kina. Landet har fått økonomisk støtte av USA, og hatt en enorm økonomisk vekst sammen med land som Sør-Korea og Japan, selv om landet i 1971 måtte gi fra seg sin plass i FN og FNs sikkerhetsråd til Folkerepublikken Kina. Republikken Kina har i dag en av verdens høyeste levestandarder målt etter HDI.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Contrasting conceptions of colonial rule - Taipei Times». www.taipeitimes.com. 11. desember 2018. Besøkt 1. august 2020.
- ^ Tsurumi, E. Patricia (1. oktober 1979). «Education and Assimilation in Taiwan under Japanese Rule, 1895—1945». Modern Asian Studies. 4 (engelsk). 13: 617–641. ISSN 1469-8099. doi:10.1017/S0026749X00008489. Besøkt 1. august 2020.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750. New York: Basic Books, 2012. ISBN 9780465019335.