Kinas kommunistpartis historie

Kinas kommunistparti (KKP) ble opprettet den 23. juli 1921.

Partiets opprettelse var et direkte resultat av Den russiske revolusjonen i 1917 der kommunistene tok makten. Partiet ble opprettet som en avdeling i Den kommunistiske internasjonalen (Komintern), en institusjon dominert av Sovjetunionen. Komintern opprettet kontakt med Kuomintang (KMT) og gjennom diplomatiske forhandlingene etablerte Den første enhetsfront, en allianse mellom KKP og KMT. Alliansen varte frem til 1927 da KMT styrker under Chiang Kai-shek iverksatte et nasjonalt angrep på den kommunistiske bevegelsen. Dette ville være starten av Den kinesiske borgerkrigen som vedvarte frem til 1949.

Etter å ha nesten blitt utryddet som en nasjonal bevegelse av KMT klarte KKP å samle seg. I 1931 etablerte partiet Den kinesiske sovjetrepublikk (KSR). Partiets militærstrategi mislyktes og i løpet av 1934 hadde militære styrker under KMTs ledelse omringet KSR. KKP vedtok da å endre krigsstrategi og vedta Mao Zedongs forslag om guerrilla krigføring. Perioden 1934–1936 er kjennetegnet av Den lange marsj, en forflytning av soldater og personnel som rømte fra KMT styrker. Marsjen sluttet i 1936 da KKP ankom Yan'an.

Grunnleggelse (1921–1923)

En museumutstilling av KKPs første partikongress avholdt i 1921 i Shanghai.

Stephen Uhalley skriver at marxismen ankom Kina relativt sent i forhold til andre land, men ble møtt med åpne armer i etterkant av bolsjevik-revolusjonen. Li Dazhao, som var professor i historie og jobbet ved Pekinguniversitetet, ble den første anerkjente intellektuelle i Kina til å offentlig støtte opp om marxismen. Marxismens inntog førte videre til en omfavnelse av det leninistiske trengslet for et parti. Lis samarbeidspartner Zhang Guotao hadde alt konkludert i 1920 at «Vi anerkjenner fullt ut at det revolusjonen i Russland har oppnådd alle sine bragder grunnet ledelsen til Det russiske kommunistpartiet.» Chen Duxiu, partiets første leder, gjorde offentlig sin støtte for marxismen i 1919. Prosessen som førte til etableringen av KKP ble ledet av Chen. I august 1920 opprettet Chen kontakt med Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) ved å møte Grigori Voitinsky og hans personlig assistent Yang Mingchai. Møte ble etterfulgt av etableringen av KKPs første organisatoriske enhet. Chen etablerte hva som er nå KKPs Shanghai-avdeling ved slutten av august 1920, som ble etterfulgt av etableringen av en Shanghai-avdeling tilhørende Det sosialistiske ungdomsliga (SU), KKPs ungdomsliga. Partiet vokste raskt, og ved utgangen av november hadde Shanghai-avdelingen 15 medlemmer (blant dem var Liu Shaoqi. Dette ble etterfulgt av Mao Zedong, som etablerte en aktiv KKP og SU avdeling i Changsha, og Dong Biwu som etablerte Wuhan-avdelingen i november.

Partiet ble stiftet den 23. juli 1921 da partiets 1. nasjonalkongress ble avholdt. 13 delegater representerte partiets 6 avdelinger og 59 medlemmer. Verken Li Dazhao og Chen Duxiu deltok på kongressen. Maring og Nikolsky deltok på møte uten stemmerett på vegne av Komintern. Komintern-representantene tok ikke med seg vedtatte maler og kopier av hvordan et kommunistparties grunnlov og organisatoriske liv skulle se ut. Nasjonalkongressen vedtok en partigrunnlov og partiprogram som stred det med linja vedtatt av den 3. Verdenskongressen til Komintern i 1921. Likeså vedtok ikke nasjonalkongressen at KKP skulle melde seg inn i Komintern, men heller at den skulle rapportere til dem minst 1 gang i måneden. Partiet vedtok en ekskluderende linje som brøt med Kominterns vedtak at partier i Asia skulle etablere samarbeid med partier som representerte andre klasser. Nasjonalkongressen valgte Chen Duxiu til Sekretær i Sentralbyrået (leder), mens Zhang Guotao og Li Da ble valgt inn som medlemmer av Sentralbyrået.

Partiet vokste raskt, og lykkes med å organisere streiker og etablere fagforeninger i løpet av 1921–22. KKPs 2. nasjonalkongress ble avholdt juli 1922, og vedtok både at partiet skulle melde seg inn i Komintern, og etableringen av en enhetsfront med Kuomintang (KMT)]. Den 23. januar 1923 ble Den første enhetsfronten etablert når Sun Yat-sen, KMTs leder, og Adolph Joffe, den sovjetiske ambassadøren i Kina, annonserte en pakt mellom Sovjetunionen og KMT, og mellom KMT og KKP. Der sto det blant annet at Sovjetunionen og KMT anerkjente at verken kommunismen eller det sovjetiske systemet passet kinesiske omstendigheter. KKP-medlemmer fikk nå tillatelse av KMTs ledelse og melde seg inn i partiet–KKP og Sovjetunionens intensjon var å endre KMTs klassekarakter fra innsiden. Grunnet de endrede omstendighetene innkalte partiet den 3. nasjonalkongressen i juni 1923. Partiets tidligere beslutning angående enhetsfronten ble opprettholdt, og de fremtidige partilederne Mao Zedong og Qu Qiubai ble valgt inn som medlemmer av partiets Sentrale utøvendekomité.

Allianse med Kuomintang (1923–1927)

KKP–KMT alliansen førte til at flere KKP medlemmer ble valgt til ledende posisjoner i KMT under KMTs 1. nasjonalkongress i 1924. For eksempel i KMTs styrende organ, Den sentral utøvendekomité, var 3 av 24 sittende representanter KKP medlemmer. Videre var 2 av 8 KMT byråer ledet av KKP medlemmer, og Zhou Enlai (den framtidige statsministeren) ble valgt som Nestleder i politisk opplæring. KMTs høyrefløy var misfornøyd med utviklingen, og ledende partiskikkelser som Hu Hanmin ønsket å si opp KKP–KMT avtalen. Som en reaksjon vedtok et møte i KKPs sentralkomité i mai 1924 å vie mer tid til å utbygge egen organisasjon. Likevel vedtok samme måte å videreføre arbeidet om å ta over KMT innenfra, et vedtak kritisert av KMTs høyrefløy og Komintern. Denne politikken ble videreført av den 4. nasjonalkongressen januar 1925. Mer merkverdig bestemte nasjonalkongressen å løsne på medlemskravene for å utvide KKPs medlemsgrunnlaget fra intelligensiaen til å omfavne også bønder og proletarer.

I mars døde Sun Yat-sen av naturlige årsaker. Med tanke på at Sun Yat-sen var i ferd med å inngå en avtale med krigsherrer i nord var hans dødsfall gunstig sett fra et KKP perspektiv. Litt senere, ut i mai, ble et KKP-medlem valgt som leder av Den nasjonale fagforeningen for arbeidere, og Li Lisan og Liu Shaoqi ble valgt til fagforeningens styringsutvalg. Like etter på ville KKPs medlemstall og rekevidde øke eksponentielt grunnet den 30. mai-bevegelsen, en serie av demonstrasjoner der myndighetene skutt på demonstranter. Flere av de nye, lovende medlemmene ble sendt til Moskva for opplæring, men sirka halvparten ville komme til å støtte Leon Trotskys kritikk av Joseph Stalins Kina-politikk–dette kom til å sterk innflyttelse på partiets fremtidige utvikling.

I hans siste melding til partiets ledelse før hans død rådførte Sun Yat-sen KMT å fortsette samarbeidet med KKP og Sovjetunionen. Hans etterfølger Wang Jingwei videreførte denne linja i partiet, men han ble motarbeidet av blant annet Chiang Kai-shek som på den tid bygde en anti-KKP blokk i forsvaret. Flere KMT-medlemmer hadde et negativt syn på KKP; mistilliten var basert på at kommunister var medlemmer av to partier, og de ble ansett som anti-nasjonalister grunnet deres forhold til Sovjetunionen. Konflikten i KMT eskalerte, og den 20. august 1925 ble den uformelle lederen av KMTs venstrefløy, Liao Zhongkai, myrdet på vei til et møte i KMTs Sentrale utvøendekomité. Hu Hanmin ble arrestert for mordet, men ble løslatt grunnet mangel på bevis. Ved utgangen av 1925 etterspurte flere på KMTs høyrefløy å utvise alle KKP medlemmer fra partiet. KMTs 2. nasjonalkongress, avholdt i januar 1926, avviste dette forslaget. Faktisk ble KKPs tilstedeværelse styrket, og den 2. nasjonalkongressen valgte 7 (av 36) KKP medlemmer til å sitte i partiets sentrale utøvendekomité. Videre valgte kongressen 7 kommuniser til å bli visemedlemmer i partiets sentrale utøvendekomité, og Mao var en av dem.

Forholdet til KMT ble forverret tre måneder senere da Chiang Kai-shek arresterte KKP kadre ved Whampoa militærakademiet og i Guangzhou (og dens nærområde) den 20. mars 1926. Soldater som støtter streikene i Guangzhou og Hongkong ble avvæpnet og sovjetiske rådgivere ble satt i husarrest. Det ble argumentert at dette ble iverksatt for å hindre at en påstått kommunistisk kommandør skulle arrestere Chiang Kai-shek og hans støttespillere. Sovjetunionen og Komintern, som ønsket å fortsette KKP–KMT samarbeidsavtalen, glattet over hendelsen. Dagen etterpå løslatte Chiang Kai-shek kommunistene og de sovjetiske rådgiverne. Flere konsekvenser kom av dette, viktigste var at (1) Wang Jingwei gikk av som president i KMT-regjeringen og (2) at en felles komité for å motta Komintern direktiver ble etablert, som besto av representanter fra KKP, KMT og Komintern. Videre fikk ikke KKP tillatelse til å kritisere KMTs teori om folkets tre prinsipper, KKP måtte levere en medlemsoversikt til Den sentral utøvendekomité over kommunister som var medlem i KMT, en regel ble innført at kommunister kunne maksimalt ha 1/3 av representantene i Den sentral utøvendekomité og videre at ingen kommunister kunne lede et departement i KMTs regjering eller et internt organ i KMT. Selv om Sovjetunionen rådet forsiktighet etter disse hendelsene i et forsøk på å bevare Enhetsfronten tolket Zhang Guotao høyrefløyens handlinger som et bevis på at Sovjetunionens innflytelse over KMT hadde blitt svekket–dette var enda ikke KKPs ståsted.

I 1926 initierte KMT nordekspedisjonen, et militært felttog ledet av den Den nasjonale revolusjonshær (NRH) med formål om å samle Kina under en KMT-styrt stat. KKP hadde lite innvirkning på felttoget da de enda ikke hadde etablert en selvstendig militærstyrke på dette punkt, selv om flere NRH-offiserer var KKP medlemmer på dette tidspunkt. Et resultat av felttoget var at, ved inngangen til 1927, at KMTs venstrefløy dominerte regjeringsapparatet i Wuhan, mens partiets høyrefløy kontrollerte NRH. På dette punkt ble KKP-medlemmene Tan Pingshan og Su Chaocheng utnevnt til jordbruksminister og arbeidsminister respektivt av KMT-regjeringen i Wuhan. Dette styrket KKPs kontroll over regjeringen, men forskjellene innad i KMT mellom dens venstre- og høyrefløy økte. I motsetning til KKP forsøkte Chiang Kai-shek å opprettholde et godt forhold med utenlandske regjeringer–dette ble bevist under Nanjing hendelsen i 1927 da 30 soldater ble henrettet for å delta i plyndring av utenlandsk eiendom. Forholdet mellom KMT-regjeringen og Chiang Kai-shek økte betraktelig etter at regjeringen fratok han mye politisk myndighet i april for å så følge det opp med annullering av vedtakene som ble tatt angående KKP i 1926.

Wang Jingwei, som hadde returnert fra utlandet, møtte Chen Duxiu den 4. april 1927, og vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet. Et møte ble avholdt mellom Wang Jingwei og Chiang Kai-shek, men de kom ikke til enighet. Etter møte, den 12. april 1927, iverksatte Chiang Kai-shek et angrep på kommunister i Shanghai–en hendelse kjent som «Shanghai-massakren». Det hele startet med at NRH avvæpnet de kommunistiske fagforeningene, som hadde spilt en nøkkelrolle i gjenerobringen av byen. Det som etterfulgte var et angrep, drap og/eller arrestasjon av KKP-aktivister–hendelsen inspirerte et nasjonalt angrep på kommunister. Chiang Kai-shek angrep den sovjetiske ambassaden i Shanghai den 6. april, og den 28. april ble KKP grunnlegger Li Dazhao henrettet av NRH. Etter angrepet avholdte KKP den 5. nasjonalkongressen. Nasjonalkongressen vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet, og videreføre Enhetsfronten. I samme ånd vedtok nasjonalkongressen Kominterns «Beslutning om Kina-problemet», som reflekterte Stalins standpunkt at KKP måtte videreføre samarbeidet med KMT. Det ble vedtatt at «storborgerskapet», representert av Chiang Kai-shek og høyrefløyen, hadde forlatt KMT, men at klassealliansen med KMT måtte videreføres. Videre vektla partiet viktigheten med å rekruttere og representere bondeklassen.

En serie av blundere fant sted etter hendelsene i Shanghai. Et telegram fra Komintern videreformidlet som «instruksjoner» sa at KKP måtte «likvidere upålitelige nasjonalistiske [KMT] generaler», etableringen av en militærstyrke bestående av 20 000 kommunister med 50 000 proletarere og bønder i Hunan og Hebei. Etter det nasjonale angrepet på KKP var partiorganisasjonen i kaos og besatt ikke den organisatoriske kapasiteten til å iverksette instruksjonen fra Komintern. Kominterns representant i Kina, M. N. Roy delte deretter instruksjonene, av ukjent grunn, med KMTs Wiang Jingwei uten å konsultere med hans co-representant Mikhail Borodin eller andre sovjetiske rådgivere. Wang Jingwei delte instruksene med hans generaler på bekostning av å fokusere på Chiang Kai-shek. I tråd med tidligere Komintern ordre sendte KKP et åpent brev til KMT som oppfordret til jordbruksreformer, men ble refset av Borodin. Den 20. juni avholdte KKP et møte for å finne frem til løsninger for å bevare Enhetsfronten–kort etter møte forlot Tan Pingshan og Su Chaocheng sine regjeringsverv. Et partimanifest ble lansert av KKP den 13. juli for å forberede mot et mulig angrep fra KMT. KKP fortsatte å gi flere innrømmelser, men den 15. juli vedtok KMTs venstrefløy at dens medlemmer måtte avsverge sitt KKP medlemskap–begivenheten er kjent som 715 hendelsen. Partiet ble tvunget undergrunns, og Chen Duxiu gikk av som leder.

Det som etterfulgte var en serie av nederlag for KKP. KKP iverksatte nanchangopprøret under ledelsen av He Long og Zhou Enlai i tråd med Kominterns ordre den 1. august. Datoen er anerkjent i dagens Kina for å være stiftelsesdatoen til Folkets frigjøringshær, som ble etablert under navnet «Arbeidernes og bøndenes røde arme». Opprøret ble slått ned, men ble etterfulgt av flere forsøk. Nederlag i Kina ville bety at Trotskys kritikk av Stalins Kina-politikk var rettmessig, og at samarbeidsavtalen mellom KKP og KMT var en historisk feil. I tråd med dette sendte Komintern ned Besso Lominadze, sammen med Moskva-trente Qu Qiubai, for å innkalle til et KKP møte. Møte kritiserte Chen Duxiu, og anklagde han for opportunisme og «høyreorient kapitulasjonist». Videre opprettholdte KKP Kominterns posisjon at man skulle arbeide med KMT, men sistnevnte ble nå ansett kun som en front som skulle manipuleres. Orgnisatoriske endringer ble innført der av den viktigste var etableringen av nødpolitbyrået innad i sentralkomiteen. Lokalavdelinger ble reorganisert og hemmelige kommunikasjonslinjer ble etablert grunnet angrepene fra både Chiang Kai-sheks regjeringen i Nanjing (KMTs høyrefløy) og Wang Jingwei regjeringen i Wuhan (KMTs venstrefløy). Møte ble etterfulgt av «høstoppstanden», et kommunistisk opprør i provinsene Hunan og Jiangxi ledet av Mao. Opprøret ble slått ned, men kommunistene i ledelsen av Peng Pai klarte å etablere den kortvarige Hunan sovjeten, som varte frem til februar 1928. I september 1927 ble Enhetsfronten formelt oppløst av KMT. Et siste forsøk før årslutt initierte KKP «Guangzhouoppstanden». De klarte å kaste KMT-styrkene ut av byen før den ble gjenerobret etter 3 dager med kamp.

Borgerkrigen (1927–1949)

Utdypende artikkel: Den kinesiske borgerkrig

6. nasjonalkongress og Li Lisan (1928–1931)

«Jeg har sjeldent sett en konferanse så bisarr som denne. Det var vidt forskjellig atmosfære i og utenfor hovedhallen. Mens kongressen var formelt i full sving ble det avholdt mange små møter–enda viktigere enn de formelle møtene–ble avholdt grunnet stalinistisk innflytelse. Inne i kongresshallen fortsatte Bukharin med sine retoriske taler som talspersonen for SUKP-delegasjonen og mottok applaus fra publikum, men utenfor hallen ledet Lominadze fra SUKP og Neumann fra Det tyske kommunistpartiet en anti-Bukharin operasjon under Stalins ledelse.

—Zhang Guotao om den 6. Verdenskongressen til Komintern.

KKPs forsøk om å initiere en anti-KMT revolusjon på slutten av 1927 hadde mislyktes, og partiet led flere nederlag i første halvdel av 1928. I starten av 1928 innkalte KKP under den uoffisielle ledelsen av Qu Qiubai den 6. nasjonalkongressen. Møte tok sted i Moskva, og varte fra 18. juni til og med 11. juli 1928. Qu Qibais ledelse og kampen mot KMT var hovedfokuset på kongressen. Nasjonalkongressen vedtok seks resolusjoner, derav «Den politiske resolusjonen» og revidering av partiets grunnlov var de viktigste. I den «Den politiske resolusjonen» sto det at revolusjonsbølgen (tiltakene innført i slutten av 1927) hadde utløpt, og at en ny revolusjonsbølge hadde enda ikke begynt. I den kommende perioden måtte derfor KKP fokusere på å vinne over massene ved å konsolidere fagforeningene og bondeforeningene, og gjennomføre vanlige økonomiske og politiske aktiviteter. Videre nevnte resolusjonen at «Tidligere under den opportunistiske ledelsen ble massene oppfordret til å forbli inaktive av hensyn til KMT, og i dag, under ledelse av hensynsløs kupptakere, blir massene drevet til å motkjempe KMT.» Til tross for dette tok nasjonalkongressen moderate vedtak og valg av medlemmer til KKPs styrende organer. Bortsett fra tidligere leder som Chen Duxiu og Tan Pingshan besto den nye partiledelsen stortsett av trofaste medlemmer som hadde vært aktive siden begynnelsen. Qu Qiubai og Zhang Guotao, som ble valgt til politbyrået, forble i Moskva for å drive KKP–Komintern kontoret i Moskva, mens Zhou Enlai ble igjen for å delta på den kommende Komintern-kongressen.

Den 6. Verdenskongressen til Komintern hadde stor innvirkning på KKP. Innad i Sovjetunionen, og gjennom Komintern, kjempet Stalin og Nikolai Bukharin om makt. På verdenskongressen ble Bukharin kritisert for høyreavvik. Mer spesifikt brukte Bukharin som Kominterns leder til å kritisere KKPs venstrelinje. Stalin representerte venstrelinje, som kritiserte Bukharin for manglende revolusjonær engasjement og hans støtte av Den nye økonomiske politikken. KKP var offisielt ledet av Xiang Zhongfa, men partiet var delt i to motstridende fraksjoner organisert rundt Zhou Enlai og Li Lisan. Zhou Enlai ønsket en moderat høyrelinje, der partiet skulle fokusere på å etablere nettverk med bønder og arbeidere samt styrke Den røde arme. Li Lisan linjen ønsket å presse fram revolusjonen med å iverksette angrep på ledende industrielle sentre rundt om i Kina. Styrkeforholdet gikk i Li Lisans favør når Komintern vedtok i februar 1929 å iverksette en venstrelinje og senere, i april, når Sovjetunionens kommunistparti (SUKP) vedtok å fjerne Bukharin fra alle posisjoner og verv innenfor Komintern. Det 2. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen vedtok et kompromiss «Det er like feil å tro at det er fortsatt lenge til den neste revolusjonærebølgen som at den er rett rundt hjørnet». Denne partilinjen fortsatte inntil august 1929 da SUKP vedtok å utvise Bukharin fra SUKP. Utvisningen ble etterfulgt med en videre dreining til venstre på bekostningen av Zhou Enlai. Konflikten ble offentliggjort på det 2. plenarmøte til den 6. sentralkomité. På det møte gikk Zhou av som direktør for KKPs Generalkontor. Li tok over for Zhou. Konfliktens intensitet ble verre med tiden, og i april 1930 bestemte Zhou seg for å reise til Moskva for å rapportere til Komintern.

I mellomtiden kom et nytt direktiv fra Komintern. Direktivet sa at «Med mindre [KKP] kan overvinne sin småborgerlige retning, kan partiet aldri oppfylle sin rolle som agitator, organisator og leder av den nye revolusjonerende bølgen». KKP svarte positivt til direktivet. 11. januar 1930 vedtok partiet å starte et anti-høyre korstog mot KMT og deres allierte i tråd med Kominterns direktiv. Etter at Zhou hadde forlatt landet tok Li kontroll over partiapparatet. I mai 1930 samlet Li Den røde arme, og oppfordret til etableringen av en sovjetiskrepublikk i Kina. En måned senere, den 11. juni, vedtok politbyrået resolusjonen «En ny revolusjonærbølge og første seier i en eller flere provinser». Direktivet sa blant annet at Kina ville være den viktigste slagmarken mellom imperialistiske og antiimperialistiske krefter fremover;

«Når revolusjonen i Kina starter, vil den bli konfrontert med angrep fra imperialistene, som kommer til å ta i bruk alle midler for å undertrykke den kinesiske revolusjonen, og den kinesiske revolusjonen står derfor overfor en voldsom kamp mot dem. På den andre siden, den kinesiske revolusjonens utbrudd vil hisse opp den verdensomspennende revolusjon, i møte med denne voldsom kampen bør ikke vi kun mobilisere flere titalls eller hundrevis av millioner fra de kinesiske massene til å kjempe mot imperialistene, men også innkalle den proletariske klasse klassen og de arbeidende massene av verden i den siste krigen mot imperialistene, der vi uten tvil vil vinne gå av med en fullstendig seier.»

Komintern tok ikke godt imot vedtaket til KKPs politbyrå. Mest problematisk var at KKP vedtok å innkalle det sovjetiske forsvaret i krigen mot KMT. Det fjernøstlige kontoret (Dalbyrået), et organ underlagt Komintern, kritiserte vedtaket. Li Lisan reagerte på kritikken ved å oppfordre Komintern å oppløse Dalbyrået. Komintern reagerte ikke ytterligere på vedtaket. Tvert imot, Vjatsjeslav Molotov (på det tidspunktet Kominterns reelle leder) snakket positivt om KKPs planer under Li Lisan. Den 11. juni spurte KKP godkjennelse av Komintern for sin nye revolusjonære strategi. Den 23. juni 1930 svarte Komintern positivt til den nye revolusjonære linjen, men oppfordret partiet til å innse at den kombinerte styrken til arbeidere og bønder enda ikke var sterk nok til å velte KMT-regjeringen.

Den 28. juli angrep KKP-styrker ledet av general Peng Dehuai Changsha. Byen ble erobret, og KKP tolket dette som bevis på en ny revolusjonær bølge. Kominterns tidligere direktiv ble ignorert, og KKP oppfordret Komintern å sende sovjetiske styrker til å angripe Nordøst Kina samt få Sovjetunionen til å beordre at Ytre Mongolia (staten Folkerepublikken Mongolia) å bli en del av Den nye kinesiske sovjetrepublikk. Det ble vedtatt at væpnede opptøyer ville bli organisert i byene Wuhan og Nanjing, og en streik i Shanghai. Dalbyrået rapporterte tilbake til Moskva, og kritiserte KKPs politikk. De henviste til at i Wuhan alene hadde KKP kun sirka 200 aktivister og 150 fagforeningsaktivister. KMT-styrker gjenerobret Changsha raskt, noe som svekket Li Lisans posisjon innad i KKP og hans støtte i Komintern. Zhou Enlais ankomst i Moskva kombinert med nederlaget i Changsha bidro til at Komintern kritiserte både Li Lisans og Dalbyråets standpunkter. Qu Qiubai og Zhou Enlai ble sendt tilbake til Kina i august for å moderere Li Lisans politikk.

Li Lisans partilinje ble kritisert etter det andre angrepet på Changsha mislyktes. Det 3. plenarmøte til den 6. sentralkomité kritiserte Li Lisans venstrepolitikk, men kritikken ble ikke videre utdypt. Li Lisans venstrepolitikk ble ikke videre kritisert av Komintern eller hans partifeller. Status quo ble endret av Wang Ming og fraksjonen han ledet, De 28 bolsjeviker. Wang Ming kritiserte ikke Li Lisan for venstrepolitikk, men heller at han ikke innså at Den kinesiske revolusjonen kunne finne sted før verdensrevolusjonen. Komintern fulgte opp denne kritikken, og anklagde Li Lisan for trotskisme. Det 4. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen (avholdt i 7. januar 1931) fjernet Li Lisans medlemskap i sentralkomiteen og dens underliggende organer, og Wang Ming gikk fra å være et ordinært medlem til å bli et fullverdig politbyråmedlem.

Mao Zedong, Zhou Enlai og Den kinesiske sovjetrepublikk (1931–1934)

Bildet er tatt den 7. november 1931. Fra venstre til høyre: Gu Zuolin, Ren Bishi, Zhu De, Deng Fa, Xiang Ying, Mao Zedong og Wang Jiaxiang.

De 28 bolsjevikene fikk ikke utnevnt et medlem til politbyråets stående komité og hadde verken flertall i politbyrået eller sentralkomiteen på det 4. plenarmøte. Xiang Zhongfa ble gjenvalgt som KKP generalsekretær samt utnevnt til politbyråets stående komité sammen med Zhou Enlai og Zhang Guotao. Zhou Enlai var i en tilsynelatende sterk posisjon siden Zhang Guotao var utplassert i Moskva og Xiang Zhongfas posisjon som generalsekretær var svak.

Det 4. plenarmøte ble etterfulgt av en maktkamp om kontroll over partiet. He Mengxiong og Luo Zhanglong, to kritikere av Li Lisans venstrepolitikk, ble anklagd for «høyreopportunisme» og kastet ut av partiet. Wang Kequan og Wang Fengfei ble presset ut av KKPs sentralkomité. Rundt samme tid ble He Mengxiong, Lin Yunan og Li Qiushi, alle medlemmer av KKPs sentralkomité, arrestert og henrettet på ordre av KMT-regjeringen. Partiets hovedkvarter ble oppdaget, og partiets etterretningssjef Gu Shunzhang ble arrestert i april og Xiang Zhongfa ble arrestert den 22. juni (han ble henrettet to dager senere). Ved inngangen av juli 1931 hadde storedeler av partiet blitt presset ut av Shanghai, og ledende kommunister dro enten til Moskva (som Li Weihan og Chen Yu), nordlige Hubei (Zhang Guotao) eller det KKP-styrte sovjetområdet (Ren Bishi, Gu Zuolin og Zhang Xuexin).

Med store deler av partiets ledelse arrestert styrket det innflytelsen til de gjenværende politbyråmedlemmene. Partiet ble styrt av Zhou Enlai, Wang Ming og Lu Futan etter Xiang Zhongfas død. I løpet av september ble Bo Gu, en nær bekjent av Wang Ming, utnevnt til leder av den provisoriske partiledelsen. I denne ledelsen satt Zhang Wentian og Li Zhusheng, som tilhøre De 28 bolsjevikene, sammen med Lu Futan, Kang Sheng og Chen Yun. Bo Gu, Zhang Wentian og Lu Futan ble utnevnt til politbyråets stående komité. Bo Gu ble aldri formelt utnevnt som KKPs generalsekretær, men ble anerkjent som partiets leder både innad og eksternt av Komintern.

Et år tidligere, i oktober 1930, etablerte KKP Det sentral sovjetiskebyrået (SSB). SSB hadde som formål å styre partiorganisasjonene i KKP styrte områder. Zhou Enlai, Mao Zedong, Xiang Ying, Ren Bishi, Zhu De, Wu Zhenpeng, Yu Fei og to andre ble tildelt medlemskap i SSB. 6. februar 1931 utnevnte sentralkomiteen Xiang Ying, Ren Bishi, Mao Zedong og Wang Jiaxiang til å sitte i SSBs stående komité. Xiang Ying ble utnevnt til militærsjef på denne tiden. Hans posisjon ble derimot svekket når Li Lisan ble avsatt som leder. Den nye sentralkomiteen kritiserte derfor Xiang Yings arbeid direkte. Dette styrket Mao Zedongs posisjon, og han tok kontroll over de væpnede styrkene i området.

Den kinesiske sovjetrepublikk (KSR) ble etablert den 7. november 1931 av det 1. plenarmøte til den All-kinesiske sovjetkongressen. Mao Zedong ble utnevnt som statsformann (statsleder) og formann i Folkekommissærenes råd (regjeringsleder), samtidig var han stedfortredende sekretær i SSB. Ifølge Zhang Guotao ble Mao utpekt som statens leder fordi han var KKPs mest kjente leder blant bøndene. Maos posisjon ble svekket etter at flere ledende partikadre ankom området etter ha rømt fra Shanghai. Selv om Mao Zedong forble statsleder tok Zhou Enlai over store deler av hans portefølje som SSB sekretær, og Zhang Wennetian tok gradvis over som regjeringsleder (ble formelt utnevnt i 1934). Dette var støttet av Komintern gjennom deres representant Otto Braun, som aldri opprettet et godt forhold til Mao.

Et monument dedisert til Den lange marsjen i Kina.

I tidlig januar 1932 diskuterte SSB å angripe byen Ganzhou. Mao Zedong var imot å angripe. Han argumenterte for at KMT-regjeringen var alt for sterke, og argumenterte for en guerilla strategi. Ved utgangen av januar hadde ble Mao Zedong løst fra sine plikter grunnet, offisielt, helseproblemer. Zhou Enlai, som leder av KKPs militærkommisjon og den eneste representanten fra politbyråets stående komité, dominerte beslutningsmyndigheter på dette tidspunkt. Etter at angrepet på Ganzhou mislyktes ble Mao Zedong tildelt medlemskap i SSB på ny. En av hans første forslag var å få KSR til å erklære krig mot Keiserriket Japan, som hadde angrepet Kina i 1933. De neste seks månedene jobbet Mao Zedong og Zhou Enlai sammen, og ledet flere militære operasjoner sammen. Konflikten mellom Mao Zedong og Zhou Enlai gjenoppstod på Ningdu-konferansen i august 1932, og sistenevnte anbefale SSB å gi Mao sykefravær. Mao Zedong var ikke involvert i militære anliggender de neste to årene inntil starten av Den lange marsjen i 1934. Zhou Enlai tok over Maos rolle som politisk kommissær i Den første frontarmeen den 26. oktober 1932, og ble videre utnevnt til politisk kommissær over hele den røde arme den 8. mai 1933. I januar 1933 ankom Bo GU, Zhang Wentian og Chen Yun KSR. Institusjonene den provisoriske partiledelsen og SSB ble slått sammen til en felles komité. Dette styrket Maos posisjon; han ble tildelt medlemskap i politbyrået. Like etter, i februar 1933, iverksatte partiledelsen kampanjen imot den «opportunistiske Luo Ming linjen». De ledende representantene av denne linjen var Luo Ming, Mao Zetan (Mao Zedongs lillebror), Deng Xiaoping, Xie Weijun, Gu Bo, Deng Zihui og Xiao Jinguang. Kampanjen var ledet av Zhou Enlai, og er ofte tolket som en anti-Mao rettet kampanje.

Det 5. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen ble avholdt i januar 1934. Ifølge partiet var dette møte, og dens beslutninger, dominert av den tredje venstre linja. Mao Zedong deltok ikke på møte. Sentralkomiteen hadde tidligere avslått Mao Zedongs forespørsel om å bli valgt som medlem av politbyråets stående komité. For å gjøre det verre hadde Zhang Wentian fått til oppgave å formidle rapporten «Om den kinesiske sovjetbevegelsen og dens oppgaver» fremfor Mao Zedong på plenarmøte. Plenarmøtet etablerte et sekretariat, et iverksettingsorgan underlagt politbyråets stående komité. Bo Gu, Zhou Enlai, Zhang Wentian, Chen Yun, Wang Ming og Zhang Guotao ble valgt som medlemmer. Wang Ming og Zhang Guotao var begge i Moskva på dette tidspunkt, og ble valgt i henhold til Kominterns anbefalinger.

KMTs militær operasjon, Det femte omringings felttog, lyktes med å invadere KSR. Den røde arme, underlagt Otto Brauns innflytelse, iverksatte en offensiv militær strategi for å stoppe KMTs felttog. Mao stilte seg imot strategien, og kommenterte at «Så lenge vi ikke har en overlegen andel soldater eller mer ammunisjonsreserver og kun besitter en rød arme i hvert sovjetområde for å utføre alle slagene, er posisjonell krigføring i utgangspunktet ubrukelig for oss. For oss er posisjonell krigføring generelt ubrukelig i angrep så vel som i forsvaret.» Etter å ha tapt slaget om Guangchang falt KSRs statsadministrasjon og KKP ble tvunget til å trekke seg tilbake. Dette la grunnlaget til Den lange marsjen, en begivenhet som bidr til Mao Zedongs overtakelse av KKP.

Den lange marsjen og Mao Zedongs maktovertakelse (1934–1936)

Den lange marsjen
Antall deltakere	ca. 90,000
Antall overlevende	ca. 20,000
Start	Oktober 1934
Slutt	Oktober 1935
Mil reist	6,000
Mil marsjert hver dag (gjennomsnitt)	17
Antall provinser krysset	11
Antall fjellkjeder krysset	18
Antall elver krysset	24
Antall byer okkupert	60
Antall slag kjempet	15

Den 8. juni 1934 godkjente Komintern KKPs forslag om å «midlertidig» trekke styrker ut av KSR. Denne avgjørelsen hadde blitt tatt på vegne av KKP av Bo Gu, Zhou Enlai, Zhang Wentian og Otto Braun uten Maos viten. Dermed startet den lange marsj som en flukt. I utgangspunktet var det eneste formålet å flykte fra de fremadstormende KMT-styrkene. På dette tidspunkt hadde man enda ikke blitt enig om slutt destinasjonen til den lange mars, men det var allmenn enighet at de måtte komme seg til et eller annet kommuniststyrt området. Det ble bestemt å sette opp en midlertidig base i Zunyi slik at partiledelsen kunne vedta ny strategi.

Mao Zedong advarte tidlig at Den røde arme hadde brakt med seg for mye utstyr. Ikke kun hadde soldatene medbrakt våpen og matforsyninger, men også sivilt utstyr. Den røde arme hadde tatt med seg alt nødvendig utstyr for å kunne gjenopprette et sovjetstyre i nær fremtid. Blant det sivile utstyret fant man arkivskap, trykkpresser, ovner, symaskiner og filmprosjektorrer blant annet. Partiledelsen ville etterhvert ta Maos råd til hjerte, men på starten var all utstyret en kilde til slit og konflikt. Et annet problem var den dårlige kvaliteten på skoene til soldatene. Etterhvert måtte flere av dem ta i bruk tøfler og sandaler. Maos bekymringer viste seg å være riktig. Når Den røde arme krysset Xiangjiang-elven med mål om å ankomme Hunan-provins ble den relative enkle reisen svært tungvint, og tok mer enn 2 dager. Når KMT-styrkene fikk vite elevkrysningen ble det beordret et kombinert bakke og luftangrep mot Den røde arme. Den røde arme klarte å stå imot, men mistet sirka 50,000 mann under angrepet. Dette var en blunder forårsaket av Bos ledelse, ifølge historiker Michael Lynch.

Etter hendelsene ved Xiangjiang-elven hadde Maos posisjon innad i partiet blitt styrket. Dette bidro til etableringen av en politisk allianse mellom Mao Zedong, Zhang Wentian og Wang Jiaxiang. Rundt denne tid startet Komintern å anerkjenne Mao som en av partiets fremste ledere. I midten av januar 1935 samlet sentralkomiteen sammen med flere ledende figurer uten medlemskap i sentralkomiteen til møte i Zunyi. Denne hendelsen har blitt kjent som Zunyi konferansen, og møte varte tre dager. Zunyi-konferansen åpnet med Bo Gus rapport til partiet. I den anerkjente han at partiets tidligere vedtatte politikk hadde mislyktes, men lot være å unnskylde sin rolle i den beslutningsprosessen. Zhou Enlai, som talte etter Bo Gu, tok mer eller mindre samme posisjon, men innrømte at egne handlinger kunne ha bidratt til situasjonen. Likevel fortsatte Zhou Enlai å forsvare politikken vedtatt av han sammen med Bo Gu og Otto Braun. Dette ble etterfulgt av Zhang Wentians innlegg som kritiserte partiledelsens rolle i nederlaget. Videre fordømte han de feilaktige beslutningene som bidro til Xiangjiang-hendelsen. Mao Zedong etterfulgte Zhang Wentian, og påpekte til forsamlingen at partiledelsen hadde konstant ignorert hans råd på det militære området. I motsetning til Otto Brauns strategi (forsvare faste stillinger) argumenterte Mao Zedong for geriljakrig. I lys av kritikken endret Zhou Enlai posisjon, og støttet opp om kritikken til Zhang Wentian og Mao Zedong. På møte ble Bo Gu erstattet av Zhang Wentian som «person med overordnet ansvar», mens Zhou Enlai og Zhu De beholdte deres respektive posisjon som co-ledere av Den røde arme. Mao Zedong ble utnevnt til politbyråets stående komité og tildelt vervet som politisk kommissær av den reformerte Frontlinjen-hovedkvarteret et par måneder senere.

Zhang Guotao (venstre) sammen med Mao Zedong i Yan'an, 1938.

Rundt denne tid ble Den røde arme oppdaget av KMT-speidere. Dette forhindret Den røde arme å følge den planlagte ruten vedtatt av Zunyi konferansen; å reise nordover og krysse Yangxi for å deretter møte opp med styrkene til Zhang Guotao i Sichuan provins. Grunnet deres oppdagelse ble det vedtatt at Den røde arme måtte reise sørover gjennom Guizhou, detter vest til Yunnan for å så snu retning nordover til Sichuan. Denne delen av Den lange marsjen tok opp til tre måneder, og medførte en del uproduktive vendinger for å riste KMT-styrkene av sporet. Til tross for vedtaket på Zunyi konferansen var det fremdeles uro i partiets rekker. I mai 1935 innkalte KKP til en konferanse i Huili, sør i Sichuan, der både Lin Biao og Peng Dehuai kritiserte Maos taktikk. Mao kom ut av konferansen uskadd takket være støtten til Zhou Enlai og Zhu De. Konferansen vedtok å befeste Maos linje og taktikk ytterligere.

Før de nådde Zhang Guotaos styrker måtte styrkene krysse Dadu-elven. Den røde arme måtte krysse elven mens de ble beskutt på av KMT-styrker. Soldatene måtte krype over en 120 kilometer kjedebro der broplankene hadde blitt ødelagt. De få soldatene som klarte å komme seg over hentet tredører som ble donert fra nabobyen Luding. Med dørene klarte soldatene å sikre broen nok til at Den røde arme som helhet kunne krysse elven. I retrospekt hevdet Mao at dette var «den mest kritiske enkelthendelsen i løpet av Den lange marsjen». I løpet av juni 1936 møtte Maos arme opp med Zhang Guotaos styrker.

Mao Zedong og Zhang Guotao hadde kjent hverandre siden 1921, og hadde en lang historie med konflikt. Mao ønsket at Den røde arme skulle reise til Sichuan-Shaanxi-Gansu området for å etablere et nytt sovjetstyre, mens Zhang foreslo Sichuan-Gansu-Xikang området. Av de to var Maos posisjon sterkest innad i partiet (grunnet avgjørelsene tatt på Zunyi-konferansen), men Zhang Guotao var sterkere militært. Maos styrker besto av sirka 10,000, mens Zhang Guotao ledet sirka 60,000 soldater. I juni 1935 vedtok politbyrået på et møte ledet av Zhou Enlai Maos forslag til reisemål. Zhang Guotao hadde ingen innsigelser til vedtaket når det ble fattet. I de kommende ukene begynte Zhang Guotao å planlegge i hemmelighet avreise vest til Sichuan-Xikang grensene i strid med politbyråets vedtak. Zhang Guotao offentliggjorde sin motstand på neste politbyråmøte i august 1935. Han kommenterte at siden partiledelsene hadde skylden i KSRs kollaps kunne de ikke legitimt fatte vedtak i militære sak.

Sammen med Lin Biao og Peng Dehuai ledet Mao Zedong militærdivisjoner i det som viste seg å bli den siste store flytte operasjonen i løpet av Den lange marsj. For å nå destinasjonen måtte de gjennom det farlige terrenget i Qinghai og Gansu. Disse slettene var blottet for beboelse og hadde ingen til lite vekst av spiselig mat. Bevegelser og operasjoner om natten var forbudt grunnet hengemyrer, ville dyr og dårlig værforhold. Den eneste fordelen ved å marsjere i dette terrenget var at KMTs styrker valgte ikke å følge dem. Ifølge historiker Michael Lynch «tok [det] ti dager for å krysse denne dødelige regionen. Som så ofte før var ren overlevelse sin egen triumf. Da de røde kameratene rørte ved terra firma, var det igjen en eufori blant dem basert på en følelse av at de var en del av noe mer enn kun en tvangsmarsj. Maos påstand om at reisen var en nasjon på farten var en passende beskrivelse.» Etter å ha overlevd det farlige terrenget gjentok Mao at hans reisealternativ var det eneste alternativet–en kritikk av Zhang Guotaos forslag. Rundt dette tidspunktet hadde KKP fått vite at KMT organiserte et nytt felttog mot kommunistene. Mao anså det derfor som kritisk at han og Zhang Guatao samlet sine styrker. Likevel rundt disse tider ble det kjent at Zhang Guatao oppfordret til en indrepartikamp for endre partilinjen og velte Maos ledelse. Zhang Guatao lyktes nesten med å undergrave Mao Zedongs ledelse. I september 1935 begynte Mao Zedong å tvile på hans evne til å lede KKP til seier mot KMT og Zhang Guataos styrker, og filosoferte over å søke sovjetisk støtte. Rundt disse tider fikk Mao Zedongs styrker etterretningsrapporter om at det var betydelig gruppe soldater og KKP-sympatisører som befant seg i provinsen Shaanxi. Den planlagte destinasjonen ble endret og Mao Zedongs styrker ankom Shaanxi i slutten av oktober.

Den 22. oktober vedtok KKPs politbyrå å etablere en base i Shaanxi og erklærte slutten på Den lange marsj. Ved inngangen av året 1936 ble Yan'an gjort til hovedstaten i Den kinesiske sovjetrepublikken. Mao Zedong og KKPs sentralkomité gjorde Yan'an til sitt hovedkvarter i løpet av 1937, og byen ble hovedkvarteret frem til etableringen av Folkerepublikken Kina i 1949. I mellomtiden hadde trusselen fra Zhang Guatao forsvunnet. Han hadde etablert en konkurrerende sentralkomité, men leiren han etablerte i provisen Sichuan hadde blitt angrepet av KMT-styrker og forskjellige krigsherrer. Resultatet var at styrkende hans forlot leiren deres og ankom Shaanxi ved utgangen av 1936. Ved ankomst ble Zhang Guatao arrestert grunnet illojalitet. Moskva og Komintern fulgte etter med å kondemnere han. I 1938 rømte Zhang Guatao fra de KKP-styrte områdene til KMT styrte Kina.

Den andre enhetsfronten og krigen mot Japan (1936–1945)

Utdypende artikkel: Den andre sino-japanske krig

Keiserriket Japan hadde angrepet Kina i 1935. Til tross for dette nedprioriterte Chiang Kai-shek forsvarstiltak mot japansk aggresjon. Istedenfor insisterte han på å anvende flere ressurser på å slå det kommunistiske opprøret. Dette resulterte i opptøyer i flere kinesiske byer og misnøye innad i NRH. Rundt disse tider foreslo KKP å inngå ny enhetsfront for å imøtekomme den japanske invasjonen. Chiang Kai-shek avviste forslaget om samarbeid og initierte flere felttog mot kommunistiske områder. Når Chiang Kai-shek besøkte Xi'an ble han satt i husarrest av den lokale KMT generalen Zhang Xueliang. Det som etterfulgte var seks måneder med forhandlinger der Chiang Kai-shek etterhvert inngikk en avtale om å etablere Den andre enhetsfronten mellom KKP og KMT mot det japanske keiserriket. I løpet av forhandlingene hadde hendelsen ved Marco Polo-broen ført til at japanske styrker hadde okkupert Beijing, og startet en landsdekkende invasjon.

Forholdet mellom KKP og KMT var godt i løpet av det året (1937) av Den andre enhetsfronten. Dette vedvarte frem til slaget om Wuhan der japanerne gikk seirende ut og KMT-regjeringens tilbaketrekning til provinsen Sichuan. I løpet av 1939 tok flere voldelige sammenstøt mellom KKP og KMT styrker sted, og de ble mer utbredte i etterkant. KKP hadde som hensikt å utvide områdene under sin kontroll, mens KMT forsøkte å begrense tapene eller gjenvinne områder bak de japanske linjene. Til tross for angrepene på KKP ønsket de å unngå at Japan gikk seirende ut i krigen mot KMT-regjeringen. Ifølge historiker Lyman P. van Slyke skyldes vokste dette ønsket «delvis ut av en ekte nasjonalisme, en genuin forpliktelse til enhetsfronten. Men det vokste også ut av egeninteresse, for kinesisk-japansk fred ville frigjøre kinesiske og japanske antikommunistiske krefter som kunne ødelegge KKP politisk og militært.» KKPs politikk under Mao var derfor motsigelsefull. Hensikten var både å sikre en enhetlig og ubetinget motstand mot Japan samtidig som partiet utvidet kommunistisk innflytelse på bekostning av KMT.

Den røde arme under De hundre regimenter-offensiven.

Chiang Kai-shek tolererte ikke den kommunistiske utvidelsen på bekostning av KMT-regjeringen. I løpet av 1939 vedtok regjeringen en plan om å begrense KKP-aktiviteter i KMT-kontrollerte områder. KMTs propagandaapparat anklagde KKP om ikke å bidra til kampen mot Japan. Videre hevdet de at KKP anvendte 70 prosent av ressursene sine på ekspansjon, 20 prosent mot KMT og 10 prosent i krigen mot Japan. Selv om ingen bevis støtter eksistensen av en slik eksplisitt fordeling av arbeid innad i KKP var ofte slik propaganda svært effektiv. I tråd med planen begynte KMT gradvis instramme beleiringer rundt hovedkvarteret i Shaan-Gan-Ning-området og gjorde militære anstrengelser for å trenge gjennom KKP dominerte områder i Nord-Kina. Dette førte til det kommunistene eufemistisk kalte 'friksjon', men som i realiteten var en krig innenfor en krig mellom KKP og KMT. Denne friksjonen tok etterhvert sted i sentral-Kina. KKP kom som oftest seirende ut av disse seriene av små konflikter. Store brudd tok sjeldent sted. Likevel i løpet av 1940 deserterte alle styrkene under Yan Xishan, en av ledende militære skikkelsene i KMT-regjeringen. Resultatet var at KKP tok kontroll over store deler av Shanxi-området fra KMT. Disse hendelsene styrket Den røde arme og gjorde det mulig for KKP å utvide territorielt. Likevel hadde disse hendelsene en negativ påvirkning på samarbeidsforholdet til KMT og KKP på sentralt og lokalt nivå. Hendelsene legitimerte KMTs påstand at KKP var mer interessert i å bekjempe KMT enn japanerne.

I våren 1940 begynte KKP å planlegge en offensiv mot japansk-kontrollerte områder, som ble senere oppkalt «De hundre regimenter-offensiven». Felttoget ble først diskutert av medlemmene av KKPs Komité for militære saker; Nie Rongzheng, Peng Dehuai, Zuo Quan, Liu Bocheng og Deng Xiaoping. Tanken var å angripe den japanske ZhengTai linjen for å forene de kommunistiske styrkene i JinC hai Yi og Jin Ji Lu Yu. Ideen fikk endelig samtykke i juli 1940. Den 22. juli utstedte Den åttende rutearmeens hovedkvarter operasjonsordre adressert til Nie Rongzhen, He Long, Guan Xiangying, Liu Bocheng og Deng Xiaoping. Ordren bemerket at man måtte utnytte regntiden til det fulle for å kunne svekke evnen til japanske motorisert transport og bevegelighet. Den 20. august 1940 starten offensiven, og KKP ledet sirka 400,000 soldater. I starten overmannet Den røde arme japanske posisjoner. Dette ble etterfulgt av sabotasje av kritisk infrastruktur for å svekke Japans evne til å transportere soldater inn i konfliktområdet. Dette stoppet ikke japanske forsterkninger å komme. De japanske styrkene var både bedre opplært og hadde overlegne våpen. Resultatet var at Den røde arme måtte trekke seg tilbake og at Japan begynte å prioritere krigen mot kommunistene på lik linje som den mot KMT-regjeringen. Perioden som etterfulgte fra midten av 1941 til midten av 1943 var den vanskeligste i hele krigen for KKP. Japan hadde i etterkant av offensiven vedtok «de tre alle»; drep alt, plyndre alt og brenn alt.

Ideologisk utvikling (1936–1945)

Om den langvarige krig, nydemokrati og kultur (1936–1942)

Et bildet fra 1938 som viser Mao Zedong jobbe med det som ville bli boken Om den langvarige krigen.

Etter å ha ankommet Yan'an begynte Mao Zedong å vie tid til å lese klassisk marxistiske og sovjet marxist-leninistisk litteratur. Det var i løpet av denne perioden han ble kjent med Chen Boda, som var opplært i marxisme i sovjet, men som stilte seg kritisk til stalinismen. Videre ble Mao Zedong kjent med marxistiske begreper og ideer som historisk materialisme, marxistisk dialektikk og marxistiske analysekategorier. Det som kommer frem fra hans kommentarer og merknader er en mann som var svært kritisk til Josef Stalins tolkning på forholdet mellom historisk utvikling og ideologi. Sluttresultatet av Maos arbeid var Mao Zedong tanker, en nytolkning av klassisk marxisme, leninisme og stalinisme.

I 1938 gav Mao Zedong en rekke forelesninger til kadre i Yan'an som etterhvert ble utgitt under navnet Om den langvarige krigen. Han argumenterte for at Kina kunne beseire Japan i krig om kineserne forente seg og fant den rette veien. Den umiddelbare faren var at nederlag i deler av landet vil medføre til kapitulasjon eller kompromiss med japanerne. Dette skjedde i 1940 da Wang Jingwei brøyt ut av KMT for å etablere Nanjing-regjeringen i samarbeid med Japan. Videre advarte Mao Zedong om en urealistiske forventninger om at utenforstående makter som USA eller Storbritannia ville komme til unnsetning. Det var kun kinesere som kunne redde Kina hevdet Mao Zedong, og den eneste måten var gjennom en langvarig krig.

Videre definerte Mao Zedong begrepet «langvarige krig». En langvarig krig var en objektiv nødvendighet konkludert etter en analyse av dagens utfordringer påpekte Mao Zedong. Likeledes var det en krigsstrategi som gikk ut på å forlenge den. Til slutt var en langvarig krig en analysemetode som utdypte de historiske forholdene mellom de globale og lokale forhold og ut ifra dette utledet sa noe om dagens situasjon. Mao Zedong bemerket at «Krigen mellom Kina og Japan er ikke kun en hvilkensomhelst krig; det er en liv og død krig mellom et semikolonialt og semiføydalt Kina og et imperialistisk Japan, utkjempet i nittentredve årene.» Videre hevdet han at krigen var et resultat av verdensimperialismens generelle sammenbruddet og fremfor alt et resultat skapt av fascismen. Ifølge Mao Zedongs analyse var krigen et symptom på en døende verdensorden og han var sikker på at den ikke-fascistiske verden ville våkne opp til den fascistiske faren.

Videre lanserte Mao Zedong en ny forståelse av begrepet politikk. Tanken var at politikk skulle bli et virkemiddel for å etablere en kultur som oppfordret til revolusjon og en revolusjonær kultur. Han var også av det ståsted at politikk gjaldt alt. Politikk var relevante for mobilisere massene for å aktivere deres klassebevissthet og for å få massene til å endre sine egen dårlig tilværelse. Om KKP og Den røde arme klarte å aktivere massene ville de ønske hevdet Mao Zedong å kjempe for patriotisme og våge å kjempe for uavhengighet. I denne forstand kan man si å drive politikk i Mao Zedongs forståelse av ordet er å drive klassekamp. Politikk har en betydelig større rolle i Mao Zedong tanker enn klassisk marxisme og marxist–leninisme. Teorien tar utgangspunkt i at faktisk materielle situasjoner (for eksempel den økonomiske strukturen i landsbygden) kan gjøre det vanskeligere å opprette sosialisme, men at det ikke er umulig å tvinge frem sosialisme i tilbakestående økonomiske regioner. Politikk ble derfor ansett som det sterkeste verktøyet for etableringen av sosialismen–den har ingen begrensninger.

Det ble opprettet sovjeter og et valgsystem underlagt partiet i kommunist-kontrollerte områder. Privat eiendomsrett og andre kjennetegn av kapitalismen ble beholdt. Ved siden av disse støttet KKP framveksten av en samvirkesektor. Denne politikken ble forsvart av Mao Zedong i utgivelsen Om nydemokrati (1940). Her anbefalte Mao Zedong en gradvis overgang til et sosialistisk samfunn fremfor radikal klassekamp ved å frata føydalherrer og kapitalister deres eiendom. Hensikten var å forene alle «patriotiske krefter» i kampen mot Japan. En annen tanke var at nydemokratisk politikk hadde potensialet til å samle folket rundt et felles mål om å gjenoppbygge økonomien.

Maos tese om nydemokrati ble opprettet på følgende grunnlag. For det første at Den kinesiske revolusjonen var en del av en verdensomspennende revolusjon imot imperialismen og fascistisk kapitalisme. For det andre at Kina var et semi-kolonisert samfunn hvor nasjonalfrigjøring var hovedprioriteten. Til slutt påpekte Mao Zedong at Den kinesiske revolusjon var også en nasjonal revolusjon for å opprette en selvstendig nasjon med en ny kultur. Den nye kulturen ville utvikle seg i løpet av frigjøringsprosessen. Denne kulturen skulle være grunnlagt på marxistisk teori, men marxismen måtte tilpasse seg til kinesiske forhold. Dette ville bli grunnlaget for opprettelsen av et nytt Kina hevdet Mao Zedong. Videre kritiserte Mao Zedong sovjetiske dogmatikere som hevdet at den eneste måten å bygge sosialisme på var å kollektivisere all land, og de han døpte «ultra radikalere» som ønsket å nasjonalisere all privat eiendom. Mao Zedong forsvarte privat eiendomsrett og småkapitalistiske produsenter; han hevdet at så lenge staten eide de største bedriftene vil statens sosialistiske egenskaper bli bevart. Likevel, det var rundt disse tider Mao Zedong begynte å kritisere det han anså som byråkratisering av partiet. Han påsto at byråkrati var det motsatte av å bygge en politikk med grunnlag i folkemassene. Hans bekymring var at byråkratisering ville lage et skille mellom de som styrte og de som ble styrt noe han mente ville ødelegge KKP.

I Taler på Yenan-konferansen om litteratur og kunst utgitt i 1942 henviser Mao Zedong for første gang at partiet måtte opprette en arme av kulturkrigere. For å opprette en kultur som oppfordret til revolusjon og en revolusjonær kultur måtte forfattere ta et klassestandpunkt. Grunnen var at ingen kulturelle verk var selvstendig fra klassestandpunkt hevdet Mao Zedong. Han eksemplifiserte med at europeiske kulturverk viste borgerlige standpunkter, mens klassiske kinesiske verk viste hvordan mennesket var underlagt naturen. For å klargjøre partiets posisjon ønsket Mao Zedong at artister begynte å kalle seg selv kulturarbeidere. Mao Zedong argumenterte for at kulturverk kunne kun være revolusjonære om de uttrykte et proletarisk standpunkt. Siden partiet besto hovedsakelig av bønder ble begrepet «proletar» brukt som en samlebetegnelse for de revolusjonære massene. Likeledes måtte kulturarbeidere formidle kultur på en måte massene forsto; den måtte være tilgjengelig for folk flest. Han foreslo derfor en ny måte å skrive på grunnlag i utfordringene og holdningene til de undertrykte, fattige og revolusjonære elementene i Kina.

Beriktigelsesbevegelsen og Mao Zedong tanker (1942–1945)

Se også: Beriktigelsesbevegelsen

Den kinesiske revolusjon (1946–1949)

Etter 1946 og feilslåtte forhandlinger mellom KMT og KKP startet borgerkrigen igjen. Til tross for innledende militære gjennombrudd for KMT, ble de til slutt beseiret og tvunget til å trekke seg tilbake til Hainan og Taiwan, to store øyer utenfor den kinesiske kysten. Noe senere måtte de oppgi også Hainan.

Under krigen støttet USA Kuomintang og Sovjetunionen støttet KKP, men begge med begrenset støtte. Under den sino-kinesiske krig og i den tredje borgerkrigsperiode presenterte kommunistpartiet seg som moderate hva gjaldt deres kommunistiske ideologi, og benyttet «demokrati» som sitt fremste slagord. Både USA (Dixie Mission) og Sovjetunionen lurte på om KKP var et ekte kommunistparti eller ikke.

Kuomintangs nederlag ryddet vei for den kinesiske kommunistiske revolusjon og Mao Zedongs proklamasjon av Folkerepublikken Kina i Beijing den 1. oktober 1949.

Litteratur

Artikler

• Benton, Gregory (Mars 1975). «The "Second Wang Ming Line" (1935–38)». The China Quarterly (61). Cambridge University Press on behalf of the School of Oriental and African Studies. s. 61–94. 
• Garver, John W. (Mars 1988). «The Origins of the Second United Front: The Comintern and the Chinese Communist Party». The China Quarterly (113). Cambridge University Press on behalf of the School of Oriental and African Studies. s. 29–59. 
• Garver, John W. (Juli 1991). «The Soviet Union and the Xi'an Incident». The Australian Journal of Chinese Affairs (26). The University of Chicago Press on behalf of the College of Asia and the Pacific, The Australian National University. s. 145–175. 
• Kampen, Thomas (Mars 1989). «The Zunyi Conference and Further Steps in Mao's Rise to Power». The China Quarterly (117). Cambridge University Press on behalf of the School of Oriental and African Studies. s. 118–134. 
• Kampen, Thomas (1989). «Wang Jiaxiang, Mao Zedong and the 'Triumph of Mao Zedong-Thought' (1935–1945)». Modern Asian Studies. 4 (23). Cambridge University Press. s. 705–727. 
• North, Robert C. (Februar 1952). «The Rise of Mao Tse-Tung». The Far Eastern Quarterly. 11 (2). Association for Asian Studies. s. 137–145. 
• Sheng, Michael M. (Mars 1992). «Mao, Stalin, and the Formation of the Anti-Japanese United Front: 1935–37». The China Quarterly (129). Cambridge University Press on behalf of the School of Oriental and African Studies. s. 149–170. 
• Slyke, Lyman P. van (Oktober 1996). «The Battle of the Hundred Regiments: Problems of Coordination and Control during the Sino-Japanese War». Modern Asian Studies. 30 (4, Special Issue: War in Modern China). Cambridge University Press. s. 979–1005. 
• Yang, Benjamin (Januar 1989). «Complexity and Reasonability: Reassessment of the Li Lisan Adventure» (21). The University of Chicago Press on behalf of the College of Asia and the Pacific, The Australian National University. s. 111–141. 
• Waldron, Arthur (Januar 1989). «China's New Remembering of World War II: The Case of Zhang Zizhong». 30 (4, Special Issue: War in Modern China). Cambridge University Press. s. 945–978. 

Bøker

• Ishikawa, Yoshihiro (2012). Fogel, Joshua, red. The Formation of the Chinese Communist Party. Columbia University Press. ISBN 0231158084. 
• Kampen, Thomas (2000). Mao Zedong, Zhou Enlai and the Evolution of the Chinese Communist Leadership (Første utg.). Nordic Institute of Asian Studies. ISBN 8787062763. 
• Karl, Rebecca E. (2010). Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World: A Concise History. Duke University Press Books. ISBN 0822347954. 
• Kim, Ilpyong J. (1973). The Politics of Chinese Communism: Kiangsi Under the Soviets. University of California Press. ISBN 0520024389. 
• Lynch, Michael (2004). Mao. Routledge. ISBN 0203631463. 
• Pantsov, Alexander (2012). Mao: The Real Story. Simon & Schuster. ISBN 1451654480. 
• Shuyun, Sun (2010). The Long March: The True History of Communist China's Founding Myth. Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 0307487652. 
• Uhalley, Stephen (1988). A History of the Chinese Communist Party. Hoover Institution Press Publication. ISBN 081798612X. 

Autoritetsdata