Bretagne (historisk region)
Bretagne (bretonsk Breizh; fransk Bretagne; gallo Bertaèyn; engelsk Brittany) som historisk region er et tidligere uavhengig gallisk kongedømme og hertugdømme, og er i dag en del av Frankrike. Det er også, generelt, navnet på et kulturelt område som tilsvarer til det historiske kongedømmet og det uavhengige hertugdømmet. Bretagne ble på en tid kalt for «Lesser» eller «Little Britain», det vil sin «Mindre» og «Lillebritannia» som kontrast til Storbritannia i den tid på middelalderen da store områder på kontinentet tilhørte England.
Geografi[rediger | rediger kilde]
Bretagne danner en stor halvøy i nordvestlige delen av Frankrike, og ligger mellom Den engelske kanal i nord og Biscayabukten i sør. Dets landområde utgjør 34 023 km². Den historiske provinsen Bretagne er delt inn i fem departementer: Finistère i vest, Côtes-d'Armor i nord, Ille-et-Vilaine i nordøst, Loire-Atlantique i sørøst og Morbihan i sør, ved Biscayabukten.
I løpet av den andre verdenskrig var det tyskvennlige Vichy-regimet avsondret fra departementet Loire-Atlantique (rundt byen Nantes) fra Bretagne, og plasserte det innenfor en region basert rundt byen Angers.[1] I dag har 80 prosent av det historiske Bretagne blitt den administrative regionen Bretagne, mens de gjenværende området, departementet Loire-Atlantique rundt Nantes (som tidligere var en av de historiske hovedstedene i Bretagne), danner en del av regionen Pays de la Loire. Det er fortsatt en pågående debatten om en gjenforening.
I januar 2007 ble befolkningen i Bretagne beregnet til 4 365 500. Av disse levde 71 prosent i regionen mens 29 prosent levde i regionen Pays-de-la-Loire. I 1999 var den det største byene Nantes (711 120 innbyggere), Rennes (521 188 innbyggere), og Brest (303 484 innbyggere).
Historie[rediger | rediger kilde]
Forbindelsen til Storbritannia[rediger | rediger kilde]
Bretagnes tradisjonelle og populære historie er likt sammenflettet av britiske og franske kulturelle og litterære emner og sfærer for innflytelse, henholdsvis for språkene bretonsk og gallo i disses historiske regioner. Selv om mye er bemerket om Bretagnes keltiske forbindelse i oldtiden med Storbritannia er Bretagne moderne eller politiske historie ensformig karakterisert som kun fransk eller gallo-romansk, men gallo-delen av Bretagne, som en del av det latinske Europa, knyttet i middelalderen ny bånd til Storbritannia etter oldtiden, om enn som en følge av dominerende normannisk tilknytning. Hundreårskrigen i tidsrommet fra 1337 til 1453 har lagt disse fakta i skyggen, foruten det romansk-britiske vesen av det bretonske folket (både keltisk og romersk bakgrunn).
Mens erobringen av England i 1066 ga betydelig rikdom til normannere (se Dommedagsboka) ble adelsmenn i Bretagne gitt mindre titler i England som eksempelvis jarl av Richmond i nordlige England.
Forbindelsen til Skottland[rediger | rediger kilde]
Da normannerne trengte seg inn i Wales fikk bretonere samtidig innflytelse i Skottland. Betydningsfulle bretonske figurer i skotsk historie var Conan IV, hertug av Bretagne; John av Bretagne, jarl av Richmond; Thomas Randolph, 1. jarl av Moray (FitzRandolph av Middleham); Brian Fitzalan, lord Fitzalan av Bedale. Familiene Randolph og Alan var henholdsvis tilhengere av Robert Bruce og Johan Balliol, og var begge illegitime slektslinjer av grever og hertuger av Penthièvre, med fast bosted og ansvar ved festningen Richmond Castle. Den arvelige tittelen som High Stewart av Skottland ble holdt av bretonske Walter Fitzalan og hans etterkommere endret navnet til Stewart. I 1315 da Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland giftet seg med Marjorie Bruce, datter av skottenes konge, Robert Bruce, ble det kongelige hus av Stewart etablert og ble således det herskende dynasti i Skottland i 343 år.
Henrik Tudor, jarl av Richmond (den framtidige konge Henrik VII av England) tilbrakt ganske mye tid i Bretagne (1471–1485). Som et resultat av at Huset Valois la Bretagne inn under Frankrike gjorde Tudorene den bretanske Richmond-eiendommen til en fast apanasje av den kongelige familie med Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset som den første illegitime arving som ble tildelt Richmond.
Fra førhistorisk tid og mot tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]
Bretagneregionen er rik på minner fra steinalderen i form av dysser,megalitter og gravrøyser som kan ha vært foret med jord. De mest omfattende minnene finnes i området rundt Carnac der steinene er plassert i rekker som er flere hundre meter lange. Der finnes også en av de største steinene som har vært transportert og forsøkt reist. Noen forskere mener at virksomheten har startet før de første egyptiske pyramidene. Alle steinene har vært forflyttet fra lengre inn i landet. Alle spor etter bosetting er forsvunnet i de snart 10 000 årene som er gått, mens en del gravfunn finnes i museene i Carnac og Nantes.
Oldtiden[rediger | rediger kilde]
I år 56 f.Kr. ble området erobret av romerne under Julius Cæsar. Etter nederlaget ble lederne drept og mange av innbyggerne solgt som slaver. Romerne kalte området for Armorica. Et opprør på 200-tallet førte til uro og avbefolkning. Flere landsbyer ble ødelagt. Under keiser Konstantin den store kom en viss oppblomstring igjen, nye mynter ble preget og nye festninger ble reist. Innføringen av kristendommen er generelt blitt plassert til slutten av 300-tallet.
På 380-tallet synes det som om et stort antall britiske tropper i den romerske hæren ble stasjonert i Armorica. Historia Brittonum fra 800-tallet hevder at da keiser Magnus Maximus trakk tilbake sine tropper fra Britannia bosatte det seg tropper der. Andre britiske forfattere som blant annet Nennius og Gildas nevner en andre bølge av britonere som bosatte seg i Armorica i det påfølgende årehundre for å slippe unna de invaderende angelsaksere og skotter. Moderne arkeologi støtter at dette var tilfelle.[2]
Disse britonere utgjorde en betydelig del av det som ble bretonere i middelalderen og ga navn til region og bidro med sitt språk som utviklet seg til bretonsk, et søsterspråk av walisisk og kornisk. Conan Meriadoc er det delvis mytiske grunnleggeren av Huset Rohan og er nevnt i middelalderens walisiske kilder som den som leder bosetningen av Bretagne. Geoffrey av Monmouth hevder at de britonske leiesoldatene giftet seg med innfødte kvinner.
Middelalderens kongedømmer[rediger | rediger kilde]
I tidlig middelalder var Bretagne delt inn i tre kongedømmer — Domnonia, Cornouaille (Kernev), og Bro Waroc'h (Broërec).
Ved å følge det heldige eksempelet til alliansen av kornere-vikingere i 722 i slaget ved Hehil (dagens Padstow) som bidro til å stoppe for en tid den angelsaksiske erobringen Cornwall, gikk bretonere inn i allianse med danske vikinger for å få støtte mot ekspansjon fra Frankerriket. I år 865 var bretonere og danere forent som en hær i å beseire den frankiske hæren i slaget ved Brissarthe i nærheten av dagens by Le Mans. To konger fra Frankerriket, Robert den sterke og Ranulf ble drept av vikinger, og frankerne ble tvunget til å anerkjenne Bretagnes uavhengighet fra de frankiske kongedømmene. Som med Cornwall i 722 bidro vikingene taktisk for sine bretoniske allierte ved å gjøre ødeleggende herjingstoker inn i de frankiske kongedømmene.
Det første forente kongedømmet Bretagne ble grunnlagt av Nominoë i år 845 da en bretonsk hær beseiret styrkene til kong Karl den skallede i slaget ved Ballon i den østlige delen av Bretagne, nær den franske grensen. Nominoë fikk kontroll over de store byene som Rennes og Nantes. Franskmennene ble beseiret på nytt i 851 og Frankrike anerkjente da Bretagne som et selvstendig kongedømme. De herskere som fulgte ble kalt for konger av Bretagne, men ble senere omdefinerte til den nye middelalderske tittelen hertug. På 800- og 900-tallet kjempet de mot den økende ekspansjonen av norrøne vikinger og normannere.
Høymiddelalderen[rediger | rediger kilde]
Bretonene tok del i opprøret i 1173–1174 ved å slå seg sammen med opprørene mot den engelske kongen Henrik II av England. Henriks sønn Geoffrey II, da arving til hertugdømmet Bretagne, motsto sin fars forsøk på å legge Bretagne direkte under den engelske krone. Geoffreys sønn Arthur gjorde tilsvarende under sitt regime og fram til sin død i 1203 mot kong Johan av England.
I 1213 innførte kong Filip II August av Frankrike prins Pierre Mauclerc av Dreux som administrator av hertugdømmet med den hensikt å styrke fransk makt i regionen.
I årene mellom 1341 og 1364 ble den bretonske tronefølgekrigen utkjempet. Det var en konflikt mellom Karl av Blois og huset Montfort om kontrollen (og tittelen) over hertugdømmet Bretagne. Det spilte en viktig rolle under hundreårskrigen mellom Frankrike og England, da den engelske kronen støttet Montfort og den franske kronen støttet Blois og begge sider støttet konflikten med store økonomiske midler. Til tross for at Montfort med sine engelske forbundsfeller vant konflikten ble det likevel Frankrike som til slutt sto igjen som vinnere ettersom Johan V av Montfort utropte seg som vasall av Karl V av Frankrike, og ikke Edvard III av England som hadde hjulpet ham til seieren.
I 1488 beseiret hæren til kongedømmet Frankrike, med hjelp fra 5000 leiesoldater fra Sveits og Italia, den bretonske hæren og den siste hertugen av et uavhengig Bretagne, Francis II. Denne ble tvunget til å underkaste seg en traktat som ga den franske kongen rett til å bestemme ekteskapet til hertugens datter, en ung pike på 12 år og eneste arving til hertugdømmet. Hertuginne Anne av Bretagne var den siste uavhengige hersker av hertugdømmet da hun ble tvunget til å gifte seg med Ludvig XII av Frankrike. Ved hennes død gikk hertugdømmet til hennes datter Claude av Frankrike, men hennes ektemann Frans I av Frankrike la hertugdømmet inn under kongedømmet Frankrike i 1532 ved Edikt om union mellom Bretagne og Frankrike, inngått 13. august 1532.
Tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]
Etter 1532 beholdt Bretagne en viss grad av skattemessig og regulert selvstyre, og området forble et sterkt katolsk område i tiden med hugenotter og de franske religionskrigene, skjønt protestantismen fikk fotfeste i Nantes og noen få andre steder.
I tiden under Jean-Baptiste Colbert dro Bretagne fordeler av Frankrikes ekspansjon av flåten. Betydelige havneanlegg ble bygget eller opprustet i Saint-Malo, Brest, og Lorient, og bretonere fylte den franske flåte som mannskap. Bretonere spilte også en viktig rolle i koloniseringen av Ny-Frankrike og Vestindia
1675 ble et stort opprør mot Ancien Régime knust og hundrevis av bretonere ble drept og mishandlet.
Den 4. august 1789 erklærte det nasjonale råd i Paris under den franske revolusjon at alle føydale rettigheter ble forbudt. Det betydde at de rettigheter og privilegier som var garantert for Bretagne i Edikt om unionen av 1532 ble opphevet, og Bretagne mistet også sin juridiske eksistens, selvstyre, parlament og administrative og skattemessige ordninger. Beslutningen var således meget upopulær i Bretagne, og ble et av de områder som sto i sterkest opposisjon mot den franske revolusjon.
I tiden etter revolusjonen fikk Bretagne sine egne regionale og separatistbevegelser som hadde varierende suksess ved valg og andre politiske sammenhenger. Moderne bretonsk nasjonalisme utviklet seg ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Siden 1960-tallet har en særegen bretonsk nasjonalisme utviklet en sterk venstreorientert karakter ved siden av den tradisjonelle katolske arten. Siden 1940-tallet har bretonsk språk dalt betydelig i spredning og naturlige talere, noe som ikke har gitt økt vekst for en bretonsk selvstendighetstanke.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Brittany Tourism: «History of Brittany» Arkivert 3. november 2008 hos Wayback Machine.
- ^ Fleuriot, Léon: Les origines de la Bretagne: l’émigration, Paris, Payot, 1980.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Bretagne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Bretagne - Breizh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Wikisource – 1911 Encyclopædia Britannica: Brittany
- Personelezh Breizh e saozneg – Breton identity
- Kulturarv i Bretagne Arkivert 12. mai 2009 hos Wayback Machine. (fransk)
- Presentasjon av Bretagne (engelsk)
