Komparativ mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sammenlignende mytologi)
Gå til: navigasjon, søk
Kastor og Pollux voldtar Foibe og Hilaeira, døtrene til Leukippos. Frontpanelet til en romersk marmorsarkofag fra rundt 160 e.Kr.

Komparativ mytologi er studiet av sammenlignende myter og mytologier fra ulike kulturer i et forsøk på å identifisere felles tema og karaktertrekk. Sammenlignende mytologi har tjenestegjort i en rekke akademiske hensikter, eksempelvis har forskere benyttet slektskapet mellom forskjellige myter for å spore utviklingen av religioner og kulturer for spore en felles opprinnelse; for å avdekke en felles opprinnelse for myter i ulike kulturer; og for å støtte ulike psykologiske teorier.

Sammenligning versus særegenhet[rediger | rediger kilde]

Max Müller.

Den amerikanske antropologen C. Scott Littleton har definert komparativ mytologi som «systematisk sammenligning av myter og mytiske temaer trukket fra en vid rekke av kulturer».[1] Ved å sammenligne ulike kulturers mytologier forsøker forskerne å identifisere underliggende likheter, og/eller å rekonstruere en «urmytologi» fra hvor disse mytologier har utviklet seg.[2] Til en viss grad har alle teorier om mytologi fulgt en komparativ tilnærming; som religionsforskeren Robert Segal har uttrykt: «per definisjon søker alle teoretikere (av myter) å søke likheter blant myter».[3] Imidlertid kan mytologiforskere bli grovt sett bli delt i «særegenhetsforskere», som framhever ulikhetene mellom mytene; og «kompartivitetsforskere», som framhever likhetene. Den første gruppen forsøker å «opprettholde at likhetene fremmet av kompartivitetsforskere er vage og overfladiske».[4]

Komparative tilnærminger til mytologi hadde stor popularitet blant forskere på 1700- og 1800-tallet. Mange av disse mente at alle myter viste tegn på å ha utviklet seg fra en enkeltstående myte eller mytisk tema. Eksempelvis ledet den tyske filologen Friedrich Max Müller (18231900) en tankeretning som søkte å tolke nær alle myter som poetiske beskrivelser av solens bevegelser. I henhold til denne teorien var disse poetiske beskrivelsene blitt vridd over tid til tilsynelatende ulike fortellinger om guder og helter (halvguder).[5] Imidlertid har dagens forskere lent seg mer mot særegenhet og er mistenksom overfor brede utsagn om myter.[6] Et unntak er Joseph Campbells teori om «monomyte», som blir diskutert nedenfor.

Tilnærminger til komparativ mytologi[rediger | rediger kilde]

Jupiter og Thétis av Jean Ingres, 1811.

Forskere i komparativ mytologi kommer fra ulike forskningsfelt, blant annet folkeminne, antropologi, historie, lingvistikk og religionshistorie, og de har benyttet forskjellige metoder for å sammenligne myter. Nedenfor er en del betydningsfulle tilnærminger til komparativ mytologi.

Lingvistisk[rediger | rediger kilde]

En del forskere ser på lingvistiske forhold mellom myter fra ulike kulturer – eksempelvis på likhetene mellom navnene til guder i forskjellige kulturer. Et særlig heldig eksempel på denne tilnærmingen er studiet av indoeuropeisk mytologi. Det er funnet påfallende likheter mellom mytologiske og religiøse begreper som er benyttet i forskjellige kulturer i Europa og India. Eksempelvis er den greske himmelguden Zevs Pater, den romerske himmelguden Jupiter, og den indiske himmelguden Dyaus Pita like navn. Det antyder at den greske, romerske og indiske gudene har en felles, nedarvet kultur, og at navnene Zevs, Jupiter og Dyaus er utviklet fra et eldre antatt navn *Dyēus ph2ter, som er referansen til himmelguden i en urindoeuropeisk religion.[7]

Strukturell[rediger | rediger kilde]

En del forskere ser etter underliggende strukturer som blir delt av forskjellige myter. Den russiske språk- og folkeminneforskeren Vladimir Propp hevdet at mange russiske eventyr hadde en felles handlingsstruktur hvor bestemte hendelser skjedde i forutsigbar orden.[8] I kontrast analyserte antropologen Claude Levi-Strauss strukturen av myter i henhold til det abstrakte forholdet mellom dets elementer heller enn deres orden i handlingen. Levi-Strauss mente at mytenes elementer kunne bli organisert i binære (todelte) motsetninger (liv/død; mann/kvinne; natur/kultur etc.). Han fremmet tanken at mytenes hensikt var å være en formidler av disse motsetningene og således løse grunnleggende motsetninger eller selvmotsigelser som fantes i menneskenes liv eller kultur.[9]

Psykologisk[rediger | rediger kilde]

En del forskere hevder at myter fra forskjellige kulturer avslører de samme eller tilsvarende psykologiske krefter som eksisterer i disse kulturene. En del freudianske tenkere har identifisert fortellinger tilsvarende til den greske historien om Ødipus og Ødipuskomplekset i disse kulturene.[10] Likeledes har jungianere identifisert bilder, temaer og mønstre i myter fra ulike kulturer. De mener at disse likhetene er resultatet fra arketyper tilstede i de ubevisste nivåene i hver persons sinn.[11]

Noe mytologiske paralleller[rediger | rediger kilde]

Komparativ mytologi har avdekket et antall paralleller mellom myter fra forskjellige kulturer, blant annet en del vidstrakte og tilbakevendende temaer og fortellerelementer. En del eksempler følger under.

Flodbølge[rediger | rediger kilde]

Bak den store bølge ved Kanagawa, fargelagt tresnitt fra mellom 1823-1829 av Katsushika Hokusai

Kulturer verden over forteller historier om en stor flodbølge eller syndflod. I mange tilfeller etterlater flodbølgen kun en eneste overlevende eller en liten gruppe av overlevende. Eksempelvis forteller både Den hebraiske Bibelen og det babylonske eposet om Gilgamesj om en verdensomspennende og global flodbølge som utslettet menneskeheten og om en mann som reddet Jordens ulike levende vesener ved å ta dem ombord i stor båt.[12] Tilsvarende fortellinger om en enkelt overlevende fra en oversvømmelse opptrer i hinduistisk mytologi[13], aztekisk mytologi[14], og i den greske myten om Deukalion.

Det kreative offer[rediger | rediger kilde]

Mange kulturer har fortellinger om hellige figurer viss død skaper en vesentlig del av en virkelighet.[15] Disse mytene synes å være særlig vanlige i jordbrukskulturer.[16] En slik myte fra Ny-Guinea forteller om en mirakuløst unnfanget pike ved navn Hainuwele og hvis myrdede lik spirer inn i folkets matavlinger.[17] Den kinesiske myten om Pangu[18], den vediske myte om Purusha[19], og den norrøne myten om urjotnen Yme, forteller alle om en kosmisk kjempe som blir drept for å skape verden.[20]

Den dødende gud[rediger | rediger kilde]

Mange myter handler om en gud som dør en tragisk død og stundom kommer tilbake til livet.[21] Slike myter er særlig vanlig i mytologier i Midtøsten og nære Østen.[22] Antropologen James Frazer sammenlignet disse mytene i hans verk i flere bind kalt The Golden Bough (Den gylne greinen). Den egyptiske guden Osiris og den mesopotamiske guden Tammuz er eksempler på «dødende guder» – og det samme er den kristne fortellingen om Jesus fra Nasaret. Forståelse om disse likhetene går tilbake til den tidlige kristne tidsalder da kirkefedre som Justin Martyr diskuterte dem.[23]

Heltefortellingenes struktur[rediger | rediger kilde]

Jason bringer Pelias «det gylne skinnet», avbildning på rødfigurvase, ca. 340 f.Kr. – 330 f.Kr., Louvre.

Et antall forskere har foreslått at fortellinger om helter fra forskjellige kulturer har samme underliggende struktur. Otto Rank, en disippel av Sigmund Freud, har argumentert at fortellingene om heltenes fødsel har et felles ødipusstruktur.[24] Andre forskere, blant annet Lord Raglan og i senere tide, Joseph Campbell, har foreslått at heltefortellingene deler en felles struktur.[25] En del komparative mytologer ser etter likheter kun i heltefortellinger innenfor en bestemt geografisk eller etnisk avgrensning. Eksempelvis forsøkte den østerrikske forskeren Johann Georg van Hahn å identifisere en felles struktur som lå under «aryanske» heltefortellinger.[26] Andre, som Campbell, fremmer teorier om heltefortellinger generelt. I henhold til Campbells teori om monomyten deler alle heltefortellinger fra over hele kloden en felles indre fortellerstruktur.[27] Ettersom Campbell monomyteteorien støtter seg på brede sammenligninger i ekstrem grad blir den ikke delt blant det store flertallet av forskere som studerer mytologi.[28]

Axis mundi[rediger | rediger kilde]

Mange mytologier nevner et sted som er verdens midtre eller er lokalisert sentrum i verden, og fungerer som kontaktpunkt mellom ulike nivåer i universet.[29] Dette «axis mundi» er ofte markert av et hellig tre eller andre tilsvarende mytiske objekter. Eksempelvis har mange myter beskrevet et stort tre eller søyle som knyttet himmelen, jorden og underverden sammen.[30] Vediske India, oldtidens Kina, og oldtidens germanere hadde alle myter om et «kosmisk tre» hvis greiner nådde himmelen og hvis røtter nådde helvete.[31] I norrøn kultur gjenfinnes denne myten i Yggdrasil som den norske forskeren Gro Steinsland nevner som «Det er interessant å se gårdens tuntre som en lokal parallell til verdenstreet Yggdrasil (...) Vikingtidens skalder brukte tresymbolet flittig. Egil Skallagrimsson omtaler sin døde sønn som en brukket gren på slektens stamme.».[32] Den dag i dag plantes det fortsatt tuntrær i de nordiske landene, noe som gjenspeiler mytens kraft i et slags forhold mellom mikrokosmos og makrakosmos.

Titanomachi[rediger | rediger kilde]

Titanene blir styrtet, maleri av Peter Paul Rubens

Mange kulturer har skapelsesmyte hvor en yngre gruppe av yngre, mer siviliserte guder kjemper mot en gruppe av eldre urguder som representerer kaoskreftene. I den greske myten om titanomachi (kampen mot titanene) beseirer de olympiske gudene en eldre og mer primitiv guddommelig rase, titanene, og etablerer en fast, kosmisk orden.[33] I hinduistisk mytologi bekjemper devaene (gudene) asuraene (demonene).[34] I norrøn mytologi er det urkamp mellom æsene og vanene som nevnes i en bolk i Voluspå, strofe 21-26, og som vanene vinner. I motsetningene til krigene nevnt over blir det fred og forsoning i norrøne verden.[35]

Beseiringen av Leviatan, en gravering av Gustave Doré fra 1865. Gud dreper det legendariske sjøuhyret, et motiv som illustratøren har hentet fra Jesajaboken 27,1.

Denne myten om gudene som bekjemper kaosets demoner er særlig vanlig i indoeuropeiske mytologier. En del forskere har foreslått at myten reflekterer oldtidens indoeuropeiske erobring av landområder som tilhørte en innfødt befolkningen i løpet av deres ekspansjon i Europa.[36] Imidlertid har en del ikke-indoeuropeiske kulturer tilsvarende myter. En rekke mytologier i Midtøsten og Lilleasia innbefatter en «kampmyte» hvor en god gud bekjemper en kaosgud eller demon, eksempelvis den babylonske Enuma Elish og den hebraiske fortellingen om Jahve som bekjemper sjøuhyret Leviatan.[37]

Deus otiosus[rediger | rediger kilde]

Mange kulturer tror på en himmelsk guddommelig vesen som har kuttet kontakten med menneskeheten. Historikeren Mircea Eliade kaller dette guddommelige vesen for deus otiosus («den dovne/uvirksomme gud»)[38], skjønt dette begrepet blir også benyttet i en bredere forstand, referer det en hvilken som helst gud som ikke griper aktivt inn i menneskenes liv. I mange myter er det guddommelige vesen tilbaketrukket til himlene etter at verden er blitt skapt.[39] En mytologi som tilhører Balubafolket, en av bantuene i Afrika, trekker den øverste guden seg tilbake fra jorden og etterlater mennesket i søken etter ham.[40] Tilsvarende har Hererofolket, også tilhørende bantuene, en fortelling om en himmelgud som forlatt menneskeheten til mindre guder.[41] I mytologier av andre kulturer tenderer den øverste guden til å forsvinne fullstendig og blir erstattet av et meget polyteistisk trossystem.[42]

Opprinnelsesmyter[rediger | rediger kilde]

Moren til Lemminkäinen samler sammen restene etter sønnen ved Tuonelaelva. Tuonela-svanen til venstre. Illustrasjon fra en utgave av Kalevala fra 1897 til av Akseli Gallen-Kallela.

Mange kulturer har myter som beskriver deres skikker, ritualer, og identitet. Faktisk har oldtiden og tradisjonelle samfunn ofte rettferdiggjort deres sedvaner ved å hevde at deres guder eller mytiske helter etablerte disse skikkene. I norrøn historie var det viktig å knytte kongeslektene til en guddommelig forfedre, til Frøy for Harald Hårfagres slekt og til Sæming, en av Odins sønner, for Ladejarlslekten, noe som ga dem en særegen rett til å hevde overherredømme over land og folk.[43]

Et annet eksempel er mytene til australske Karadjerifolket om de mytiske Bagadjimbiri-brødrene som etablerte eller ga forklaring til alle sedvanene til Karadjerifolket, inkludert den posisjonen de står i når de urinerer.[44] Nasjonale myter er også en form for opprinnelsesmyter for en nasjon, eksempelvis det finske eposet Kalevala som fikk betydning for Finlands uavhengighetskamp mot Russland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Littleton, side 32
  2. ^ Segal: «The Romantic Appeal of Joseph Campbell»
  3. ^ Segal: Theorizing About Myth, side 148
  4. ^ Leonard
  5. ^ Leonard
  6. ^ Northup, side 8
  7. ^ Watkins, side 47-48
  8. ^ Propp, passus (= her og der)
  9. ^ Levi-Strauss, side 224
  10. ^ Johnson & Price-Williams, passus
  11. ^ Graves, side 251
  12. ^ Woolley, side 52
  13. ^ Dimmitt & van Buitenen, sidene 71-74
  14. ^ Urton, side 36
  15. ^ Eliade: Cosmos and History, side 20; Myth and Reality, sidene 99-100
  16. ^ Eliade: Myth and Reality, side 100
  17. ^ Eliade: Myth and Reality, sidene 104-105
  18. ^ Railsback, passus
  19. ^ Rig Veda 10:90
  20. ^ Eliade: Cosmos and History, side 20
  21. ^ Frankfort, passus; Tortchinov, passus
  22. ^ Campbell: The Masks of God, side 44
  23. ^ Justin Martyr: «Having heard it proclaimed through the prophets that the Christ was to come [...] [the demons] put forward many to be called sons of Jupiter, under the impression that they would be able to produce in men the idea that the things which were said with regard to Christ were mere marvellous tales, like the things which were said by the poets.» Oversettelse av Wikipedia: «Har hørt det er hevdet av profetene at Kristus skulle komme (...) (demonene) har fremmet mange som har blitt kalt sønner av Jupiter, under det inntrykket at de ville være i stand til å skape hos menneskene ideen at tingene som ble sagt med henhold til Kristus var fantastiske fortellinger, slike som de tingene som ble sagt av dikterne.»
  24. ^ Taylor, side 117
  25. ^ Taylor, side 118-119
  26. ^ Segal: Hero Myths, side 12
  27. ^ Campbell: The Hero with a Thousand Faces, passus
  28. ^ Northup, side 8
  29. ^ Eliade: Images and Symbols, side 40
  30. ^ Eliade: Shamanism, sidene 259-260
  31. ^ Eliade: Images and Symbols, side 44
  32. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 107
  33. ^ Hesiod, særlig sidene 64-87; Squire, side 47
  34. ^ Squire, side 47
  35. ^ Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Samlaget 1990. Side 80.
  36. ^ Campbell: The Masks of God, sidene 21-22; Squire, sidene 69-70
  37. ^ McGinn, side 23-24
  38. ^ Eliade: Myth and Reality, side 93
  39. ^ Eliade: Myth and Reality, side 93-98
  40. ^ Leslau, passus
  41. ^ Eliade: Myth and Reality, side 94
  42. ^ Eliade: Myths, Dreams and Mysteries, side 138
  43. ^ Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Samlaget 1990. Side 90: «I Håløygjatal om Lade-jarlane frå omkring år 950 seier han (Øyvind Skaldespillar) at ho (Skade) vart gift med Odin og fekk søner med han. Ein av dei hette Sæming og var ættfar til Lade-jarlane.»
  44. ^ Eliade: Myth and Reality, side 8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder
  • Campbell, Joseph:
    • The Hero with a Thousand Faces. Princeton: Princeton University Press, 1972.
    • The Masks of God: Occidental Mythology. NY: Penguin Compass, 1991.
  • Dimmitt, Cornelia, and J. van Buitenen, eds. and trans. Classical Hindu Mythology. Philadelphia: Temple University Press, 1978.
  • Eliade, Mircea:
    • Cosmos and History: The Myth of the Eternal Return. NY: Harper & Row, 1959.
    • Images and Symbols. Overs. Philip Mairet. Princeton: Princeton University Press, 1991.
    • Myth and Reality. Overs. Willard Trask. NY: Harper & Row, 1963.
    • Myths, Dreams and Mysteries. Overs. Philip Mairet. NY: Harper & Row, 1967.
    • Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy. Princeton University Press: Princeton, 2004.
  • Frankfort, Henri: «The Dying God». Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 21.3-4(1958): 141-51.
  • Graves, Robert: «Jungian Mythology». The Hudson Review 5.2(1952): 245-57.
  • Hesiod: Works and Days and Theogony. Overs. Stanley Lombardo. Indianapolis: Hackett Publishing Company, 1993.
  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Samlaget 1990
  • Johnson, Allen, & Price-Williams, Douglas: Oedipus Ubiquitous: The Family Complex in World Literature. Stanford: Stanford University Press, 1996.
  • Justin Martyr: The First Apology. Overs. Marcus Dods & George Reith. Church Fathers. New Advent.
  • Leonard, Scott: «The History of Mythology: Part I». Youngstown State University.
  • Leslau, Charlotte & Wolf Leslau: «The Creation of the World A Myth of Uganda». Copyediting-L. 2008. Indiana University.
  • Levi-Strauss, Claude: Structural Anthropology. Overs. Claire Jacobson. New York: Basic Books, 1963.
  • Littleton, C.: The New Comparative Mythology: An Anthropological Assessment of the Theories of Georges Dumezil. Berkeley: University of California Press, 1973.
  • McGinn, Bernard: Antichrist: Two Thousand Years of the Human Fascination with Evil. NY: HarperCollins, 1994.
  • Northup, Lesley: «Myth-Placed Priorities: Religion and the Study of Myth». Religious Studies Review 32.1(2006): 5-10.
  • Propp, Vladimir: The Morphology of the Folktale. Overs. Laurence Scott. Texas: University of Texas Press, 1968.
  • Railsback, Bruce: «Pan Gu and Nü Wa». Creation Stories from around the World. July 2000. University of Georgia..
  • Robertson, John: Pagan Christs. London: Watts & Co., 1911.
  • Segal, Robert A.:
    • Hero Myths: A Reader. Blackwell Publishing, 2000.
    • Theorizing About Myth. Massachusetts: University of Massachusetts Press, 1999.
    • «The Romantic Appeal of Joseph Campbell». Religion Online.
    • Bokanmeldelse uten tittel. History of Religions 32.1(1992): 88-90.
  • Taylor, Archer: «The Biographical Pattern in Traditional Narrative». Journal of the Folklore Institute 1.1-2(1964): 114-29.
  • Tortchinov, Evgueni: «Cybele, Attis, and the Mysteries of the 'Suffering Gods': A Transpersonalistic Interpretation». The International Journal of Transpersonal Studies 17.2(1998): 149-59.
  • Urton, Gary: Inca Myths: The Legendary Past. Texas: University of Texas Press, 1999.
  • Watkins, Calvert: «Indo-European and Indo-Europeans». The American Heritage Dictionary of the English Language. 4. red. utg. 2000.
  • Woolley, Leonard: «The Flood». The South African Archaeological Bulletin 8.30(1953): 52-54.
Utvalgt bibliografi
  • Arvidsson, Stefan: Aryan Idols. Indo-European Mythology as Science and Ideology. 2006. University of Chicago Press.
  • Clifton, Dan Salahuddin: The Myth Of The Western Magical Tradition. 1998. C&GCHE
  • Doniger, Wendy:
    • The Implied Spider: Politics and Theology in Myth. 1998. New York: Columbia University Press [An introduction to comparative mythology]
    • Splitting the Difference: Gender and Myth in Ancient Greece and India (Jordan Lectures in Comparative Religion, 1996-1997: School of Oriental and African Studies University of London). 1999. Chicago: University of Chicago Press
  • Dumezil, Georges:
  • The Stakes of the Warrior. 1983. Berkeley: University of California Press
    • The Plight of a Sorcerer. 1986. Berkeley: University of California Press
  • Friedrich, Paul:
    • The Meaning of Aphrodite. 1978. Chicago: University of Chicago Press
    • Proto-Indo-European Trees: The Arboreal System of a Prehistoric People. 1970. Chicago: University of Chicago Press
  • Jamison, Stephanie:
    • The Ravenous Hyenas and the Wounded Sun: Myth and Ritual in Ancient India. 1991. Ithaca: Cornell University Press
    • Sacrificed Wife / Sacrificer's Wife: Women, Ritual and Hospitality in Ancient India. 1996. New York: Oxford University Press
  • Levi-Strauss, Claude:
    • Myth and Meaning. 1995. New York: Schocken Books
    • The Raw and the Cooked (Mythologiques Volume One). 1990. Chicago: University of Chicago Press
    • From Honey to Ashes (Mythologiques Volume Two). 1973. New York: Harper and Row
    • The Origin of Table-Manners (Mythologiques Volume Three). 1978. New York: Harper and Row
    • The Naked Man (Mythologiques Volume Four). 1990. Chicago: University of Chicago Press
  • Lincoln, Bruce: Theorizing Myth: Narrative, Ideology, and Scholarship. 1999. University of Chicago Press.
  • Steinsland, Gro:
    • Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2
    • Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Oslo 2000
  • Patton, Laurie; Doniger, Wendy (red.): Myth and Method (Studies in Religion and Culture). 1996. Charlottesville: University Press of Virginia
  • Puhvel, Jaan: Comparative Mythology. 1987. Baltimore: Johns Hopkins University Press