Vladimir Propp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vladimir Propp

Vladimir Jakovlevitsj Propp (født i St. Petersburg 17. apriljul./ 29. april 1895greg., død i Leningrad 22. august 1970) var en russisk folklorist og språkforsker. Hans mest kjente arbeid er en epokegjørende strukturalistisk analyse av russiske folkeeventyr. Avhandlingen utkom på russisk i 1928, men forble ukjent i Vesten inntil 1958, da Morphology of the Folk Tale var blitt oversatt til engelsk. Verket har hatt stor innflytelse på strukturalistisk litteraturteori og studier innenfor narratologi, og har blant annet inspirerte forskere som Claude Lévi-Strauss, Algirdas Julien Greimas, Roman Jakobson og Roland Barthes.

Propp hadde som siktemål å avdekke den gjennomgående strukturen i undereventyret. I sin undersøkelse brukte han et utvalg på 100 russiske eventyr. Målet var å finne fram til de minste handlingsenhetene i eventyret. Tidligere var motivet ansett for å være den minste handlingsdrivende enhet. Propp viste at også motivet kan løses opp i mindre enheter, og at disse enhetene – som han kalte funksjoner eller motifem – kan beskrives i generelle termer. Dessuten kommer funksjonene i en fast rekkefølge. På den måten kom han frem til det resultat at alle undereventyr har den samme, underliggende strukturen.

Substansiell versus formalistisk strukturalisme[rediger | rediger kilde]

Liksom diffusjonsteoretikerne er også Propp gjennom sin formalstrukturalisme opptatt av urtyper og opprinnelseskarakter. Propp mente imidlertid, som et alternativ til kulturvandring (= «diffusjon») fra ulike sentra, at alle undereventyr egentlig går tilbake på kun én eneste urtype, med alle de 31 funksjonene intakt. Propp regner således de ulike eventyrtypene utelukkende for å være varianter av en opprinnelig urtype, som har vært utsatt for både adapsjon og nedbrytende prosesser (= «zersingen»).

Syntagmatisk lesemåte eller både/og-relasjoner[rediger | rediger kilde]

I motsetning til Claude Lévi-Strauss' paradigmatiske lesemåte (verken – eller), er Propps retning basert på syntagmatisk lesning (både – og). I den formalistiske strukturalismen er handlingsgangen det sentrale. Den består av en sammenhengende rekke begrepspar eller motsetninger som satt sammen på en slik måte at de forårsaker en fremdrift i fortellingen.

Påstanden om at fransk strukturalisme var bygget på Propps strukturalistiske teorier, fikk Lévi-Strauss selv til å peke på de grunnleggende forskjellene mellom de to retninger. Samtidig berømmet han sin russiske kollegas pionerinnsats på området: Propp leste handlingsgangen syntagmatisk som en lang rekke motiver som avløste hverandre. Her spilte det f.eks. ingen rolle for motivet «bortføring» hvorvidt den som røvet prinsessene bort fra kongsgården var skogtroll, sjøuhyre, drage eller nordavinden. Og nettopp her var det at de to skilte lag. Lévi-Strauss ville nemlig gjøre hvert av elementene; jord, sjø, ild og luft til studieobjekter.[1] Propp svarte med en artikkel hvor han påviste at uenigheten i tilnærmelsesmåte skyldtes ulike diktgenre.

Mens franskmannen viet til seg studiet av énepisodiske myter og sagn, var det i første rekke de flerepisodiske undereventyrene som var gjenstand for russerens egen forskning.[2]

Lévy-Strauss ønsket i sitt etterskrift til debatten ikke å videreføre uenigheten:

Alle dere som har lest essayet som jeg skrev i 1960 om Propps pionerarbeid i dette bind av den italienske utgiver kan ikke ha unngått å ta det for hva det var ment å være: en hyllest gitt til en stor oppdagelse som kom et kvart århundre forut for alle bestrebelser gjort av andre, og meg selv, i samme retning.

Det er derfor jeg noterer med overraskelse og skuffelse at den russiske vitenskapsmann, til hvis fortjenestefulle bragder jeg trodde å ha gitt anstendig tributt, så noe ganske annet i mine ord: ikke en ærbødig diskusjon av noen teoretiske og metodologiske aspekter ved hans eget arbeid, men som et sjofelt angrep.

Jeg ønsker ikke å inngå i en polemikk med ham på dette feltet. Det er opplagt at han ved å omtale meg som filosof ignorerer alt mitt etnografiske arbeide, hvor en givende utveksling av synspunkter kunne ha tatt utgangspunkt i våre respektive bidrag til studiet og fortolkningene av muntlig tradert stoff.

Men uansett hvilke konklusjoner bedre informerte lesere vil trekke av denne konfrontasjonen, vil Propps arbeider, for dem og for meg, for alltid ha æren av å ha vært den første.[3]

Propps funksjonsanalyse har vist seg anvendelig på andre fortellinger; også på filmer. Den italienske forskeren Umberto Eco har i nyere tid gjort en tilsvarende analyse av Ian Flemings James Bond-romaner, og funnet 9 strukturtrekk. Den fransk-litauiske forskeren A.J. Greimas videreutviklet Propps teori om sju funksjoner, og kom fram til aktantmodellen med seks funksjoner.

Propps 31 eventyrfunksjoner[rediger | rediger kilde]

Punktene er hentet fra kaptittelet «The Functions of Dramatis Personae»:[4]

Innledning[rediger | rediger kilde]

  • 1. Et familiemedlem forlater hjemmet. (Helten introduseres.)
  • 2. Det stilles opp et forbud for helten. (Gå ikke her, ikke gjør dette.)
  • 3. Forbudet overtredes. (Motstanderen gjør seg gjeldende i handlingen.)
  • 4. Motstanderen prøver å skaffe seg opplysninger.
  • 5. Motstanderen mottar opplysninger om sitt framtidige offer.
  • 6. Motstanderen prøver ved bedrag å få tak i offeret eller offerets eiendeler.
  • 7. Offeret lar seg narre.

Hovedhandling[rediger | rediger kilde]

  • 8. Motstanderen skader et familiemedlem eller et familiemedlem mangler noe.
  • 9. Misgjerningen eller mangelen blir kjent, og helten blir bedt eller befales å gjenopprette skaden eller bøte på mangelen.
  • 10. Helten aksepterer befalingen eller oppfordringen.
  • 11. Helten forlater hjemmet.
  • 12. Helten blir satt på en prøve som forbereder han til å motta et magisk hjelpemiddel av en giver.
  • 13. Helten består prøven.
  • 14. Helten mottar den magiske gjenstanden.
  • 15. Helten forflytter seg i retning av det han søker.
  • 16. Helten og motstanderen møtes til kamp.
  • 17. Helten blir merket.
  • 18. Motstanderen beseires.
  • 19. Skaden gjenopprettes eller mangelen bøtes.
  • 20. Helten begir seg hjemover
  • 21. Helten blir forfulgt.
  • 22. Helten blir reddet.
  • 23. Helten kommer hjem uten å bli gjenkjent eller kommer til et annet land.
  • 24. En falsk helt gjør krav på å ha utført dåden.
  • 25. En stiller helten overfor en vanskelig oppgave.
  • 26. Oppgaven utføres.
  • 27. Helten blir gjenkjent.
  • 28. Den falske helten eller motstanderen blir avslørt.
  • 29. Helten forvandles og opptrer i ny skikkelse.
  • 30. Den falske helten straffes.
  • 31. Helten gifter seg og/eller bestiger tronen.

I følge Propp er den eneste funksjonen som må være til stede i alle eventyr, misgjerningen eller mangelen. Dette er den viktigste funksjonen i undereventyret. De andre funksjonene trenger i praksis ikke alltid å komme i den foreskrevne rekkefølgen; for eksempel kan forflytningen komme før prøven. Mange av funksjonene danner par, for eksempel forbud og overtredelse, kamp og seier, forfølgelse og redning.

Roller[rediger | rediger kilde]

Til å utføre handlingene som funksjonene beskriver trengs et persongalleri på i alt sju personer eller roller. Disse er (med de funksjoner de utfører):

  1. Motstanderen (8, 16, 20, 21)
  2. Giveren (12, 14)
  3. Kongsdatteren og faren hennes (17, 25, 27, 28, 30, 31)
  4. Oppdragsgiveren (9)
  5. Helten (10, 11, 13, 31)
  6. Hjelpemidlet eller hjelperen (13, 19, 22, 25, 29)
  7. Den falske helten (10, 11, 13, 29)

Det som kalles person eller rolle trenger ikke å være et menneske, heller ikke et levende vesen, men kan være en ting eller en kvalifikasjon hos et menneske. På samme måte som at ikke alle funksjoner trenger å forekomme i en gitt variant av et eventyr, trenger heller ikke alle sju personer å opptre. En enkelt person kan fylle flere roller, og en rolle kan også fordeles på flere personer.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Claude Lévi-Strauss: "La structure et la forme. Reflexions sur un ouvrage de Vladimir Propp" (1960). Gjenopptrykt under tittelen: L’analyse morphologique des contes russes, eller i oversettelse: Structure and Form: Reflections on a Work by Vladimir Propp. (s. 115-145). Structural Anthropology, Vol. II. New York 1976.
  2. ^ Vladimir Propp: Struttura e storia nello studio della favola (s. 201-227). G.L. Bravo (ed): Morfologia della fiaba. Con un intervento di Claude Lévi-Strauss e una replica dell’ autore. Torino 1966.
  3. ^ Vladimir Propp: «Postscript» (s. 189). Theory and History of Folklore. Theory ands History of Literature, Volume 5. Manchester University Press. Manchester 1984.
  4. ^ Amerikansk/engelsk utgave: Morphology of the Folktale. American Folklore Society Bibliographical and Special Series Volume 9. University of Texas Press. Austin 1968. 6. opplag 1977, p. 25-65.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Морфология сказки. Leningrad 1928.
    • Amerikansk/engelsk utgave: Morphology of the Folktale. American Folklore Society Bibliographical and Special Series Volume 9. University of Texas Press. Austin 1968. 6. opplag 1977. ISBN 0-292-78376-0.
    • Tysk utgave: Morphologie des Märchens. Hanser, München 1972. ISBN 3-446-11581-1
  • Исторические корни волшебной сказки. Leningrad 1946.
    • Tysk utgave: Die historischen Wurzeln des Zaubermärchens. Hanser, München und Wien 1987. ISBN 3-446-14363-7.
    • Fransk utgave: Les racines historiques du conte merveilleux. Bibliothèque des Sciences Humaines. Éditions Gallimard. Paris 1970. ISBN 2-07-024923-9
  • Фольклор и действительность. Moskva 1976
    • Amerikansk/engelsk utgave: Theory and History of Folklore. Theory ands History of Literature, Volume 5. Manchester University Press. Manchester 1984. ISBN 0-7190-1460-3
  • Проблемы комизма и смеха. Moskva 1976

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Reinhard Breymayer: «Vladimir Jakovlevič Propp (1895–1970) – Leben, Wirken und Bedeutsamkeit». I Linguistica Biblica 15/16 (1972), S. 36-77 (S. 67-77 Bibliographie).
  • Serena Grazzini: Der strukturalistische Zirkel. Theorien über Mythos und Märchen bei Propp, Lévi-Strauss, Meletinskij. Wiesbaden 1999 (DUV: Literaturwissenschaft).
  • Torben Kragh Grodal et al.: Tekst-strukturer. En indføring i tematisk og narratologisk tekstanalyse. Borgen/Basis. København 1978.
  • Tzvetan Toorov: Theorie de la literature textes des formalistes russes réunis. Paris 1965.
  • Vilmos Voigt: «Propp, Vladimir Jakovlevič». I Enzyklopädie des Märchens, Bd. 10 (2002), Sp. 1435-1442.