Ladejarlene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ladejarl)
Gå til: navigasjon, søk
Statuen «Ladejarlen» av billedhoggeren Harald Samuelsen. Statuen sto opprinnelig i en nisje foran apoteket «Ladejarlen» i Trondheim og var bekostet av apoteker Aasmund Laugsand. Statuen står idag i hagen til Laugsand aldershjem like ved det tidligere apoteket.[1]
Håkon jarl, tegning av Christian Krohg, 1899
Sigurd jarl overtaler kong Håkon den gode til å blote, tegning av Christian Krohg, 1899

Ladejarlene var herskerne på det trønderske herresetet Lade gård i fem generasjoner fra Håkon Grjotgardsson Ladejarl sist på 800-tallet til Håkon Eiriksson sist på 1020-tallet. Jarleætten stammet etter all sannsynlighet fra Håløygslekta fra Hålogaland. Ladejarlene balanserte sin maktposisjon mellom økonomisk styrke og handel på den ene siden, og støtte fra bønder og landadel på den andre. Svært viktig for jarlemaktas «utenriks»-handel var kontrollen med den såkalte finneskatten, og handel med varer som selskinn, hvalrosstenner og andre produkter nordfra og til kontinentet.

I beretningen til Ottar fra Hålogaland fra ca. 890 forteller han om sin handelsrute fra det nordligste Nord-Norge via Skiringssal, Hedeby, Friesland til London[2]. Politisk ble jarlemakta flere ganger utfordret av kongemakta ved Harald Hårfagre, Håkon den gode, Harald Gråfell og Olav Trygvasson som ønsket å svekke ladejarlenes makt til fordel for et samlet norsk kongerike. Fra siste halvdel av 900-tallet inngikk ladejarlen Håkon Sigurdsson en taktisk allianse med den danske kong Harald Blåtann og var i perioder i realiteten enekonge i Norge, om enn med jarls navn.

Trøndelag før rikssamlingen[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av eldre jernalder, omkring år 600, kan man regne med en jevn bosetting i jordbruksbygdene på sør- og østsiden av Trondheimsfjorden.[3] I siste halvdel av 800-tallet var Trøndelag organisert i åtte fylker[4]. Noen leder med kongsnavn kan ikke dokumenteres før Harald Hårfagre, selv om Snorre sier at «Kong Harald hadde til sammen åtte slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt åtte konger, tok han hele Trondheimen under seg.»[5].

De åtte kjernefylkene i det trønderske tingsambandet Frostatinget var[6]:

Håløygene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Håløygætten

Hålogaland synes å ha hatt en stor befolkning på 7–800-tallet og stor tilgang på handelsvarer. De må ha hatt sjøveis kontakt med andre land, noe som blant annet vises i diktet Volundkvadet, som skal være blitt til i Hålogaland med sterk påvirkning fra angelsaksiske dikt.[7]

Den viktigste samtidskilden til håløygenes posisjon og selvforståelse er Øyvind Skaldespillers dikt Håløygjatal. Dette diktet, som er fra Håkon jarls regjeringstid (980-tallet), nevner ladejarlenes forfedre i 25–27 generasjoner helt fra den guddommelige opprinnelsen hos gudene Odin og Skade til de dalevende jarlene. Diktet er svært inspirert av Ynglingatal[8][9] og er selvsagt først og fremst mytedannende; ikke historisk korrekt. Diktet karakteriseres som et «genealogisk hyllingkvad»[8], og må ha hatt samme funksjon som legitimering av Håløygættens guddommelige avstamning som Ynglingatal hadde for Ynglingeætten – Harald Hårfagres kongsætt. Håløygjatal er ujevnt bevart i eldre kilder og håndskrifter, men et islandsk håndskrift fra 1300-tallet gjengir 27 slektsledd, på samme måte som Ynglingatal gjør; noe som understreker ambisjonene om likeverd med Hårfagreætten.[9]

Håløygjatals skildring av de siste generasjonene før Håkon Grjotgardsson kan antas å være noenlunde dokumentarisk. De håløygske stormenn har gradvis flyttet seg sørover. Håkon Grjotgardssons farfars far nevnes som Harald Naumdølajarl i Namdalen. Håkons far Grjotgard Herlaugsson knyttes til Selva i Agdenes.

Håløygenes flytting til Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Hålogalendingen Ottars handelsrute sist på 800-tallet.

Hålogalendingen Ottar har i sin beretning til den engelske kong Alfred den store gitt et utfyllende bilde av nordlendingenes utfordringer på 800-tallet. De nordnorske stormennenes utbytte fra primærnæringer, spesielt jordbruk og dyrehold, var små. Ottar opplyste selv at han – som en av de mektigste og rikeste i landsdelen – hadde 20 kyr, 20 sauer og 20 svin, i tillegg til 600 reinsdyr. Men skattleggingen av og handelen med finnene ga enorme inntekter spesielt i form av skinnvarer som var kostbare handelsvarer lenger sør. De stormenn som klarte å utruste handelsfartøyer sørover til de store markedene (Ottar selv dro til Slesvig), tjente store penger. Det var imidlertid farefullt å dra med handelsskip langs norskekysten. I denne tida var «hver vestlandsk stormann sjørøver av profesjon» [10]. Historikeren Andreas Holmsen mener at Ottars handelsferd sørover er representativ også for håløygjarlenes handelsvirksomhet og at denne handelsvirksomheten var grunnlaget for deres maktposisjon[11]. Kontrollen med skipsleia sørover langs norskekysten var derfor avgjørende for deres virksomhet.

Sannsynligvis var det på denne bakgrunn at Grjotgard Herlaugsson etablerte sitt hovedsete på Selva i Agdenes på sørsida av Trondheimsfjorden, hvor han kunne kontrollere innløpet til fjorden med de rike jordbruksbygdene i Trøndelag, blant annet på Innherred. Det sies riktignok ikke eksplisitt i kildene at han etablerte et hovedsete i Selva, bare at Eirik Blodøks var i gjestebud der og at Grjotgard døde der, men lokalseringen vurderes som naturlig og rimelig.[3] Også herfra ble det drevet handel med friserne i Nordvest-Tyskland, og dette falt godt inn i håløygjarlenes forretningside. Hvor denne slekten hadde sitt hovedsete før de kom til Trøndelag er usikkert, men det har vært spekulert både i Andøya og Malangen i Troms[12]. Jarlene ønsket også kontroll videre langs skipsleia sørover. I forståelse med kong Harald dro Grjotgards sønn Håkon sørover og falt i et slag mot Atle jarl i Sogn[13].

Kildene, framfor alt Snorre og Ågrip har forskjellige syn på hvem som først var den reelle makthaver i Trøndelag - Harald Hårfagre eller Håkon Grjotgardsson. Den historiske dom er nok at Håkon ladejarl møtte Harald Hårfagre som en tilnærmet likemann[14]. Harald hadde fra sin maktposisjon underlagt seg store deler av Opplandene og kanskje også områder lenger sør på Østlandet før han dro mot Trøndelag, mens Håkon hadde startet en slags rikssamling nordfra. Historikeren Andreas Holmsen hevder at de to storhøvdingene dannet et forbund med felles interesser: Håkon ble Haralds mann i Trøndelag og fikk et solid fotfeste på Lade i Strindafylket ved (i) det nåværende Trondheim, mens Harald dro til Møre og Vestlandet og tuktet småkongene der. En solid allianse til begges fordel ble grunnlagt. For å besegle alliansen giftet Harald seg med Håkons datter Åsa. Etter å ha alliert seg med Håkon dro Harald videre til Møre og utvidet herskernes allianse til også å omfatte Ragnvald Mørejarl.

Ladejarlene[rediger | rediger kilde]

Håkon Grjotgardsson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Håkon Grjotgardsson Ladejarl

Sist på 800-tallet var Grjotgards sønn Håkon «Gamle» den første som kalte seg «ladejarl», og allerede under ham synes jarlesetet å ha blitt godt forankret i det trønderske samfunnet.

Hovedkildene beskriver noe ulikt hvordan han etablerte seg på herresetet Lade. I Harald Hårfagres saga gir Snorre Sturlason uttrykk for at Håkon og mennene hans kom fra oppholdsstedet på Ørlandet for å møte Harald, og at kongen ga ham jarletittel og lot ham etablere hovedsetet på Lade. I Fagrskinna synes Håkon allerede etablert på Lade ved at Harald og hæren hans er til veitsle hos ham da noen av kongens menn søker tilflukt på Lade. De hadde vært kongens stedfortredere hos Atle jarl den mjåe i Gaular, men «gjorde det helst utrivelig, gjorde mye ugagn i drukkenskap. Den fjerde sommeren da kongens menn skulle komme til veitsle, jaget Atle jarl dem bort med skam. Han ville ikke ha ustyrligheten deres, og ba kongen selv ta veitslen eller veitsleavgifter. […] Kongen ble sint da han fikk vite dette. Håkon ba da om det lenet over Sygnafylket med samme vilkår som Atle jarl hadde. Kongen ga ham det.» Samme år dro Håkon med trønder- og håløyghæren sørover langs land og støtte sammen med Atle jarl «ved Fjaler i Stavenesvågen» der Håkon ble drept og hæren hans fikk tap.[15]

Bondehøvdingen Asbjørn fra Medalhus stiller ultimatum til Håkon den gode i religionsspørsmålet. Sigurd jarl mekler til enighet og får kongen til symbolsk å slikke i seg hestefett fra blotofferet. Illustrasjon til Heimskringla av Christian Krohg, 1899

Sigurd Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sigurd Håkonsson Ladejarl

Etter Håkons død, som skal ha skjedd engang mellom 900 og 920 (mest sannsynlig rundt 915), overtok sønnen Sigurd jarletittelen. Sigurd beholdt sin maktposisjon i Trøndelag gjennom resten av Harald Hårfagres regjeringstid (til ca. 930), og alliansen fortsatte også under kong Håkon den gode. Kong Håkon var kristen, mens befolkningen, særlig i Trøndelag og med jarlene i spissen[16], fortsatt holdt hardt på den gamle åsatroen. Snorre vier stor oppmerksomhet til Sigurd jarls mekling i religionsspørsmålet mellom kongen og bøndenes talsmann Asbjørn fra Medalhus, hvor kong Håkon til slutt tvinges av bøndene til å delta i det hedenske midtvintersblotet i Trøndelag.[17]

Grjotgard Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grjotgard Håkonsson

Grjotgard var Sigurd jarls yngre bror. På begynnelsen av 960-tallet var det sterk strid mellom Eirikssønnene med kong Harald Gråfell i spissen og ladejarlen. Bak Eirikssønnene sto også deres mor, den beryktede dronning Gunnhild. Harald fikk med både list og smiger lurt Grjotgard til å forråde sin bror mot at han selv skulle få overta jarletittelen på Lade. Grjotgard hjalp Eirikssønnene slik at Sigurd jarl ble overrasket og brent inne på garden Aglo i Stjørdalen i 962. Kildene er ikke uttrykkelig klare på at Grjotgard ble jarl, men det antas at han hadde jarletittelen i noen få år før Sigurds sønn Håkon hevnet sin far ved å drepe Grjotgard på Møre[18][19].

Håkon Sigurdsson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Håkon Sigurdsson Ladejarl

Etter at kong Håkon den gode falt i I 960 eller 961, overtok brorsønnen Harald Gråfell kongsnavnet i Norge, meget godt hjulpet av danskekongen Harald Blåtann. Den sterke alliansen mellom kongemakta og ladejarlene slo nå sprekker. I 962 ble Sigurd jarl drept av Harald Gråfell, og etter et kort mellomspill med Grjotgard Håkonsson, overtok Håkon Sigurdsson jarletittelen. I 970 ble Harald Gråfell drept i et bakhold i Danmark, ifølge Fagerskinna med sterk medvirkning fra Håkon jarl,[20][21] og Harald Blåtann satte ham da inn som sin skattekonge i Norge.[22] Fram til 986 betalte Håkon jarl skatt til danskekongen, men kom på kant med Haralds sønn Svein Tjugeskjegg, som med støtte av jomsvikingene samlet en hær som Håkon beseiret i slaget ved Hjørungavåg.

I realiteten var Håkon jarl nå norsk konge fram til sin død i 995. Kongesagaen Ågrip kaller Håkon en enevoldshersker i Norge og mener han var kommet dit av sin klokskap og sin støtte i folket, og dessuten fordi Gunnhildssønnene var døde og hårfagreætten var utdødd på mannssiden.[23] I Fagrskinna står det at «Etter slaget med jomsvikingene mente Håkon jarl seg å ha hele makten. Etter å ha slått så store høvdinger, trengte han ikke lengre å frykte danene.»[24] Einar Skålaglam skrev at alt land nord for Viken lå under jarlen og Øyvind Skaldespiller at han rådde over alt land helt sør til Agder.[25] Mye tyder på at jarlens maktsentrum lå på Vestlandet, mens maktgrunnlaget i Trøndelag var svakere.[26] I Fagrskinna nevnes at jarlen styrte svært hardt, ble grådig, ikke fulgte lovene og «var usedsmann etter kvinner». Likevel mener Schreiner at det utslagsgivende var at han etter slaget i Hjørundavåg var blitt så sterk og egenrådig at bondearistokratiet i Trøndelag vendte seg mot ham. Jarlen ble drept av trellen Tormod Kark[27], mens yngstesønnen Erlend druknet etter å ha blitt angrepet på Trondheimsfjorden. De andre sønnene rømte landet.[24] At Snorre hele tida omtaler Håkon som «jarl» og ikke «konge», må sannsynligvis tilskrives Snorres ydmykhet for Hårfagreætten. Håkon regnes som den siste norske herskeren som holdt på de gamle gudene.

Eirik Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Eirik jarl tar farvel med sin sønn Håkon. Illustrasjon til Olav den helliges saga av Erik Werenskiold, 1899.

Utdypende artikkel: Eirik Håkonsson

Håkons sønn Eirik (957–1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland fra farens død i 995 og til 1012, og etter å ha anerkjent det danske overherredømmet til Svein Tjugeskjegg etter slaget ved Svolder i 1000 fikk han også, sammen sin bror Svein, dele de norske fylkene mellom seg etter overenskomst med kong Svein og kong Olof Skötkonung av Sveariket. I 1015 dro han til England og overlot makten til sin sønn Håkon. Eirik var senere også jarl av Northumbria (1016–1023). Sagaen fremstiller Eirik som et handlekraftig menneske som først kom på kant med sin far gjennom et drap på en venn av jarlen. Så dro han til Danmark og ble alliert med kong Harald Blåtann, noe som ikke var selvsagt for en frillesønn som ham. Dette taler for at han hadde personlige egenskaper ut over det vanlige. Han kom tilbake til Norge og sto ved sin fars side i slaget ved Hjørungavåg, hvor han leder en styrke på 60 skip.

Svein Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svein Håkonsson

Svein var Eiriks yngre halvbror. På tross av at han var av «bedre» avstamning enn sin halvbror (som var frillesønn), levde han store deler av livet i sin brors skygge. Svein deltok i slaget ved Hjørungavåg sammen sin bror og sin far, men får ikke samme helteomtale.[28] Han omtales ikke som jarl hos Snorre, men han styrte Norge sammen sin brorsønn Håkon mens Eirik jarl var i utlandet fra 1012 til 1015. I 1015 ble han beseiret av Olav Haraldsson (Olav den hellige) i slaget ved Nesjar, måtte flykte til Sverige og døde der.

Håkon Eiriksson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Håkon Eiriksson

Håkon Eiriksson, født ca. 998, død ca. 1029, var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Gyda Sveinsdatter, datter av Svein Tjugeskjegg. 17 år gammel, i 1015, ble han riksstyrer i Norge. Sagaen skildrer et møte mellom Håkon og Olav Haraldsson på Vestlandet.[29] Etter dette, fra 1019, blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Han deltok sannsynligvis i Knud den stores kamper og maktspill i 1020-årene som førte til at han kunne ta makten i Norge i 1028. Han ble utnevnt til jarl over Norge av Knut den store i 1028, etter at Knut hadde tvunget kong Olav ut av landet. Håkon var tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knut den stores søsterdatter Gunnhild. Han druknet på vei tilbake til Norge. Med Håkons død i 1029 døde mannslinjen i ladejarlætten og håløygætten ut.[30] Samtidig sluttet også epoken med jarlestyre, og de kristne kongene fikk et politisk overtak.[31]

Konge eller jarl[rediger | rediger kilde]

Kilder og tolkninger for herskertitlene før og under ladejarlene har vært gjenstand for diskusjon. Tittelen «konge» er brukt om de eldste ynglingene i Ynglingatal lenge før en norsk rikssamling var på tale. Snorre bruker kongstittelen på småkongene i østlandsområdet før Harald Hårfagre startet rikssamlingen. Ellers synes det som om flere herskertitler ble brukt samtidig. Merete Røskaft skriver at «mens småkonger, jarler og herser tidligere hadde ligget i stadig strid og rivalisering med hverandre, var det nettopp Harald Hårfagre som ble den første som greide å skaffe seg kontroll over store deler av Vestlandet»[32].

De trønderske fylkene synes å ha vært styrt av herser, og også Sola-høvdingen Erling Skjalgsson i Rogaland omtales som herse. Snorre skriver om ham at kong Olav Tryggvason tilbød å gi Erling jarlsnavn, men at han ønsket å forbli herse.[33]

Håløygene omtales imidlertid tidlig som håløygjarler, mens de som etter hvert kom sørover til Namdalen i enkelte tilfeller omtales som konger. Kildene omtaler minst to tilfeller hvor kongen har «veltet seg ut av kongssetet» og satt seg ned på fotpallen for så å ta jarlsnavn[34]. Snorre omtaler konsekvent ladejarlene med jarlsnavn, også i den tiden hvor Håkon Sigurdsson er «Jarl av Norge» under danskekongen. Jarletittelen benyttes også i Håløygjatal som er en samtidig kilde (i motsetning til Snorre).

Olav Tryggvasonstatuen på torget i Trondheim. Mellom beina på kongen ligger det avhogne hodet til trellen Tormod Kark som ble drept etter at han hadde tatt livet av sin herre Håkon jarl.

Religiøs brytningstid[rediger | rediger kilde]

Helt fra Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre), som var oppdratt i et kristent livssyn hos sin fosterfar Adalstein av England, hadde Norge hatt kristne konger, som med ulik framferd og styrke introduserte kristendommen. Det tok hundre år før kristendommen fikk et reelt gjennomslag i befolkningen. Dette skjedde etter slaget på Stiklestad i 1030.

Imot troen på «hvitekrist» på 900-tallet sto først og fremst ladejarlene som hedenske ledere for bondesamfunnet i Trøndelag, selv om nyere forskning gir et mindre entydig bilde av for eksempel Håkon Sigurdsson som ensidig hedning. Sigurd jarl ble av Snorre beskrevet som «svær til å blote», hans sønn Håkon likeså. Snorre beretter at kong Håkon den gode «øste vann over» Håkon da han ble født i 935. Selv om Håkon den gode var kristen, er det imidlertid lite som tyder på at dette var en kristen dåp. Håkon jarl ble senere døpt til kristendommen i Danmark; sannsynligvis skjedde dette samtidig med at danskekongen Harald Blåtann ble døpt i 963 eller 965[35], men det kan også ha skjedd senere. De hedenske herskerne i Norden var på denne tiden under sterkt press fra den katolske kirke og den tysk-romerske keiser Otto I. Ifølge Fagrskinna ble Håkon tvangsdøpt av Harald Blåtann,[36] og det er usikkert om Håkon konverterte reelt. Heltediktet Vellekla fra 986 hyller Håkon som en hedensk mann:

Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer[37]

Samtidig viser Frans-Arne Stylegar også til en episode hvor Håkon skal ha brutt ned et hov viet til guden Tor i Gautland.[38] Dette ville være uforenlig med hedensk tro. Det er derfor, ifølge Stylegar, grunn til å tro at hans livssyn ikke var entydig hedensk, men at det sannsynligvis skjedde en livssynsmessig utvikling i livet hans. Han regnes likevel som Norges siste hedenske nasjonale hersker, og sønnen Eirik jarl og sønnesønnen Håkon, som satt på det trønderske jarlesetet i nesten en mannsalder etter Olav Tryggvassons fall, ble også omtalt som sterke motstandere av kristendommen.[39]

Stamtre[rediger | rediger kilde]

Et stamtre for ladejarlslekta viser med stor tydelighet hvilken betydning giftermålene hadde for alliansebygging i de ledende adels- og kongeslektene i Norden. I løpet av tre–fire generasjoner er ladejarlene knyttet med blodsbånd til de ledende familier, først og fremst landets fremste kongsslekt Ynglingeætten ved at Harald Hårfagre ble gift med Håkon Grjotgardssons datter Åsa (de fikk blant andre sønnene Halvdan Svarte og Halvdan Kvite, som på slutten av Haralds levetid ble innsatt som landsdelskonger i Trøndelag), den danske kongefamilien ved datteren til Svein Tjugeskjegg og søsterdatteren til Knut den store[40], mørejarlene ved sønnedatteren til Ragnvald Mørejarl, den svært innflytelsesrike trønderske bondehøvdingen Einar Tambarskjelve og sannsynligvis også den mektige Bjarkøyætten ved at Aslak, sønnen til Erling Skjalgsson på Sola ble gift med Sigrid Sveinsdatter, datter til Svein Håkonsson Ladejarl. Kildene til dette ekteskapet er usikre. Snorre gir også en opplysning om at Svein Håkonsson skulle være gift med en Holmfrid, datter av den svenske Olof Skötkonung.[41] Denne Holmfrid kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. En datter av disse skal (ifølge samme usikre kilde) ha blitt gift med den danske kong Svein Estridsson.[42] De øvrige slektsopplysningene i stamtreet er stort sett sammenfallende hos Snorre og andre kilder og må regnes som relativt sikre.

 
 
 
 
Grjotgard Herlaugsson
 
 
 
ukj.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Håkon Grjotgardsson Ladejarl
 
 
 
ukj.
 
 
 
Tore Ragnvaldsson Mørejarl
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Grjotgard Håkonsson
 
Herlaug Håkonsson
 
Sigurd Håkonsson Ladejarl
 
 
 
Bergljot Toresdatter
 
Åsa Håkonsdatter
 
 
 
Harald Hårfagre
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Svein Tjugeskjegg
 
ukj. frille
 
 
 
Håkon Sigurdsson Ladejarl
 
 
 
Tora Skagesdatter
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gyda Sveinsdatter
 
 
 
 
Eirik Håkonsson
 
Svein Håkonsson
 
Heming Håkonsson
 
 
Bergljot Håkonsdatter
 
 
 
Einar Tambarskjelve
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Håkon Eiriksson
 
 
 
Gunnhild, søsterdtr. av Knut den store
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Eindride Einarsson
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Bodil Håkonsdatter
 


Lade gård[rediger | rediger kilde]

Lade gård på en tegning av Johannes Finne Rosenvinge fra 1819.
Hovedbygningen på Lade gård i 2013
Lade kirke (bygd 1190) ligger like ved Lade gård og er sannsynligvis bygd over ladejarlenes hedenske hov.

Utdypende artikkel: Lade gård

Ifølge Snorre ble Lade gård bygd av Harald Hårfagre. Snorre skriver at «Kong Harald reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der reknet han siden at han hadde heimen sin. Han bygde den største hovedgarden sin der, den heter Lade.»[43] Dette står i motstrid til Fagrskinnas opplysning om at «… [kongens menn] kom seg til Harald da han var i veitsle nord i Trondheimen med sin hær på Lade hos Håkon Gamle [Håkon Grjotgardsson]».[44] Navnet, som betyr «ladested» eller «opplagssted», kan tolkes i retning av at det var ladejarlenes hovedgård – de var framfor alt handelsmenn, i motsetning til kong Harald. Uansett må gården være bygd som et høvdingsete rundt år 900 sentralt plassert på en høyde på Ladehalvøya øst for Nidelvas munning. Gården var hovedsete for jarlene fram til Håkon Sigurdssons død i 995, da kong Olav Tryggvasson overtok. Olav bodde der i to år før han ble drept i slaget ved Svolder i år 1000. Ladejarlene flyttet da inn igjen og bodde der til 1015, men stedet mistet sin rikspolitiske betydning[45]. Gården har senere gjennom historien vært sete for forskjellige adelsmenn[46]. Gården forble krongods, men ble senere lagt under Bakke kloster. Etter reformasjonen (fra 1574) kom den i privat eie[47].

Lade kirke ligger like ved gården. Den nåværende kirken er bygd i 1190, men det har stått minst én steinkirke og én stavkirke på stedet. Det må antas – ut fra ladejarlenes tro – at det opprinnelig har stått et hedensk hov på stedet.

Lade gård i Trondheim eksisterer fortsatt. Gården ble i 1992 kjøpt av Reitangruppen, som har sitt hovedkontor der og som har restaurert gårdsanlegget.[48]

Jarlene i nyere kultur[rediger | rediger kilde]

Den danske forfatteren Adam Oehlenschläger utga diktet Hakon jarls død, eller christendommens indførsel i Norge i 1803[49], og sørgespillet Hakon Jarl hin rige i 1807.[50][51] Håkon jarl har også vært emne for romaner av mindre kjente forfattere: Haakon Ladejarl, en historisk Skildring av W.S. Dahl i 1887 og Sigurd Ladejarl og kong Haakon den første av P.Z. Helbostad i 1906[52].

Historien om Håkon Sigurdsson og trellen Tormod Kark er grunnlag for sagaspillet Håkon og Kark, som har vært framført på Lade siden 1989.[53] Dessuten er Tormod Kark og Håkon jarl tema i operaen Thora paa Rimol.

Tormod Kark har vært tema for mange forfattere: Oehlenschläger i Nordiske Digte (1807), visegruppa Isenkram med sangen «Soga om Kark», (Tekst: Sæmund Fiskvik, 1974), Peder Wright Cappelen med teaterstykket Kark (1974) og Idar Lind med romanen Kark (2000).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Strinda historielag, art. om Aasmund Laugsand
  2. ^ Om Ottars beretning på SNL
  3. ^ a b Eilert Bjørkvik. «Trøndelag gjennom tusenåra»: I: Trøndelag. Redigert av Snorre Evensberget og Gerd Søraa. Gyldendal, 1978. ISBN 82-05-08224-3 (ebok fra bokhylla.no)
  4. ^ I henhold til Snorres oppfatning, se Schreiner s. 5
  5. ^ Snorre, Harald Hårfagres saga, kap 7
  6. ^ Merete Røskaft, Trøndernes lovområde, Trøndelags historie (2005), bd 1, s 199
  7. ^ Alexander Bugge, Norges historie (1910), bd. 1
  8. ^ a b Gro Steinsland. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi : en analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljóð. Solum forlag, 1991. ISBN 82-560-0764-8. (ebok fra bokhylla.no)
  9. ^ a b Anne Holtsmark. «Haleygjatal». I: KLNM.
  10. ^ Andreas Holmsen, Norges historie, 1971, s 136
  11. ^ Holmsen skriver at: «Denne beretningen viser oss to viktige ting: For det første at de nordnorske stormennene skaffet seg svære mengder av varer som hadde høy kurs i europeisk handel; for det andre at de i vikingtiden førte disse varene ut av landet selv. Det måtte da bli livsviktig for dem å trygge seilasen rundt den lange norskekysten mot overfall av høvdinger som bodde ved leden. Men det ble nettopp i vikingtiden, da hver vestlandsk stormann var sjørøver av profesjon, en oppgave som oversteg den enkelte hålogalendings krefter. Derfor fikk Håkon Grjotgardssons forfedre mannjamt følge av sine standsfeller nordpå når de satte ut for å legge landet sørover under seg.», Holmsen, s 135-36
  12. ^ Andreas Holmsen hevder at de kom fra Malangen (Norges historie, 1971, s 136)
  13. ^ Olav Skjevig, Nye herrer til Trøndelag, Trøndelags historie (2005), bd. 1, s 208
  14. ^ Frans-Arne Stylegar skriver: «Det er som herskere med egen makt og betydelige politiske ambisjoner at vi i denne boken skal fremstille ladejarlene. Det er antagelig riktigere å oppfatte ladejarlene som en konkurrent til de østnorske ynglingene («Hårfagreætten») enn som mer eller mindre lydige redskaper for dem.», Stylegar, s 26-27
  15. ^ Fagerskinna s. 42–43, kapittel 3 «Kong Harald blir den "hårfagre"»
  16. ^ «Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans også.», Snorre, Håkon den godes saga, kap. 14
  17. ^ Snorre, Håkon den godes saga, kap. 15-18
  18. ^ Snorre, Håkon jarls saga, kap. 10
  19. ^ Frans-Arne Stylegar, Håkon jarl, s 62
  20. ^ Fagerskinna s. 91 kapittel 15 «Håkon Ladejarl Sigurdsson»
  21. ^ Stylegar, Håkon jarl, s 96
  22. ^ Fagerskinna s. 96 kapittel 16 «Håkon – den mektige jarlen»
  23. ^ Ågrip, kap. 14
  24. ^ a b Fagerskinna s. 127 kapittel 22 «Slaget i Hjørungavåg»
  25. ^ Schreiner s. 30
  26. ^ Schreiner s. 30–33
  27. ^ I Fagerskinna kalles han Skofte Kark, Håkons skosvein, Fagrskinna, Oslo 1972, s 123
  28. ^ jf. Snorre, Olav Tryggvassons saga, kap. 41
  29. ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap 30
  30. ^ Arkeologen Frans-Arne Stylegar har på sin bloggside, ut fra russiske kilder, hevdet at en brorsønn av Håkon Eiriksson, Šimon (Sigmundr), skulle ha blitt landsforvist til Russland og blitt stamfar til mektige russiske Vorontsov-familien.
  31. ^ Andreas Holmsen, Norges Historie, 1971, s. 168
  32. ^ Merete Røskaft, Trøndernes lovområde, Trøndelags historie, bd. 1, s 202
  33. ^ Snorre, Olav Tryggvasons saga, kap. 58
  34. ^ Stylegar, Håkon jarl, s 33
  35. ^ Frans-Arne Stylegar, Håkon jarl, s 147
  36. ^ Fagerskinna s. 102, kapittel 17 «Keiser Otto i Danmark»
  37. ^ Vellekla, gjengitt etter Stylegar, Håkon jarl, s 153
  38. ^ Stylegar, s 155
  39. ^ Ågrip, kap. 22
  40. ^ Det er usikkert om dette ekteskapet ble inngått eller bare planlagt. Håkon Eiriksson druknet på vei fra England før eller etter bryllupet.
  41. ^ Snorre, Olav Tryggvassons saga, kap. 113.
  42. ^ Frans-Arne Stylegars bloggside om Ladejarlene
  43. ^ Snorre, Harald Hårfagres saga, kap. 9
  44. ^ Fagerskinna s. 43, kapittel 3 «Kong Harald blir den "hårfagre"»
  45. ^ Lade gård på Store norske leksikon
  46. ^ Jf. Strinda historielag, Lade gård
  47. ^ Lade gård, SNL
  48. ^ lade-gaard.no
  49. ^ Arkiv for dansk litteratur, Hakon jarls død
  50. ^ Arkiv for dansk litteratur, Hakon Jarl hin rige
  51. ^ ebokutgave fra 1849 av sørgespillet; fra bokhylla.no
  52. ^ ebok fra bokhylla.no
  53. ^ korsvikaspillet.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]