Jóannes Patursson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jóannes Patursson
Jóannes Patursson
Født 6. mai 1866
Kirkjubøur, Færøyene
Død 2. august 1946 (80 år)
Kirkjubøur, Færøyene
Ektefelle Guðny Eiriksdóttir
Yrke Kongsbonde
Parti Sjálvstýrisflokkurin (1906–1936), Vinnuflokkurin (1938–1940), Fólkaflokkurin (1940–1946)
Fólkaflokkurins formann
1939–1946
Etterfølger Thorstein Petersen
Landstingsmedlem
1928–1936
Valgkrets Færøyene
1918–1920
Valgkrets Færøyene
Sjálvstýrisflokkurins formann
1909–1936
Etterfølger Edward Mitens
Folketingsmedlem
1901–1906
Valgkrets Færøyene
Lagtingsmedlem
1906–1946
Valgkrets Suðurstreymoy
1901–1906
Valgkrets Suðuroy

Patursson som ung mann.

Jóannes Patursson (IPA: [jɔuːannes pœatʊrsoːn], født 6. mai 1866 i Kirkjubøur, død 2. august 1946 i Kirkjubøur) var en færøysk kongsbonde, forfatter, dikter og politiker. Han var medlem av Lagtinget 1901–1946, altså i hele 45 år. Han var også sentral i dannelsen av partiene Sjálvstýrisflokkurin i 1906 og Fólkaflokkurin i 1940, og ble valgt til første formann i begge.

Patursson var tillike valgt til det danske Folketinget 1901–1906 og Landstinget 1918–1920 og 1928–1936. Politisk tilhørte han den liberale, borgerlige og reformvennlige høyrefløyen. Han arbeidet for full færøysk løsrivelse fra Danmark. Han var svært opptatt av færøysk nasjonal identitet, og arbeidet derfor for utbredelsen av færøysk språk og kultur, og lot seg utelukkende avbilde iført færøysk folkedrakt. Synet hans på færøysk selvstyre ble radikalisert med årene, men han døde en måned før folkeavstemningen i 1946 som gav flertall for selvstyre, og som førte til Hjemmestyreloven av 1948 som kompromiss.

Patursson omtales som en av de mest innflytelsesrike menn i Færøyenes historie og som en landsfader.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Jóannes ble født på Kirkjubøargarður, kongsgården i Kirkjubøur, i 1866. Han var sønn av Poul Peder Pedersen (Páll Patursson) og Ellen Cathrine Djonesen (Elin Dalsgarð). Han var dermed oldebarn (på morsiden) av nasjonalhelten Nólsoyar Páll. Jóannes Patursson ble egentlig døpt Johannes Pedersen, men brukte og ble utelukkende omtalt med den færøyske navneformen. Han ble også kalt «Bonden» (Bóndin). Kirkjubøargarður var Færøyenes bispesete under katolisismen, og har helt siden reformasjonen vært den største kongsgården i øyriket. Patursson-slekten har vært kongsbønder der siden 1537.

Jóannes' fem søsken, Helena, Sverri, Sigert, Petur og Gazet, ble alle aktive deltagere i færøysk samfunnsliv. Den unge Jóannes vokste opp i de historiske omgivelsene i Kirkjubøur, hvor gamle kulturelle tradisjoner hadde blitt opprettholdt i århundrer. Kvøldsetan («Kveldssamlingen»), med historiefortelling og balladesang, samt dansekveldene med færøyske folkedanser, gjorde den unge Jóannes fortrolig på den rike, færøyske kulturarven.[1]

Skolegang[rediger | rediger kilde]

Ifølge Jóannes Patursson hadde faren Páll Patursson den innstillingen at hans barn skulle få den skolegangen han selv aldri hadde fått.[2] Søskenflokken fikk derfor privatundervisning av Joen Hans Jacob Petersen, bror av Fríðrikur Petersen, og de lærte de sangene og diktene som Petersen fikk tilsendt fra broren i København i 1870-årene.[3] Jóannes Patursson gikk videre på realskole i Tórshavn. Undervisningen foregikk der hvor H.N. Jacobsens Bókahandil befinner seg i dag.[2] Paturssons lærer var danske Louis Bergh, en stor og kraftig mann med en autoritær personlighet og som ikke nølte med å straffe guttene fysisk.[2] Ifølge Patursson var de eneste færøyske ordene Bergh noen gang tok i sin munn pínadoy («pinadø») og skerpikjøt.[2] Etter fullført realskole arbeidet Patursson på sorenskriverens[4] kontor i byen, men mistrivdes og søkte heller en videreutdannelse.

Jordbruksskole[rediger | rediger kilde]

I samråd med faren ble det til at han søkte en landbruksutdannelse.[3] Faren rådførte seg med amtmann Hannes Finsen, og bad ham finne det beste lærestedet for sønnen.[5] Finsen spurte så Det Kgl. Danske Landhusholdningsselskab, og fikk til svar at man anbefalte Páll Patursson å sende sønnen til Stend jordbruksskole i Hordaland. Dette var fordi Vestlandet var det som lignet Færøyene mest, og at elever fra Island hadde gjort tilsvarende gode erfaringer herfra.[5] Valget av skole var allikevel noe uvanlig, da de fleste av Færøyenes unge som skulle studere pleide å søke seg til København.

I årene 1882–1884 var han elev ved Stend jordbruksskole, hvor han ble fascinert over nordmennenes kamp for å beskytte sitt eget språk mot dansk innflytelse. Det samme problemet var også aktuelt på Færøyene, hvor det færøyske språket ikke hadde noen offisiell grammatikk ennå, mens dansk var det offisielle og liturgiske språket, samt det eneste språket brukt i skolevesenet. Ellers fikk Patursson mye kunnskap om moderne landbruk og ble påvirket av den nasjonalromantiske holdningen som blomstret i Norge i 1880-årene.[3]

Han ble senere uteksaminert som landbrukskandidat fra Ås landbruksskole i 1891.[6][3]

Gårdsdrift[rediger | rediger kilde]

Kirkjubøur.

Han bygslet Kirkjubøargarður i 1892 og bidro over årene til en modernisering av færøysk landbruk, blant annet med innføring av hestetrukne ploger, kjøretøy og høstemaskiner.[7] Han studerte videre landbruk på reiser til Norge og Skottland.[6] I årene 1892–1898 holdt han landbruksskole hjemme på gården, hvorfra over 40 elever ble uteksaminert.[8] Like etter 1900 var det meste av jordbruket på Paturssons eiendom konsentrert på markene Úti á Bø. Her var det gode gress-, havre-, bygg- og potetåkre, samt enkelte partier med rotfrukter.[9]

Han var medlem av Overlandvæsenkommissionen, et fagutvalg oppnevnt av det danske Landbrugsministeriet, 1891–1906.[6]

Skogplanting[rediger | rediger kilde]

Patursson brukte sine kontakter til å få den danske forstmannen C.E. Flensborg til avlegge et besøk i 1902. Formålet var å anlegge en skog (plantasje) på Paturssons eiendom, samt undersøke hvordan forholdene lå til rette for lignende prosjekter andre steder på Færøyene. Patursson viste stor interesse for skogsaken, og var ivrig etter å få begge prosjektene ut i livet, da han mente at skogen ville gagne Færøyene på mange måter.[10]

Flensborg ankom Kirkjubøur i juli, og begynte straks å undersøke mulighetene for anleggelse av en plantasje og en planteskole på Paturssons utmarksområder.[9] Flensborg besøkte senere Klaksvík, Viðareiði, Leirvík, Gøta, Sólmundarfjørður og Toftir, hvor han så på endel hager og mindre plantasjer.[11]

Utredninger i kommunestyret i Tórshavn og Lagtinget, med Patursson, Flensborg og amtmann Christian Bærentsen som sterke pådrivere, endte til slutt med vedtak om årlige bevilgninger til «Fremme av Plantningssagen paa Færøerne».[12] Flensborg så imidlertid med bekymring på en planteskoles utsikter, da det ikke fantes noen sakkyndig færøying til å drifte en slik skole.[12] Det ble heller aldri noe av en slik skole, men selv om plantingsforsøket i Kirkjubøur ikke var særlig vellykket, la det grunnlaget for Flensborgs andre prosjekter på Færøyene.[13]

Etterslekt[rediger | rediger kilde]

Guðny og Jóannes Patursson i hagen hjemme i Kirkjubøur

Utdypende artikkel: Patursson

Jóannes giftet seg med Guðny Eiriksdóttir fra Karlsskála på Island. Eldstesønnen Páll Patursson (1894–1967) overtok gården etter sin far, og etter hans død ble den drevet av sønnen Jóannes Patursson (død 1973), som hadde sønnene Tróndur Patursson og Páll Patursson. Sistnevnte var kongsbonde frem til han overdro gården til sønnen Jóannes Patursson, som er dagens kongsbonde og 17. generasjon Patursson på gården.

Elinborg (født 1907), datter av Jóannes og Guðny, var gift med juristen Bjarni Dahl fra Vágur og bosatt i København.[14] En annen datter var gift med Pauli Dahl.[15]

Jóannes og Guðnys yngste sønn var Erlendur Patursson (1913–1986), som ble en viktig, men også kontroversiell, politiker for Tjóðveldisflokkurin. Erlendur Patursson var en minst like stor tilhenger av færøysk selvstyre som sin far, men var imidlertid sosialist.

Jóannes Patursson er dessuten oldefar på farssiden til forfatteren Rói Patursson.[16]

Julemøtet og Føringafelag[rediger | rediger kilde]

Patursson på frimerke fra 1984

Patursson var en av de ni innbyderne til Julemøtet i 1888. En senere berømt annonse ble dermed trykket i Dimmalætting den 22. desember 1888, og en stor flokk mennesker samlet seg i Lagtingshuset den 26. desember. Det ble holdt taler, diskutert og sunget færøyske sanger. Formålet med møtet var å diskutere «hvordan færøysk språk og kultur kan beskyttes».

Størst inntrykk gjorde allikevel et nyskrevet dikt, «Nú er tann stundin komin til handa» («Nå har tiden kommet for å handle»), skrevet for anledningen av den unge Patursson. Patursson var imidlertid for blyg til å fremføre diktet selv og overlot dette til den eldre vennen Rasmus Effersøe.[1] Første vers i diktet var som følger: «Nú er tann stundin komin til handa á hesum landi, at vit skulu taka lógvatak saman máli til frama.» («Nå har tiden kommet for å handle i dette landet, hvor vi må ta hverandre i hånden for å fremme vårt språk»). «Nú er tann stundin» har siden blitt et symbolsk uttrykk for hele perioden.[1] Effersøe var på dette tidspunktet redaktør i Dimmalætting, og i ettertid blir Effersøe og Patursson i kompaniskap regnet som selve drivkraften bak selvstyrearbeidet.

26. desember var en ekte uværsettermiddag, og derfor ble mange fra mer avsideliggende bygder hindret i å reise til Tórshavn. Derfor ble det kalt inn til nytt møte den 6. januar 1889, hvor man stiftet Føringafelag. Føringafelag fikk et prinsipprogram bestående av to punkter:

  1. At det færøyske språket skal gjenvinne sin ære og verdighet.
  2. At færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv.

Patursson ble etterhvert, etter hjemkomsten fra Norge, en lederskikkelse i den nye færøyske nasjonale bevegelsen.[17]

Norgesvenn[rediger | rediger kilde]

Magnuskatedralen på frimerke fra 1988

Helt fra tiden som elev ved Stend landbruksskole i Fana, var Patursson en varm norgesvenn.[18] Han arbeidet for sterkere kulturelle bånd mellom Færøyene og Norge og var medlem av det norske Vestmannalaget.[18] Han pleide å dra innom Bergen på hjemveien etter å ha møtt på Landstinget i København og talte da i Vestmannalaget.[18]

I 1911 arrangerte man et Norrønstevne, da 68 nordmenn og islendinger la fra kai i Bergen med dampskipet «Namsos» den 29. juni. Det var store samlinger i Tórshavn og Kirkjubøur, og det ble avholdt messe i Magnuskatedralen. Hovedtalerne var Jóannes Patursson og C.B. Bugge, rådmann i Bergen og formann i Vestmannalaget, og ellers var det også tale ved Símun av Skarði.[18] Som et resultat av stevnet ble det etablert en egen Norrønnemnd som var i arbeid i mange år.[18]

Patursson fikk forøvrig støtte fra Noregs Ungdomslag til å utgi Föroysk kvæði i 1925, etter forslag fra professor Nikolaus Gjelsvik på ungdomslagets årsmøte i 1923. I 1923 talte dessuten Patursson for Færøyenes tilslutning til Norge, som et alternativ til fullt færøysk selvstyre.[6][19]

I april 1931 ble vennskapsforeningen Norsk-færøysk lag stiftet under et møte i Oslo.

Lagtinget og Rigsdagen[rediger | rediger kilde]

Tidlig arbeid[rediger | rediger kilde]

Lagtingshuset i 1906
Lagtingssalen omkring 1900
Bringsnagøta på Tinganes i Tórshavn i 1890-årene.

Patursson ble valgt inn på Lagtinget fra Suðuroy i 1901. Hans mål var identiske med Føringafelags: Å gjenreise det færøyske språkets ære, og at færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv.

Han ble samme år også valgt til Folketinget, hvor han tilsluttet seg Venstrereformpartiets folketingsgruppe.[20] Patursson vant alle valgkretsene bortsett fra Eysturoy, som var den mest konservative kretsen og også den hvor Højre-kandidaten Jógvan Poulsen var hjemmehørende.[21] Den konservative avisen Dimmalætting konstaterte allikevel: «Hvorom alting er, så forekommer det os, at de konservative kræfter på Færøerne må føle sig tilfredse med – når det skulle vælges en kandidat af oppositionen – at denne blev Færøernes største godsbesidder.»[22] På forhånd hadde Dimmalætting trykt innlegg fra blant andre fogd Engelstoft, som mente at det var «utilrådeligt at stemme på Tingakrossurs kandidat, kongsbonde J. Patursson.»[23] Engelstoft ytret åpent at han var krenket av Jóannes og Sverri Paturssons sammenligning av Danmarks fremferd på Færøyene med Preussens behandling av Sønderjylland, og skrev at Paturssons eventuelle innvalg på Folketinget ville «blive en sørgelig dag for både færinger og danske.»[23] Dimmalættings advarsler stoppet allikevel, som kjent, ikke velgerne.

Patursson holdt sin første tale i Folketinget den 23. oktober 1901, da han hevdet at færøyske barn lærte hverken dansk eller færøysk, hvorpå han understreket betydningen av betydelige endringer på området.[23] Samtidig uttrykte han sin misnøye over at slike krav om endring hadde blitt oppfattet som danskfiendtlige, og uttalte: «Jeg tør forsikre om, at netop de mennesker, som har været allermest varme for disse reformer, er de danske undersåtter på Færøerne.»[24] I avisen Dannebrog ble han dagen etter beskrevet som «en yngre mand af et vindende ydre, kan smigre sig med, at han igår blev hørt med større opmærksomhed, end der hidtil er blevet Færøernes folketingsmand til del».[24]

I 1906 byttet han valgkrets til Suðurstreymoy, hvor han egentlig var hjemmehørende, og ble gjenvalgt til Lagtinget helt til sin død. I 1906 ble han ikke gjenvalgt til Folketinget. Paturssons etterfølger på Folketinget, Oliver Effersøe, omtalte raskt Sjálvstýrisflokkurin som «Tilbagegangspartiet, som vil have indført Oldtidens forældede separatistiske Ordning», selv om «Vi Færinger føle os fuldstændig som Danske».[25]

Skattereformer og landskasse[rediger | rediger kilde]

Etter 1900 hadde ikke lenger landbruket like stor betydning, da det hadde skjedd en omstilling i det hele færøyske samfunnet fra å være et patriarkalsk bondesamfunn, til å bli en moderne fiskerinasjon. Fiskeri og handel hadde derimot blitt mye viktigere, samtidig som at lønnsnivået hadde steget betraktelig, og man så derfor behovet for en skattereform. Til da hadde hovedsakelig landbruket sørget for skatteinntektene, men nå ønsket man å spre byrden på flere, samtidig som man så grunnlaget for å øke inntektsskatten.

I 1906 ble Føroya Banki, Færøyenes første bank, opprettet. Patursson hadde hørt om en bank i Dansk Vestindia som gav ut egne pengesedler, og håpet at Føroya Banki ville gjøre det samme, og ble følgelig skuffet da dette ikke ble en realitet.[26]

Patursson fremmet i 1902 en forslag om nedsettelse av en kommisjon til utarbeidelse av en ny skatteordning, og begrunnet forslaget med: «Lagtingets Evne til at afholde de offentlige færøske Udgifter bør ganske naturligt staa i forhold til Befolkningens økonomiske Evner. Da det er bekendt, at den økonomiske Tilstand her i Landet har været stærkt fremadgaaende i det sidste Tiaar, […] maa det indrømmes, at Tinget nu […] ikke er i Besiddelse af den Ydeevne, som dets Stilling gør ønskeligt.»[27] Han viste også til «det store misforhold, der nu finder Sted derved, at Landbruget er saa overmaade stærkt belastet med Skatter og Afgifter i Forhold til Kapitalen og andre Næringsveje.»[27]

Som et konkret innspill, foreslo Patursson «et Toldpaalæg af 10 Øre pr. Pot almindeligt Brændevin og et Toldpaalæg paa de andre sprituøse Drikkevarer i Forhold hertil», altså å innføre tollavgift på brennevin.[28] Det mest oppsynsvekkende med forslaget var allikevel det som omhandlet forvaltningen av disse inntektene, nemlig en landskasse under Lagtingets kontroll.[28] Dette var første gang noen drøftet muligheten for at Færøyene selv skulle styre over sine finanser, hvilket ikke ble virkelighet før Hjemmestyreloven i 1948.

Han fikk ikke flertallet med seg når det gjaldt en landskasse, men i 1907 ble det vedtatt en skattereform som ellers lå nært opp til hva Patursson hadde skissert.[29] I 1923 ble Lov for Færøerne om den kommunale Beskatning vedtatt, og i 1925 vedtok man en ny lov for toll på importerte varer.[30] Han fremsatte senere krav i Landstinget om finansielt oppgjør mellom Færøyene og Danmark i 1927 og 1930, uten å få nevneverdig gehør.[31]

Selvstyrekrav i 1903[rediger | rediger kilde]

Han foreslo i sin bok Færøsk Politik fra 1903 at Lagtinget skulle få større innflytelse på færøyske forhold, et syn som vant gehør hos blant andre den danske justisministeren Peter Adler Alberti fra Venstrereformpartiet, men blant et mindretall i det færøyske folket.[32] Paturssons fem hovedpunkter for omorganisering av færøysk politikk lød:[33]

  1. Lagtinget består av folkevalgte medlemmer og velger selv sin formann og nestformann.
  2. Regjeringens ombudsmann (representant) har rett til å delta i tingets forhandlinger, dog uten stemmerett, med mindre han er valgt medlem.
  3. Ingen lov må gjøres gjeldende for Færøyenes indre forhold, før den i sin helhet er vedtatt av Lagtinget.
  4. Lagtinget kan innstille forslag til regjeringens direkte sanksjon.
  5. Lagtinget har under regjeringens kontroll bevillingsmyndighet over øyenes egne finanser.

Da Patursson la frem forslaget for Rigsdagen, ble opprettelsen av en landskasse og overtagelsen av ansvaret for veier, havner, telefon, kirker og skoler, samt et fast årlig tilskudd til Lagtinget, vektlagt.[28]

«Tilbudet» i 1906[rediger | rediger kilde]

Fra Islands Hjemmestyrelov av 1904 hentet han mye inspirasjon, og etter innføringen av parlamentarisme i Danmark i 1901, fikk Patursson forhandlet frem et utkast til en lignende lov for Færøyene.[34] Dette ble lansert som «Tilbudet» (Tilboðið) i 1906, og basert på selvstyrekravet tre år tidligere, etter at Patursson og Regjeringen J.C. Christensen hadde kommet til enighet. Spesielt var det justisminister Alberti som fortsatt var Paturssons viktigste støttespiller i regjeringen.[35]

Skeptikerne var hovedsakelig redde for store skatteøkninger med færøysk selvstyre, idet man innså at landet hadde begrenset økonomisk spillerom. I tillegg skapte Paturssons standpunkt i alkoholdebatten furore, og han tapte til slutt plassen i Rigsdagen som følge av disse omstendighetene. Lagtingsvalget 1908 betydde dessuten en tilbakegang for Sjálvstýrisflokkurin, som allerede var i mindretall på Lagtinget. Sambandsflokkurins fortsatte flertall førte til at saken til slutt ble lagt død, og at det aldri ble avholdt noen folkeavstemning.

Sjálvstýrisflokkurins stiftelse[rediger | rediger kilde]

Sjálvstýrisflokkurins gruppe i 1906. Bakerst f.v.: Poulsen, Konoy, Hentze, Winther. Fremst f.v.: Michelsen, Patursson, Skarði, Nielsen
Patursson i sitt arbeidsværelse hjemme i Kirkjubøur
Sjálvstýrisflokkurins gruppe på besøk hos Patursson. Bakerst f.v.: Matras, Niclasen, Mitens og Debess. Midten f.v.: Kristjansen, Patursson. Fremst f.v.: Poulsen, Kallsoy, Zachariasen, Winther

Han og likesinnede lagtingsmedlemmer stiftet grupperingen Sjálvstýrisflokkurin («Selvstyrepartiet»), som en reaksjon mot Sambandsflokkurin («Unionspartiet»), i 1906, men ble ikke offisielt grunnlagt som partiorganisasjon før i 1909. Patursson ble valgt til partiets første formann, som frem til 1908 utgjorde følgende lagtingsgruppe: Johan Hendrik Poulsen, Símun Pauli úr Konoy, Jóhan Michael Hentze, Mads Andrias Winther, Dánjal Pauli Michelsen, Símun av Skarði, og Zacharias Nielsen, foruten Patursson selv.

Han var medlem av Landstinget i periodene 1918–1920 og 1928–1936, den første perioden som resultat av at Sjálvstýrisflokkurin hadde rent flertall på Lagtinget for første og eneste gang 19181920. Han var da tilsluttet Det Radikale Venstres landstingsgruppe, mens han var uavhengig representant 1928–1936.[20]

Embedsmannsstyret[rediger | rediger kilde]

Patursson var en skarp kritiker av det danske embedsmannsstyret på Færøyene og startet sine angrep på dette så fort han ble valgt inn i Rigsdagen.[6] De danske embedsmennene på Færøyene hadde generelt liten støtte i lokalbefolkningen, men hadde enkelte støttespillere, men hovedsakelig var det da snakk om færøyinger som var engstelige for hvilke konsekvenser en konflikt med disse ville føre med seg.[36]

Paturssons kritikk mot embedsmennene baserte seg i stor grad på deres motstand mot nasjonalbevegelsen på øyene, som blant annet kjempet for større utbredelse av færøysk språk, hvilket Patursson selv var en stor tilhenger av.[36] Enkelte av nasjonalbevegelsens ledere ble på bakgrunn av den påfølgende kritikken mot embedsmennene beskyldt for å være «danskerhadere» og «separatister», og det ble forsøkt å kaste et skjær av landsforræderisk virksomhet over bevegelsen og dens ledere, især Patursson.[36] Embedsmennenes fremstilling av nasjonalbevegelsen forbitret ikke bare forholdet mellom færøyinger og dansker på Færøyene, men også mellom Færøyene og Danmark.[36]

Følgelig begrunnet Patursson også sin kritikk med at han ønsket færøysk selvstyre.

Alkoholforbudet av 1907[rediger | rediger kilde]

Han hadde et mer liberalt syn på alkoholomsetningen på Færøyene enn avholdsmannen Oliver Effersøe fra Sambandsflokkurin, en av hovedpersonene bak de færøyske avholdsforeningenes underskriftskampanjer i 1905. Avholdsbevegelsen samlet 5 600 underskrifter mot alkoholsalg, og sjeldent har en sak fått så stor støtte blant det færøyske folket, ettersom dette var 65 prosent av de som var 20 år. Den mest brukte argumentasjonen for et slikt forbud var at alkoholisme var årsak til store sosiale problemer på øyene.[37] Patursson hadde riktignok foreslått tollavgift på brennevin i 1902, men han var sterkt imot et slikt forbud.

Lagtinget vedtok i 1905 en uttalelse om at alkoholsalget burde avgrenses, etter lange debatter hvor Patursson var den fremste talsmannen imot. Han gjorde imidlertid ingenting i Folketinget for å få Lagtingets vedtak godkjent, og kom dermed på kant med både Lagtinget og flertallet i folket. I Tingakrossur hånte han underskiftskampanjen, og uttalte at Rigsdagen neppe ville vedta forslaget, og at han ville «la kaggene rulle hjem til Færøyene med god samvittighet».[38] Uttalelsen var av en slik karakter at den i dag ville blitt kalt et politisk selvmord. Patursson ble gjenstand for harselas fra sine meningsmotstandere, og disse satte Brændevinspartiet, eller Brennivínsflokkurin, opp imot Ædruelighedspartiet. Patursson representerte da Brændevinspartiet, og det ble sagt at han lagde veldig bra hjemmebrent.[37]

Patursson hadde rett i at de danske politikerne ikke støttet lovforslaget, da de syntes det var noe ufritt over, i en liberal tid, å nekte folk å få seg akevitt eller en øl.[39] For dansker, som anså en øl og et glass akevitt for å være en del av det sosiale samværet mellom folk, var et forbud helt uhørt. Selv Rasmus Effersøes besøk i Folketinget hjalp ikke for avholdsbevegelsen. Det var fordi at saken dreide seg om Færøyene alene, og at presset var såpass stort, at avgrensningen av alkoholomsetningen på Færøyene ble vedtatt med lov i Rigsdagen.[39]

For å se om støtten i folket fortsatt var like sterk, ble det utlyst en folkeavstemning på Færøyene i 1907. 3 558 (96,2 prosent) av de 3 695 fremmøtte stemte for et forbud. Alkoholsaken fikk stor betydning i valgkampen til Folketinget i 1906, som Patursson tapte mot Oliver Effersøe. Foran lagtingsvalget 1906 lanserte Patursson sin plan for hvordan Færøyene skulle bli en selvstendig stat, men alkoholsaken veide tungt, og trakk oppslutningen ned til at Sjálvstýrisflokkurin endte opp med 8 av 20 mandater.

Færøyene beholdt sine strenge restriksjoner omkring alkohol frem til 1992, men fra 1928 ble det mulig å importere til eget bruk fra Danmark. Denne importen var dog strengt rasjonert.

Selvstyrekrav 1920–1936[rediger | rediger kilde]

Han fremmet lignende forslag i 1920 og 1929, men disse ble avvist av de danske statsministrene Carl Theodor Zahle (RV) og Thorvald Stauning (S).[31] I 1930 avviste Patursson imidlertid Staunings forslag om folkeavstemning over selvstyre på visse betingelser. Videre krevde Patursson en ny regjeringsform og en ny lagtingslov i 1935, og i 1936 krevde han at forholdet mellom Færøyene og Danmark ble ordnet slik som forholdet mellom Danmark og Island.[31] Begge kravene forble resultatløse og harde økonomiske vilkår i mellomkrigstiden skapte vanskeligheter for selvstyrebevegelsen med å nå gjennom med sitt budskap. Sjálvstýrisflokkurin mistet også gradvis oppslutning og innflytelse etterhvert som økonomisk funderte partier som Javnaðarflokkurin og Vinnuflokkurin ble stiftet.

I Tingakrossur i 1924 foreslo Patursson forøvrig opprettelsen av et eget bispedømme for Færøyene,[31] men ble fortsatt i ulike former underlagt København bispedømme. Fólkakirkjan ble først et eget bispedømme i 1990, og i 2007 ble den verdens minste statskirke.

Partisplittelsen i 1936[rediger | rediger kilde]

Lagtingsmedlemmene i 1939. Patursson er 4. fra høyre i fremste rekke

I midten av 1930-årene stod striden i Sjálvstýrisflokkurin om en omfattende jordbruksreform (Traðarlógin) som blant annet forpliktet kongsbønder til å avstå jord til odelsbønder. I et bittert partioppgjør i 1936 gikk majoriteten i partiet inn for reformen, stikk i strid med kongsbonden Paturssons syn, og han tapte deretter formannsvervet i partiet til Edward Mitens. Patursson brøt da med Sjálvstýrisflokkurin og var partiuavhengig lagtingsmedlem frem til han sluttet seg til det borgerlige Vinnuflokkurin («Næringspartiet») i 1938.[7] Samme år begynte det å knake desto mer i sammenføyningene i Sjálvstýrisflokkurin, ett år etter at Patursson hadde ledet et bondetog, bestående av et hundretalls bønder og jordbrukere, mot Lagtinget og krevde jordbruksreformen reversert og Lagtinget oppløst.[31] Patursson fremsatte også de samme kravene overfor kongen og statsministeren i 1938 uten hell.

Språklig likestilling i 1938[rediger | rediger kilde]

Den færøyske språkstriden dreide seg om det færøyske språkets stilling i det færøyske samfunnet i forhold til dansk. Med den nasjonale vekkelsen og de medfølgende nasjonalromantiske strømningene på 1800-tallet, inntok språket en større plass i folkets bevissthet. For Patursson, for som så mange andre færøyinger, var det en prinsippsak å kunne uttrykke seg selv på morsmålet. Dansk var imidlertid fortsatt det eneste språket i skoleverket, kirken og embedsverket. Opprettelsen av realskolen i Tórshavn i 1861, Færøernes seminarium i 1870 og folkeskolen i 1872 endret heller ikke dette bildet.

I 1908 nektet Jákup Dahl å undervise på dansk, og saken gikk til Undervisningsministeriet i København for deretter å bli sendt tilbake igjen til Lagtinget. Sambandsflokkurin mente at det var viktig å lære dansk og at det skulle være mer enn et fremmedspråk slik som engelsk og tysk, og brukte mulighetene for studier i Danmark med gode danskkunnskaper som kronargument. Sjálvstýrisflokkurin pekte på at det i andre land var en selvfølgelighet at det ble undervist på morsmålet, slik som på Island. Diskusjonen førte til et kompromiss hvor færøysk ble undervisningsspråk for de minste barna og et hjelpemiddel for de eldre. Den 16. januar 1912 ble kompromisset gjort til lov. Den 13. desember 1938 ble lovbestemmelsen opphevet etter at færøysk hadde tatt mer og mer over for dansk som undervisningsspråk på alle alderstrinn. Sjálvstýrisflokkurin og Javnaðarflokkurins nyvunnede flertall på Lagtinget førte slik til at språkstriden ble avsluttet en gang for alle, og at Patursson og hans meningsfeller dermed hadde vunnet i en av sine fanesaker.

Fólkaflokkurins stiftelse[rediger | rediger kilde]

I 1939 gikk Vinnuflokkurin og utbrytere fra Sjálvstýrisflokkurin sammen om å danne det borgerlige og mer radikale selvstyrepartiet Fólkaflokkurin («Folkepartiet»). Den da 74 år gamle Jóannes Patursson ble valgt til partiformann, mens Vinnuflokkurins formann, Thorstein Petersen, ble nestformann. Petersen overtok som partiformann da Patursson døde i 1946. Bakgrunnen for stiftelsen var splittelsene i Sjálvstýrisflokkurin i 1936 og 1938 og den verdensomfattende økonomiske krisen i 1930-årene som hverken Sambandsflokkurin eller Sjálvstýrisflokkurin syntes å kunne håndtere.[40]

Fólkaflokkurins program foran lagtingsvalget 1940 ble derfor preget av større økonomisk uavhengighet og politisk selvstyre,[40] og på sistnevnte punkt var partiet vesentlig mer radikalt enn Sjálvstýrisflokkurin. Fólkaflokkurin fikk ved valget 24,7 % oppslutning og 6 mandater, og ble nest største parti etter Sambandsflokkurin. Patursson fungerte som partiets parlamentariske leder frem til sin død.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Færøysk delegasjon på gjennomreise i Oslo, ca. 1944. Fra venstre: Edward Mitens, Kristian Djurhuus, Patursson, Peter Mohr Dam og Ole Frederik Joensen.
Jóannes Patursson fremst i opptoget under Ólavsskruðgongan i 1945. Bak følger Thorstein Petersen og Kristian Djurhuus.

To britiske destroyere anløp Tórshavn den 12. april 1940 og krevde at Færøyene omgående forberedte seg på å motta britiske soldater. Storbritannia overtok de områdene hvor Danmark før hadde ytet støtte, og øyene ble dermed helt avhengige av Storbritannia, som forsynte øyene med de viktigste varene i bytte mot fisk. Den frivillige og fredelige besettelsen ble annonsert på forhånd på BBC av Winston Churchill den 11. april. I og med at Færøyene var avskåret fra Danmark, ble den politiske makten på øyene liggende hos Lagtinget og amtmann Carl Aage Hilbert. Hilbert styrte da i samråd med det lagtingsoppnevnte utvalget Landsnevndin.

Det var Thorstein Petersen som inntok den ledende rollen i Fólkaflokkurin, mens Patursson fikk mer status som færøysk politikks «grand old man» og kom mer i bakgrunnen. Petersen mente at Færøyene burde benytte anledningen til å erklære seg selvstendige fra Danmark, men Storbritannia satte foten ned og avviste en endring i Færøyenes statsrettslige status så lenge øyene var okkupert av Storbritannia. Ved lagtingsvalget 1943 fikk Fólkaflokkurin nesten rent flertall på Lagtinget med 12 av 25 mandater. Med Sjálvstýrisflokkurin ute av Lagtinget fikk derimot unionistene i Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin flertall med ett mandats overvekt, men Thorstein Petersen lyktes i å bli valgt til lagtingsformann. Perioden frem til krigens slutt i 1945 ble derfor preget av den intense og fullt offentlige drakampen mellom Hilbert og Petersen.

Etter krigens slutt ble det sendt færøyske forhandlingsdelegasjoner til København for å forhandle om Færøyenes statsrettslige status. Dette resulterte i et forslag til en hjemmestyrelov, som innebar et indre selvstyre, som skulle stemmes over i en folkeavstemning. I forkant av avstemningen var det imidlertid Paturssons sønn, Erlendur Patursson, som var den førende selvstyreaktivisten. Paturssons partikollega, Thorstein Petersen, var forøvrig imot lovforslaget og oppfordret befolkningen til å unnlate å stemme idet han ønsket fullt selvstyre. Jóannes Patursson døde kort tid for folkeavstemningen, som gav et knapt selvstyreflertall, den 14. september og Petersens mislykkede selvstendighetserklæring den 18. september.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Patursson etterlot seg store mengder av skriftlig materiale, hovedsakelig knyttet opp mot hans politiske arbeid, og ofte publisert i Føringatíðindi, Tingakrossur og Dagblaðið. Han skrev også opplysende artikler om landbruk og en av sine store personlige interesser – kvad og dans. Om sistnevnte emne skrev han flere artikler og stod for utgivelsen av Kvæðabók i fem bind 1922–1945. Føroysk kvæði ble utgitt med støtte fra Noregs Ungdomslag i 1925.

Paturssons språklige arbeid har hatt stor betydning for utviklingen av færøysk språk og litteratur, idet han vokste opp på et historisk sted, tok utdannelse i Norge, giftet seg med en islending, og var oppslukt av færøyske kvad.[3] For ham var det ingen tvil om at det norrøne utgangspunktet burde være rettesnor for videre språkutvikling.[3]

Han skrev noen av Færøyenes mest brukte selskapssanger, deriblant «Tað hevur tókt millum føroyinga gaman» og «Vælkomnir føroyingar her í vási» i henholdsvis 1903 og 1904. Mens han var langt hjemmefra skrev han fedrelandssangen «Um eg vítt um verøld fór» og den følelsesladde «Her er eingin føroyingur at finna». Selv om det meste av Paturssons diktning var preget av politikk, skrev han også mer personlige dikt som «Søti lítli eingil mín» (barnerim), «Var tað so tú segði» (tilegnet ektefellen) og «Sárt bítur sorgin» (minnedikt tilegnet søsteren Helena etter hennes bortgang). Diktsamlingen Yrkingar ble utgitt i 1932.

Paturssons memoarer og andre skrifter ble samlet og utgitt posthumt i 1966.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Patursson døde hjemme på Kirkjubøargarður, om morgenen den 2. august 1946, 80 år gammel. Dødsårsaken var trolig hjerneslag, og til tross for hans etterhvert høye alder, kom meldingen om dødsfallet overraskende for mange.[41] Senest under Ólavsøka den 29. juli samme år hadde han vært hovedtaler, og hadde talt friskt og varmt om Færøyenes frihet og fremtid, og han var i aller høyeste grad produktiv med politikk og diktning til det siste.[41][42] Han døde en måned før folkeavstemningen om færøysk selvstyre da et knapt flertall gikk inn for selvstyre, og Patursson fikk dermed aldri oppleve at livsverket hans tildels ble virkelighet gjennom Hjemmestyreloven av 1948.

I 1947 ble Patursson post mortem tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremrakende[sic] fortjenester av Norges sak under krigen».[43]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Færøsk politik. Nogle uddrag og betragtninger (1903).
  • Kvæðabók, 5 bind (1922–1945).
  • Føroysk kvæði : Um brøgd norðmanna ættarinnar úti og heima (1925). (Les)
  • Færøsk selvstyre. Færingerne, et nordisk mindretal et norønt folk. (1931).
  • Yrkingar, dikt (1932).
  • Við ókunnugum fólki til Kirkjubøar (1933).
  • Heilsan í forðum og nú (1936).
  • Tættir úr Kirkjubøar søgu, endurminningar (1966), posthumt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Jóannes Patursson». faroeartstamps.fo. 
  2. ^ a b c d Ein kvistur spretti, s. 28.
  3. ^ a b c d e f «Paturrson, Jóannes». snar.fo. 
  4. ^ Ein kvistur spretti, s. 29.
  5. ^ a b Ein kvistur spretti, s. 30.
  6. ^ a b c d e Dansk biografisk Haandleksikon, s. 60–61.
  7. ^ a b «Jóannes Patursson». Den Store Danske Encyklopædi. 
  8. ^ Fróðskaparrit, 32. utg. 1985, s. 93.
  9. ^ a b «Planting paa Færøerne», s. 83.
  10. ^ «Planting paa Færøerne», s. 102.
  11. ^ «Planting paa Færøerne», s. 84.
  12. ^ a b «Planting paa Færøerne», s. 104.
  13. ^ Fróðskaparrit, 32. utg. 1985, s. 94.
  14. ^ Danske Jurister 1736–1936, 1. bd. (1954), s. 301.
  15. ^ «Kosningarnar í Færeyjum», Þjóðviljinn, 26. august 1943, s. 4.
  16. ^ «Ser verden fra Færøyene», Aftenposten, 21. august 1986, s. 6.
  17. ^ «Jóannes Patursson». Store norske leksikon. 
  18. ^ a b c d e «Færøyane i ny sjølvstendestrid», Bergens Tidende, 14. desember 2000, s. 27.
  19. ^ Sigurðsson, Ingi (2009). «Islendingenes holdninger til Norge og nordmennene fra 1814 fram til den andre verdenskrigen». Historisk tidsskrift (2), s. 251–277. 
  20. ^ a b «Jóannes Patursson 80 år», Verdens Gang, 6. mai 1946, s. 2.
  21. ^ Nú er tann stundin, s. 230.
  22. ^ Nú er tann stundin, s. 232.
  23. ^ a b c Ein kvistur spretti, s. 72.
  24. ^ a b Ein kvistur spretti, s. 73.
  25. ^ Fróðskaparrit, 47. utg. 1999, s. 11.
  26. ^ Føroyar og bankarnir í 100 ár, s. 17.
  27. ^ a b Løgtingið 150 : Hátíðarrit, 2. bd. 2002, s. 60.
  28. ^ a b c Løgtingið 150 : Hátíðarrit, 2. bd. 2002, s. 61.
  29. ^ Løgtingið 150 : Hátíðarrit, 2. bd. 2002, s. 62.
  30. ^ Løgtingið 150 : Hátíðarrit, 2. bd. 2002, s. 63.
  31. ^ a b c d e Dansk biografisk leksikon, 2. utg., 18. bd. (1940), s. 20–22.
  32. ^ Fróðskaparrit, 47. utg. 1999, s. 10.
  33. ^ Ein kvistur spretti, s. 76.
  34. ^ Færøerne i det danske Rigsfællesskab, s. 11.
  35. ^ Løgtingið 150 : Hátíðarrit, 1. bd. 2002, s. 141.
  36. ^ a b c d Fróðskaparrit, 41. utg. 1993, s. 38.
  37. ^ a b Føroyar og bankarnir í 100 ár, s. 188.
  38. ^ Føroyar og bankarnir í 100 ár, s. 187.
  39. ^ a b Føroyar og bankarnir í 100 ár, s. 189.
  40. ^ a b «Uppruni og søga Fólkafloksins». Fólkaflokkurin. 
  41. ^ a b Lesbók Morgunblaðsins, nr. 31 1946, s. 373.
  42. ^ Lesbók Morgunblaðsins, nr. 31 1946, s. 374.
  43. ^ «Offisielt fra statsråd», Verdens Gang, 9. august 1947, s. 2.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jóannes Patursson – bilder, video eller lyd
Wikisource Wikikilden: Nú er tann stundin – originaltekst