Lewis Carroll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lewis Carroll

Charles Lutwidge Dodgson (født 27. januar 1832, død 14. januar 1898), bedre kjent under pseudonymet Lewis Carroll, var en britisk forfatter, skribent, matematiker og fotograf.

Han er mest kjent som forfatteren av Alice i Eventyrland og fortsettelsen Gjennom speilet, men skrev også bøker om matematikk og logikk, som Euclid and his Modern Rivals og Symbolic Logic, publisert under hans egentlige navn. Hans fantasifulle forfatterskap, hvor han brukte ordspill og logiske problemer, har gledet et stort publikum helt opp til våre dager. Hans arbeider har påvirket både senere barnebøker og mye av 1900-tallets litteratur, spesielt i fantasy-sjangeren.

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Hans slekt var i hovedsak nord-engelsk. Forfedrene var konservative, anglikanske og høykirklige. De tilhørte den øvre middelklasse og hadde yrker typiske for sin stand, i det militære og i kirken. Hans oldefar, Charles Dodgson, gikk gradene i kirken til han ble biskop. Hans farfar, også han het Charles, hadde vært kaptein i hæren, drept under sammenstøt i 1803 mens hans to sønner knapt var spedbarn.

Den eldste av sønnene – nok en Charles – videreførte familiens andre tradisjon og gikk den kirkelige vei. Han gikk på Westminster School og ble siden immatrikulert ved Universitetet i Oxford. Han var en glimrende matematiker og vant en pris som kunne ha vært starten på en strålende karriere, noe som det ikke ble noe av. I stedet giftet han seg med sin kusine i 1827 og trakk seg tilbake til en tilværelse som pastor på landsbygda.

Charles Lutwidge ble født i det lille prestegjeldet Daresbury i Cheshire. Han var den eldste gutten, men allerede det tredje barnet, i foreldrenes fire og et halvt år gamle ekteskap. Han fikk etter hvert åtte søsken til, og utrolig nok for den tiden overlevde alle søsknene, syv jenter og fire gutter, til voksen alder. Da Charles var 11 år, fikk hans far prestekall i Croft-on-Tees nord i Yorkshire, og hele familien flyttet til den romslige prestegården. Det ble deres hjem de neste 25 årene.

Dodgson senior steg i gradene innenfor kirken. Han publiserte en del prekener, oversatte Tertullian, ble erke-diakon i Ripon-katedralen og engasjerte seg i – og klarte noen ganger å påvirke – de intense religiøse disputtene som delte den anglikanske kirken. Han var høykirkelig og dro i retning av anglo-katolisisme, som beundrer av John Henry Newman og den Tractarianske bevegelsen, og han gjorde sitt beste for å overlevere slike syn til sine barn.

Unge Charles vokste opp til å bli en intelligent og bemerkelsesverdig gutt. I de første årene fikk han utdannelsen sin hjemme. Hans leselister, som familien har tatt vare på, vitner om hans unge intellekt. Da han var syv år leste han Apostlenes gjerninger. Det blir ofte hevdet at han var naturlig venstrehendt og at han fikk alvorlige psykologiske traumer av å bli tvunget til å gå imot denne tendensen, men det er ikke dokumentert. Som tolvåring ble han sendt bort til en liten privatskole i nærheten av Richmond, hvor han tilsynelatende var lykkelig og slo seg til ro. Men i 1845 ble han flyttet videre til Rugby School, hvor han tydeligvis var mindre lykkelig. Noen år etter å ha forlatt stedet, skrev han:

I cannot say ... that any earthly considerations would induce me to go through my three years again ... I can honestly say that if I could have been ... secure from annoyance at night, the hardships of the daily life would have been comparative trifles to bear.

Sannheten bak hans nattlige 'plage' vil trolig aldri bli fullt ut forstått, men det kan hende at han refererer til en form for seksuelt misbruk. Akademisk sett klarte han seg lett gjennom disse årene. «Jeg har aldri hatt en mer lovende gutt på hans alder siden jeg kom til Rugby», bemerket R.B. Mayor, hovedlæreren i matematikk.

Oxford[rediger | rediger kilde]

Han forlot Rugby på slutten av 1849, og etter en pause gikk han videre til Universitetet i Oxford i januar 1851, til sin fars gamle skole, Christ Church. Han hadde bare vært ved Oxford i to dager da han ble kalt hjem. Hans mor var død, av «hjernebetennelse» – muligens hjernehinnebetennelse eller slag – 47 år gammel.

Uansett hvordan Dodgsons følte morens tap, lot han det ikke komme i veien for sine ambisjoner ved Oxford. Han jobbet kanskje ikke alltid like hardt, men han var eksepsjonelt begavet og prestasjonene kom lett for ham. Det følgende året oppnådde han en førsteplass i «Honour Moderations», og kort tid etter ble han nominert til en studieplass av sin fars gamle venn, Edward Pusey.

Hans tidlige akademiske karriere svingte mellom voldsomt engasjement og uimotståelig distraksjon. På grunn av latskap mistet han et viktig stipend, men hans evner som matematiker ga ham Christ Churchs foreleserstilling i matematikk, en stilling han beholdt de neste 26 årene. Inntekten var bra, men arbeidet kjedet ham. Mange av hans elever var dumme, eldre enn ham eller rikere enn ham, og nesten ingen av dem var spesielt interessert i faget. De ønsker ikke å bli undervist, og han ønsket ikke å undervise dem.

Personlige egenskaper[rediger | rediger kilde]

Den unge Charles Dodgson var i overkant av 1,80 meter høy, slank og pen, med krøllet brunt hår og blå øyne. I en uvanlig høy alder av 17 år ble han hardt rammet av kikhoste, noe som ga ham dårlig hørsel på høyre øre. Dette var trolig også årsaken til hans kronisk dårlige kondisjon senere i livet, men den eneste åpenbare defekten som han tok med seg inn i voksenlivet, var det han referte til som sin «nøling» -- en stamming som oppsto tidlig i barndommen og som plaget ham hele hans liv.

Stammingen har alltid vært viktig i mytene rundt mannen. Det hører med blant mytene at Carroll bare stammet i voksent selskap, at han var fri og ledig blant barn, men det finnes ikke noe holdbart som støtter dette. Mange barn som kjente ham, husket at han stammet, mens mange voksne ikke la merke til det. Det kom og gikk av ulike årsaker, men ikke, som mange har hevdet, av frykten for den voksne verden. Dodgson selv var mye mer bevisst stammingen enn folk han møtte. Selv om stammingen plaget ham, hindret det ham ikke i å bruke sine andre egenskaper til å klare seg bra sosialt.

Han var utadvendt av natur, og egoistisk nok til å nyte oppmerksomhet og beundring. I en tid da folk skapte sin egen underholdning, da synging og opptreden var påkrevde sosiale ferdigheter, var Dodgson en utmerket underholder. Han kunne synge tålelig bra, og var ikke redd for å stå fremfor et publikum. Han hadde talent for miming og historiefortelling.

Han var også tydelig sosialt ambisiøs, ivrig etter å sette sitt merke på verden på en eller annen måte; som forfatter eller som kunstner. Hans utdannelse var bare et stopp på veien. Han skrev dikt og noveller og sendte dem til forskjellige blader, og hadde tidlig en viss suksess. Mellom 1854 og 1856 fikk han publisert arbeider i nasjonale publikasjoner som "The Comic Times" og "The Train".

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Det meste av det han skrev var humoristisk, noen ganger satirisk. Men han hadde store ambisjoner. «I do not think I have yet written anything worthy of real publication (in which I do not include the Whitby Gazette or the Oxonian Advertiser), but I do not despair of doing so some day», skrev han i juli 1855. Mange år før han skrev Alice tenkte han på ideer for barnebøker som ville gi penger, og skrev i dagboken: «Christmas book [that would] sell well ... Practical hints for constructing Marionettes and a theatre». Ideene hans ble bedre etterhvert som han ble eldre.

I 1856 publiserte han det første arbeidet under navnet som senere ville gjøre ham berømt. Et lite romantisk dikt, «Solitude» ble trykt i the Train under navnet Lewis Carroll. Dette pseudonymet var et spill på hans virkelige navn.Lewis var en mer engelsk versjon av Ludovicus, som var latin for Lutwidge, og Carroll en engelsk versjon av Carolus, latin for Charles.

Fotografering[rediger | rediger kilde]

I 1856 gikk han i gang med fotografering, som dengang var en relativt ny kunstform. Han ble etter hvert kjent som en dyktig fotograf, og tenkte en stund på gjøre fotograferingen til sitt yrke. Mange av bildene er bevart for ettertiden, nyere studier viser at dette bare utgjør en tredjedel av hans produksjon.

Portrett av Alice Liddell - fotografi av Charles Dogson

Fotografering ble også en nyttig inngangsbilett til de mer eksklusive sirkler. Blant annet laget han portretter av John Everett Millais, Ellen Terry, Dante Gabriel Rossetti, Michael Faraday og Alfred Tennyson.

I 1880 sluttet han plutselig å fotografere, men det er ikke klart hvorfor. Selv om hans fotografiske arbeid etter hvert ble glemt, regnes han nå som en av victoriatidens fineste fotografer.

Alice[rediger | rediger kilde]

I 1856 ble en ny rektor ansatt ved Christ Church, Henry Liddell, som ankom med sin unge kone og barn. Hele Liddell-familien ville komme til å spille en stor rolle i Dodgson`s liv de neste årene. Han ble nære venner med moren og barna – Ina, Alice og Edith. Det virker som om det ble en slags tradisjon at han tok jentene med på piknikker ved elvene Godstow eller Nuneham.

Det var på en sånn tur, i 1862, Dodgson utviklet hovedpunktene i historien som skulle bli hans første og største kommersielle suksess – den første boken om Alice. Etter å ha fortalt historien og blitt bønnfalt av Alice Liddell om å skrive den ned, Dodgson så potensialet historien hadde til å bli en salgs-suksess. Han tok boken til utgiveren Macmillian som umiddelbart likte den. På dette tidspunkt var bokens tittel Alice's Adventures Under Ground. Etter at de mulige titlene Alice Among the Fairies og Alice's Golden Hour ble avslått, ble arbeidet til slutt publisert under tittelen Alice's Adventures in Wonderland (norsk tittel: Alice i Eventyrland) – i 1865, under pseudonymet Dodgson først hadde brukt ni år tidligere, Lewis Carroll.

Med utgivelsen og den øyeblikkelige fenomenale suksessen med Alice, blir historien om forfatterens liv raskt delt i to; den fortsatte historien om Dodgsons virkelige liv og den økende myten rundt Lewis Carroll. Carrol ble snart et rikt og detaljert alter ego, en person så berømt og tilstede i den populære psyken som historien han fortalte. Til han hører til en stor del av bildet om "små jenter" og merkelige annerledes-verden som vi kjenner fra forfatteren av Alice. Dodgons virkelighet både var og er stort sett obskur. Den har vært ignorert, selv i de nyeste biografiene om han.

Det man vet er at han på tross av sin økende velstand og berømmelse fortsatte å undervise ved Christ Church til 1881, og fortsatte å bo der til han døde. Han publiserte Through the Looking-Glass and what Alice Found There (norsk tittel: Gjennom speilet) i 1872; hans store liksom-episke The Hunting of the Snark, i 1876, og hans siste roman, to binds Sylvie and Bruno i 1889 og 1893. Han publiserte også flere matematiske artikler under sitt eget navn, skapte skandaler gjennom sine kvinne-affærer, reiste rundt i Russland og Europa i 1867 og kjøpte et hus i Guildford, hvor han døde plutselig av en voldsom lungebetennelse 14. januar 1898.

[Basis for mesteparten av denne artikkelen er et utdrag fra In the Shadow of the Dreamchild, av Karoline Leach, som var kopiert med tillatelse fra forfatteren. Det originale utdraget er tilgjengelig på Victorian Web som inkluderer en detaljert biografi seksjon om Carroll.]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Lewis Carroll – bilder, video eller lyd