Alfred Brendel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfred Brendel i 2010

Alfred Brendel (født 5. januar 1931 i Loučná nad Desnou i Nord-Mähren) er en østerriksk pianist.

Biografi[rediger | rediger kilde]

I Brendels tredje leveår flyttet familien til Jugoslavia hvor foreldrene drev et pensjonat i Krk på den nordlige adriaterhavskysten. Han gikk på skole i Zagreb og fikk fra seksårsalder klaverundervisning hos Sofija Dezelic. Etter at familien bosatte seg i Graz i året 1943 studerte han klaver og komposisjon ved byens konservatorium og studerte klaver hos Paul Baumgartner og framfor alt hos Edwin Fischer. Han la grunnen til sin internasjonale karriere da han mottok en pris i Ferruccio Busonis klaverkonkurranse i Bozen.

Brendel er først og fremst kjent gjennom sine fortolkninger av Franz Schubert, Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart og Franz Liszt. Han var den første pianisten som spilte inn Beethovens komplette klaververk. Han har også gjort seg bemerket som lieder-akkompagnatør, blant annet sammen med Dietrich Fischer-Dieskau. Joachim Kaiser holder Brendel for å være den viktigste fortolker av Schubert i andre halvdel av 1900-tallet.

Mot slutten av sin konsertkarriere sluttet han å spille mange av de mest fysisk krevende stykkene på repertoaret, som for eksempel Beethovens Pianosonate nr. 29 («Hammerklaversonaten») på grunn av problemer med artritt. I denne perioden spilte han inn Beethovens cellosonater sammen med sønnen, cellisten Adrian Brendel.

Brendel tok farvel med konsertlivet 18. desember 2008 med en avskjedskonsert hvor han framførte Mozarts Klaverkonsert nr 9 med Wiener Philharmoniker under Charles Mackerras i Wiener Musikverein.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Han skrev også essay om musikalske temaer, disse foreligger i flere samlebind. I bindet «Nachdenken über Musik» skiver han om fortolkning av Beethoven, Schubert, Liszt og Busoni. Han sammenligner Schubert og Beethovens sonater og forsøker å vise hvor uavhengig Schubert var av sitt store forbilde. I motsetning til «arkitekten» Beethoven «komponerte Schubert som en søvngjenger.»[2] Mens Beethoven spente opp sin musikk i en fast ramme, stolte Schubert mer på et direkte emosjonelt uttrykk. For Schubert skulle formen veie[3] minst mulig.

Skrifter i utvalg[rediger | rediger kilde]

Brendel publiserer også diktsamlinger og bøker.[4] Bøkene hans er:

  • Musical Thoughts and Afterthoughts (essays) (1976)
  • Music Sounded Out (1990)
  • One Finger Too Many (dikt) (1998)
  • Alfred Brendel on Music (samlede essays) (2001) (tysk: Über Musik. Gesammelte Essays, Vorträge und Reden. Piper, München 2005, ISBN 978-3-492-04783-8, 544 sider, illustrert, tallrike noteeksempler.)
  • Me, of All People: Alfred Brendel in Conversation with Martin Meyer (2002) (UK edition: The Veil of Order) (Tysk: Ausgerechnet ich. Gespräche mit Martin Meyer. Piper, München 2006, paperback, 368 sider, ISBN 978-3-492-24479-4.)
  • Cursing Bagels (dikt) (2004)
  • Spiegelbild und schwarzer Spuk. Gedichte. Illustrert av Max Neumann, Luis Murschetz, Oskar Pastior. Hanser, München 2003, innbundet, ISBN 978-3-446-20349-5

Utmerkelser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Brendel fikk flere ganger Deutscher Schallplattenpreis for sin innspillinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ »Ich sehe das Ende klar und tränenlos«, Die Zeit, 1. mai 2008, nr. 19, intervju
  2. ^ „komponierte Schubert wie ein Schlafwandler“
  3. ^ „Last der Form“
  4. ^ Alfred Brendel (27. mars 2004). «Hymns, Pianos and Laughing Angels». London: The Guardian. Besøkt 21.januar 2011. 
  5. ^ «Æresmedlemmer av Royal Academy of Music». Royal Academy of Music. 14. oktober 2009. Besøkt 2. januar 2010. 
  6. ^ Rheinische Post, Alfred Brendel bekommt Duisburger Musikpreis, 23. april 2009, avisartikkel

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]