Johannes Ockeghem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johannes Ockeghem[1]

Johannes Ockeghem (også Jan, Jean de, Okeghem, Ogkegum, Ockhem og andre varianter;[2] født mellom 1410 og 1430 i Saint-Ghislain, Hainaut i dagens Belgia; død 6. februar 1497 i Tours, Frankrike) var en flamsk komponist, sanger og geistlig som størstedelen av sin lange karriere var aktiv ved det franske kongehoffet.

Ockeghems musikkproduksjon var sannsynligvis beskjeden, men selv om det er bare bevart noen få titalls verk av ham, fikk han en stor innflytelse på utviklingen av den fransk-flamske skolen, spesielt gjennom kirkemusikken. Sammen med Antoine Busnois regnes han som den ledende komponisten i den fransk-flamske musikktradisjonens andre generasjon.

Ockeghem var også høyt verdsatt på grunn av sine personlige egenskaper, noe som vises ved at det ble skrevet uvanlig mange klagesanger til hans minne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ingenting er kjent om Ockeghems tidligste liv, men som de fleste av tidens musikere startet han sin musikalske løpebane som korgutt. Fra 24. juni 1443 til 24. juni 1444 sang han under Jean Pullois ved Notre Dame-kirken i Antwerpen. På denne tida var han sannsynligvis ikke geistlig og deltok uregelmessig under oppføringene. Fra 1446 til 1448 kan det dokumenteres at han var ved kapellet til hertug Karl I i Moulins.

Sannsynligvis 1. oktober 1451 fikk Ockeghem en post som sanger ved hoffet til kong Karl VII av Frankrike, senere ble han kapellmester. At kongen satte stor pris på ham, kan en se av at han gjorde Ockeghem til skattmester i kirken Saint-Martin i Tours. Denne kirken var sentral for fransk musikk på 1400-tallet, tidlig i 1460-årene var eksempelvis Antoine Busnois aktiv her.

Ockeghem tiltrådte sin nye post mellom 1456 og 1459, men da han den 17. november 1459 presenterte seg for kapitelet, vegret de å godta ham i embetet, slik at han måtte innklage saken for retten. Som skattmester tilkom det ham betydelige inntekter, han hadde krav på en herskapelig bolig og rett til å kreve inn skatter. Miniatyrmaleren Jean Fouquets hus var i Ockeghems eie. Til vanlig hadde skattmesteren boplikt, men den plikten løste kong Karl VII ham fra, og Ockeghem oppholdt seg senest fra mai 1461 overveiende ved kongens hoff.

Under kong Ludvig XI ble Ockeghem i august 1463 kannik ved Notre-Dame i Paris, men maktet ikke å oppfylle residensplikten der, så 22. august 1470 byttet han dette kanonikatet mot et ved Saint-Benoit i Paris. Rundt 1466 tilkom nok et beneficium og for at Ockeghem skulle få dette prebendet måtte kongen be paven om spesialtillatelse. Den 24. oktober 1466 fungerte Jean Pullois i Roma som prokurator for Ockeghem i denne saken.

Ockeghem var også diplomatisk utsending for Ludvig XI. I 1462 var han på reise Cambrai og Bourges, og fra 20. februar til 5. mars 1464 var han gjest hos Guillaume Dufay i Cambrai. Sannsynligvis var det ved denne anledningen han ble presteviet. Fra 28. desember 1466 til 20. februar 1467 var han atter i Bourges, i oktober 1468 i Cambrai. Høydepunkt for hans diplomatiske løpebane var en reise til Spania i januar 1470.

Ockeghem beholdt alle sine embeter etter at kong Karl VIII kom til makten i 1483. Den 8. august 1484 var Ockeghem i Damme, den 15. august 1484 i Brugge der han ble hyllet på en bankett. Den 17.mars 1487 overdro han sin eiendom til kapitelet ved Saint-Martin.

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Johannes Tinctoris dediserte sin traktat De natura et proprietate tonorum (ca 1486) til Ockeghem og Antoine Busnois; disse to omtalte han som samtidens mest fremstående komponister og rundt 1481 beskrev han Ockeghem som den fremste bass-sangeren han kjente til.

Da Ockeghem døde, skrev eleven Josquin des Prez La déploration de la mort de Johannes Ockeghem, en tonesetting av Jean Molinets dikt Nymphes des bois. Erasmus av Rotterdam skrev gravinnskriften Ergone conticuit over komponisten, diktet ble tonesatt av Johannes Lupi. I det hele ble det skrevet uvanlig mange elegier til Ockeghems minne.

Ockeghem var høyt verdsatt både som person og som musiker. Det ble sagt om ham at han aldri var overdrevet ydmyk i lag med samfunnstopper og aldri arrogant sammen med vanlige mennesker. Å gjøre godt mot andre falt ham naturlig; allerede mens han levde delte han ut alt han eide til de fattige.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Ockeghem skrev først og fremst messer og motetter, men også verdslige chansons. Han skapte et nytt klangideal innen kirkemusikken ved å utnytte bass-stemmen mer enn det som hadde vært vanlig. Dessuten ble stemmene mer jevnbyrdige, til forskjell fra for eksempel hos Guillaume Dufay fra generasjonen før. Han var også den første til å benytte flere sangere på hver korstemme. I sine verk beveget Ockeghem seg bort fra de tradisjonelle kirketoneartene mot en mer utpreget dur-moll-tonalitet, og ble med det en foregangsmann for den senere musikkutviklingen.

Stilen til Ockeghem kjennetegnes av lange buer med en rytmisk vitalitet og sjeldne kadenser/hvilepunkter. Imitasjon anvendte han sjelden, stemmene er heller selvstendige, om det da ikke er snakk om rene kanons. Noen av motettene er skrevet i en streng kanonstil. De fleste messene er såkalte parodimesser, bygd på eksisterende chansons.

Ockeghems musikk er teknisk innovativ, spesielt Missa Prolationum er et kontrapunktisk mesterverk der de fire stemmene utgjør to par med hver sine mensuralkanons, dvs kanons der stemmene imiteres, men har ulik tidsverdi. Også «Missa Cuiusvis Toni» er spesiell ved at stykket skal kunne synges i valgfri kirketoneart. Til tross for at disse to er tekniske mesterverk, er de også svært ekspressive og viser Ockeghems dype innsikt i utnyttelse av den vokale spennvidden. Han var kjent som en utmerket bass-sanger og bruken av rytmisk livlige basslinjer med stor tonal spennvidde skiller ham fra de fleste andre komponistene i den fransk-flamske skolen.

Verker[rediger | rediger kilde]

Den dekorerte framsida til Ockeghems Kyrie fra Missa Ecce ancilla Domini i Codex Chigi

Av det lille som er bevart etter Ockeghem finnes 12 messer, 10 motetter og 20 chansons, dessuten det aller tidligste bevarte missa pro defunctis, dvs et rekviem.

Tatt i betraktning det store ryet og den lange karrieren er Ockeghems produksjon liten. Dessuten «synker» den med tiden; mange verk som tidligere ble tilskrevet ham har vist seg å være av andre. Bortsett fra motett-chansonen Ockeghem skrev i anledning Gilles Binchois' død i 1460 er det nær umulig å finne eksterne referansepunkter til tidfesting av verkene.

Verk av Ockeghem som helt eller delvis er bevart for ettertiden:

Messer[rediger | rediger kilde]

  1. Missa sine nomine
  2. Missa sine nomine (ikke komplett: bare Kyrie, Gloria og Credo)
  3. Missa Au travail suis
  4. Missa Caput
  5. Missa cuiusvis toni
  6. Missa De plus en plus
  7. Missa Ecce ancilla Domini
  8. Missa Fors seulement (ikke overlevert i sin helhet: bare Kyrie, Gloria og Credo er bevart)
  9. Missa L'homme armé
  10. Missa Ma maistresse (bare Kyrie og Gloria er bevart)
  11. Missa Mi-mi (også kjent som Missa quarti toni)
  12. Missa prolationum
  13. Missa quinti toni
  14. Missa pro defunctis (Requiem)
  15. Credo sine nomine (masseseksjon)

Motetter[rediger | rediger kilde]

Mariaantifoner[rediger | rediger kilde]

  1. Alma Redemptoris Mater
  2. Ave Maria
  3. Salve Regina

Andre[rediger | rediger kilde]

  1. Intemerata Dei mater (muligens fra 1487)[3]
  2. Ut heremita solus

Motett-chanson[rediger | rediger kilde]

  1. Mort tu as navré/Miserere (lamentatio i anledning Gilles Binchois' bortgang, antagelig fra 1460)

Chansons[rediger | rediger kilde]

To stemmer[rediger | rediger kilde]

  1. O rosa bella (ballata) (Ai lasso mi – John Bedyngham/John Dunstaple?)

Tre stemmer[rediger | rediger kilde]

  1. Aultre Venus estes
  2. Au travail suis (attribuering, men muligens av Barbingant)
  3. Baisiés moy dont fort
  4. D'ung aultre amer
  5. Fors seulement contre
  6. Fors seulement l'attente
  7. Il ne m'en chault plus
  8. La despourveue et la bannie
  9. L'autre d'antan
  10. Les desléaux ont la saison
  11. Ma bouche rit
  12. Ma maistresse
  13. Prenez sur moi
  14. Presque transi
  15. Quant de vous seul
  16. Qu'es mi vida preguntays
  17. Se vostre cuer eslongne
  18. Tant fuz gentement resjouy
  19. Ung aultre l'a

Tre eller fire stemmer[rediger | rediger kilde]

  1. J'en ay dueil

Fire stemmer[rediger | rediger kilde]

  1. S'elle m'amera/Petite camusette

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

  • Flemish Masters, Virginia Arts Recordings, VA-04413, performed by Zephyrus. Includes the Ockeghem Alma Redemptoris mater, the Obrecht Missa Sub tuum presidium, as well as motets by Willaert, Clemens non Papa, Josquin, Mouton, and Gombert.
  • Angelus, Virginia Arts Recordings, VA-00338, performed by Zephyrus. Includes the Ockeghem Ave Maria ... benedicta tu, as well as motets by Palestrina, Josquin, Victoria, Rore, Morales, Clemens non Papa, Lassus, de Wert, and Andrea Gabrieli
  • «Missa Cuiusvis Toni», æon, ÆCD 0753 (2 CDs-2007), performed by Ensemble Musica Nova, Lucien Kandel; First recording of the four versions. Ed. Gérard Geay.
  • «Missa prolationum», agogique AGO 008, Ensemble Musica Nova, Lucien Kandel. Ed. Gérard Geay.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tentativt identifisert som Johannes Ockeghem av Reinhard Strohm i artikkelen «Portrait of a Musician», Johannes Ockeghem: Actes du XLe Colloque international des d'études humanistes [Tours, 1997], red. Philippe Vendrix (Paris, Klinckseick, 1998), s. 167-172.
  2. ^ I følge E. Giraudet, en historiker fra Tours, skrev komponisten navnet selv som «Ockeghem» på en antatt autograf som fantes så sent som 1885, men som siden er tapt. I kilder fra 1400-taller er «Okeghem» vanligst.
  3. ^ Dean, s. 555.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leeman Perkins: «Johannes Ockeghem»; Pamela Starr, «Johannes Pullois». Grove Music Online, ed. L. Macy (Accessed December 23, 2007), (subscription access)
  • Article «Johannes Ockeghem,» The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. (ISBN 1-56159-174-2)
  • Gustave Reese: Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. (ISBN 0-393-09530-4)
  • Fabrice Fitch: Johannes Ockeghem: Masses and Models. Paris, Honoré Champion Éditeur, 1997. (ISBN 0-285-20373-51)
  • Jeffrey Dean: «Okeghem's valediction? The meaning of 'Intemerata Dei mater'», in Johannes Ockeghem: Actes du XLe Colloque international d'études humanistes. Éditions Klincksieck, 1998. (ISBN 2-252-03214-6)
  • Martin Picker: Johannes Ockeghem and Jacob Obrecht: A Guide to Research. (Garland Composer Resource Manuals, 13.) New York: Garland Publishing Co., 1988. (ISBN 0-8240-8381-4)
  • Leeman Perkins: Music in the Age of the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1999.
  • Howard M. Brown & Louise K. Stein: Music in the Renaissance, 2nd ed. New Jersey, Prentice Hall, 1996. Pp. 60–79.
  • Giulio Ongaro: Music of the Renaissance. Westport, Connecticut, Greenwood Press, 2003. P.32.
  • Daniel Van Overstraeten: Le lieu de naissance du musicien Jean Ockeghem (ca 1420–1497): une énigme élucidée. Annales du Cercle d'histoire et d'archéologie de Saint-Ghislain et de la région. VI 1993. (in French)
  • Philippe Vendrix, dir. Johannes Ockeghem. Actes du XIe Colloque international d'études humanistes. Centre d'Etudes Supérieures de la Renaissance. Coll. Epitome musical. Kincksieck, 1998. ISBN 2-252-03214-6 (in French and in English).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ma bouche rit