Østerrikes historie (1804-1867)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kaiserthum Österreich Keiserdømmet Østerrike Keiserdømme ← 1804 – 1867 → Flagg Våpen Nasjonalsang Volkshymne Keiserdømmet Østerrike Hovedstad Wien Språk Tysk, Ungarsk, Rumensk, Tsjekkisk, Slovakisk, Slovensk, Kroatisk, Serbisk, Italiensk, Polsk, Ruthensk Religion Den romersk-katolske kirke Styreform Keiserdømme Historie  - Oppretta 1804  - Opphørte 1867 I dag en del av Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Serbia Ukraina, Romania, Italia

I perioden fra 1804 til 1917 var Østerrike et keiserdømme. Denne artikkelen vil ta for seg den første halvdelen av denne perioden, nærmere bestemt tidsrommet fra 1804 fram til keiserriket ble en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1867.

Innhold 1 Bakgrunn 1.1 Napoleon og Wienerkongressen 1.2 Nasjonalisme, liberalisme og revolusjon 1.3 Etter 1848 2 Referanser 3 Se også

[rediger] Bakgrunn

Franz 2. grunnla i 1804 keiserriket Østerrike og tilegnet seg som Franz 1. tittelen som keiser av Østerrike. I 1806 nedla han imidlertid keiserkronen for det hellige tysk-romerske riket etter press fra Napoleon og med det opphørte dette riket også de jure å eksistere. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historien.

[rediger] Napoleon og Wienerkongressen

Med oppløsninga av det tysk-romerske riket grunnla ei rekke tyske fyrstedømmer Rhinforbundet etter press fra Napoleon. Østerrikes utenriksminister, Klemens von Metternich, fikk i stand et ekteskap mellom Frans 2.'s datter Marie Louise og Napoleon.^[1] Ved Wienerkongressen fikk Østerrike mange områder tilbake og fikk dessuten kontroll over erkebispedømmet Salzburg. Gjennom familiemessige bånd herska habsburgerne nå også over store deler av Mellom-Italia.

I 1815 ble det tyske forbund stiftet som en slags avløser for det tysk-romerske riket. Den nye forbundsdagen under ledelse av Østerrike blei lagt til Frankfurt. Samtidig gikk Preussen, Østerrike og Russland sammen i den hellige allianse, som skulle sikre den politiske stabiliteten i Europa.^[2]

[rediger] Nasjonalisme, liberalisme og revolusjon

I løpet av den første halvdelen av 1800-tallet blei de nasjonalistiske bevegelsene forsterka. De forskjellige nasjonalitetene i Østerrike, som jo var et land med mange forskjellige folkeslag, motarbeida hverandre kompromissløst. Samtidig hadde industrialiseringa skapt en arbeiderklasse som var i en elendig sosial situasjon. Borgerskapet søkte på si side politisk innflytelse, men blei undertrykt av fyrst Metternichs absolutisme.^[3] Den 13. mars i revolusjonsåret 1848 samla flere stender seg ved Niederösterreichs landdagshus i Wien. Det blei stilt krav om ei rekke frihetsrettigheter, samt ei forfatning. Erkehertug Albert beordra ild mot demonstrasjonen, og revolusjonen fikk sine første martyrer. Revolusjonære tilstander bredte seg i Wiens forsteder, hvor fabrikker blei besatt og forretninger plyndra. Samme kveld trådte Metternich tilbake og flykta til England.^[4] Det blei raskt gitt innrømmelser til demonstrantene og keiser Ferdinand oppheva sensuren.^[5] Det blei gitt løfter om ei ny forfatning etter belgisk forbilde, og det blei utnevnt ei ny regering. Den nye forfatninga blei forkynt den 25. april 1848.^[4] Men forfatninga stødte på motstand, først og fremst på grunn av uklarheter om parlamentet og forholdet mellom kronlanda og sentralregjeringa. Det kom til nye uroligheter i mai, noe som førte til at forfatninga blei endra igjen. På dette grunnlaget trådte Riksdagen sammen den 22. juli 1848 i Wien.^[6] Dette var Østerrikes første parlament i moderne betydning.

Imens grep revolusjonen om seg i andre landsdeler (Ungarn, Milano, Venezia og Praha). Oppstanden i Milano blei slått ned av feltmarskalk Radetzky, mens oppstanden i Praha blei slått ned av feltmarskalk Windischgrätz^[7]. I september overtok Lajos Kossuth makta i Ungarn og erklærte republikk. Da de keiserlige troppene i Wien motsatte seg å marsjere mot Ungarn og blei støtta av borgerne, utbrøt det heftige kamper. Hoffet flykta til Olomouc i Tjekkia og la Riksdagen til nabobyen Kromeríž. Wien blei erobra av keiserlige tropper under ledelse av Windischgrätz den 1. november. Det fulgte et massivt rettsopgør med mer enn 100 henrettelser og tusener av kortere eller lenge frihetsstraffer.^[8] Ungarn blei tilbakeerobra ved hjelp fra Russland, som grep inn på grunn av den hellige allianse. Revolusjonen var slått ned.^[9]

[rediger] Etter 1848

I Olomouc abdiserete keiser Ferdinand til fordel for nevøen, Frans Joseph Karl, som besteg trona som Franz Joseph 1. av Østerrike-Ungarn. Han var på dette tidspunktet kun 18 år gammel. Riksdagen i Kromeríž hadde utarbeida ei ny forfatning, som blant annet bygde på keiserens og riksdagens suverenitet, samt en føderal stat som bygde på absolutt likeberettigelse mellom alle befolkningsgruppene innafor riket.^[10] Men den nye keiseren oppløste den 4. mars 1849 parlamentet, og den samme dagen trumfa han gjennom ei ny, sterkt sentralistisk forfatning. Da oppstandene i Italia og Ungarn var fullstendig slått ned, oppheva Franz Joseph den 31. desember 1851 forfatninga og innleda dermed en fase av nyabsolutisme.^[11][12]

I 1853 led den hellige allianse stor skade, da verken Preussen eller Østerrike ville gripe inn i Krimkrigen. Årsaken var motsatte interesser, og Russland blei nå pludselig Østerrike og Preussens motstander.^[13] Også Preussen og Østerrike blei motstandere i diskusjonen om lederskapet i det tyske forbund. Det førte til den østerriksk-preussiske krig i 1866 med slaget ved Königgrätz, som Preussen med Otto von Bismarck vant. Det tyske forbund blei oppløst, og Bismark oppretta det nordtyske forbund mot Østerrikes vilje.^[14] Året etter blei Ungarn et sjølstendig monarki, i personalunion med Østerrike. Vest for elva Leitha var keiserdømmet Østerrike, på østsida kongedømmet Ungarn.

[rediger] Referanser

[rediger] Se også

• Østerrike-Ungarn