Fusion, jazz-fusion eller jazzrock er en musikksjanger, undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre som funk, rock, R&B, ska, osv. fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Noen regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock". Fusion-album kan ha mange stilarter på samme album.
Sent på 1960-tallet begynte jazzmusikere å blande elementer fra andre musikkarter og improvisasjonsteknikker i jazzen. Samtidig begynte enkelte musikere innen progressiv rock å blande jazz inn i sin musikk.
Fusion er ofte instrumental med kompliserte tidsangivelser, takter og rytmiske mønster, og melodiene kan ofte være lange med myke improvisasjoner. Mange kjente fusion musikere er meget dyktige musikere med kompliserte komposisjoner i takter som sjelden blir brukt i andre vestlige musikkformer.
Fusion har ofte komplekse former, mangel ofte vokal og er ofte lange melodier dette gjør dem lite radiovennlige og blir derfor lite spilt i radio.
Trompetisten og komponisten Miles Davis hadde stor innvirkning på utviklingen av jazz-fusion. Han startet karrieren sin på plate i 1946 som en del av bandet til Charlie Parker, og mellom 1949 og 1962 spilte han inn mange plater i sine egne band og var med på å gjøre flere jazz sjangrer populære, særlig cool jazz, hard bop og modaljazz.
I 1955 ville Davis bygge opp et nytt band fra starten av og han dannet et band med saksofonistenGeorge Coleman, pianistHerbie Hancock, bassistRon Carter og trommeslager Tony Williams. Wayne Shorter erstatta Coleman i 1964 og denne kvintetten varte til tidlig 1968. Bandet spilte inn tre album før albumet Miles in the Sky i 1968 som er det første albumet av Davis der han bruker elektriske instrument med Hancock og Carter på elektrisk piano og bassgitar, og med George Benson på elektrisk gitar på «Paraphernalia». Davis utforsket de elektriske instrumentene videre på albumet Filles de Kilimanjaro som også kom i 1968 med pianisten Chick Corea og bassisten Dave Holland for Hancock og Carter.
I 1969 ga Davis ut et hel-elektrisk jazzalbum In a Silent Way som kan regnes som det første fusion-albumet til Davis. Det bestod av to lange musikkstykke, et på hver side av albumet. Denne rolige, statiske plata fikk også innvirkning på utviklingen av musikkstilen ambient. Albumet hadde musikre som senere dannet sine egne grupper på 1970-talet og utviklet fusion-stilen videre, som Shorter, Hancock, Corea, pianisten Josef Zawinul, gitarist John McLaughlin, Holland og Williams.
Davis spilte inn albumet Bitches Brew i løpet av tre dager i 1970. Her var også andre musikere med som Bennie Maupin på bassklarinett, Larry Young på elektrisk piano, Harvey Brooks på bassgitar og perkusjonistene Lenny White, Jack DeJohnette, Don Alias og Juma Santos. Bitches Brew forlot tradisjonell jazz til fordel for en improvisasjonsstil som lå nærmere rock med vekt på etterslaget.[1][3][4][5][6]
Herbie Hancock spilte også på samme måte som Miles Davis eksperimentelle fusion på sitt album Crossings i 1972, men like etter var han en viktig bidragsyter til videre utvikling av «jazz-funk» på albumene Head Hunters i 1973 og Thrust i 1974. Sent i 1970- og tidlig i 1980-årene var Hancock mer kommersiell, men spilte også inn akustiske jazzplater. Hancock var en av de første jazzmusikerne som brukte synthesizere.
I starten var Weather Report et avantgarde, eksperimentelt fusion-band, men ble etter hvert mer kommersielle som med Joe Zawinul sin sang «Birdland». Weather Report sin musikk var også påvirket av forskjellige stilarter som latinsk og afrikansk musikk og lagde til en tidlig fusion variant av verdensmusikk. Jaco Pastorius, en innovativ bassist, var med i gruppa i 1976 på albumet Black Market. Albumet Heavy Weather er en bestselger innen denne sjangeren.
Chick Corea dannet bandet Return to Forever i 1972. Bandet startet med latinsk influert musikk med brasilianske Flora Purim på vokal og Airto Moreira på perkusjon, men fra 1973 skiftet de retning til mer jazz-rock. Trommeslager var Lenny White, som også hadde spilt med Miles Davis, og Stanley Clarke spilte bass. Gitaristen Al Di Meola, som starta karrieren sin i Return to Forever i 1974, ble raskt en av de viktigste fusiongitaristene. Han var en av de første gitaristene som brukte en såkalt «shred»-stil som seinere var mye brukt i rock og heavy metal.[12]
John McLaughlin dannet fusionbandet Mahavishnu Orchestra med trommeslager Billy Cobham, fiolinist Jerry Goodman, bassist Rick Laird og keyboardist Jan Hammer. Hammer spilte Minimoog-synthesizere med forvrengt lyd som hørtes mer ut som en elektrisk gitar. Stilen til Mahavishnu Orchestra var påvirket av både psykedelisk rock og klassisk indisk musikk.[13]
McLaughlin arbeidet også med latinorock-gitaristen Carlos Santana tidlig i 1970-årene. Santana blandet latinsk salsa, rock, blues og jazz, og musikken var basert på Santana sine reine gitartoner med latinske instrument som timbaler og congatrommer.
Andre viktige musiker som dukket opp i fusion-bevegelsen på 1970-talet var fusiongitaristen Larry Coryell med bandet The Eleventh House og gitaristen Pat Metheny. The Pat Metheny Group nådde både jazz- og poplistene med det andre albumet sitt, American Garage (1980). Selv om mange jazzartister kritiserte fusions-bandene for å bruke stiler fra rock og elektriske instrument, brukte også jazzveteraner som Buddy Rich, Maynard Ferguson og Dexter Gordon etter hvert element fra fusion.[1][3]
Sjangeren var også populær i Japan på slutten av 1970-talet med band som Casiopea i 1976 og T-Square i 1978.
Tidlig i 1980-årene var mye av den opprinnelige fusion-sjangeren en del av andre greiner av jazz og rock, særlig smooth jazz. Blandinga av jazz og pop/rock tok en mer kommersiell vending sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet med glattere komposisjoner som passet bedre til radioformatet.
Artister som Lee Ritenour, Al Jarreau, Kenny G, Bob James og David Sanborn var ledende innen poporientert fusion. Denne sjangeren ble som oftest kalt for smooth jazz, som mange jazz- og jazz-fusion tilhengerer mislikte fordi den manglet improvisasjonen som hadde dominert jazzstilene i tidligere år og heller la seg på et mer kommersielt og radiovennlig lydbilde.
Serleg Kenny G har blitt kritisert av både fusion- og jazztilhengerer, og noen musikere fra disse sjangrene, for å mangle gløden og kreativiteten som markerte fusion på 1970-talet.
Jazz-fusion har blitt kritiserte av både tilhengerer av tradisjonell jazz, som foretrekker mer streit jazz, og av smooth jazz tilhengere, som foretrekker mer «tilgjengelig» musikk. Dette kan sammenlignes med måten swing-jazz tilhengerer kritiserte be-bop på midten av 1940-årene. Fusion har derimot vært med på bryte ned grensene mellom jazz og rock, og ført til utviklinga av sjangere som elektronisk basert acid jazz.[1][3]
_IMGP8946.jpg)
.jpg)
