Yitzhak Ben-Zvi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yitzhak Ben-Zvi
יצחק בן צבי
Yitzhak Ben-Zviיצחק בן צבי
Født Russland 24. november 1884 (Mir, Det russiske keiserdømmet, (i dag Ukraina)
Poltava
Død Israel 23. april 1963 (78 år) (Jerusalem, Israel)
Jerusalem
Begravet Q335336
Ektefelle Rachel Ben-Zvi
Yrke politiker og historiker
Parti Mapai
Statsborger i Israel
Religion jødedom
Utmerkelse Q794514
Alma mater Q192964
Israels 2. president
19521963
Forgjenger Chaim Weizmann
Etterfølger Zalman Shazar

Yitzhak Ben-Zvi (יצחק בן צבי, født 24. november 1884 i Poltava, Ukraina, død 23. april 1963 i Jerusalem, Israel), var en historiker, en sionistleder, og Israels 2. president fra 10. desember 1952 til 23. april 1963.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Yitzhak Ben-Zvi ble født i Poltava (dagens Ukraina) som den eldste sønn av Zvi Shimshelevitz, som senere tok navnet Shimshi. Under pogromene i 1905 var han aktiv i de jødiske selvforsvarsgruppene, og ble medlem av det sionistiske politiske partiet Poalei Zion («Sions arbeidere»).

Ben-Zvi var en av representantene under Sionistkongressen i 1907, hvor han for første gang møtte Israel Shochat.

Samme år emigrerte han til Palestina, og bosatte seg i Jaffa. Bar-Giora, forgjengeren til den jødiske forsvars-organisasjonen Hashomer, ble etablert i hans hjem i 1907. I 1909 organiserte han, sammen med Rachel Yanait, den videregående skolen i Jerusalem.

Etter sine studier ved Galatasaray Lisesi i Istanbul, fra 1912 til 1914, studerte han rettsvitenskap ved Universitetet i Istanbul, sammen med den fremtidige israelske statsministeren David Ben-Gurion. De vendte tilbake til Palestina i august 1914, men ble forvist av den Osmanske okkupasjonsmakten i 1915.

I 1915 bosatte Yitzhak Ben-Zvi og David Ben-Gurion seg i New York City, hvor de engasjerte seg i sionistiske aktiviteter og grunnla Pionér-bevegelsen HeHalutz. De forfattet også den Jiddische boken The Land of Israel Past and Present for å fremme den sionistiske saken blant jøder i USA.

Da han vendte tilbake til Palestina i 1918, giftet Ben-Zvi seg med Rachel Yanait. De fikk to sønner: Amram and Eli. Eli døde i 1948 under den arabisk-israelske krig i 1948, mens han forsvarte sin kibbutz Beit Keshet.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Sammen med David Ben-Gurion, tjenestegjorde Yitzhak Ben-Zvi i den jødiske legion. I 1919 var han medvirkende til grunnleggelsen av det sosialdemokratiske politiske partiet Achdut HaAvodah, og ble i stadig økende grad aktiv i Haganah.

Han ble senere innvalgt i byrådet i Jerusalem og det nasjonale råd, som fungerte som en jødisk skyggeregjering innenfor det område som ble dekt av Palestinamandatet.

Ifølge en bok som ble utgitt i 1985, skal Ben-Zvi i 1924 angivelig ha beordret drapet på Jacob Israël de Haan, en kontroversiell politisk skikkelse innenfor det jødiske fellesskapet i Palestina.[1][2]

President[rediger | rediger kilde]

Da Israel oppnådde sin uavhengighet fra Palestinamandatet, var Ben-Zvi blant dem som undertegnet uavhengighetserklæringen fredag den 14. mai 1948.

Fra 1949 til 1952 var han innvalgt i Knesset, hvor han representerte Mapai

Den 8. desember 1952 ble han valgt til Israels president. Den 10. desember tiltrådte han embedet, og var president frem til sin død.

Ben-Zvi fremhevet at presidentens oppgave var å fremstå som et eksempel for almenheten, og at presidentens hjem skulle gjenspeile samtidens spartanske liv hos den jevne mann og kvinne. I mer enn 26 år bodde han og hans kone i en trehytte i Rehavia utenfor Jerusalem.[3] To bygninger i hagen tjente som resepsjon under statsbesøk.

Forskning[rediger | rediger kilde]

I 1948 ledet Ben-Zvi Institutt for Orientalske studier av jødiske fellesskap i Midtøsten, senere omdøpt til Ben-Zvi Instituttet til hans ære.[4] Dets forskningsområder fokuserte på jødiske fellesskap og sekter i Asia og Afrika, deriblant samaritanere og karaitter.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Et foto av Ben-Zvi finnes idag på Israels 100 shekel-sedler. Mange gater og veier i Israel er oppkalt etter ham. I 2008 ble hans trehytte flyttet til Kibbutz Beit Keshet, som hans sønn hjalp til med å finansiere, og interiøret har blitt restaurert med sitt opprinnelige innbo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Shlomo Nakdimon (שלמה נקדימון) og Shaul Mayzlish: דה האן : הרצח הפוליטי הראשון בארץ ישראל Deh Han : ha-retsah ha-politi ha-rishon be-Erets Yisraʼel / De Haan: The first political assassination in Israel, 1985, Modan Press, Tel Aviv, OCLC 21528172

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]