Ehud Olmert
| Ehud Olmert אהוד אולמרט | |||
|---|---|---|---|
.png) | |||
| Født | 30. sep. 1945[1][2][3][4] (80 år)Nahalat Jabotinsky (Palestinamandatet)[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat, advokat, ordfører | ||
| Utdannet ved | Det hebraiske universitetet i Jerusalem | ||
| Ektefelle | Aliza Olmert | ||
| Far | Mordechai Olmert | ||
| Søsken | Irmi Olmert Yossef Olmert | ||
| Barn | Dana Olmert Shaul Olmert | ||
| Parti | Kadima (2006–2015) Likud (1973–2006) | ||
| Nasjonalitet | Israel | ||
| Israels statsminister | |||
| 14. april 2006–31. mars 2009 | |||
| Forgjenger | Ariel Sharon | ||
| Etterfølger | Benjamin Netanyahu | ||
Ehud Olmert (hebraisk אהוד אולמרט) (født 1945) var statsminister i Israel i perioden 2006–2009. Han har siden sonet en fengselsstraff for korrupsjon.
Hans verv i israelsk politikk inkluderer visestatsminister, finansminister og minister for industri, handel og arbeid, i tillegg til å være minister for Israels arealadministrasjon og for den israelske rikskringkastingen. Han ble i mars 2006 leder for partiet Kadima, grunnlagt av Ariel Sharon.
4. januar 2006 ble statsministerembedet midlertidig overført til Olmert, etter at Sharon hadde pådratt seg en større hjerneblødning.
14. april 2006 overtok Olmert formelt som statsminister etter at Sharon var erklært ute av stand til å regjere.[6] Olmerts nye regjering var klar 4. mai 2006.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ehud Olmert er født i Israel av harbinrussiske jødiske foreldre, og uteksaminert fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem med eksamener i psykologi, filosofi og jus. Han har tidligere vært en suksessrik advokat med egen advokatpraksis i Israel.
Olmert ble første gang valgt til Knesset i 1973 i en alder av 28 år, og ble gjenvalgt 7 ganger på rad. Han har tjent som minoritetsminister (1988–1990) og som helseminister (1990–1992). I årene 1981–1988 var han medlem av utenriks- og sikkerhetskomiteen, og har også tjent i finans-, utdanning- og forsvarsbudsjett-komiteene.
Fra 1993 til 2003 hadde Olmert to perioder som bystyreleder i Jerusalem, der han viet seg til å påbegynne og videreutvikle byens store prosjekter med forbedring av utdannelsessystemet og veier/infrastruktur. Han var også talsmann for en bybane i Jerusalem og investering av millioner av shekels til utvikling av offentlig transport i byen.
Ehud Olmert var medlem av det 16. Knesset i januar 2003 og sjef for valgkampanjen til Likud-partiet og følgelig som sjefsforhandler i koalisjonsforhandlingene. I 2003–2004 var han også kommunikasjonsminister.
Olmert ble utnevnt til fungerende finansminister 7. august 2005, etter at Netanyahu gikk av i protest mot Israels planlagte tilbaketrekning fra Gazastripen.[7] Olmert, som opprinnelig motsatte seg tilbaketrekning fra land erobret under seksdagerskrigen i 1967, og stemte mot Camp David-forhandlingene i 1978, er en høylytt tilhenger av tilbaketrekningen fra Gaza.
«Jeg stemte mot Menachem Begin. Jeg sa til ham at det var et historisk feilgrep, hvor vanskelig det ville bli, og så videre og så videre. Nå er jeg lei meg for at han ikke lenger er i live, så jeg offentlig kan anerkjenne hans visdom og mitt feilgrep. Han hadde rett, og jeg tok feil. Gudskjelov at vi trakk oss ut av Sinai.»
Olmert etter sin utnevnelse[8]
Politisk orientering
[rediger | rediger kilde]Som barn var Olmert medlem i ungdomsorganisasjonen Beitar. Han opplevde også at foreldrene hans ofte ble svartelistet og diskriminert for sin motstand mot det dominerende partiet Mapai. I 1970-årene var dette mindre skadelig for hans karriere enn i 1950-årene, og Olmert lyktes med sitt advokatfirma i Jerusalem.
Etter krigen mot Hizbollah sommeren 2006 ble Olmert kraftig kritisert for sin håndtering av striden. Til tross for massiv militær innsats mot Hizbollah i Libanon fortsatte rakettene å regne ned over Nord-Israel, og den israelske Winograd-kommiteen konkluderte med at krigen ikke hadde gitt noen klar seier. Flere krevde Olmerts avgang straks krigen var over. Israelske kommentatorer hevder at håndteringen av krigen var årsak til statsministerens fall.[9] Operasjon Endre kurs 11, og spesielt slaget om Wadi Saluki, førte til massiv kritikk mot statsministeren, der operasjonen ble beskrevet som et unødvendig og planløst alternativ som kostet mange israelske soldater livet grunnet inkompetent og rotete ledelse - et panisk og kostbart siste forsøk på å vinne krigen før FNs våpenhvile trådte i kraft.[10] Olmert avviste anklagene, og hevdet at Israel tvert om oppnådde sine politiske målsetninger i kampanjen mot Hizbollah. Han mente den avsluttende offensiven var vellykket og bidro til bedre våpenhvilebetingelser.[11] USAs daværende president George W. Bush støttet offentlig Olmerts versjon,[12] men tonet dette ned i sine memoarer utgitt i 2010.[13]
Olmert-affærene og dom
[rediger | rediger kilde]I rettslig avhør i mai 2008 innrømmet den amerikanske finansmannen Morris Talansky at han gjennom femten år forsynte Olmert med hundretusener av dollars.[14] Pengene skal ha blitt anvendt på dyre reiser og varekjøp.[9]
I en TV-tale 30. juli 2008 opplyste Olmert at han trakk seg som leder for partiet Kadima som følge av alvorlige korrupsjonsanklager.
I 2015 ble han tiltalt for å ha mottatt bestikkelser, og i 2014 dømt til seks års fengsel for to tilfeller av korrupsjon. Dommen ble siden redusert til halvannet år, og han begynte avsoning i februar 2016.[15][16]
Tostatsløsning
[rediger | rediger kilde]På tampen av sin karriere uttalte Ehud Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble okkupert i 1967, i bytte mot fred med palestinere og syrere. Med denne uttalelsen gikk han lengre i å tilby fred enn noen gang før. Riyad al-Maliki som er palestinsk utenriksminister, sa at han skulle ønske Olmert hadde fremsatt sitt ønske tidligere enn like før han trakk seg som statsminister.
Gaza-krigene
[rediger | rediger kilde]Som Israels statsminister gav Ehud Olmert ordre om bakkeinvasjon av Gazastripen lørdag 3. januar 2009 etter luftangrep. Personell fra Røde Kors og internasjonale journalister ble av Israel nektet innreise til Gazastripen. Før bakkeoperasjonen startet, var fire israelere og minst 446 palestinere drept i luftangrep.[17]
Under Gaza-krigen som brøt ut høsten 2023, tok Olmert i mai 2025 til orde mot Israels krigføring i Gaza og den da 11 uker lange blokaden av humanitær hjelp: «Hva er dette, om ikke en krigsforbrytelse?»[18] I Haaretz kunngjorde han sin mening under overskriften «Nok er nok»,[19] der han beskrev krigføringen som «en privat politisk krig». Olmert slo fast at Hamas-folkene fortjente å dø for massakren høsten 2023, men at krigen burde vært avsluttet i 2024, før den utartet til noe langt unna legitime mål. «Det vi gjør i Gaza nå, er...vilkårlige, grenseløse, onde og kriminelle drap på sivile.»[20]
Privatliv
[rediger | rediger kilde]Olmert er gift og har fire barn. Han har i flere tiår vært en iherdig tilhenger av og arbeidet for fotballklubben Beitar Jerusalem.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ehud-Olmert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021008, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id olmert-ehud[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6j682d3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ main.knesset.gov.il[Hentet fra Wikidata]
- ↑ «As of Friday, Olmert Interim Prime Minister» (på engelsk). The Jerusalem Post. 13. april 2006.
- ↑ «Netanyahu quits over Gaza pullout» (på engelsk). BBC News. 7. august 2005.
- ↑ Scott Wilson (13. august 2005). «Pullout Focuses Israel on Its Future» (på engelsk). The Washington Post.
- 1 2 VG mener «Ehud Olmert går av». 1. august 2008
- ↑ Katz, Yaakov (30. august 2006). «Wadi Saluki battle – microcosm of war's mistakes». The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen . Besøkt 14. desember 2007. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2006. Besøkt 9. juli 2011.
- ↑ Guardian – Lebanon war was a success, says Olmert Publisert 13.07.2007.
- ↑ «President Discusses Foreign Policy During Visit to State Department». White House. 14. august 2006. Besøkt 13. juli 2008.
- ↑ Hilary Leila Krieger (9. november 2010). «Abbas was ready to back Olmert deal, Bush memoir says». The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 9. november 2010.
- ↑ Aftenposten 1. august 2008. Dragnes, Kjell: «Israels politiske krise stanser fredsprosessen». Side 12
- ↑ «Ehud Olmert: Corruption allegations». BBC News. 5. januar 2012. Arkivert fra originalen 19. september 2010.
- ↑ «Ehud Olmert, Ex-Prime Minister of Israel, Begins Prison Sentence». New York Times. 15. februar 2016.
- ↑ ANB-NTB-Reuters-AFP (3. januar 2009). «Bakkeoperasjon i gang på Gaza» (på norsk). Ringerikes Blad.[død lenke]
- ↑ Ehud Olmer criticizes Gaza war, CNN 28. mai 2025
- ↑ Former Israeli PM Olmert explains why
- ↑ Torkjell Trdal: «Han var statsminister i Israel. Nå sier han «nok er nok».», Aftenposten, 28. mai 2025
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) BBC News: Profile: Ehud Olmert
- (en) Om Olmert relasjoner med Shimon Peres[død lenke]
- VG.no: Olmert: – Vi bør trekke oss ut av okkupert land
 | David Ben-Gurion (1948–53) · Moshe Sharett (1953–55) · David Ben-Gurion (1955–63) · Levi Eshkol (1963–69) · Yigal Allon (fungerende, 1969) · Golda Meir (1969–74) · Yitzhak Rabin (1974–77) · Shimon Peres (fungerende, 1977) · Menachem Begin (1977–83) · Yitzhak Shamir (1983–84) · Shimon Peres (1984–86) · Yitzhak Shamir (1986–92) · Yitzhak Rabin (1992–95) · Shimon Peres (1995–96) · Benjamin Netanyahu (1996–99) · Ehud Barak (1999–2001) · Ariel Sharon (2001–06) · Ehud Olmert (2006–09) · Benjamin Netanyahu (2009–21) · Naftali Bennett (2021–22) · Yair Lapid (2022) · Benjamin Netanyahu (2022–) |  | |
| Pinchas Rosen (1948–51) · Dov Yosef (1951–52) · Haim Cohen (1952) · Pinchas Rosen (1952–56) · David Ben-Gurion (1956–58) · Pinchas Rosen (1958–61) · Dov Yosef (1961–66) · Yaakov Shimshon Shapiro (1966–72) · Golda Meir (1972) · Yaakov Shimshon Shapiro (1972–73) · Golda Meir (1973–74) · Haim Yosef Tzadok (1974–77) · Menachem Begin (1977) · Shmuel Tamir (1977–80) · Moshe Nissim (1980–86) · Yitzhak Moda'i (1986) · Avraham Sharir (1986–88) · Dan Meridor (1988–92) · David Libai (1992–96) · Yaakov Neeman (1996) · Benjamin Netanyahu (1996) · Tzachi Hanegbi (1996–99) · Yossi Beilin (1999–2001) · Meir Sheetrit (2001–2003) · Tommy Lapid (2003–04) · Tzipi Livni (2004–06)1 · Haim Ramon (2006) · Meir Sheetrit (2006)1 · Ehud Olmert (2006)1 · Tzipi Livni (2006–07) · Daniel Friedmann (2007–2009) · Yaakov Neeman (2009–13) · Tzipi Livni (2013–14) · Ayelet Shaked (2015–19) · Amir Ohana (2019–20) · Avi Nissenkorn (2020–21) · Benny Gantz (2021)1 · Gideon Sa'ar (2021–2022) · Yariv Levin (2022–) | | |
1– Helt eller delvis stedsfortreder som justisminister, frem til en annen ble utnevnt | |||