Jules Verne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jules Verne

Jules-Gabriel Verne (født 8. februar 1828 i Nantes i Frankrike, død 24. mars 1905 i Amiens) var en fransk forfatter. Han var kjent for å skrive om reiser i verdensrommet, i luften og under vann lenge før slikt var mulig. Det ga ham tittelen «science fiction-romanens far», noe han deler med H.G. Wells.

Biografi[rediger | rediger kilde]

De første år[rediger | rediger kilde]

Jules Verne vokste opp på en øy i elven Loire ved byen Nantes som den eldste av familiens fem barn, sønn av advokat Pierre Verne og hans kone Sophie. De isolerte omgivelsene var med på å styrke hans fantasi og forestillingsevner, samtidig som han knyttet tette bånd med broren Paul. Da han var ni år ble de to sendt avgårde til kostskole i Nantes hvor Jules studerte blant annet latin, noe han senere utnyttet i en novelle.

Etter de første studier i Nantes dro Verne til Paris for å studere jus som sin far. Rundt 1848, i samarbeid med Michel Carre, begynte han å skrive librettoer for scenen. I de følgende år var hans interesser splittet mellom teateret og studiene, men noen reiseskildringer som han skrev for Musée des Familles synes å ha sendt ham i den retningen hvor hans talent senere ville utfolde seg: å fortelle ekstravagante historier om reiser og eventyr som tydelig henviste til godt forberedte vitenskapelige og geografiske detaljer.

Litterær debut[rediger | rediger kilde]

Da Vernes far oppdaget at hans sønn var mer opptatt av å skrive enn å studere jus inndro han øyeblikkelig sønnens økonomiske støtte. Verne ble da nødt til å finne andre inntektkilder og ble børsmegler, hvilket han mislikte, skjønt han hadde en hendig hånd med det. Han møtte andre forfattere, blant annet Alexandre Dumas den eldre som ga ham råd i skrivingen. Verne ble også sekretær ved Théatre Lyrique i Paris, men ved siden av leste han mye om geografi, naturhistorie og vitenskapelige og tekniske nyheter. Det ble basisen for hans senere forfatterskap.

I denne perioden møtte han også Honorine de Viane Morel, en enke med to døtre, og de ble gift den 10. januar 1857. Med hennes støtte fortsatte Verne å skrive og aktivt forsøke å finne en utgiver. Den 4. august 1861 ble deres sønn Michel Jean Pierre Verne (1861-1925) født. Sønnen var forøvrig et sant problembarn, enfant terrible, ved at han giftet seg med en skuespillerinne på tross av Jules Vernes protester, og samtidig fikk to barn med sin umyndige elskerinne.

Jules Verne kom i den første delen av sin forfatterkarriere til å skrive teaterstykker og noveller. Han debuterte i 1850 med teaterstykket «Les pailles rompues» (De avbrukne stråene), som forøvrig ble lest og godkjent av Alexandre Dumas den eldre før det ble satt opp på Théatre Historique i Paris. Den skjønnlitterære debuten kom i 1851 med novellene «L'Amerique du Sud» (Syd-Amerika) og «La science en famille» (Den vitenskapelige familie).

Norge er tema i en rekke av Vernes bøker.[1] Dette er ukjent for mange. Flere av disse er ikke utgitt på norsk. Den første fortellingen med handling delvis fra Norge var boken ”En overvintring i isen” som ble publisert i Paris i 1855.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Telemarksidyll fra den franske utgaven av Jules Vernes «No. 9672», førsteutgaven.

Fra 37-års alderen reiste Jules Verne mye om bord på egne seilskip, den siste var det ca.90 fot lange kombinerte seil- og dampskipet St. Michel III med 10 manns besetning. Han besøkte landene rundt Middelhavet med Nord-Afrika, flere europeiske land, Nord-Amerika og ikke minst Storbritannia som han besøkte om lag 20 ganger. Deler av En verdensomseiling under havet ble skrevet ombord på hans første seilskip, St. Michel I.

Etter premieren på skuespillet «Once jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med hjelp fra Hignards familie via Tyskland til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med Rjukanfossen. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i Stockholm tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Gøtakanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til Norge. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til Drammen. Deretter fortsatte reisefølget videre over Hokksund til Kongsberg og Tinnoset med karjol. Deretter med robåt på Tinnsjø til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert et par døgn i gjestgiveriet på Dale like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby Amiens hvor Verne ble resten av livet.

Det var blant annet en artikkel i det franske geografiske magasinet Le tour du monde , med beskrivelser av Rjukanfossen i Norge som et av verdens underverker som hadde lokket Jules Verne til Norge. 25 år senere utkom boken «Un billet de loterie, le No 9672», med inntrykk fra reisen, hvor også Bergen og Christiania (Oslo) omtales. Boken ble i 1888 utgitt i dansk-norsk oversettelse under tittelen «No. 9672. Fortælling fra Norge», senere i oversettelse ved Georg Wankel under tittelen «Det store loddet» i 1971.[2] Her følges det tapre søskenparet Joel og Huldra den ville naturen i Telemark, og gir et karakteristisk snitt av Vernes omstendelige stil:

Fra Rjukanfossen derhenne skød Vanddampen som en blaalig Støvsky i slangeagtige Bugtninger højt op i Luften.
Huldra og Joel slog ind paa en lille Sti, som Førerne kender godt, og som sænker sig ned mot det indsnevrede Dalstrøg. (...)
Rjukan – det vil sige «den rygende» – er en af Norges, ja maaske en af Europas mest storartede Fosser. Den dannes af Maaneelven, som fra en højde af ni hundrede Fod og med en aldreles øredøvende Larm styrter sig ned ad Fjeldterrassen mellom Mjøsvand og Tinsøen...[3]

I et trebinds verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne (og kanskje hovedsakelig Hetzel) entusiastisk om da den norrøne Bjarne Herjolvsson oppdaget sjøveien til Amerika: «De store Reisers og de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», også utgitt på dansk-norsk i 1879.[4]

Da kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet», styrte den legendariske undervannsbåten Nautilus rett inn i den fryktede Moskensstraumen, reddet de ufrivillige gjestene seg i land i Norge:

Da jeg våknet av besvimelsen, lå jeg i en fiskerhytte i Lofoten. Mine kamerater lå på kne ved siden av meg, Vi omfavnet hverandre.
Vi kunne ikke vende hjem uten videre, skipsforbindelsen mellom det høye Nord og resten av verden er sparsom. Jeg må vente på dampskipet som anløper her hver måned på vei til Nordkapp...[5]

Møtet med Hetzel[rediger | rediger kilde]

Bokomslag, utgivelse Hetzel.

En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide og i 1863 lå det på forleggeren Pierre-Jules Hetzels skrivebord. Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.

Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av 1800-tallet, og som også utga blant annet Victor Hugo, George Sand og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av Afrika med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som «Cinq semaines en ballon» (Fem uker i luftballong).

Verne skrev kontrakt med Hetzel og forpliktet seg til å utgi to romaner i året, hvilket han nesten maktet. Fra da av, og i det nest kvarthundre år, var det knapt et år uten at Hetzel ikke utga en eller flere av Jules Vernes fortellinger. De mest suksessfulle var: «Voyage au centre de la terre» (Reise til Jordens indre, 1864); «De la terre à la lune» (Reisen til månen, 1865); «Vingt Mille Lieues sous les mers» (En verdensomseiling under havet, 1869); og «Le tour du monde en quatre-vingts jours» (Jorden rundt på 80 dager, 1872). Jules Verne ble både rik og berømt.

De fleste av Vernes fortellinger gikk som føljetonger i Magazine d'Éducation et de Récréation, en Hetzel-publikasjon som kom ut to ganger i uken, deretter ble de utgitt i bokform. Verne har forblitt en av de mest oversatte forfattere i verden, og har utkommet på 148 språk ifølge statistikk fra UNESCO.

De siste år[rediger | rediger kilde]

Den 9. mars 1886, da Jules Verne kom hjem ble han møtt av sin nevø Gaston som kom mot ham med en revolver. Det ble en nærkamp om våpenet ut av det, og det gikk av. Den andre kulen traff Vernes venstre fot. Han kom seg aldri helt fra skuddskaden, mens Gaston tilbrakte resten av livet på et asyl. Hendelsen gjorde Verne deprimert, og i et brev til broren Paul kort tid etter skrev han: «Jeg lever nå kun for mitt arbeid.»

Etter at både Hetzel og hans elskede mor døde i 1887 begynte Verne å skrive i en mørkere tone enn tidligere, som en historie om en slottsherre som var bedåret av en operasanger, men som viser seg å være et hologram og en avspilling. Andre fortellinger var tilknyttet temaet død. I 1888 gikk han inn i politikken og ble valgt som byrådsmedlem i Amiens hvor han kjempet for flere forbedringer og var politisk aktiv i de neste 15 år. I 1905 døde Verne i sitt hjem 44 Boulevard Longueville, (nå Boulevard Jules-Verne), syk og svekket av sukkersyke.

Jules Verne flyttet til fiskelandsbyen Le Crotoy på midten av 1860-tallet, og til Amiens etter den tysk-franske krig i 1871. Synet ble svekket på hans gamle år. Stær gjorde at hans syn på det ene øyet ble kraftig redusert. Også det andre ble redusert grunnet overanstrengelse. Sønnen Michel Verne håndterte utgivelsen av hans siste bokmanus, blant annet «Fyrtårnet ved verdens ende» etter Vernes død. I løpet av det siste tiåret har litteraturforskere kommet frem til at Michel la til kapitler og skrev om flere av de manuskriptene som var igjen etter hans fars død på egen hånd. Michel ga også ut noen romaner som han selv hadde skrevet, i farens navn, og senere har, med utgangspunkt i Vernes opprinnelige manuskriper, en rekke av de boktitlene som Vernes sønn omarbeidet blitt utgitt på nytt. I 1863 hadde Verne skrevet en roman med tittelen «Paris i det 20. århundre» som handlet om en ung mann som levde i verden av skyskrapere i glass, høyhastighetstog, biler drevet av gass, kalkulatorer og et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk, men uten lykke, og den slutter også tragisk. Hetzel mente at romanens pessimisme ville være ødeleggende for den daværende voksende karriere Verne opplevde, og foreslo at han burde vente i tyve år før han utga den. Verne lagret manuskriptet i en safe hvor det senere ble oppdaget av hans sønnesønns sønn i 1989. Boken ble publisert for første gang i 1994.

Vernes omdømme i engelskspråklige land[rediger | rediger kilde]

I Frankrike hadde Jules Verne omdømme for å skrive så god fransk at unge gutter ville bli oppmuntret til ytterligere lesning. I de land hvor han ble nøyaktig gjendiktet fikk hans vitenskapelige og politiske dyktighet også oppmerksomhet. Det var ikke tilfellet i engelsk-språklige land.

Verne var ofte kritisk til Det britiske imperium og tilfeldigvis var at hans første engelske oversetter presten Lewis Page Mercier som under pseudonym fjernet slike avsnitt, for eksempel den politiske kamp som motiverte kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet». Mercier og påfølgende andre engelske oversettere hadde spesielt problemer med det metriske system som Verne benyttet, og konverterte dette til det tilsvarende engelske og følgelig med feil; noen ganger bare fjernet de betydningsfulle verdier, andre ganger beholdt de tallene, men endret verdien. Uansett gjorde det Vernes tallmateriale til det reneste vrøvl. Kunstneriske avsnitt og hele kapitler ble fjernet for å tilpasse utgiverens behov for riktig boklengde, uansett hvilken betydning det hadde for romanens logikk.

Jules Verne hadde derfor et rykte i de engelsk-språklige land for at hans fortellinger ikke var for voksne, men utelukkende for barn. Siden han ikke var ansett for å være av skjønnlitterær verdi ble han heller ikke nyoversatt, og de elendige oversettelsene til Mercier og andre ble trykket på nytt og nytt i tiår etter tiår. Først i 1965 ble den første respektfulle oversettelsen av en Verne-roman utgitt, men Verne har aldri helt blitt rehabilitert i den engelsk-språklige verden.

Påvirkningen fra Hetzel[rediger | rediger kilde]

Den påvirkning som Vernes utgiver Hetzel hadde på forfatterskapet var betydelig. Verne, som var lykkelig over å finne en utgiver som hadde tro på hans skriverier, gikk med på alle de endringer som Hetzel foreslo. Ikke bare refuserte Hetzel minst én av hans romaner (Paris i det 29. århundre), men ba også Verne betydelige endringer. En av de mest påtagelige var at Hetzel forandret Vernes pessimisme til det motsatte. I kontrast til den alminnelige oppfatning var ikke Jules Verne noen stor entusiast av teknologi og utvikling, noe som kan leses ut av hans første og siste verk, skrevet før han møtte Hetzel og etter dennes død.

Hetzel hadde også en hånd i å fjerne de antisemittiske synspunkter som Verne hadde, dog bare synlige i hans tidligste verk (Martin Paz) og seneste (Hector Servadac). I tillegg, for ikke å fornærme Russland, en daværende fransk alliert, ble kaptein Nemos opprinnelse endret fra å være en polsk flyktning til å være en hindu som sloss mot Det britiske imperium.

Vurdering av Jules Verne[rediger | rediger kilde]

Karikatur, inspirert av «En verdensomseiling under havet»

Jules Vernes kombinasjon av sjarm og absurditeter er presist konstatert av Uno Asplund:

Hans romaner ga ham ikke noen litterær anerkjennelse blant de store, men i dem skimter man poeten, som med beundring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den vidunderligste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante vyer mot fremtiden. Slik dikter han sine hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets lovprisning.[6]

Ikke minst gjelder Asplunds karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter. Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. For det andre fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. Verne lot på ingen måte fantasien løpe løpsk, han benyttet vitenskapens stand på den tiden. Han ruget så ofte og lenge over vitenskapelige bøker og tidsskrifter i bibliotekene at hans kone skal ha beklaget seg over ham. Det var likevel ikke kun hans kone som kunne være kritisk. Den norske fysikeren og forfatteren Eirik Newth har skrevet at «De handlingsmettede fortellingene (til Verne) er spekket med faktaopplysninger som forfatteren gjør lite eller intet for å omskrive.»

Vernes tendens til innskutte "infodumps" i historien kan oppfattes som forstyrrende for leseflyten, og fremstår som uvant for de fleste moderne lesere, som i følgende passasje fra «En verdensomseiling under havet»: Den delen av verden som er dekket av vann er 363 500 000 km² stor. Havets flytende masse har et volum på 14 300 000 000 km³. I kuleform ville denne massen ha et gjennomsnitt på 297 km og en vekt på 14 300 000 000 000 000 000 tonn.

Mange av Jules Vernes bøker bruker teknikk fra en tenkt framtid. I En verdensomseiling under havet fra 1870 spiller en undervannsbåt hovedrollen. Ubåter var oppfunnet på Vernes tid, men det var utenkelig at datidens ubåter skulle kunne seile tusenvis av kilometer under vann, slik «Nautilus» gjorde i Vernes bok. Det gikk 80 år før slike ubåter oppsto i virkeligheten. Navnet «Nautilus» er derimot blitt synonymt med ubåter, skjønt det er noe urettferdig overfor Robert Fulton som 70 år før Vernes roman foretok en reise med selvkonstruert ubåt ved samme navn.

Verne hadde store kunnskaper om vitenskap, natur og teknikk, og dette var til stor hjelp i skrivingen hans. Han bygde på tekniske ideer som lå i luften, og etter hans død fant man rundt 25 000 mapper med systematiske utklipp og notater i arbeidsværelse. Hans evne til å dramatisere var større enn den tilsvarende til å forstå dem. Han må først og fremst leses som en spenningsforfatter, ikke som spåmann om framtiden. I boken En ferd til Månen skal tre forskere skytes opp til Månen med en kjempekanon. Kanonkulen ble skutt opp fra Florida, der de virkelige månerakettene faktisk ble skutt opp 100 år senere. Verne hadde flaks da han gjettet på Florida, men stort sett var hans forutsigelser basert på det han hadde lest. Teknikken var forøvrig umulig. Rekylen fra utskytningen av kanonkulen ville ha drept de tre momentant om det var forsøkt i virkeligheten.

Han blir gjerne karakterisert som en foregangsmann innenfor science fiction, men det er overdrevet. Han startet ingen ny retning, men befant seg i en bred tradisjon hvor særlig Daniel Defoe sto sentralt. En nyoppdaget, men ufullført bok het faktisk L'oncle Robinson (Onkel Robinson), og er forfatterens første utkast til hans store "robinsonade": Den hemmelighetsfulle øya. Senere skrev Verne ytterligere et antall robinsonader, både lagt til tropiske og mer kjølige farvann. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe var også en meget viktig inspirasjon for Verne. En av Poes noveller, «The Baloon Hoax» var den direkte foranledningen til Vernes første roman, og han fullførte et av Poes uferdige romanutkast, «The Narrative of Arthur Gordon Pym» i «Le sphinx des glaces» (1897).

Jules Vernes storhet ligger i hans sannsynliggjøringen av tenkt teknikk, foruten det narrative miljøet og atmosfæren rundt disse, og ikke i hvilken grad teknikken var reell eller ikke. Allerede som ung trakk Verne opp retningen for sitt forfatterskap: å dramatisere geografi like effektivt som Alexandre Dumas hadde dramatisert historie.

Jules Verne minnes[rediger | rediger kilde]

Jules Verne er og har vært aktuell ved flere anledninger, også i de senere år:

  • I 2011 er det 150 år siden Jules Verne besøkte Norge på sin andre utenlandsreise, like før hans gjennombrudd som forfatter. I den anledning er det opprettet et eget norsk Jules Verne-nettsted. Her finnes en artikkelsamling om de av Vernes bøker som omtaler Norge, og ellers mange detaljer om forfatterens norgesreise i 1861.
  • 100 års markering for Jules Vernes bortgang i Amiens, Frankrike. "Le centenaire mondial 2005 – Rencontres internationales à Amiens".

Symposium hvor 2 representanter fra Norsk Jules Verne Selskap var eneste skandinaviske deltagere.

  • Jules Verne-utstillingen i Bergen i 2005 med åpning ved den franske ambassadøren var Frankrikes bidrag til 100-års markeringen for Norges uavhengighet.
  • Jules Verne har også blitt minnet av Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, ved at «Jules Verne», den første av ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle) forsyningsfartøyer, ble skutt opp i 2006.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Jules Verne på norsk[rediger | rediger kilde]

Merk at de overstående titler på norsk er en oversettelse uten at det nødvendigvis betyr at tilsvarende roman har vært oversatt til norsk. Under er de titler som i de senere år har vært utgitt på norsk og som fortsatt er tilgjengelige:

Jules Verne komplett[rediger | rediger kilde]

For en komplett liste av Jules Vernes utgivelser se fransk- eller engelsk-språklig artikkel til venstre. Eller eksterne lenke nedenfor.

Flere av hans romaner har blitt filmet – noen gjentatte ganger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Detaljer om Vernes bøker som omtaler Norge finnes på nettstedet; jules-verne.no
  2. ^ J. Huitfeldt Forlag. ISBN 82-7003-003-1
  3. ^ Oversatt av O. B. Ritto, København 1888
  4. ^ oversatt av B. Geelmuyden, Kristiania 1879/83
  5. ^ Oversatt av Eivind Hauge, Oslo 1968.
  6. ^ Asplund, Uno: Jules Verns underbara resor. Gøteborg, 1973. Side 36.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]