Åkersvika i Hedmark ble Norges første Ramsar-område i 1975, og det trettende internasjonaltRamsar-områdene på Svalbard skal særlig beskytte leveområdene for hvitkinngås (bildet) og ærfuglDen lille krikkanda hekker, eller raster, i flere av Ramsar-områdene, fra Østfold til FinnmarkKroksjøen Synneren i Storelva, Buskerud utgjør Synneren naturreservat, som er en del av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. Flere av de siste norske Ramsar-områdene er slike sammensatte «våtmarkssystemer» bestående av flere verneområder
Ramsar-områder i Norge omfatter 63 vernedevåtmarksområder eller grupper av områder som er vernet i henhold til Ramsar-konvensjonen. Områdene som er valgt ut regnes som særlig viktige for fugler regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og har derfor fått internasjonal beskyttelse. Ramsar-områdene i Norge er som hovedregel først gitt et nasjonalt vern som naturreservat, landskapsvernområde eller biotopvern (oftest fuglefredningsområde).
Ramsar-konvensjonen er en internasjonal miljøvernavtale som ble inngått i byen Ramsar i det nordlige Iran i 1971. Avtalen fikk navnet Convention on Wetlands of International Importance, men kalles som oftest kun for Ramsar-konvensjonen.
Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Miljødirektoratet er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Per 2009 har 159 land ratifisert avtalen, og avtalen omfatter 1 880 verneområder, på tilsammen 185 000 km².[1] Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt Ramsar-område hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern.
Opprinnelig konsentrerte konvensjonen seg om å ivareta våtmarker som leveområde for spesielt våtmarksfugler. I dag har den et bredere perspektiv, noe som betyr at vannressursforvaltning og fattigdomsproblematikk er blitt integrert i konvensjonen.
Konvensjonen legger særlig vekt på områdenes betydning for ulike typer våtmarksfugler, og definerer «våtmark» som: grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver m.v. De norske verneområdene omfatter både grunne fjorder, strandeng, høyfjellsmyr og elvedelta i ferskvann og saltvann.
Våtmarksområder har særlig betydning som habitat for flere ulike arter migrerende fugler gjennom ulike deler av året: som rasteplass under trekket vår og høst, som hekkeområde i sommersesongen, som mytingsområde en kort periode på sommeren, eller som overvintringsområde. Det samme våtmarksområdet kan dekke behovene for ulike fuglearter til ulike tider av året. Våtmarksområdene i elvedeltaet i Stabbursnes naturreservat i Finnmark brukes til overvintring av ærfugl, flere typer ender myter her, mens flere fuglearter, i særlig grad store flokker av polarsnipe, raster her under trekket.
I Norge finnes det 63 enkeltområder eller våtmarkssystemer som har blitt utpekt som Ramsar-områder. De fleste av disse områdene er fra før vernet i medhold av naturvernloven eller svalbardmiljøloven, og de fleste ligger langs kysten. Samlet utgjør disse våtmarkssystemene et areal på ca. 8813 kvadratkilometer, hvorav de to største naturreservatene Bjørnøya og Hopen utgjør mer enn 6000 kvadratkilometer. Det meste av vernearealet er saltvann, mens landarealet (inkludert ferskvann) utgjør over 750 kvadratkilometer.
Disse områdene har blitt utpekt i sju omganger, først i 1975, så i 1985, 1996, 2002, 2011[2] og 2013.[3] I 2014 kom en mindre utvidelse ved at Trondheimsfjorden våtmarkssystem ble utvidet fra 4 til 13 delområder.[4]
Direktoratet for naturforvaltning skrev i 2008 at de i 2005 «hentet inn informasjon om potensielle nye kandidatområder». Direktoratet har også sagt at «Siktemålet er å få med det ypperste av norsk våtmarksnatur på listen – inkludert områder fra fastlandet, Svalbard og Jan Mayen. Nye norske nominasjoner vil være i tråd med konvensjonens mål om flere områder globalt, med særlig fokus på områdetyper som er lite representert i dag».
