Hopp til innhold

Nordenskiöldkysten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nordenskiöldkysten på kartet over Svalbard
Nordenskiöldkysten
Nordenskiöldkysten
Nordenskiöldkysten på kartet over Svalbard
Isfjord radio ligger langt nordvest på Nordenskiöldkysten.

Nordenskiöldkysten er et slettelandskap langt vest på Spitsbergen, Svalbard. Sletta er langstrakt nord-sør av om lag 30 km lengde, og 5-10 km bred. Strandsletta er avsatt av havets og isens krefter og er ikke sedimentær, den inngår i grunnfjellet og grenser i vest rett ut mot Nordishavet, i sør mot Bellsund. Sletta er det vestligste området av Nordenskiöld Land.

Slettelandskapet inngår i Nordenskiöld Land nasjonalpark. Sammen med Ingeborgfjellet i sørøst ble den delen av Nordenskiöldkysten som inngår i nasjonalparken, i 2011 utpekt til ramsarområde.[1] Fjellene inne langs sletta har særlig bestander av alkefugl, krykkje og havhest.[2] Til ramsarområdet hører også disse fjellene, samt hele Erdmannbreen, Orustdalen og Ytterdalen innenfor den kystnære fjellkjeden.

Verneområdene som omfatter Nordenskiöldkysten er, regnet fra nord:

Nord på Nordenskiöldkysten kalles strandsletta for Isfjordflya, og her stikker Kapp Linné ut med Isfjord Radio og fyrlykt. Litt nord for dette ligger den gamle russiske fangstasjonen i Russekeila. Ved Russekeila ble det også tatt utmål for gruvedrift tidlig på 1900-tallet, og helt her oppe i nord starter Festningen geotopvernområde på slettelandet. I nordøst strekker Linnéfjella seg i nord-sør retning langs kystsletta, og ved foten av fjellene ligger fangsthytta Camp Anthon.

Sør på Nordenskiöldkysten kalles strandsletta for Lågnesflya, og her stikker det ut flere odder: Osodden, Kapp Bjørset, Grønsteinodden, Lågneset og Kapp Martin – sistnevnte med fyrlykt for innseilingen i Bellsundet. Deretter kommer Van Muydenbukta og Ingeborgfjellet, som avslutter lavlandskysten mot sørøst. Under Ingeborgfjellet ligger Camp Bell og Camp Millar.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Norge har fått 14 nye Ramsar-områder». DN. Arkivert fra originalen 6. august 2011. Besøkt 30. september 2011. 
  2. ^ Svalbard Reiseliv AS: «Svalbard», brosjyre, Longyearbyen 2008.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]