Orfeus, og tekster fra den orfiske tradisjon
Orfeus, og tekster fra den orfiske tradisjon er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, redigert av Arve Omtvedt Berntzen og utgitt i 2009. Boken inneholder tekster fra gresk mytologi om helten Orfeus og om mysteriekulten orfisme.
De egenskapene som ble tilskrevet Orfeus forandret seg gjennom den greske antikken. På 600-tallet f.Kr. var han kjent som en traker som var en av argonautene i Jasons følge. På 500-tallet er det fortellingen om Orfeus og Eurydike som preger bildet av ham, men den romantiske kjærligheten som fører ham til dødsriket Hades blir latterliggjort.[1] Aristofanes (450–385 f.Kr.) omtaler Orfeus som en kulturhelt som lærte grekerne å avstå fra dyreofringer. De versjonene av myten om Orfeus og Eurydike som er best kjent i dag er de tragiske versjonene til Vergil og Ovid, skrevet ca 10 f.Kr.; på 300-tallet f.Kr. skrev Hermesianax en versjon som endte med at Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake. På 500-tallet f.Kr. oppsto det også tekster som ble tilskrevet Orfeus som opphavsmann.
Fra 500-tallet f.Kr. fantes en religiøs kult kalt orfisme. Forskerne er uenige om hvor konsistent denne tradisjonen var, men er enige om at det ikke var noen organisert kultus med presteskap og doktriner.[1] Kulten var inspirert av den eleusinske mysteriekultusen, og var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden.[2] Orfikerne så på menneskets natur som todelt, både guddommelig og ondt.
Innhold[rediger | rediger kilde]
- Seksjonen Orfeusmyten inneholder tekstene «Proteus' sang om Orfeus og Euryrike» fra Georgica av Vergil, «Den lykkelige slutt» fra Leontion av Hermesianax, «Avvisningen av kvinner» fra Kjærlighetshistorier av Fanokles, «Mysteriene i Leibethra» fra Diegesis av Konon - og en variant over samme tema fra Reisebeskrivelse av Hellas av Pausanius, «En rasjonalistisk forklaring» fra Om utrolige beretninger av Palaifatos, «Orfeus' død» fra Katasterismoi av Eratosthenes, Tre epigrammer, «Mysteriegrunnleggeren» fra Det historiske bibliotek av Diodoros og «Myten om Orfeus og Euryrike» fra Metamorfosene av Ovid,
- Seksjonen Orfiske tekster inneholder tekstene Derveni-papyrusen, Dionysos-hymnen, De orfiske rapsodiene, De orfiske hymnene, Det orfiske argonautertoget, og de kortere tekstene Det lille krater, Om jordskjelv og «Om koraller» fra Den orfiske steinkunnskap.
- Seksjonen Tekster fra beslektede tradisjoner inneholder tekstene «En parodi på den orfiske skapelsesberetning» fra Fuglene av Aristofanes, «Livet etter døden» fra Klagesangene av Pindar, Myten om Er av Platon, «Sjelevandringsmyten» fra Faidon av Platon, «Om spising av kjøtt» fra Moralia av Plutark.
- Seksjonen Orfeus i andre tradisjoner inneholder tekstene «Omvendt til jødedommen», «Hvorfor valgte de kristne ikke Orfeus?» av Origenes, «Striden om hedenske allegorier» av Pseudo-Clemens, «Pytagoras blir innviet i Orfues' mysterier» av Iamblikhos, «Gudelærens betydning for teologien» av Damaskios, «Menneskets dionysiske og titanske natur» av Olympiodoros og «Filosofien og mysteriene» av Damaskios.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Arve Omtvedt Berntzens innledning til Orfeus, 2009.
- ^ Orfismen i Store norske leksikon.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Orfeus og tekster fra den orfiske tradisjon. Utvalg og innledende essay ved Arve Omtvedt Berntzen; oversatt av Arve Omtvedt Berntzen mfl. Bokklubben, 2009. XL, 447 s. (Verdens hellige skrifter; 55). ISBN 978-82-525-7124-0