Ofring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ofring er en religiøs handling som består i å gi en gave til en gud eller overnaturlig makt, uten samtidig å (hverken implisitt eller eksplisitt) fremme noe krav om å få noe tilbake. Likevel blir offerhandlinger, naturlig nok, ofte utført i håp om at guden eller den overnaturlige makten derved skal bli blidgjort slik at man likevel i praksis faktisk får noe igjen for det man har gitt bort. En ofring kan utføres av privatpersoner alene, men utføres som oftest av spesialister (for eksempel prester) på vegne av et helt samfunn eller en menighet. Ofring skjer som regel på bestemte steder, enten i friluft eller i religiøse bygninger (for eksempel templer).

Historie[rediger | rediger kilde]

Et religiøst offer kan bestå av gjenstander, mat eller levende vesener. Fra arkeologiske funn i Danmark kjenner man for eksempel store mengder våpen nedsenket i myrer og ødelagt på en slik måte at det må ha skjedd som et rituale. Dyr blir vanligvis drept når de ofres. I mange tilfelle blir de deretter brent. På en lignende måte ble det også frembåret menneskeoffer i tidligere religioner. Miniatyrfremstillinger av en kroppsdel som har en forbindelse med tro på helbredelse, har i noen tilfelle blitt gitt som votivoffer.[1]

Ofringer kan ses på som en form for kommunikasjon mellom mennesker og guder. Skikken med å ofre gjenstander går helt tilbake til steinalderen. I steinalderen ble våpen og redskaper av flint lagt ned i myrer. I bronsealderen begynte man også å ofre gjenstander av metall. Det er gjort flere funn fra bronsealderen på Vestlandet som trolig stammer fra ofringer, for eksempel Blindheimsverdet og Revheimfunnet.[2]

I vikingtiden ble ofringer til de norrøne gudene utført både lokalt, hjemme på gården, og sentralt, hos høvdingene i bygda. Høvdingen ofret gaver til gudene på vegne av bygdesamfunnet.[3]

I kristendommen[rediger | rediger kilde]

I Bibelen kan man lese om en rekke forskjellige typer ofre som israelittene frembar, deriblant brennoffer, fellesskapsoffer, takkoffer, syndoffer, skyldoffer, grødeoffer og drikkoffer. Offer kan være knyttet til bønn. I Mosebøkene står det mange instrukser i forbindelse med ofringer og andre handlinger i tempelet.

Offer var tidligere en viktig del av kirkens inntekter. I Norge ble ofringer til Den norske kirke forbudt ved lov 14. juli 1897, men loven ble opphevet 7. juni 1996.[4]

Brukt som begrep i dagligtale[rediger | rediger kilde]

Begrepet ofring brukes også i overført betydning om verdslige handlinger der man på kort sikt taper noe av verdi, men der man med vilje gjør dette fordi det på litt lengre sikt kan føre til at man totalt sett vinner/tjener på det. For eksempel det å ofre en brikke i spillet sjakk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kværne, Per. (2011, 22. desember). Offer. I Store norske leksikon. Hentet 22. november 2016 fra https://snl.no/offer.
  2. ^ Norgeshistorie.no, Lene Melheim, «Gaver til gudene». Hentet 22. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/bronsealder/religion-og-verdensbilder/0316-gaver-til-gudene.html.
  3. ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Religioner møtes i vikingtiden». Hentet 22. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/religion-og-verdensbilder/0812-religioner-motes-i-vikingtiden.html.
  4. ^ Kværne, Per. (2011, 22. desember). Offer. I Store norske leksikon. Hentet 22. november 2016 fra https://snl.no/offer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]