André Malraux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
André Malraux
André Malraux, 1974, photo42.jpg
André Malraux, 1974
Født3. nov. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5][6][7]Rediger på Wikidata
Død23. nov. 1976[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Créteil[8][9]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Politiker[3], filmregissør, manusforfatter, filmklipper, kunsthistoriker[10], romanforfatter, skribent[3][11][12], journalist, kunstkritiker[3]Rediger på Wikidata
Embete
  • Minister of State (1959–1969)
  • Frankrikes kulturminister (1968–1969)
  • Frankrikes kulturminister (1967–1968)
  • Frankrikes kulturminister (1966–1967)
  • Frankrikes kulturminister (1962–1966)
  • Frankrikes kulturminister (1962–1962)
  • Frankrikes kulturminister (1959–1962) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Institut national des langues et civilisations orientales, Lycée Turgot, Lycée CondorcetRediger på Wikidata
Ektefelle Clara Malraux, Madeleine Malraux (19481966)Rediger på Wikidata
Partner(e) Josette ClotisRediger på Wikidata
Søsken Emma Simon, Claude Malraux, Roland MalrauxRediger på Wikidata
Barn Florence MalrauxRediger på Wikidata
Parti Rassemblement du peuple françaisRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt PanthéonRediger på Wikidata
MorsmålFransk
SpråkFransk[13]
Medlem av Bayerische Akademie der Schönen Künste, American Academy of Arts and Sciences, Academia Nacional de Bellas Artes de Argentina, Serbias vitenskaps- og kunstakademi (19711976)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
26 oppføringer
Offiser av Æreslegionen, Croix de guerre 1939–1945, Jawaharlal Nehrus pris (1972)[14], medlem av Frigjøringsordenen, Distinguished Service Order, Médaille de la Résistance, storkorskommandør av Nordstjerneordenen, stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Prix Interallié, storbånd av Sedertreordenen, storkors av Kroneordenen, storkors av Eikekroneordenen, storkors av St. Olavs Orden, storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden, storkors av Santiago av sverdets orden[15], Finlands løves orden, storkors av Dannebrogordenen, storkors av Alaouite-ordenen, storkors av George Is orden, storbånd av Den oppadstigende sols orden, storoffiser av Sydkorsordenen, Ekvatorialstjernens orden, Goncourt-prisen (1933), Prix Louis-Delluc (1945), Republikkens orden, DannebrogordenenRediger på Wikidata
Påvirket avMaurice Barrès, André Gide, Friedrich Nietzsche
IMDbIMDb
Signatur
André Malrauxʼ signatur

André Malraux (født 3. november 1901 i Paris, død 23. november 1976 i Créteil) var en fransk forfatter, kunstteoretiker, eventyrer og statsmann. Hans roman La Condition Humaine (1933) vant Goncourt-prisen. Han foretok mange reiser, blant annet som arkeolog til Orienten. Han besøkte revolusjonsbevegelser i Kina på 1920-tallet og var selv kommunist til 1939. Han ble så motstandsmann i Frankrike, og gaullist. Han ble utpekt av president Charles de Gaulle som informasjonsminister (1945–1946) og deretter som Frankrikes første kulturminister under de Gaulles presidentskap (1959–1969).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

André Malraux var sønn av Fernand-Georges Malraux og Berthe Lamy (Malraux). Hans foreldre gikk fra hverandre i 1905 og ble senere skilt. Det er blitt spekulert at Malrauxs farfar begikk selvmord i 1909.[16]

Malraux ble oppforstret av moren, hennes søster Marie og av mormoren Adrienne Lamy-Romagna, som hadde en dagligvareforretning i småbyen Bondy.[16][17] Hans far var aksjemegler, og begikk selvmord i 1930 etter at aksjemarkedet brøt sammen.[18]

Fra barndommen av hadde André, ifølge folk nær familien, en markert nervøsitet og motoriske og vokale tics. En senere biograf, Olivier Todd, som skrev om Malraux i 2005, antar at han led av Tourettes syndrom, men noe slikt lar seg ikke verifisere sikkert.[19] Men noen vesentlig betydning for Malrauxs liv eller litterære virke hadde dette neppe.

Den unge Malraux forlot tidlig en formell utdannelse, var hovedsakelig selvlærd, og full av eventyrlyst. Han lot seg lede av sin nysgjerrighet til bokhandlere, biblioteker og museer i Paris, og beskjeftiget seg blant annet med orientalske språk.

Reiser, eventyr, forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Han ble en politisk engasjert figur, og hans eventyrlige liv er gjenspeilet i hans romaner. Han dro til Fransk Indokina sammen med sin hustru, og i Kambodsja ble han arrestert i 1923 for å stjele antikviteter fra tempelet Banteay Srei i Angkor. Han og en kamerat rev løs syv antikke steinstatuer, i den hensikt å selge dem til en antikvitetshandler. Han ble fakket i Phnom Penh og dømt til tre års fengsel. En diplomatisk inngripen gjorde at han ble løslatt lenge før sonet tid, og var tilbake i Paris allerede i november 1924.

I 1925 reiste han tilbake til Indokina og opprettet en avis, L'Indochine, som fremmet antikolonialistiske ideer og senere fikk navnet L'Indochine enchaîné («Indokina i lenker»). På slutten av 1925 dro han fra landet igjen.

I 1929 ble han kunstnerisk direktør i bokforlaget éditions Gallimard. Sammen med sin hustru Clara gjorde han flere reiser i Østen fra 1929 til 1931. En av hans mest kjente bøker er La condition humaine. Romanen skildrer kommunistiske revolusjonære i Shanghai i 1927. Les Conquérants, en bok fra 1928, har sin ramme fra en brutal streik i Kanton i 1925. I 1931 kom romanen La Voie royale som også er sterkt inspirert av hendelser i Østen. Han utgav Calligrammes av poeten Guillaume Apollinaire og opprettet Galerie de la NRF. Samme år stod han for flere utstillinger med asiatisk kunst av forskjellig slag, og besøkte Burma, Singapore, Hongkong, Kina, Japan, Canada og Sambandsstatene på en reise verden rundt finansiert av forleggeren Gaston Gallimard.

Fra 1933 kjempet han mot fascismen og nazismen. På det første møtet i l'Association des écrivains et artistes révolutionnaires (Sammenslutningen av revolusjonære forfattere og kunstnere), ledet av forfatteren André Gide, talte han til forsvar for Dimitrov, som var blitt beskyldt for å ha satt fyr på den tyske riksdagsbygningen, og reiste i 1934 sammen med Gide til Berlin for å prøve å få Dimitrov satt fri.

Senere reiste han blant annet sammen med sin hustru Clara i Sovjetunionen, gav intervjuer til avisen Pravda og møtte Josef Stalin, forfatterne Maksim Gorkij, Sergej Eisenstein og Boris Pasternak. I mars 1936 reiste han på nytt en kort tid i Sovjetunionen og møtte Maksim Gorkij rett før han døde.

Han var frivillig i den spanske borgerkrig og var sjef for den internasjonale flygerbrigaden. Under den annen verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble gaullist. Han satt en tid fengslet i Toulon i Sør-Frankrike. For sin innsats under den andre verdenskrig ble Malraux hedret med Frigjøringsordenen, som er en fransk militær orden.

Gaullistisk politiker[rediger | rediger kilde]

Etter krigen engasjerte han seg for general Charles de Gaulle og spilte en politisk rolle i Le Rassemblement du peuple français (RPF), en politisk bevegelse som general de Gaulle dannet 14. april 1947.

Han var fra 1959 til 1969 kulturminister mens general de Gaulle var president.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 1996, på tjueårsdagen for hans død, ble hans aske overført til Panthéon i Paris. Denne kirken ble bygd for å huse levningene etter den hellige Geneviève, og har senere blitt den franske stats æresgravsted for personer som har markert seg på særlig æresfylt vis i fransk historie.

Kunstteori[rediger | rediger kilde]

Det finnes en stor mengde avhandlinger om Malrauxs forfatterskap, inkludert hans meget omfattende skrifter om kunst. Hans arbeid med kunstteori inneholder en revolusjonær tilnærming til kunsten som utfordrer tradisjonen fra opplysningstiden som behandlet kunst kun som en kilde til «estetisk behag».

Den franske forfatteren André Brincourt har imidlertid påpekt at Malrauxs bøker om kunst kun har blitt skumlest, og i liten grad virkelig lest.[20] Dette gjelder ikke minst i den engelsktalende verden. Et særlig betydningsfullt aspekt i Malrauxs kunstteori er hans analyser av kunstens evne til transcendere (overskride) tid. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at kunst er varig ettersom den er tidløs («evig»), men Malraux fremholder at kunst lever gjennom metamorfose, og gjennomgår en gjenopplivningsprosess (hvor kunstverk har blitt glemt, dunkle eller utydelige), og omformes til mening.[klargjør][21]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andre Malraux, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Malraux, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 26200, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 2201[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мальро Андре, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ fondationandremalraux.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ debatenotes.pbworks.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Dictionary of Art Historians, Dictionary of Art Historians ID malrauxa, besøkt 23. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11914167k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11914167k.
  14. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b "Biographie détaillée" Arkivert 5. mai 2011 hos Wayback Machine., André Malraux Website, lest 3. september 2010
  17. ^ Cate, s. 4
  18. ^ Cate, p. 153
  19. ^ Katherine Knorr (31. mai 2001). «Andre Malraux, the Great Pretender». The New York Times. 
  20. ^ Allan, Derek (2009): Art and the Human Adventure: André Malraux's Theory of Art, Amsterdam: Rodopi, s. 21
  21. ^ Allan, Derek (2013). Art and Time, Cambridge Scholars

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hoftun, Sigmund (1973): Fransk treklang : Pierre Corneille, Leconte de Lisle, André Malraux. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-06076-2
  • Hoftun, Sigmund (1967): André Malraux og menneskets verdighet. Oslo: Gyldendal.
  • Allan, Derek (2009): Art and the Human Adventure: André Malraux's Theory of Art, Amsterdam, Rodopi.
  • Aubert, Raphaël (2001): Malraux ou la Lutte avec l'ange. Art, histoire et religion, Labor et Fides, ISBN 2-8309-1026-5
  • Harris, Geoffrey T. (1996): André Malraux: a reassessment. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-312-12925-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]