Dominique Venner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dominique Venner
Født16. april 1935[1][2]
Paris
Død21. mai 2013[1][2] (78 år)
Notre-Dame de Paris
Far Charles Venner
Utdannet ved Oaklands College, Q2412461
Beskjeftigelse Forfatter, historiker, redaktør, soldat og aktivist
Parti Mouvement nationaliste du progrès[3]
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av GRECE, Institut d'études occidentales
Utmerkelser Prix Broquette-Gonin (1981), Croix du combattant, prix Renaissance des lettres (2007), Prix des intellectuels indépendants (1997), Q59489469 (1993)
PseudonymJulien Lebel, Jean Gauvin
SjangerSkjønnlitteratur og historie
Påvirket avMartin Heidegger, Ernst Jünger
Nettstedhttp://www.dominiquevenner.fr

Dominique Venner (født 16. april 1935, død 21. mai 2013) var en fransk historiker, skribent og aktivist. Venner var medlem av organisasjonen Organisation de l'armée secrète[4] (OAS), og ble senere nasjonalist og aktivist før han trakk seg tilbake fra politikken for å konsentrere seg om en karriere som historiker og skribent. Han spesialiserte seg innen militær og politisk historie. Den 21. mai 2013 begikk han selvmord under en gudstjeneste i Notre-Dame i Paris.[5] Før dødstidspunktet var han redaktør for magasinet La Nouvelle Revue d'Histoire. Har har blitt betraktet som en sentral figur innenfor tradisjonen Nouvelle Droite og tankesmien GRECE.

Ungdom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Som sønn av en arkitekt som var medlem av Parti populaire français[6] (PPF), vervet Venner seg i den franske hær for å kjempe i den Algerie-krigen i 1956. Etter hjemkomsten ble han aktiv i bevegelsen Jeune Nation (Ung Nasjon), en ung nasjonalkonservativ gruppering. Han var sammen med Pierre Sidos, også aktiv i opprettelsen av det kortlivede partiet Parti Nationaliste (Nasjonalistpartiet) samtidig som han involverte seg i bevegelsen Mouvement populaire du 13-mai, da ledet av General Chassin. Som følge av sitt medlemskap i Organisation de l'armée secrète, ble han fengslet i 18 måneder, men ble frigitt i 1962.

Aktivisme[rediger | rediger kilde]

Etter frigivelsen fra fengselet høsten 1962, skrev Venner manifestet Pour une critique positive (Mot en positiv kritikk), som senere har blitt sammenlignet med Vladimir Lenins Shto delat?,[7] og ble et viktig verk for høyreradikale i datidens Frankrike.[8] I manifestet forteller Venner om årsakene til at kuppet i Algerie i april 1961, da krigen der gikk mot sin avslutning, feilet. I verket forteller han også om hvorfor det fantes et ideologisk og organisatorisk skille mellom "de nasjonale" (nationaux) og "nasjonalistene" (nationalistes). Han ønsket videre å ta til orde for en helhetlig, forent nasjonalistisk bevegelse som følgelig ville være "hierarkisk og monolittisk" i sin utforming av unge, dedikerte nasjonalister.

I januar 1963, opprettet han sammen med Alain de Benoist en bevegelse de kalte "Europe-Action", som han senere ble leder for. Han etablerte også Éditions Saint-Just som opererte parallelt med førstnevnte organisasjon - og besto i all hovedsak av nasjonalister, medlemmer av Fédération des étudiants nationalistes (Føderasjonen av nasjonalistiske studenter), tidligere OAS-medlemmer og støttespillere av Lucien Rebatet. Han ble senere med i Alain de Benoists tankesmie GRECE - Groupement de recherche et d'études pour la civilisation européenne fra begynnelsen av 1970-tallet.[9] Han opprettet også sammen med Thierry Maulnier Institut d'études occidentales (IEO) (Institutt for Vestlige Studier). Instituttet ble senere en bevegelse som arbeidet mye sammen med de Benoists tankesmie GRECE,[10] og organisasjonen ble svært populær blant professorer, akademikere og intellektuelle på høyresiden. IEO var grunnleggende anti-kommunistisk og hadde kritisk blikk på hva organisasjonen mente var en "mental forvrenging" av vestlige verdier.[11] Organisasjonen ble oppløst i 1971, samme år som Venner trappet ned på den politiske arenaen til fordel for en karriere som historiker.

Karriere som historiker[rediger | rediger kilde]

I sitt arbeide med historie, spesialiserte Venner seg i politisk og militær historie i Europa. Han ble senere spesialist innen våpenkunnskap og jakt, og skrev en rekke bøker og artikler om disse emnene. Hans viktigste historiske verk er Baltikum (1974), Le Blanc Soleil des vaincus (The White Sun of the Vanquished) (1975), Le Cœur rebelle (The Rebel Heart) (1994), Gettysburg (1995), Les Blancs et les Rouges (The Whites and the Reds) (1997), Histoire de la Collaboration (History of the Collaboration) (2000) and Histoire du terrorisme (History of Terrorism) (2002). Verket hans Histoire de l'Armée rouge (Historien om den Røde Armè) vant den prestisjetunge prisen Prix Broquette-Gonin d'histoire av Académie française i 1981.

I 2002 skrev Venner verket Histoire et tradition des Européens (Historie og Tradisjoner for Europeere), som omhandlet hans egen synspunkter på hva som var kjernen i den felles kulturelle Europeiske sivilisasjon - hvor han også presentete teorier innen tradisjonalistisk konservatisme.

Hans virke som forfatter og historiker, gjorde at han også ble redaktør for det historiske magasinet Enquête sur l'histoire til sent på 1990-tallet. I 2002 opprettet han La Nouvelle Revue d'Histoire, som inkluderte skribenter som Bernard Lugan, Jean Tulard, Aymeric Chauprade, Jean Mabire, François-Georges Dreyfus, Jacqueline de Romilly og tidligere ministre som Max Gallo og Alain Decaux. Han var også vert i radioprogrammet Radio Courtoisie. Noen av hans bøker har blitt oversatt til Engelsk, tysk, spansk, portugisisk og italiensk.

Selvmord[rediger | rediger kilde]

Den 21. mai 2013 ca. kl. 1600 begikk Dominique Venner selvmord med pistol under en gudstjeneste i katedralen Notre-Dame i Paris.[12] Dette ledet til full evakuering av rundt 1500 kirkegjengere og massiv pressedekning i stunden etterpå.[13] I forkant av selvmordet var det stor oppmerksomhet rundt homofilt ekteskap i Frankrike, både i media og innen politikken. Venner selv, hadde lenge vært motstander islamsk masseinnvandring til Europa og hva han anså for å være en økende amerikanisering av Europeiske verdier - og nå sist - legaliseringen av homofilt ekteskap i Frankrike. På tross av sitt valg av Notre-Dame som dødssted, var ikke Venner kjent for å være utpreget religiøs.[14]

I timer i forkant av selvmordet, etterlot han seg et innlegg på sin blogg, som i hovedsak omhandlet hans syn på homofilt ekteskap.[15] I innlegget skriver han at han betviler virkningen av gateprotester og demonstrasjoner som virkemiddel for sosial forandring (som særlig Frankrike er kjent for). Han klandret demonstrantene for å unngå trusselen rundt masseinnvandring, som han hevder "vil erstatte den franske populasjonen, såvel som den europeiske"[16] Han advarte videre at «Fredlige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. [...] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen [...] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling»[16]

I et brev til sine kollegaer i radioprogrammet Radio Courtoisie, karakteriserer han sitt selvmord som en motstand mot "perverse individer hvis formål er å ødelegge vår identitet, særskilt våre familieverdier og våre årtusengamle samfunn"[15] Han forklarte videre at hans valg av sted for selvmordet var "en symbolsk handling for et sted jeg har dyp respekt for".[17] Det ble i ettertid hevdet av Venner led av en mental diagnose o forkant av selvmordet[15]

Kort tid etter dødsfallet, ble Venner hedret av et stort antall høyreorienterte personligheter. Leder av partiet Front national Marine Le Pen twitret følgende "All vår respekt til Dominique Venner, hvis siste gest var særskilt politisk og et forsøk på å vekke det franske folk"."[18] Bruno Gollnisch beskrev Venner som en "ekstremt brilliant intellektuell, hvis død var en protest mot det vestlige sivilisasjons' dekadense"[18]

Det er også de som etter dødsfallet distanserte seg fra Venner. Frigide Barjot, talsperson for motstandsgruppen mot homofilt ekteskap "Manif pour tous", fortalte media at Venner aldri hadde vært medlem av bevegelsen og at en person som Venner aldri kunne være en del av hennes bevegelse:[19] Hun beskrev videre hans selvmord som en isolert, desperat handling[19].

Den påfølgende dagen etter selvmordet aksjonerte den radikale feministgruppa Femen mot Venners selvmord. Demonstrantene bar slagord som "Måtte fascister hvile i Helvete".[20]

Arbeid og bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Guide de la contestation: les hommes, les faits, les événements, Robert Laffont, Paris, 1968, 256 p. [pas d'ISBN]
  • Ils sont fous, ces gauchistes ! Pensées. Choisies et parfois commentées par Dominique Venner, Éd. de la Pensée moderne, Paris, 1970, 251 p. [pas d'ISBN]
  • Guide de la politique, Balland, Paris, 1972, 447 p. + 12 p. [pas d'ISBN]
  • Pistolets et revolvers, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 1, Paris, 1972, 326 p. [pas d'ISBN]
  • Les Corps d'élite du passé (dir.), Balland, Paris, 1972, 391 p. [pas d'ISBN] – Réunit : Les Chevaliers teutoniques, par Jean-Jacques Mourreau, Janissaires, par Philippe Conrad, Mousquetaires, par Arnaud Jacomet, Grenadiers de la Garde, par Jean Piverd, et Cadets, par Claude Jacquemart.
  • Monsieur Colt, Balland, coll. " Un Homme, une arme ", Paris, 1972, 242 p. + 40 p. [pas d'ISBN]
  • Carabines et fusils de chasse, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 2, Paris, 1973, 310 p. [pas d'ISBN]
  • Baltikum: dans le Reich de la défaite, le combat des corps-francs, 1918-1923, Robert Laffont, coll. " L'Histoire que nous vivons ", Paris, 1974, 365 p. + 16 p. [pas d'ISBN]
  • Armes de combat individuelles, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 3, Paris, 1974, 310 p. [pas d'ISBN]
  • Le Blanc Soleil des vaincus: l'épopée sudiste et la guerre de Sécession, 1607-1865, La Table ronde, Paris, 1975, 300 p. [pas d'ISBN]
  • Les Armes de la Résistance, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 4, Paris, 1976, 330 p. [pas d'ISBN]
  • [Collectif], Les Armes de cavalerie (dir.), Argout, Paris, 1977, 144 p. ISBN 2-902297-05-X. Hors-série n° 4 de la revue Gazette des armes
  • Les Armes blanches du IIIe Reich, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 5, Paris, 1977, 298 p. [pas d'ISBN]
  • Westerling: guérilla story, Hachette, coll. " Les Grands aventuriers ", Paris, 1977, 319 p. ISBN 2-01-002908-9.
  • Les Armes américaines, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 6, Paris, 1978, 309 p. [pas d'ISBN]
  • Les Corps-francs allemands de la Baltique: la naissance du nazisme, Le Livre de poche, n° 5136, Paris, 1978, 508 p. ISBN 2-253-01992-5.
  • Dominique Venner, Thomas Schreiber et Jérôme Brisset, Grandes énigmes de notre temps, Famot, Genève, 1978, 248 p. + 24 p. [pas d'ISBN]
  • Les Armes à feu françaises, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 7, Paris, 1979, 334 p. [pas d'ISBN]
  • Les Armes russes et soviétiques, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 8, Paris, 1980, 276 p. [pas d'ISBN]
  • Le Grand livre des armes, Jacques Grancher, Paris, 1980, 79 p. [pas d'ISBN]
  • Histoire de l'Armée rouge. Tome 1: La Révolution et la guerre civile: 1917-1924, Plon, Paris, 1981, 301 p. + 16 p. ISBN 2-259-00717-1.
  • Le Mauser 96, Éd. du Guépard, Paris, 1982, 94 p. ISBN 2-86527-027-0.
  • Dagues et couteaux, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 9, Paris, 1983, 318 p. [pas d'ISBN]
  • Histoire des armes de chasse, Jacques Grancher, Paris, 1984, 219 p. + 16 p. [pas d'ISBN]
  • Le Guide de l'aventure, Pygmalion, Paris, 1986, [pagination non connue] ISBN 2-85704-215-9.
  • Les Armes blanches: sabres et épées, Éd. de la Pensée moderne et Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 10, Paris, 1986, 317 p. [pas d'ISBN]
  • Les Armes de poing: de 1850 à nos jours, Larousse, Paris, 1988, 198 p. ISBN 2-03-506214-4.
  • Treize meurtres exemplaires: terreur et crimes politiques au XXe siècle, Plon, Paris, 1988, 299 p. ISBN 2-259-01858-0.
  • L'Assassin du président Kennedy, Perrin, coll. "Vérités et légendes", Paris, 1989, 196 p. + 8 p. ISBN 2-262-00646-6.
  • L'Arme de chasse aujourd'hui, Jacques Grancher, coll. " Le Livre des armes " n° 11, Paris, 1990, 350 p. [pas d'ISBN]
  • Les Beaux-arts de la chasse, Jacques Grancher, coll. " Passions ", Paris, 1992, 241 p. [ISBN erroné]
  • Le Couteau de chasse, Crépin-Leblond, coll. "  Saga des armes et de l'armement ", Paris, 1992, 134 p. ISBN 2-7030-0099-5.
  • Le Cœur rebelle, Les Belles-Lettres, Paris, 1994, 201 p. ISBN 2-251-44032-1.
  • Gettysburg, Éd. du Rocher, Monaco et Paris, 1995, 321 p. ISBN 2-268-01910-1.
  • Histoire critique de la Résistance, Pygmalion, Collection rouge et blanche, Paris, 1995, 500 p. ISBN 2-85704-444-5.
  • Les armes qui ont fait l'histoire. Tome 1, Crépin-Leblond, coll. " Saga des armes et de l'armement ", Montrouge, 1996, 174 p. ISBN 2-7030-0148-7.
  • Revolvers et pistolets américains: l'univers des armes (avec la collaboration de Philippe Fossat et Rudy Holst), Solar, coll. " L'Univers des armes ", 1996, 141 p. ISBN 2-263-02429-8.
  • Histoire d'un fascisme allemand: les corps-francs du Baltikum et la révolution (sous-titré du Reich de la défaite à la nuit des longs couteaux 1918-1934), Pygmalion, Collection rouge et blanche, Paris, 1996, 380 p. + 16 p. ISBN 2-85704-479-8.
  • Les Blancs et les Rouges: histoire de la guerre civile russe, 1917-1921, Pygmalion, Collection rouge et blanche, Paris, 1997, 396 p. + 16 p. ISBN 2-85704-518-2.
  • Encyclopédie des armes de chasse: carabines, fusils, optique, munitions, Maloine, Paris, 1997, 444 p. ISBN 2-224-02363-4.
  • Dictionnaire amoureux de la chasse, Plon, coll. " Dictionnaire amoureux ", Paris, 2000, 586 p. ISBN 2-259-19198-3.
  • Histoire de la Collaboration (suivi des dictionnaires des acteurs, partis et journaux), Pygmalion, Paris, 2000, 766 p. ISBN 2-85704-642-1.
  • Histoire du terrorisme, Pygmalion et Gérard Watelet, Paris, 2002, 248 p. ISBN 2-85704-749-5.
  • Histoire et tradition des Européens: 30 000 ans d'identité, Éd. du Rocher, Monaco et Paris, 2002, 273 p. ISBN 2-268-04162-X.
  • De Gaulle: la grandeur et le néant: essai, Éd. du Rocher, Monaco et Paris, 2004, 304 p. ISBN 2-268-05202-8.
  • Le Siècle de 1914. Utopies, guerres et révolutions en Europe au XXe siècle, Pygmalion, Paris, 2006, 408 p. ISBN 2-85704-832-7.
  • Le Choc de l’Histoire: Religion, mémoire, identité. Via Romana, Versailles, 2011. 179 p. ISBN 979-1090029071.
  • Pourquoi je me suis tué, Avant-propos par un dernier verre, Last Litany Livres, La Chaire, 2013, 2 p. ISBN 1-61173-616-1.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11927879f
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Dominique Venner, w62d2r81
  3. ^ http://www.phdn.org/negation/taguieff-heritage-nazi-1981.html
  4. ^ Lichfield, John (21. mai 2013). «Far-right French historian, 78-year-old Dominique Venner, commits suicide in Notre-Dame in protest against gay marriage». Independent. Besøkt 21. mai 2013. 
  5. ^ «Far-right activist commits suicide in Paris Notre-Dame cathedral». Virginia Gazette. 21. mai 2013. Besøkt 21. mai 2013. [død lenke]
  6. ^ Notice biographique dans le Tome 1 du Dictionnaire de la politique française d'Henry Coston (1967).
  7. ^ Pierre Milza, Fascismes français, passé et présent, Flammarion, 1988, p. 320
  8. ^ Pierre Milza, L'Europe en chemise noire. Les extrêmes droites en Europe de 1945 à aujourd'hui, Flammarion, collection "Champs", 2002, p. 193. In footnote 1 on p. 443 Milza notes, inter alia: "In December 1982, during the Congress of the Party of New Forces, Roland Hélie, of the Party's political executive, suggested members reread Venner's text", "En décembre 1982, lors du congrès du Parti des forces nouvelles, Roland Hélie, membre du bureau politique, conviait les militants à une relecture du texte de Venner". Cf. Pierre-André Taguieff, "La stratégie culturelle de la “Nouvelle Droite” en France (1968-1983)", in Vous avez dit fascismes ?, ed. Robert Badinter, Paris, Arthaud/Montalba, 1984, pp. 13-52.
  9. ^ Nouvelle École, août-septembre 1968.
  10. ^ According to Pierre-André Taguieff
  11. ^ see Pierre-André Taguieff, Sur la Nouvelle Droite. Jalons d'une analyse critique, "Descartes et cie", 1994.
  12. ^ Suicide à Notre-Dame d'un ex-OAS
  13. ^ Angelique Chrisafis in Paris (21. november 2009). «French historian kills himself at Notre-Dame Cathedral after gay marriage rant». Guardian. Besøkt 22. mai 2013. 
  14. ^ http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-22628159
  15. ^ a b c http://www.franceinfo.fr/faits-divers/un-homme-se-suicide-avec-une-arme-a-feu-dans-la-cathedrale-notre-dame-de-paris-995933-2013-05-21
  16. ^ a b La manif du 26 mai et Heidegger
  17. ^ http://droites-extremes.blog.lemonde.fr/2013/05/21/dominique-venner-le-pere-de-lextreme-droite-moderne-sest-suicide
  18. ^ a b «Le FN "respecte" le suicidé d'extrême droite de Notre-Dame» (French). Libération. Besøkt 22. mai 2013. 
  19. ^ a b Clémence Olivier. «Suicide de Notre-Dame : Frigide Barjot prend ses distances avec Dominique Venner - France Info» (French). Franceinfo.fr. Besøkt 22. mai 2013. 
  20. ^ http://www.guardian.co.uk/world/2013/may/22/femen-mock-suicide-notre-dame

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]