Lektorium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Solen lyser opp lektorium og kor i Stadtkirche St. Dionys (Esslingen am Neckar)
Kor og krusifiks synlig gjennom lektoriets søyler i Esslingen

Et lektorium (av latin: léctora, leser), er en oppbygging i middelalderens kirker som skiller skip og kor. Lektorium ble brukt til tekstlesing, preken og andre kirkelige handlinger. Det dannet også et tydelig skille mellom prestenes og allmuens område i kirken.

Lektoriet var opprinnelig en lesepult beregnet til opplesing av den hellige skrift og det skjedde vanligvis ved den skranken som i oldkristelige basilikaer skilte kor og skip. Senere i middelalderen ble navnet overført til den talerstol eller det galleri som ble satt foran koret og som dessuten tjente som scene for sangere. Dette var særlig populært i romansk og gotisk epoke og lektorier med forseggjort utsmykning ble anbragt på syler av tre eller sten. Det kunne også være et gitterverk og dører på siden. Lectorium er særlig bevart i tyske og franske storkirker. I Danmark er lektorier kjent fra blant annet Aarhus domkirke der lektoriet ble revet på 1700-tallet.[1]

Lektorium ble utviklet på 1100- og 1200-tallet, og er i Norge mest kjent fra domkirkene i Stavanger og Trondheim, samt fra enkelte sognekirker. Kinn kirke (Flora) har det eneste intakte lektorium i Norge.[2] Lektoriet i Tingvoll kirke ble revet i 1878. I Tingvoll kirke var lektoriet forbundet med ganger og trapper skjult i de tykke murveggene.[3] Rygge kirke og Aurland kirke har trolig hatt lektorier.[4] Torpo stavkirke har spor av lektorium mellom skip og kor, baldakinen over lektoriet er bevart.[5] Uvdal stavkirke fikk på 1200-tallet trolig en gallerioppbygning i korskillet.[6] Trondenes kirke fikk lektorium omkring 1775 og dette ble revet igjen i 1899.[7] Trondenes kirke skal ha fått et lektorium etter en ombygging i 1440.[8] I Bergen ble Mariakirkens lektorium revet på 1500-tallet i tråd med protestantismen idealer for kirkerommet.[9] Ås kirke (revet 1866) og Bamble kirke (ruin fra 1845) hadde trolig lektorier. Gamle Veøy kirke kan også ha hatt lektorium basert inntil modernisering på 1600-tallet.[10]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «569 (Salmonsens konversationsleksikon / Anden Udgave / Bind XV: Kvadratrod—Ludmila)». runeberg.org (dansk). Besøkt 16. september 2017. 
  2. ^ Håkon Christie (1981). Stavkirkene – arkitektur. Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. s. 139–252. ISBN 8205122644. 
  3. ^ Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252147542. 
  4. ^ Snekkestad, Petter (2010): [ https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23053/2/SNEKKESTADxMASTER.pdf Betraktninger omkring akustisk intensjonalitet i romanske steinkirker i Norge]. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2010.
  5. ^ Bugge, Anders (1953). Norske stavkirker. Oslo: Dreyer. 
  6. ^ Uvdal stavkirke forteller: funn og resultater etter undersøkelsene av stavkirken i 1978. Uvdal: Kommunen. 1992. ISBN 8299264324. 
  7. ^ Trondenes kirke. [Harstad]: N. Bardal. 1930. 
  8. ^ Eidnes, Asbjørn (1997). Svein Eriksson: dekan i Trondheim og sokneprest på Trondenes 1427-1480. [Harstad]: Trondarnes distriktsmuseum. ISBN 8291451060. 
  9. ^ Mariakirken i Bergen. Bergen: Foreningen. 1991. 
  10. ^ Berg, K. (2010). Gamle Aker kirke: en undersøkelse av kirkerommet som liturgisk funksjonsrom (Master's thesis, Universitetet i Oslo).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0