Saint-Sulpice

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 48°51′3,30″N 2°20′5,00″Ø

Saint-Sulpice

Saint-Sulpice er en katolsk kirke i Paris, Frankrike. Den ble bygget på 1600-tallet og 1700-tallet på stedet for en romansk kirke fra middelalderen. Med sin lengde på 113 meter, bredde på 57 meter og høyde på 34 meter er Saint-Sulpice den største kirken i Paris etter Notre Dame de Paris.

Både Marquis de Sade og Charles Baudelaire ble døpt i Saint-Sulpice (i henholdsvis 1740 og 1821), og i denne kirken stod også bryllupet mellom Victor Hugo og Adèle Foucher (1794).

Den kjente franske organisten og komponisten Marcel Dupré var organist her i mange år. Fra 1985 har Daniel Roth vært kirkens titulærorganist.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sankt Sulpicius ble født i en gallo-romansk familie i år 570 i Vatan i distriktet Berry. Hans eget ønske var på bli prest, men familien foretrakk at han ble pasje. Dermed ble han presteviet først da han var 44 år, noe som har gjort ham til skytshelgen for de som har måttet kjempe og kommet sent til sitt kall. Sulpicius ble også den første militærprest i frankerkongens hær. Siden ble han erkebiskop av Bourges. Så populær ble han at det var til erkebiskopen av Bourges' ære at den første Saint-Sulpice-kirken ble reist på 1100-tallet. I krypten på den nåværende kirken kan man ennå se søyler og nederste del av veggene fra denne første kirken, som stod ute på landet og derfor ble hetende Saint-Sulpice-des-Champs (= i engene). Den lå da svært landlig til ved Seinen. Etterhvert som Paris vokste, og Luxembourg-palasset ble reist like ved, ble det nødvendig å renovere og utvide kirken. Arbeidet ble påbegynt i 1646, varte i halvannet hundre år, og slet ut åtte arkitekter.[1] Det sørlige tårnet ble stående uferdig pga den franske revolusjonen. Det er dermed fem meter kortere enn nordtårnet, og ble brukt av falkene som jaktet i Luxembourghagen. Det sørlige tårnet har et triangulært gavlfelt der arkitekten fikk gravert inn det hebraiske tetragrammet YHWH (= Jahve).[2]

Soluret og revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Pater Languet de Gergy bestilte et solur av astronomene Henry de Sully og Pierre-Charles Lemonnier, og det stod ferdig i 1743. Takket være dette soluret ble Saint-Sulpice spart for å bli helt rasert under revolusjonen. Riktignok ble altrene knust, statuene stjålet, og kirkeklokkene smeltet om. I krypten ble gravene til blant andre Montesquieu og madame Lafayette skjendet, og det sies at den revolusjonære Saint-Just holdt møter i kjelleren, der knokler lå slengt rundt, men kirkebygningen fikk bli stående. Camille Desmoulins, også han en revolusjonær, forlangte å bli viet her i 1790. Presten nektet, men ble tvunget. Fire år senere ble både Desmoulins og hans kone sendt til giljotinen av Robespierre, som hadde vært forloveren deres. Året etter nektet nektet den samme presten fra prekestolen å avlegge ed til presteskapets sivile grunnlov. Han ble da skiftet ut med en prest som ville. Saint-Sulpice var stedet der de revolusjonære fattet beslutningen om å henrette prester som ikke hadde avlagt en slik ed. Mer enn hundre prester ble deretter skutt. I dag henger det en minneplakett i kirken over disse «lykkelige martyrene». Fra 1793, da kristendommen var avskaffet som statsreligion, ble Saint-Sulpice brukt til å feire fornuften og senere «Det høyeste vesen». Fremdeles står det å lese over hoveddøren: «Det franske folk erkjenner Det høyeste vesen og sjelens udødelighet». Senere skjenket Direktoriet kirken til teofilantropene, som lånte ritualer fra både katolisismen og frimureriet, og omgjorde den til «Seierens tempel» fra 1797 til 1801.[3]

Soluret som reddet kirken, består av en messinglinje på ca. førti meter, fra tverrskipets sørlige del tvers gjennom alteret til tverrskipets nordlige del og opp langs obelisken. Hver dag klokken tolv lokal tid kommer dagslyset inn gjennom et hull 25 meter opp fra gulvet, over et vindu i tverrskipets sørlige del. Ved sommersolverv treffer lyset en marmorplate på gulvet i det sørlige tverrskipet; ved vintersolverv derimot messingstripen på obelisken. Ved vår- og høstjevndøgn treffer lyset den ovale kobberplaten bak alterringen. Cassini-familien, som fra far til sønn var direktører for Paris-observatoriet i 125 år, brukte dette soluret til utregninger som var nesten like presise som de høyteknologien kommer frem til i dag.[4]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Kirken har også fått en viktig rolle innen populærkulturen:

  • En scene i Massenets opera Manon utspilles i Saint-Sulpice (hvor Manon overtaler des Grieux til å rømme med henne enda en gang).
  • Abbé Herrera, som Honoré de Balzac skriver om i Splendeurs et misères des courtisanes, virket i kirken og bodde i den nærliggende rue Cassette.
  • Saint-Sulpice er også et av stedene i Dan Browns bestselger Da Vinci-koden og i filmatiseringen med samme navn, der kirkens historie i begge tilfeller forbindes med den mystiske bevegelsen Prieuré de Sion. I boken påstås det også at kirken er bygd over et Isis-tempel fra antikken, men dette er et påfunn av Dan Brown – kanskje basert på at det på 1800-tallet i okkulte kretser ble hevdet at «Paris» kommer av «Bar Isis», men denne etymologien finnes det ikke noe historisk belegg for.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marie-France Etchegoin: Sannheten om da Vinci-koden (s. 191-2), forlaget Arneberg, Oslo 2005, ISBN 82-91614-26-1
  2. ^ Marie-France Etchegoin: Sannheten om da Vinci-koden (s. 197)
  3. ^ Marie-France Etchegoin: Sannheten om da Vinci-koden (s. 194-6)
  4. ^ Marie-France Etchegoin: Sannheten om da Vinci-koden (s. 194-5)
  5. ^ Marie-France Etchegoin: Sannheten om da Vinci-koden (s. 190)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Église Saint-Sulpice – bilder, video eller lyd